Faren min er så grinete!

[AnonymBruker]

Hei, jeg skulle gjerne likt å vite om dette kun skjer med meg, eller om flere kjenner seg igjen.

Jeg er 31, faren min er 70 og alene/enkemann.

Han har helt (for meg) uforklarlige humørsvingninger. Han kan være kjempehyggelig på telefonen, og når jeg treffer ham en time etterpå, er det såvidt han gidder å hilse. Og bruker han resten av dagen på å kverrullere og plukke fra hverandre alt jeg sier. Ingenting jeg gjør er riktig, og hvis jeg spør om noe eller forteller noe, får jeg kun uinteresserte grynt til svar.

Og så, noen timer senere, kan han være blid som ei sol, småprater og er interessert i det jeg sier.

Han er ellers veldig oppegående, og virker frisk i både kropp og sjel. Jeg ser ingen tegn på demens, som jo humørsvingninger kan være et symptom på.

Jeg skjønner ingenting, og blir veldig lei meg når jeg får følelsen av at jeg bare er i veien og irriterer ham når jeg er på besøk. Er det noen som kjenner seg igjen?

PS: Dette skjer kun mot meg, såvidt jeg kan se. Det kan også skje når det er andre til stede, jeg har flere ganger fått reaksjoner fra andre som påpeker hvor ufin han er mot meg.

PS2: Det skjedde også før han ble enkemann, så jeg velger å tro at det ikke har noe med underliggende sorg over tapet av ektefelle å gjøre.

Anonymous poster hash: acc4b...1a5

[Gjest FuturePrimitive]

Sånn har faren min alltid vært. Helt uberegnelig og det førte jo til at alle gikk på tå rundt ham. Gjør det delvis fortsatt i en alder av 30, selv om jeg gir mer beng nå som jeg er voksen og har min egen familie og andre ting som spiller større rolle enn hans latterlige humør. Ofte i godt humør også, men et feil spørsmål, en dårlig vits eller lignende kan trigge det ræva humøret. Som sagt, man vet aldri - og jeg har jo fortalt ham at jeg ser på det som et stort problem som gjør at jeg ikke vil ha kjempemye med ham å gjøre. Jeg sa det til ham for endel år siden etter en eksplosjonsartet krangel (tidlig i tyveårene). Vet ikke om han husker det, men jeg tar ikke utrolig mye kontakt med ham selv om vi bor nerme, og det trives jeg godt med. Blir stresset av å tenke på at jeg må ringe ham osv. Så jeg tenker først og fremst på meg selv og at jeg skal ha det bra.

[AnonymBruker]

Sånn er min far også. Han kan klikke for den minste ting. Vi kunne sitte rundt middagsbordet og snakke om dagen vår mens vi lo. Så ble han irritert over at en av oss skrapet litt for mye på tallerkenen etter hans mening. Da ser du bare at det svartner i øynene på ham, og fra da av inntas stort sett resten av måltidet i stillhey. Om noen sa noe kunne han glefseet "HYSJ!" Så når desserten kom på bordet kom humøret frem igjen.

Slikt er ufattelig slitsomt å forholde seg til. Jeg bor 20 min unna ham nå, men ser ham kanskje 2-3 ganger i året. Jeg orker ham ikke (det har andre, store grunner også altså, ikke bare humøret).

Anonymous poster hash: e6a54...015

[AnonymBruker]

Sånn har faren min alltid vært. Helt uberegnelig og det førte jo til at alle gikk på tå rundt ham. Gjør det delvis fortsatt i en alder av 30, selv om jeg gir mer beng nå som jeg er voksen og har min egen familie og andre ting som spiller større rolle enn hans latterlige humør. Ofte i godt humør også, men et feil spørsmål, en dårlig vits eller lignende kan trigge det ræva humøret. Som sagt, man vet aldri - og jeg har jo fortalt ham at jeg ser på det som et stort problem som gjør at jeg ikke vil ha kjempemye med ham å gjøre. Jeg sa det til ham for endel år siden etter en eksplosjonsartet krangel (tidlig i tyveårene). Vet ikke om han husker det, men jeg tar ikke utrolig mye kontakt med ham selv om vi bor nerme, og det trives jeg godt med. Blir stresset av å tenke på at jeg må ringe ham osv. Så jeg tenker først og fremst på meg selv og at jeg skal ha det bra.

Godt å vite at jeg ikke er alene!

Hvorfor kan ikke folk bare oppføre seg...

Anonymous poster hash: acc4b...1a5

[AnonymBruker]

Sånn er min far også. Han kan klikke for den minste ting. Vi kunne sitte rundt middagsbordet og snakke om dagen vår mens vi lo. Så ble han irritert over at en av oss skrapet litt for mye på tallerkenen etter hans mening. Da ser du bare at det svartner i øynene på ham, og fra da av inntas stort sett resten av måltidet i stillhey. Om noen sa noe kunne han glefseet "HYSJ!" Så når desserten kom på bordet kom humøret frem igjen.

Slikt er ufattelig slitsomt å forholde seg til. Jeg bor 20 min unna ham nå, men ser ham kanskje 2-3 ganger i året. Jeg orker ham ikke (det har andre, store grunner også altså, ikke bare humøret).

Anonymous poster hash: e6a54...015

huff, det hørtes utrolig slitsomt ut!

Faren min har som regel litt lengre intervaller. Han har gjerne én blid dag, så en grinete.

Hvis jeg sier ifra, så er det alltid jeg som er drama queen og overreagerer. En hyggelig standardfrase pleier å være "Nei, nå får du faen meg gi deg".

Neida, han er jo ikke sur, han

TS

(forrige innlegg var også mitt, glemte å signere)

Anonymous poster hash: acc4b...1a5