Har ikke noe behov for sosial kontakt

[AnonymBruker]

Kanskje jeg er rar, men jeg syns faktisk ikke det gir meg noe særlig å være sosial. Jeg merker at jeg faktisk ikke bryr meg om andre mennesker, bortsett fra familien min.

Jeg er i ferd med å "fase" ut vennskapet med den ene kameraten jeg har. Sosial omgang forbinder jeg med noe som ikke gir meg noe som helst, og som ofte krever pengebruk. Totalt unødvendig. I tillegg går sosialisering ofte ut på å skryte av sitt eget liv. Folk er så konkurransebevisste for tida..

Aller best trives jeg alene i leiligheten med øl og snacks foran en god film. Det samme med å trene for seg selv. Kvalitetstid.

Jeg har i det siste innsett at jeg ikke er akseptert av samfunnet, og at jeg f.eks aldri vil kunne få barn. Isolert sett kunne jeg tenkt meg barn, men når tankene om at jeg må leve med ei dame, samt ta ungen med på aktiviteter etterhvert, pluss uendelige besøk til svigers osv osv, så skjønner jeg fort at det ikke går.

Det er jo uansett en problemstilling som ikke er reell, da jeg aldri treffer eller snakker med jenter/damer uansett.

Noen andre som har det slik? Eller ihvertfall nokså likt?

Anonymous poster hash: 406c0...8c5

[AnonymBruker]

Er det deg, Corto?

Anonymous poster hash: 18bca...799

[AnonymBruker]

Er det deg, Corto?

Anonymous poster hash: 18bca...799

??

Nei. Vet ikke hvem det er..

Hilsen Ts

Anonymous poster hash: 406c0...8c5

[AnonymBruker]

Enig. Mennesker er en oppskrytt dings. Hjernen liker seg best alene.

Anonymous poster hash: 950d4...8d6

[AnonymBruker]

Jeg liker meg også veldig godt alene, men har samboer og ett barn. Det går helt fint :-) Jeg er lite sosial, men har to nære venner som jeg er sammen annenhver uke, det er MER enn nok. Jeg har ikke behov for å treffe dem så ofte, men gjør det fordi de ønsker det. Noen ganger gir det meg lite, andre ganger er det ok. Jeg har andre "venner" som jeg har måttet avvise fordi jeg ikke orker. Det er hyggelige mennesker, men jeg blir tappet for energi. Blir helt tom :-/

Jeg liker heller ikke besøk, men klarer det med gode pauser i mellom. Ungen kan gjerne ha besøk, det blir noe helt annet.

Klart du kan møte en dame og få barn. Du må bare legge opp hverdagen slik at den blir god for deg og at du får nok alenetid. Det går med ett barn, men blir vel vrient med flere ;-)

Anonymous poster hash: 7a12d...334

[AnonymBruker]

Jeg liker meg også veldig godt alene, men har samboer og ett barn. Det går helt fint :-) Jeg er lite sosial, men har to nære venner som jeg er sammen annenhver uke, det er MER enn nok. Jeg har ikke behov for å treffe dem så ofte, men gjør det fordi de ønsker det. Noen ganger gir det meg lite, andre ganger er det ok. Jeg har andre "venner" som jeg har måttet avvise fordi jeg ikke orker. Det er hyggelige mennesker, men jeg blir tappet for energi. Blir helt tom :-/

Jeg liker heller ikke besøk, men klarer det med gode pauser i mellom. Ungen kan gjerne ha besøk, det blir noe helt annet.

Klart du kan møte en dame og få barn. Du må bare legge opp hverdagen slik at den blir god for deg og at du får nok alenetid. Det går med ett barn, men blir vel vrient med flere ;-)

Anonymous poster hash: 7a12d...334

Dette høres helt urealistisk ut for meg.

Anonymous poster hash: 406c0...8c5

[AnonymBruker]

Har det på samme måte.

Anonymous poster hash: cc424...d89

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik. Du har min støtte ts. Å få være alene og dermed seg selv fullt ut, er det kvalitet i.

Anonymous poster hash: 3c673...1ba

[AnonymBruker]

Jeg er også en slik person som trives best alene. Har noen nære venner jeg treffer (om sjeldent) - men de forstår meg. Det er jeg ufattelig glad for.

Men en ting jeg har funnet ut i senere tid er at jeg er introvert. Det krever mye energi for meg å være rundt personer (enkelte personer kan jeg bli helt utslitt av), jeg er ikke glad i "small-talk" - og etter en sosial sammenheng kan jeg bruke lang tid for å samle opp den brukte energien.

Følte meg ganske unormal før. Jeg klarer ikke å "late som" om jeg er opptatt av hva andre prater om, når det er small-talk. Og jeg opplevde at "alle andre" klarer jo dette kjempefint.
Jeg klarer ikke å sette opp et smilende ansikt og entuastiske hyl hvis man er gira og skal ut å drikke (om jeg da ikke føler meg gira) - og i ungdomstiden var det jo akkurat dette "alle andre" gjorde.
Er jeg i dårlig humør, så er jeg i dårlig humør, er jeg sliten, så er jeg sliten, er jeg trøtt, så er jeg trøtt - jeg har på en måte ingen filter, pokeransikt eller et "falskt smil" på lager ovenfor andre personer, så jeg må bare trekke meg unna og holde meg litt for meg selv når jeg er i dårlig humør/trøtt/sliten. Og igjen følte jeg at "alle andre" klarte fint å være blide og glad. Opplevde dette også veldig godt i ungdomstiden når det var tid for hyttefester, russefeiring, overnattinger - gjerne med mye alkohol i bildet. Dagen derpå, når jeg er i dårlig form og sliten - så følte jeg meg unormal som ikke klarte å smile eller le, men bare ville slappe av og være rolig - helst gjøre ingenting. "Alle andre" klarte jo å være blide, hadde en ekstra energi enn det jeg hadde (selv om de var i like dårlig form og like utslitt - om ikke verre enn meg ) - og jeg følte meg kjip som absolutt ikke ville finne på noe annet enn å bare slappe av.

