Lei av å bli utnyttet - holde ut grunnet barna?

[AnonymBruker]

Jeg og min samboer har to barn på 5 og 3 og jeg har nå seriøst begynt å telle på knappene om jeg orker å være sammen med ei som jeg føler jeg bare blir "utnyttet" av.

Etter vi fikk barn har jeg i større og større grad følt at jeg bare er person som er til for at samboer skulle oppnå drømmen om hus og barn. Mitt problem er at jeg ikke føler at jeg blir sett og jeg føler at hun kunne vært sammen med hvem som helst bare det tilfredsstilte hennes krav.

Hvis man spurte henne om mine 3 viktigste egenskaper vil jeg tro hun svarte.

1. Snill (Jeg gjør det hun ber om og behandler henne pent)

2. Smart (Jeg kan "fikse" alt hun trenger hjelp med og kan mye rart)

3. Ordentlig (Stabil jobb, ryddig økonomi, ikke noe fyll, trofast)

Utseendemessig er jeg sikkert midt på treet og jeg prøver å holde meg litt i form. Midt problem er at jeg føler at hun ikke er villig til å gjøre den minste innsats for å holde seg selv attraktiv. På kveldstid etter barna har lagt seg sitter hun bare i på Face og spiser snop og de siste årene har hun lagt myee på seg. (165cm/80kg ++). Når hun ikke gidder det er det som å indirekte si at jeg ikke er verdt noen innsats fra hennes side.

I tillegg føler jeg at barneoppdragelse begynner å bli et gnissningspunkt. Jeg tenker at når man er 5 år så bør man ikke slippe unna med alt, mens hun er ettergivende for alt og nå føler jeg at eldstemann begynner å bli umulig å håndtere. Men når jeg blir sint så kommer bare hun og redder og undergraver alt. (f.eks når jeg har båret han inn på rommet fordi han har slått seg vrang og kaster ting rundt seg). Hun mener at jeg ikke har peiling på barneoppdragelse og at hun skal bestemme. (jeg er vokst opp i en familie med store forventninger til meg,mens hun er vokst opp med langt lavere forventninger)

Vi har hatt sex under 10 ganger de siste 3 årene og 1 gang siste 6 mnd. (hun som har tatt initiativ, men jeg føler det er mest fordi at hun føler at i et forhold så skal man ha det). Jeg orker ikke ta initiativ når hun viser så klart indirekte at hun ikke bryr seg om å se attraktiv ut.

Noen vil sikkert si at jeg vektlegger sex alt for mye i forholdet. Det stemmer sikkert, men det tror jeg kommer av at så masse annet mangler. Hadde vi vært et par som hadde flotte samtaler som ga hverandre noe, eller vi hadde et sosialt liv som ga mye, eller hun gjorde en jobb som jeg virkelig var stolt av, ja da hadde sikkert manglende seksuell interesse vært mer ok. Vi klarer ikke å ha intelligente samtaler om annet en hverdagsting da vi har helt forskjellige interesser, hun er svært lite sosial med sine arbeidskollegaer og hun har ingen venner i byen som jeg har blitt kjent med via henne i tillegg virker det som hun ikke er spesielt opptatt av jobben sin og hun drømmer om å jobbe redusert hvis jeg fikk bedre betalt stilling.

Så da står jeg her med problemstillingen. Skal jeg velge å leve med henne for barnas skyld eller skal jeg prøve å bli lykkelig selv. Jeg har ingen spesielt tro på at jeg kommer til å få noen ny dame hvis jeg blir singel. Med 2 barn og full jobb blir det veldig vanskelig å se for seg. Men jeg tror jeg ville kunne føle mer lykke med å kunne bo for meg selv og ikke føle på skuffelsen hver dag av å bli ignorert.

Jeg er veldig usikker på hvor fiendtlig hun vil bli hvis vi bryter opp. Vi er fra en annen del av landet og hun har ikke samme behov for å bo her for å få seg jobb. Kan tenke meg at hun vil flytte tilbake og da blir kontakt med barna vanskelig. Jeg vil ønske å ha 50% og vil være den som flytter ut (for å gjøre det best mulig for barna). Jeg har økonomi til å kunne få meg en alright bolig over litt tid alene.

