Hvor mye kan jeg mase?

[AnonymBruker]

Noen som gidder å forsøke å sette seg i skoene til min kjære og si hvor mye "mas" de ønsker og hvor tålegrensen deres går?

Vi er gift og har barn sammen. Min kjære tok aldri noen høyere utdanning, jobbet litt "her og der" og hadde deltidsjobb da vi møttes. Begynte å studere mens jeg forsørget oss da vi hadde vært sammen et par år, men droppet ut av studiene igjen fordi det ble for tungt. Fikk seg deretter en hobbybasert frilansjobb der lønna ble minimal, men så lenge min kjære var fornøyd var jeg fornøyd.

Så kom første barn litt brått på, og vi innså begge at vi trenger mer stabilitet og ikke minst plass for barnet. Leier en liten leilighet ganske usentralt, og det er alt vi klarer med min lønn (ca 400k i året). Min kjære tjener for tiden ingenting.

Så spørsmålet. Min kjære er (naturlig nok) rimelig deprimert over dette. Jeg har forsøkt å hinte om å fullføre studiene, men å lese seg opp igjen på fagene og ta eksamen var visst for tungt. Jeg har foreslått typiske "depresjonskur"-kjerringråd som frisk luft og sollys hver dag, trening etc men min kjære sitter stort sett bare med PC/TV + triller en tur med ungen om været er bra. Også spør jeg om det er noen interessante jobber utlyst, om jeg skal hjelpe til å skrive søknad, etc - men da ender jeg opp med å gjøre min kjære skikkelig trist eller grinete eller begge deler, og så krangler vi.

Men hvor mye burde jeg pushe? Dersom det var deg, ville du plutselig funnet en jobb på egen hånd, eller gått hjemme og vært glad for å være hjemmeværende med barn helt til du ble tvunget av partneren til å begynne å jobbe? Eller?

Anonymous poster hash: 1a098...09e

[AnonymBruker]

Du elsker ham virkelig!

Anonymous poster hash: e361a...ae9

[LA14]

Hadde nok pushet på! Enten fullføre utdanningen eller komme seg i jobb. Jeg vet selv at mann blir litt "lat" av å gå hjemme for lenge. Så hvis han er frisk og rask, synes jeg du kan sette hardt mot hardt og forlange at han gjør noe!!

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt klare krav. Det beste hadde vært om han begynte på skole igjen. Utdannelse er viktig. Press på.

Anonymous poster hash: c8480...1f4

[AnonymBruker]

Dørstokkmila blir større for hver dag som går. Og i dette latterlige landet hvor man får like mye for å nave som for å jobbe så er det jo ikke rart at mange ikke engang gidder å prøve. Mas alt du kan, for dårlig arbeidsmoral går i arv!

Anonymous poster hash: ec1b1...8b0

[Gjest Christina146]

Og i dette latterlige landet hvor man får like mye for å nave som for å jobbe så er det jo ikke rart at mange ikke engang gidder å prøve.

Anonymous poster hash: ec1b1...8b0

Helt enig der altså! Min kjæreste går på nav, uføre, og får faktisk mer penger enn meg i mnd. (Som jobber 80% i hjemmesykepleien som helsefagarbeider!)

Om jeg tar noen ekstravakter og kommer opp i ca. 100%, står vi ca likt.

Blir faktisk ganske provosert, føler nesten det er urettferdig.

Nå prøver han å komme seg i jobb igjen da (blitt omdiagnotisert og erklært at han kan jobbe), men det tar jo så lang tid!

[AnonymBruker]

Huff, dette høres ut som kjæresten min... vi har det så fint ellers og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Anonymous poster hash: bfb5e...24e