Sorgprosessen steg for steg

[AnonymBruker]

Noen her som kan fortelle meg hvordan det foregår? Hvilke trinn er det etter et stygt brudd, og hvor mange trinn? Hvordan vet du hvor du er i prosessen? Både der du dumper og der du selv blir dumpet. I forhold og vennskap. Er kommet til det steget hvor jeg er mest sint, og lurer på hva som kommer etter og når jeg evt blir ferdig. Blir sint når jeg hører navnet til personen eller får vite noe personen gjør. Vil helst ikke vite og vil helst at personen skal være ulykkelig, men innser selvfølgelig at jeg ikke kan gjøre noe med det. Vet ikke om personen er lykkelig eller ulykkelig btw.

Anonymous poster hash: a6424...51c

[Gjest Blomsterert]

Vet ikke om det er så klare trinn... Jeg vekslet mellom å være sint,trist og sentimental om hverandre lenge! Var liksom ingen klare grenser. Bortsett fra de første ukene hvor bare sorg dominerte. Det er iallfall viktig å ikke skyve bort eller fortrenge,så tillat og kjenn på følelsene når de kommer.

[karroo]

Sorgens ti faser (fra studenttorget.no)

1. Sjokk og vantro (Hvordan kunne han?)
2. Benektelse (Han kommer nok tilbake når han får tenkt seg om.)
3. Sinne og skjulte følelser (For en gedigen drittsekk!)
4. Forhandlinger om endringer (Vi klamrer oss fast til håpet.)
5. Laveste punkt og vendepunkt. (Vi begynner å se sannheten i øynene.)
6. Forståelse (Han er ikke forelsket i meg lenger.)
7. Aksept (Det er greit.)
8. Tilgivelse (Bitterheten slipper taket, og du er sterk nok til å tilgi.)
9. Planlegging (Vi ser positivt på fremtiden.)
10. Handling (Vi setter planer, ideer og drømmer ut i livet.)

[AnonymBruker]

For meg hadde sorgen ikke klare trinn. Siden bruddet for vel ett år siden har jeg vært innom de fleste følelser, og de fleste trinn, men det har vekslet, det har gått opp og ned, og det har rett og slett vært en berg- og dalbane!

Jeg husker ikke nøyaktig alle dagene. Skulle nok ha ført dagbok, hadde nok vært spennende å lese, i og med at humøret og tankemønsteret endret seg fra dag til dag. Den første følelsen jeg hadde var sjokk. Og sjokket satt i veldig lenge. Sjokk, benektelse over det som hadde skjedd. Var sint, forvirra. Så slo jeg meg helt av, ble kald. Prøvde å overbevise meg om at jeg ikke brydde meg. Så gikk det en tid, sjokket kom tilbake og jeg gikk rundt forvirra mesteparten av tiden. Tenkte ikke klart. Er fortsatt tidvis sint, men noen dager er jeg fullstendig over det og tenker ikke på det. Noen dager har jeg tilgitt, andre dager kommer sinnet, sorgen og sjokktilstanden tilbake. Mye anger, mye tanker rundt hva som kunne vært, hvordan det var, hvordan det burde vært, hva som skjedde, hva som er nå, etc. Følelsen av å ikke vite. Følelsen av å ikke vite om man burde visst. Følelsen av at man burde gjort noe annerledes. Anger og skyldfølelse fordi man kanskje var del. Følelsen av at man ikke burde angre, da det ikke endrer noe. Og i blant, følelsen av at det var det beste som kunne skjedd. Nye muligheter, nye dører åpnes, nye sjanser for å oppleve noe. Som tidligere nevnt - en berg- og dalbane!

Jeg tror det viktigste er å være ærlig med seg selv, og la seg selv føle det man faktisk føler. Ikke tving sorgen til å gå over for fort. Tror jeg gjorde det... prøvde for hardt å bli "kald". Det fungerte som du ser en stund, før den kommer tilbake mange år etterpå fordi jeg ikke fikk sørget helt ferdig, fordi savnet ikke traff meg ordentlig før noen måneder etterpå. Før man oppdager hva man har mistet. Man vil jo alltid ha det man ikke kan få. Og man går rundt med det idiotiske sitatet; "man vet ikke hva man har før man har mistet det", på hjernen hele tiden. Blæh.

Det er bare å bestemme seg for at jeg skal takle denne sorgen som den kommer, i sin meget foranderlige form. Ikke dyrk sorgen, ikke mat den. Men la den gå over, i sitt stille tempo. Ikke prøv å fyll savnet. Den beste måten å kommer over noen på, er IKKE å komme under noen andre. Og nei, det er ikke en klisjè at det vil bli bedre. Om ikke helt perfekt og bra igjen, så bedre enn da det første sjokket satt i...

Anonymous poster hash: 4d44a...b10