Vil barna noengang tilgi meg hvis jeg valgte å flytte ut nå?

Anonymous poster hash: ec833...b70

[ninjamamma]

Hvem sier at du ikke kan ha hovedansvaret for barna? Hun kan heller ikke flytte utenfor kommunen med barna deres uten ditt samtykke!

Men først av alt.. Kommuniserer dere på en skikkelig måte? Eller ender det opp med krangling og suring?

Om du sier: "jeg ønsker at vi tar tak i ting sammen og prater om hva som plager oss begge, hva vi er uenige om og hva vi vil gjøre noe med..."?

Viktigeste er å aldri ydmyke eller være negativ/nedlatende/anklagende mot sin partner, det kan aldri tas tilbake..

Om dere blir enige om å få time hos familievernkontoret? skrive ned punkter hver for dere som kan bli tatt opp.

Håper dere finner ut av dette og blir enige. ett godt forhold og foreldreskap er verdt å kjempe for..

[Gjest Blomsterert]

Det virker nesten på meg som at du ikke liker henne,for det er ikke noe positivt om henne du nevner. Dere virker til å være veldig ulike og mangle respekt for hverandre?

Hva med familierådgivning,er det en ide?

Ellers så skal en ikke være i et forhold hvor en er/blir ulykkelig. Det er ikke godt for noe,heller ikke barna,for de vil lide under dårlig stemning og atmosfære.

Likevel tenker jeg at siden barna er så små,så ville jeg jobbet en iallfall siste gang for forholdet. Som å gå til rådgivning.

[AnonymBruker]

Barna er små. Dette er en vanlig fase i livet. Cluet er å holde ut, ikke drukne, skap små gleder.

Konen din høres utslitt ut. Tidsklemmen og hverdagskjøret med det jeg leser som hovedansvaret for barna, har tatt henne igjen. Min mann bor og jobber i utlandet, og merker de gangene han er hjemme at jeg inni meg blir flyyyy forbanna av at han skal "sove ut" (!???!! Wtf??), lager ikke frokost til barnet uten jeg maser, skifter ikke bleie, uten mas, har ikke lagt barnet en eneste gang noen sinne. Listen fortsetter. Men gu'! Han jobber hardt, 15-18 timers dager og tjener masse penger.

Fordi jeg lever og ånder for barnet mitt, setter jeg alltid det først. Jeg er karrierebevisst men når barna er små kan jeg også tenke meg å jobbe redusert. Det handler om verdier og ikke noe jeg ser på som en svakhet.

Hvem av dere vasker klær og huset?

Håper dere tar en skikkelig oppvasksamtale, om mer enn sex. For sex og lyst kommer når det andre faller på plass.

Jeg fikk superenergi til å se ut som en 24-åring igjen når jeg møtte en tidligere flamme for litt siden. Jeg ser ikke på langt nær ut som for 7 år siden, men han spiste meg opp ned blikket og jeg følte meg vannvittig attraktiv og begjært.

Min mann vil ha sex, og at jeg skal stramme opp. Yeah, supermotiverende og inspirerende - not.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

[AnonymBruker]

Hvem sier at du ikke kan ha hovedansvaret for barna? Hun kan heller ikke flytte utenfor kommunen med barna deres uten ditt samtykke!

Men først av alt.. Kommuniserer dere på en skikkelig måte? Eller ender det opp med krangling og suring?

Om du sier: "jeg ønsker at vi tar tak i ting sammen og prater om hva som plager oss begge, hva vi er uenige om og hva vi vil gjøre noe med..."?

Viktigeste er å aldri ydmyke eller være negativ/nedlatende/anklagende mot sin partner, det kan aldri tas tilbake..

Om dere blir enige om å få time hos familievernkontoret? skrive ned punkter hver for dere som kan bli tatt opp.

Håper dere finner ut av dette og blir enige. ett godt forhold og foreldreskap er verdt å kjempe for..

Hun kan flytte dit hun vil så lenge det er innenfor norges grenser og varsler 6 uker i forveien.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si om barna dine vil tilgi deg eller ikke, men jeg kan fortelle min historie. Mine foreldre skilte seg når jeg var 2,5 år. Husker ingenting fra det. De prøvde igjen når jeg var litt eldre, og det husker jeg at ikke fungerte. Jeg holder ikke noe nag til foreldrene mine for at de ikke fikk det til. De prøvde, men var ikke kompatible. Jeg tror jeg ville hatt en dårligere barndom om de hadde et forhold som ikke fungerte, og blitt mer "skadet" av det enn å vokse opp med skilte foreldre.