Jeg har ingen problemer med å omgås kjæresten (eller tidligere kjærester) - da de ofte er personer som jeg kan tilbringe masse tid med uten at de påvirker energien min (er jo en grunn til at de har blitt kjæresten min i utgangspunktet også)

Og ja, det er slitsomt å omgås familie og lignende. Jeg har hund, og denne er en fin unnskyldning når det er familieselskap o.l. Da kan jeg ta meg "pauser" ved å gå tur - eller unnskylde meg at jeg må hjem tidlig for å gå tur - eller komme litt senere da hunden trenger tur før selskapet (da korter jeg ned tiden). Jeg er aktiv med hund, driver med konkurranser o.l. Her er det lettere for meg å omgås folk, da fokuset gjerne ligger på hundene - og ikke personer

Slik tenker jeg det vil bli med barn - og eventuelle aktiviteter rundt barna også. Så det beskymrer jeg meg lite over.

Jeg har aldri hatt problemer med å få meg kjærester, selv om jeg ikke er den mest sosiale. Jeg er sjeldent ute å drikker eller er med på sosiale sammenkomster med vennegjengen (jeg må ha lang forberedelse før jeg eventuellt finner på noe - kan ikke ta slike ting på "sparket", da det koster meg mye energi i ettertid) - men har da funnet meg noen likevel.
Og når jeg tenker meg om i ettertid har tidligere kjærester (og nåværende) vært supersosiale, gjerne med stor vennekrets. Dette passer jo fint, for da får jeg tid for meg selv når de har sine liv. Opplever også at det er lettere for meg å forholde meg til store sosiale sammenhenger når jeg har kjæresten i nærheten (gjelder ikke familie, da disse gjerne er mer utfordrende og mer "intime" enn venner - om dere skjønner )

Anonymous poster hash: c2c21...d2b

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke glad i å være veldig sosial, trives godt i mitt eget selskap.

Nå har jeg kjæreste da, men ingen venner.

Så du er ikke alene hvert fall Gjør det som gjør deg lykkelig, da har du ingenting å angre på.

Anonymous poster hash: bc55e...429

[AnonymBruker]

Du kan jo faktisk møte en dame som er som deg selv. Kanskje velger dere å bo hver for dere. :-) fordelen din er jo at om du IKKE møter noen, så virker det ikke som det blir noe savn heller. Eller tar jeg feil? Kunne du tenke deg å møte noen, men tror at alle andre er så forskjellig fra deg at det blir vanskelig?

For det er de ikke :-) finnes damer også som trives best i eget selskap!

Anonymous poster hash: 0f8a2...8f2

[AnonymBruker]

Har det helt likt som deg, TS! Føler at folk tapper meg for energi, selvom jeg synes de er hyggelige og ikke har noe negativt å si om dem, føler jeg ikke noe "kontakt" eller har ikke klart å finne noen bestevenn der vi kan lese hverandre eller dele alt.

Jeg ønsker meg derimot kjæreste, noe jeg aldri har hatt og dette er sårt for meg. Har lite til felles med de fleste så finner ingen. Vil du helst ikke ha kjæreste heller? Føler at det er skummelt å bli gammel alene og ikke få barn.

Kommer fra en ødelagt familie, der alle bare kritiserer og kjefter eller overser hverandre. Det er noe med den stemningen, som man blir veldig påvirket av, ubehaget... Sitter i veggene også. Tror dette har bidratt til å gjøre at jeg ikke stoler på folk og heller ikke liker de fleste. Liker ikke familien heller jeg da, i motsetning til deg. Misliker familieselskaper og bare å være med dem generelt. Mange dårlige minner og stadig kritikk og manipulasjon.

Føler jeg har trukket et dårlig lodd i livet, siden alle har hatt mange kjærester, er sosiale og elsker familien sin. Som om jeg må kjempe en kamp, som om jeg står alene i alt.

Hvordan var din oppvekst? Jeg passet aldri inn. Tror mine sosiale koder er ødelagt av forholdet i familien, vansker med relajoner og å knytte bånd til noen som helst. Kanskje jeg innerst inne lurer meg selv ved å tro at jeg ikke liker noen, mens i virkeligheten er mitt sosiale kompass ødelagt?

Anonymous poster hash: ae761...cce

[AnonymBruker]

Jo jeg skjønner deg godt, men ikke kutt ut muligheter for gode vennskap med noen. Du kan jo plutselig finne deg selv helt alene en dag fordi familien er opptatt med sitt. Selv mista jeg både familie og venner brått et år og selv om det var greit en stund så ble det etterhvert veldig tomt å bare se på tv hele tiden og ikke å snakke med andre mennesker.

Anonymous poster hash: 0a283...d54

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, det er godt å se at jeg ikke er alene om å ville være alene..

Anonymous poster hash: 406c0...8c5