Være sammen med en man er glad i, samtidig redd for

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 som er sammen med en som er 6 år eldre enn meg.

Jeg angrer hver dag på at jeg ble sammen med han og flyttet inn hos han, og blir gående hele dagen å føler meg handlingslammet, nervøs, engstelig - på grunn av hvor sint han kan bli på meg.

Det trenger slettes ikke være en grunn engang for at jeg skal få høre hvor fæl jeg er, hvor fælt han har det på grunn av meg, alt jeg gjør gærent / har gjort gærent...

Eneste grunnen til at jeg ikke har pakket sakene mine å dratt, er at jeg kjenner jeg fortsatt er glad i han, men hver dag blir en kamp for meg. Jeg tror også jeg er redd for hva jeg vil gjøre om jeg blir alene uten han, om jeg vil være såpass dum å kontakte han fort igjen... Uff, jeg føler meg så svak!

Han behandler meg ikke på den måten jeg ønsker, kan komme med noen få eksempler.

Eksempel 1
Han sier vi kan finne på noe sammen når jeg kommer hjem fra jobb, når jeg kommer hjem er han ikke engang hjemme og kommer kanskje ikke hjem før jeg er på vei til å legge meg. Av erfaring vet jeg at jeg aldri må si hvordan jeg føler rundt det, for da får jeg virkelig høre det, og det blir kjefting på meg i timevis om jeg ikke holder kjeft ang det (også av erfaring).

Eksempel 2
Han kan "klikke" på meg å bli kjempe sur enten hjemme eller i offentlighet, hver gang vi har gått ut sammen har jeg aller mest gruet meg, vært kjempe redd for at jeg plutselig har gjort / ikke gjort, sagt noe / ikke sagt noe jeg burde, som han kan reagere over å hisse seg opp.

Eksempel 3
Jeg gruer meg alltid til helgene, når jeg ikke skal jobbe, og vi er sammen hjemme, jeg føler jeg bare får "pustet" ut når jeg sa sier jeg skal på butikken en tur, besøke en venninne... Og angående det: Når jeg skal besøke noen, er det ofte feil av meg. For da prioriterer jeg ikke han, og har ikke spurt han om hans planer.. Føler veldig at han vil ha kontroll..

Pluss jeg kan ta med disse tingene:
- Han lager aldri mat, kjøper også inn veldig sjelden, så jeg som tar ca 90% av ansvaret rundt det
- Jeg er den som vasker, rydder, aldri han
- Føler meg aldri bra nok


Jeg vet at dette ikke er noe fremtid for meg. Men hvordan kan jeg sikre meg selv at jeg aldri går tilbake til fyren om jeg går ifra han?! Jeg føler meg så lammet av alt... Føler virkelig jeg sitter fast

Anonymous poster hash: 72470...81e

[Forglemmegei]

Kjære deg.

Allier deg med noen venninner hvis du har det.

Spør om du kan bo litt hos noen, så du slipper å være alene i begynnelsen.

Om mulig, gå ut med venner, på byen, dans (og muligens få litt oppmerksomhet av andre?)

Hold deg opptatt, ta et kurs du har lyst til, en ny hobby kanskje?

Finn noe som du liker å gjøre. Veldedig arbeid? Røde Kors, Dyrebeskyttelsen osv.

Vær sosial er viktig, ikke sitt hjemme alene.

[Forglemmegei]

Finn først et sted å bo, deretter ville jeg flyttet når han ikke var hjemme.

Ta med deg noen når du skal hente tingene dine.

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du at du ikke fortjener bedre enn et liv i frykt? Har du så dårlig selvtillit? Det hjelper jo ikke at du er litt glad i han når han ødelegger deg helt. Snart er du bare et nervøst skall, og må kanskje holde på i årevis med psykolog for å klare å bli den du en gang var.

Vil du virkelig deg selv så vondt?

Anonymous poster hash: 5bb9c...ec7

[Forglemmegei]

Og ikke minst:

Ta vare på det innlegget du skrev nå, så ser du på det når du savner han!!

[Forglemmegei]

Hvorfor mener du at du ikke fortjener bedre enn et liv i frykt? Har du så dårlig selvtillit? Det hjelper jo ikke at du er litt glad i han når han ødelegger deg helt. Snart er du bare et nervøst skall, og må kanskje holde på i årevis med psykolog for å klare å bli den du en gang var.

Vil du virkelig deg selv så vondt?

Anonymous poster hash: 5bb9c...ec7

Hun sier jo at hun vil vekk, hun bare trenger litt hjelp!

Les innlegget og tenk før du svarer..

[AnonymBruker]

Det som er så dumt med å være i et destruktivt forhold med en som man fortsatt er litt glad i og noen ganger har det bra sammen med, er at de konstante opp- og nedturene, og det lille man faktisk føler for den personen, gjør at man holder igjen og er sammen med personen og fortsetter å leve sammen med personen, på tross av at man burde ha gått for lenge siden.

Jeg kjenner meg selv igjen i deg. Mitt forhold er laaangt fra så dårlig som ditt - du har med andre ord mye bedre grunn for å løpe og aldri se deg tilbake enn det jeg har. Alt vi sliter med i vårt forhold er uenighet, og noen sure undertoner, aldri kjempestore krangler, og at jeg irriterer meg over ting han sier og gjør. Men det faktum at vi i perioder har det veldig bra sammen, og at jeg ser at han prøver å gjøre handlinger innimellom som viser omtanke og omsorg, gjør at jeg ombestemmer meg hver gang jeg har bestemt meg for at det er slutt.

Jeg går egentlig bare og venter på en handling som kan bryte mønsteret. At han gjør et eller annet forferdelig mot meg, eller at vi skal ha en kjempekrangel sånn at det blir enklere å gå. Sånn at jeg klarer å snu ryggen og aldri se meg tilbake. Det høres helt jævlig ut - men det er mange i vår situasjon, det er slettes ikke uvanlig, og ja, det er første gangen for min del.

Jeg er den som alltid har hatt høye krav til forhold, til partneren min, til hvordan partner jeg skal være, og hva jeg godtar og ikke godtar. Har vært "streng" i fortiden, og har vært sta. Men etter et stygt brudd med eksen som jeg hadde det fantastisk med, har noe endret seg. Jeg er mye mer feig enn hva jeg trodde at jeg var. Jeg godtar mye mer, jeg strekker meg lenger. På noen områder er det en fordel, men samtidig er det ganske kjipt for min egen del at jeg fortsetter i et forhold jeg egentlig ikke ser noen fremtid i.

Vi er kanskje ikke i akkurat samme båt, men vi er ute på samme hav, tror jeg...

Anonymous poster hash: f0a41...016

[Emilie-s]

Jeg har nettopp kommet meg ut av ett forhold, som startet akkurat sånn som du beskriver ditt. Vi var sammen i 6år. Og slik det var i starten var bare småtteri i forhold til hvordan det utviklet seg etterhvert som årene gikk.

Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å komme deg vekk fra den kjæresten din så fort som overhodet mulig. Det kommer ikke til å bli bedre.Han kommer ikke til å plutselig endre seg til det bedre!

Skjønner godt at det er ett veldig vanskelig valg å ta, jeg snakker av erfaring.

Har du snakket med noen om hva du egentlig gjennomgår ? Foreldre, venner ? Hvis ikke, gjør det! Du skal ikke måtte gå igjennom dette alene. Isolasjon er det verste i en sånn situasjon.

Ikke la denne mannen ødelegge deg, du fortjener noen som elsker deg for den du er, og ikke en som snakker nedsettende til deg!!