Anonymous poster hash: fd2f3...e42

[AnonymBruker]

Hun kan flytte dit hun vil så lenge det er innenfor norges grenser og varsler 6 uker i forveien.Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

Ikke uten hans signatur og avklart samvær etter meklingsmøte...

Anonymous poster hash: 4680e...185

[AnonymBruker]

Akkurat dette kunne eksen min skrevet.

Jeg var som samboeren din. Etter to barn satt jeg bare der. Spiste, la på meg, pyntet meg ikke. Satt på nett eller så på tv.

Vi snakket til slutt... nei jeg trenger ikke skrive mer, for det var AKKURAT som du beskriver.

Vi gikk til slutt fra hverandre, jeg trodde jeg ikke var glad i han, trodde han var en som bare var god å ha der, som en venn men ikke noe mer. Så vi var enig om å flytte fra hverandre, men begge syntes dette var vondt.

Jeg raste ned i kg da jeg ble alene, gikk ned 30kg på en blanding av kjærlighetssorg (ja for jeg hadde det) løping mellom barnehage, skole og jobb. Jo mer jeg gikk ned, jo bedre ble dagene mine.

I dag ser jeg at jeg var veldig deprimert i den perioden. Jeg hadde lagt på meg mye, fått strekkmerker, henge pupper, og ja, alt ved kroppen min føltes forferdelig, og jeg orket ikke tanken på sex.

Jeg ble kvalm når han tok på meg, ikke fordi det var han, men fordi jeg hatet kroppen min. Jeg hatet å kjenne bulkene og manglene når han strøk over meg, og disse latterlige tankene tok fullstendig overhånd

Jeg skulle virkelig ønske vi hadde gått å snakket med noen den gang, en psykolog, sexolog el. da tror jeg vi hadde vært sammen enda. Jeg vet i dag at jeg elsket, elsker den mannen! Jeg skulle gjort alt, nå fire år senere for å få han tilbake, men det er for sent

Prøv å snakk med henne. Jeg vet jeg løy, sa at alt var ok, at jeg hadde det fint, men at jeg bare var sliten. Jeg var ikke bare sliten, hele verden min raste sammen foran meg, og jeg klarte ikke fortelle om det. Men prøv. Og om hun ikke svarer deg skikkelig, foreslå terapi. Noen ganger er det ikke så mye som skal til for å få det til igjen. Dere kan klare dette, om dere er motivert.

Om ikke flytt. Barna kommer ikke til å klandre deg. De elsker dere begge, og kommer aldri til å slutte med det Du må leve et godt liv. Og om du prøver alt du kan, har du verdens beste samvittighet den dagen det evt ikke går.

Lykke til! Jeg føler virkelig med deg.

Anonymous poster hash: e7a5c...f64

[AnonymBruker]

Mekling må man på okke som. Der signerer man et papir. Hun kan flytte med barna når hun har hovedansvaret.

Jeg var i denne situasjonen for 2 år og 1 år siden.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

[AnonymBruker]

Jeg fikk superenergi til å se ut som en 24-åring igjen når jeg møtte en tidligere flamme for litt siden. Jeg ser ikke på langt nær ut som for 7 år siden, men han spiste meg opp ned blikket og jeg følte meg vannvittig attraktiv og begjært.

Min mann vil ha sex, og at jeg skal stramme opp. Yeah, supermotiverende og inspirerende - not.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

Jeg er fullstendig inneforstått med at hadde jeg vært mer attraktiv så ville hun gjort mer for å holde seg attraktiv. Det er jo derfor jeg føler meg "utnyttet" fordi hun bare fokuserer på praktiske ting som jeg kan gjøre livet hennes bedre. Jeg føler at hun bare er sammen med meg fordi jeg er snill, smart og ordentlig og at hun nå har oppnådd det hun ville. Føler hun på en måte har "lurt" meg.

Anonymous poster hash: ec833...b70

[AnonymBruker]

Forstår virkelig at folk blir lei når den ene parten lar seg forfalle totalt, og sexlivet forsvinner.

