Hvordan kan jeg hjelpe meg selv best mulig i denne situasjonen?

[AnonymBruker]

Mitt problem startet for et år siden da jeg måtte flytte hjem til foreldrene mine etter at jeg ikke kom inn på skole, men måtte begynne på utdanningen min et annet sted. Etterhvert har jeg mistet veldig mye av den kontakten jeg hadde med vennene mine selv om de kun bor en time unna. Det blir sjeldent til at de spør meg om vi skal finne på noe, og jeg vet at mye av skylden ligger hos meg også. Det er blitt to helt forskjellige verdener hvor jeg føler meg utenfor fordi jeg ikke er i samme livssituasjon som de ettersom de nå har blitt veldig selvstendige og er opptatt med skole og jobb. I tillegg har jeg til tider følt at de bevisst har holdt meg litt utenfor eller unnlatt å spørre fordi jeg ikke har muligheten til å være like spontan. Det kan gå flere måneder hvor jeg kun finner på aktiviteter sammen med foreldrene mine og kjæresten min.

Da jeg mistet mye av kontakten med de utløste dette mange minner fra barndommen hvor jeg ble mye mobbet og holdt utenfor. Dette har igjen blitt veldig tungt for meg å håndtere og har utløst veldig mye usikkerhet hos meg selv nå de siste månedene. Dette er veldig vonde minner for meg som stikker veldig dypt og som nå har kommet til overflaten igjen. På grunn av mobbingen har jeg alltid vært veldig usikker på meg selv, i tillegg til at jeg har veldig vanskelig for å bli kjent med nye mennesker, alltid redd for at jeg ikke er god nok. Men dette har jeg klart å håndtere veldig fint helt frem til jeg måtte flytte hjem igjen, da kom disse følelsene tilbake mye sterkere enn før. I begynnelsen var alt jeg ønsket at vi skulle få like god kontakt som før, og gjøre like mye sammen.

Dette har imidlertid endret seg veldig drastisk den siste tiden. Jeg har blitt veldig usikker i sosiale sammenhenger, går alltid med tanker om at jeg ikke er en interessant person og at det i det store og hele handler om meg og at jeg ikke er god nok for å være vennen til noen. Jeg holder meg helst hjemme og fikser meg sjeldent noe jeg elsket å gjøre før. I tillegg har jeg av å gå veldig mye hjemme alene utviklet en veldig stor kroppfiksering. Jeg kan gå frem og tilbake i huset og speile meg fra alle vinkler. Samtidig har jeg utviklet et stort problem med det å spise, og det henger selvfølgelig veldig mye sammen med den usikkerheten jeg bærer på. Dette har jeg innsett for lenge siden, men klarer likevel ikke slutte. Må veie meg hver dag, spiser veldig lite variert mat, og liker når familie påpeker at de synes jeg har blitt tynnere. Dette er jeg meg selv veldig bevisst, men likevel ønsker jeg å fortsette å bli tynnere slik at noen kan "se" at jeg har det vondt.

Det er nemlig mitt neste problem, jeg klarer ikke snakke med noen om dette. Jeg føler det er et ikke-problem, det at jeg har lite kontakt med mine tidligere venner, og det at jeg sliter med mat. Det er mennesker som har det verre enn meg. Jeg er ikke sykelig tynn, men har som sagt utviklet problemer med å kunne spise mat uten å å skyldfølelse, men jeg ser ikke sykelig ut. Likevel klarer jeg ikke åpne meg for noen annet enn for kjæresten min i små doser. Men det blir alltid for vanskelig å fortelle for jeg vet aldri hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hvorfor jeg er lei meg - men jeg er stort sett alltid lei meg for noe. Jeg har dager hvor jeg ikke kommer meg ut av pysjen eller ut av døra. Ligger våken store deler av natten med alle disse tankene som alltid er der. Sitter bare hjemme og ser på tv eller gråter, men når foreldrene mine er der er jeg likevel alltid stort sett fornøyd fordi jeg ikke klarer å komme over terskelen med å fortelle de om dette selv om jeg vet de ville gjort alt i verden for å hjelpe meg.

Jeg har nå innsett at dette har tatt over en veldig stor del av livet mitt - spesielt mitt forhold til kjæresten min. H*n er den eneste som vet at jeg har hatt en del problemer med å tilpasse meg dette året, men likevel føler jeg at jeg står helt alene i dette, og kun graver meg dypere og dypere ned. H*n har fortsatt mange venner i hjembyen vår og tilbringer mye tid med de, trener, jobber og lever det jeg vil kalle et normalt liv. Hos meg har alt stoppet opp, og alt føles til tider veldig mørkt. I og med at jeg er veldig usikker har dette også skapt mange problemer for oss. På mange måter har det fått frem det verste i oss begge, noe jeg sliter med å komme over. Jeg føler det har skapt en avstand mellom oss, og at vi kanskje ikke kommer til å vare. Jeg sliter med å være en god kjæreste fordi jeg sliter i min egen kropp, dessuten føler jeg at det må være plagsomt å ha en kjæreste som alltid er lei seg. Jeg føler meg veldig ensom, selv om jeg har en god kjæreste som støtter meg og er der for meg så har h*n selvfølgelig sitt eget liv. H*n sier at h*n elsker meg, og alltid vil være med meg, men dette sliter jeg også med å få meg selv til å tro selv om vi nå har vært sammen i flere år. Jeg synes også det er vanskelig å fortelle h*n om tankene mine ettersom jeg er redd for at h*n skal synes jeg rett og slett er helt gal i hodet. Vil av hele mitt hjerte være den beste kjæresten, men jeg føler ikke jeg strekker til på noen områder med alle disse tankene rundt meg konstant.

Jeg har veldig lyst til å hjelpe meg selv selv om jeg føler at jeg har havnet i en umulig situasjon som har tatt over og flyter over i store deler av livet mitt. Jeg føler at jeg lever to liv ettersom det kun er meg selv jeg plager med disse problemene. Hva kan jeg gjøre for å bedre situasjonen for meg selv - og bli en bedre kjæreste for kjæresten min?

Anonymous poster hash: 978f9...345

Anonymous poster hash: 978f9...345

[AnonymBruker]

Du må unnskylde at jeg ikke leste alt, men ofte blir slike tanker til selvoppfyllende profetier. Når du går rundt og tenker ting som at du er aldri har noe å si, er kjedelig, uinteressant osv., så vil du ofte ubevisst sende ut signaler om at du ikke er så interessert i kontakt med andre, dermed holder de litt avstand. Da får du jo "bekreftet" hypotesen din, også har du det gående.

Jeg er veldig bekymret for det som helt klart er et veldig usunt forhold til mat. Tror du at du kan greie å snakke med fastlegen om dette? Du trenger hjelp før dette tar overhånd fullstendig, tro meg, dit vil du ikke! Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser har en anonym hjelpetelefon du kan kontakte på 22940010

Lykke til.

Anonymous poster hash: 52f8a...776