Når foreldrene ødelegger selvtilliten din.

[AnonymBruker]

Jeg har siden jeg var liten følt meg mislykket. Jeg har trodd det er noe i veien med meg, og at jeg er verdt ingenting. Noe jeg innser kommer fra mine foreldre i en alder av 21 år.

Jeg har aldri blitt hørt av mine egne foreldre. Uansett hva jeg skal si til dem, så bryr dem seg ikke. Jeg ble ofte avbrutt av min mor hvis jeg skulle fortelle noe rundt f.eks middagsbordet. Dette førte til at jeg begynte å grue meg hver gang jeg skulle snakke i alle situasjoner, fordi jeg tenkte at ingen kommer til å høre på meg uansett. Jeg fikk sosial angst, og sliter med det fortsatt.

Jeg bor ikke hjemme lenger. Men bare jeg snakker med min mor i telefonen, så klarer hun å rakke ned på meg. Slik har det vært hele livet mitt, hun rakker ned på meg og kjefter på meg hele tiden, fordi hun tror at jeg enten lyver i alle situasjoner, eller at jeg ikke kommer til å få ting til. Hvis jeg f.eks hadde fri fra skolen en dag, var hun overbevist om at jeg skulket. Når hun gang på gang ikke trodde på hva jeg sier, så gjør det noe med en selv. Man begynner å tro at man er gal.

Jeg var med min mor for en uke siden, vi lagde mat og satt ute og pratet i solen. Da skjer det samme som vanlig, hun avbryter meg hele tiden, og tror ikke på det jeg forteller henne. Jeg sa til henne at jeg hadde bestått en eksamen, og hun trodde ikke på meg. Hun sier det i en litt spøklig tone, men uansett så er det ufattelig slitsomt å hele tiden prøve å få henne til å forstå.

Da jeg kom hjem ble jeg skikkelig lei meg over hvordan hun oppførte seg, mange gamle og vonde følelser kommer tilbake. Jeg ringer henne, og prøver å fortelle henne at det sårer meg at hun aldri tror på meg. Da mener hun at jeg er hårsår og overdramatiserer alt. Jeg har gjennom hele oppveksten min prøvd å få dem til å forstå, og det betyr selvfølgelig litt grining, mye sinne og desperasjon. Men hun mener det er noe gale med meg. Det mener min far også.

Min far er ganske ustabil. Da jeg var liten kunne han skjelle meg og min bror ut om vi sa nei til å ta ut av oppvasken. Og fordi han alltid spurte meg på en truende måte, så var jeg så tøff og sa nei, jeg prøvde alltid å stå opp for meg selv og gjøre det riktige. Men det har slitt meg helt ned.. (Jeg ble f.eks et par ganger truet med å bli kastet ut altandøren). Selvom han sikkert ikke ville gjort det, så blir man jo stresset. Min far er litt sosialt tilbakestående, og derfor føler jeg ikke at jeg har lært meg det grunnleggende på en måte. Stresser mye i sosiale situasjoner f.eks. Min far er ganske ensom, og sitter ofte alene hjemme på en lørdagskveld. Derfor syns jeg samtidig synd på han. Jeg vet at han gjør sitt beste, men han ødelegger meg også.

Egentlig syns jeg synd på foreldrene mine, og jeg har alltid satt dem foran meg selv. Men det sliter meg HELT ut. Og jeg har tenkt litt på å kutte ut kontakten med dem, for jeg blir jo skadet både psykisk og fysisk. De er bare ikke egnet til å være foreldre.. Barndommen har kun vært preget av angst og stress, husker jeg ble så stresset hver gang jeg skulle hjem fra skolen at jeg begynte å grine. Og når jeg var alene hjemme satt jeg og så ut vinduet, og gruet meg til dem kom hjem. Det var ikke snakk om vold, men at de gjorde meg psykisk utrygg.

Den dag i dag føler jeg ofte at jeg ikke er normal, at det er meg det er noe gale med. Jeg vet jo egentlig at det ikke stemmer...

Er det egoistisk å kutte ut kontakten med dem? Jeg prøvde å kutte kontakten med dem for over et år siden, men de klarte å få meg til å føle meg som den dumme. De gjør meg så ekstremt usikker på meg selv. Vet jo snart ikke hva som er riktig å gjøre lenger. Hjelp….

Anonymous poster hash: 0b65b...315

[AnonymBruker]

Jeg tror uansett ikke på drastiske valg som å kutte de ut.

Gi det mer tid, lev så selvstendig som du kan.

I det du skriver er det også behov for deg å ha de i livet.

Du vil forhåpentligvis se dine foreldre og din oppvekst med andre øyne etter hvert..

Anonymous poster hash: 14ea2...404

[AnonymBruker]

Høres veldig kjent ut, hvert eneste ord.

Anonymous poster hash: 0fbbd...d7c

[AnonymBruker]

Jeg var med min mor for en uke siden, vi lagde mat og satt ute og pratet i solen. Da skjer det samme som vanlig, hun avbryter meg hele tiden, og tror ikke på det jeg forteller henne. Jeg sa til henne at jeg hadde bestått en eksamen, og hun trodde ikke på meg. Hun sier det i en litt spøklig tone, men uansett så er det ufattelig slitsomt å hele tiden prøve å få henne til å forstå.

Da jeg kom hjem ble jeg skikkelig lei meg over hvordan hun oppførte seg, mange gamle og vonde følelser kommer tilbake. Jeg ringer henne, og prøver å fortelle henne at det sårer meg at hun aldri tror på meg. Da mener hun at jeg er hårsår og overdramatiserer alt. Jeg har gjennom hele oppveksten min prøvd å få dem til å forstå, og det betyr selvfølgelig litt grining, mye sinne og desperasjon. Men hun mener det er noe gale med meg. Det mener min far også.

Anonymous poster hash: 0b65b...315

Hvorfor ble du sittende?

Hva med å faktisk bli sinna, slå i bordet, reise seg og si at "dette gidder jeg ikke mer, nå går jeg!", i steden for å skulle ta det opp på telefon flere timer i etterkant?

Det høres ut som det er mye drama her, men lite tydelig kommunikasjon. Før du velger å bryte med foreldrene dine, synes jeg du skulle prøve å takle situasjonene der og da, når de oppstår, og ikke være redd for å sette foten ned. Du må vise dem hvor grensene går, for det kan faktisk tenkes at de ikke helt skjønner hvordan du oppfatter det. Mennesker har forskjellige tålegrenser, så du må gjøre klart hvor grensene går for DEG.

Anonymous poster hash: 4ff81...35c

[Dama til hanen]

Kan du ikke skrive et brev hvor du forklarer hva du tenker og føler? På den måten kan hun ikke avbryte deg og du får sagt det du vil.

[AnonymBruker]

Jeg tror uansett ikke på drastiske valg som å kutte de ut.

Gi det mer tid, lev så selvstendig som du kan.

I det du skriver er det også behov for deg å ha de i livet.

Du vil forhåpentligvis se dine foreldre og din oppvekst med andre øyne etter hvert..

Anonymous poster hash: 14ea2...404

Hva slags øyne skal det være akkurat? Moren hennes er en jævla drittkjerring, TS gjør akkurat det riktig i å "drastisk" kutte ut den egoistiske fitta.

Anonymous poster hash: 80405...2c8