TS, blir det brudd, så krev minst 50% omsorg! Om ting ikke endrer seg, høres det jo ikke ut som en levende situasjon for deg som mann og far. Ønsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: 37fa7...965

[QueenOfTheSidewalk]

Det går jo utover barna når du ikke er lykkelig, de merker det selv om du ikke tror det. Tror det beste er å forlate forholdet.

[AnonymBruker]

Alle de gode, varme, snille, lykkelige besteforeldrene på 80 år. Tror dere virkelig de har vært slik siden de giftet seg da de var 19?

-nei

Ta en prat med noen som har levd livet. Mange liv og historier er slettes ikke slik man tror. Det handler om verdier og evnen til å tenke mer enn meg meg meg meg meg. Det er jo ultruapoppis å drive "selvrealisering" i 2014.

Slik jeg oppfatter det liker du ikke samboeren din. Tror du ikke hun vet det? Tviler på du dyrker henne verken som mor eller kvinne. Du har en stor jobb å gjøre med deg selv, for det er den eneste du kan endre.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

[Gjest Blomsterert]

Akkurat dette kunne eksen min skrevet.

Jeg var som samboeren din. Etter to barn satt jeg bare der. Spiste, la på meg, pyntet meg ikke. Satt på nett eller så på tv.

Vi snakket til slutt... nei jeg trenger ikke skrive mer, for det var AKKURAT som du beskriver.

Vi gikk til slutt fra hverandre, jeg trodde jeg ikke var glad i han, trodde han var en som bare var god å ha der, som en venn men ikke noe mer. Så vi var enig om å flytte fra hverandre, men begge syntes dette var vondt.

Jeg raste ned i kg da jeg ble alene, gikk ned 30kg på en blanding av kjærlighetssorg (ja for jeg hadde det) løping mellom barnehage, skole og jobb. Jo mer jeg gikk ned, jo bedre ble dagene mine.

I dag ser jeg at jeg var veldig deprimert i den perioden. Jeg hadde lagt på meg mye, fått strekkmerker, henge pupper, og ja, alt ved kroppen min føltes forferdelig, og jeg orket ikke tanken på sex.

Jeg ble kvalm når han tok på meg, ikke fordi det var han, men fordi jeg hatet kroppen min. Jeg hatet å kjenne bulkene og manglene når han strøk over meg, og disse latterlige tankene tok fullstendig overhånd

Jeg skulle virkelig ønske vi hadde gått å snakket med noen den gang, en psykolog, sexolog el. da tror jeg vi hadde vært sammen enda. Jeg vet i dag at jeg elsket, elsker den mannen! Jeg skulle gjort alt, nå fire år senere for å få han tilbake, men det er for sent

Prøv å snakk med henne. Jeg vet jeg løy, sa at alt var ok, at jeg hadde det fint, men at jeg bare var sliten. Jeg var ikke bare sliten, hele verden min raste sammen foran meg, og jeg klarte ikke fortelle om det. Men prøv. Og om hun ikke svarer deg skikkelig, foreslå terapi. Noen ganger er det ikke så mye som skal til for å få det til igjen. Dere kan klare dette, om dere er motivert.

Om ikke flytt. Barna kommer ikke til å klandre deg. De elsker dere begge, og kommer aldri til å slutte med det Du må leve et godt liv. Og om du prøver alt du kan, har du verdens beste samvittighet den dagen det evt ikke går.

Lykke til! Jeg føler virkelig med deg.

Anonymous poster hash: e7a5c...f64

Så trist. Håper du finner en ny og fin mann om ikke så lenge.

[Zevs]

Skal jeg velge å leve med henne for barnas skyld eller skal jeg prøve å bli lykkelig selv.

Jeg leser ofte; "holde sammen for barnas skyld". Kan det ikke like godt være "skilles for barnas skyld"? Ingen barn har særlig godt av å vokse opp med foreldre som ikke setter pris på hverandre.

Endret 8. juli 2014 av Zevs

[AnonymBruker]

Jeg er fullstendig inneforstått med at hadde jeg vært mer attraktiv så ville hun gjort mer for å holde seg attraktiv. Det er jo derfor jeg føler meg "utnyttet" fordi hun bare fokuserer på praktiske ting som jeg kan gjøre livet hennes bedre. Jeg føler at hun bare er sammen med meg fordi jeg er snill, smart og ordentlig og at hun nå har oppnådd det hun ville. Føler hun på en måte har "lurt" meg.

Anonymous poster hash: ec833...b70

Mener ikke at du ikke er attraktiv, men at hun må føle seg attraktiv.

Jeg tror hun elsker deg og barna veldig høyt. Men at hun ikke elsker seg selv spesielt høyt for øyeblikket.

Kan bare snakke for meg selv. Men jeg har alltid vært slank og pen. Strekkmerkene etter fødselen knakk meg fullstendig. Puppene ødelagt. De første 6 mnd gråt jeg foran speilet daglig samtidig som jeg slo meg selv/magen med en hårbørste.

Jeg sørget over livet og meg'et som nå var forbi. Jeg lot ikke samboer ta på meg sover med topp, orker ikke han skal se meg slik.

Jeg har aldri sittet i sofaen og spist snop. Men jeg har vært helt knust over hva svangerskapet har gjort med kroppen min. Takk gud er underlivet fortsatt normalt.

Samboeren din trenger å føle seg attraktiv igjen. Og hun trenger å lære å elske seg selv.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

[AnonymBruker]

Jeg syns dere skal forsøke parterapi.

Anonymous poster hash: dc763...be7

[AnonymBruker]

Slik jeg oppfatter det liker du ikke samboeren din. Tror du ikke hun vet det? Tviler på du dyrker henne verken som mor eller kvinne. Du har en stor jobb å gjøre med deg selv, for det er den eneste du kan endre.

Anonymous poster hash: 7d04e...ea0

Det kan godt være at hvis trener enda mer, får sixpack at hun får interesse. Hadde jeg i det minste fått hint om hva jeg skulle gjøre. Jeg fokuserer alt min tid på familie og jobb. Egentid har jeg i praksis ikke tid til. Nå i ferien blir det veldig tydelig når jeg plutselig får tid på kveldene å tenke på annet.

Anonymous poster hash: ec833...b70

[got2go]

Jeg ville glatt ha flyttet ut. Du fortjener å ha det bra du også. Men har du prøvd å snakke med henne? Stilt henne til veggs og krevd en forandring i forholdet?

[Timar]

Det kan godt være at hvis trener enda mer, får sixpack at hun får interesse. Hadde jeg i det minste fått hint om hva jeg skulle gjøre. Jeg fokuserer alt min tid på familie og jobb. Egentid har jeg i praksis ikke tid til. Nå i ferien blir det veldig tydelig når jeg plutselig får tid på kveldene å tenke på annet.

Anonymous poster hash: ec833...b70

Jeg tror ikke dette har noe med hvordan du ser ut eller ikke å gjøre. Det høres ikke ut som samboeren din er særlig fornøyd? Deler dere på alt arbeidet i huset? På all oppfølging av unger? Er dere to om alt, eller er det meste hennes ansvar, mens du "hjelper til"?

Du sier manglende sex er et problem, men alle gangene dere har hatt sex, så er det faktisk hun som har tatt initiativ? Da er ikke problemet manglende sex, men at du ikke tenner på partneren din lenger. Hvorfor ikke? Pga overvekten? Pga måten hun behandler deg på?

Hvis jeg var deg, ville jeg:

- Sørget for å gjøre minst halvparten av husarbeidet og være i forkant så dere slipper å krangle om det

- Prøvd å snakke med samboeren din. Foreslå å gjøre noe sammen, et lite prosjekt av noe slag? Bake noe? Male en vegg? Skru sammen et skap? Hva som helst, bare det er noe dere gjør sammen.

- Prøve å få barnepass og ta med kjæresten ut på date

- Ta iniativ til sex i stedet for å sutre over at du ikke har lyst til å ha sex med henne

- Ta kontakt med familievernkontoret og be om rådgivningstime til dere begge.

Hvis du virkelig prøver å utgjøre en forskjell, og dere har vært og fått rådgivning hos en tredjepart, og det fortsatt ikke er noen bedring, DA kan du vurdere å flytte ut. For da har du prøvd alt for at barna dine skal få vokse opp med to fornøyde foreldre.