Hvordan forklare vanskelig oppvekst

[AnonymBruker]

Hele barndommen og ungdommen var jeg en halvkriminell drittunge og pøbel.

Da jeg var i slutten av 20-åra tok jeg noen grep og flyttet langt vekk, fikk tatt skole og fikk meg en veldig bra utdannelse (Mastergrad og 800.000 i årslønn)

Jeg var en veldig streber i noen år, men dette har jo bært frukter.

Problemet mitt i dag, nå som jeg begynner å nærme meg 40 er fortida mi.

Jeg har jo "gått glipp av noen år", kan man si, som jeg rett og slett har surra bort (har aldri sitti inne, bortsett fra glattcelle/fyllearrest).

Og jeg har vel først nå de siste 3-4 åra kommet i den fasen at jeg vil etablere meg.

Men jeg syns det er så vanskelig å la andre bli kjent med meg.

En ting er at jeg sikkert kan virke som en litt "venneløs" person, som bor 50 mil unna hjemstedet, og har liten/ingen kontakt med gamle venner. (Som jeg brøyt kontakt med for over 10 år siden).

Jeg hadde også litt vanskeligheter med å skaffe meg venner mens jeg studerte. Fordi jeg hadde overhodet ingen ting til felles med de jeg studerte med (Alle kom tilsynelatende rett fra russefeiring og hadde foreldre som var lærere, leger, og fysioterapeuter osv, mens jeg kom rett fra ett forhold med ei som skøyt heroin)

En annen ting er at jeg syns det er veldig vanskelig å snakke om fortida.

Jeg må nevne at jeg har snakket med psykolog om dette, men det gikk mest på jobbrelaterte spørsmål, fordi jeg lenge var livredd for at arbeidskollegaer o.l. skulle vite om bakgrunnen min.

Mange av de jentene jeg treffer er jenter som jeg liker godt. Men det låser seg helt for meg, når vi kommer inn på ting som venner, familie, hjemsted o.l.

Jeg datet en gang en skikkelig søt og pen lege, men der blei jeg dumpet etter ett par mnd, fordi jeg knapt turde å fortelle hvor jeg kom fra.

Hva burde jeg egentlig gjøre?

Bare si ting rett ut på første date, og håpe på det beste?

Må også si at jeg aldri har drevet med tung kriminalitet, selv om mange av de gamle venna mine dreiv med det (og antagelig gjør det fortsatt)

Dette er ett skikkelig problem for meg. Bare det å skulle forklare hvorfor jeg tok utdannelsen min så sent, gjør at jeg får problemer med å forklare meg. Og det virker sikkert som jeg har noe å skjule (og det har jeg jo også)

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

1) Ville kanskje ikke sagt at jeg var kriminell(i hvert fall ikke helt i starten), men du kan jo si det andre? Det er jo ingenting å skamme seg over at man fikk en skeiv start, men så endte opp med en god jobb? Kanskje har du noen kule historier å fortelle også?

2) Det er ingenting negativt med å ha blitt ferdig med utdannelsen sent. Ganske vanlig og ingenting å skamme seg over.

3) Tror du har misforstått dette med venner. Er da helt normalt at man ikke har med seg barndomsvennene når man nærmer seg 40. Man skaffer seg nye venner hele tiden. Det er kanskje her det skorter for deg. Ville enten fått meg noen venner fra jobb eller funnet noen et annet sted. Sliter du med å få venner kan du jo legge ut en annonse(tror det er noe som heter aktivitetsvenner.com).

Lykke til. Står ikke annet enn respekt av folk som har kommet seg ut av et kjipt liv med kriminalitet og heroin.

Anonymous poster hash: ef608...d8b

[AnonymBruker]

Du hadde kanskje ikke den beste starten, men ved hjelp av viljestyrke og hardt arbeid snudde du livet ditt 180 grader. Hadde en potensiell kjæreste fortalt meg en sånn historie, og jeg var sikker på at fortid var fortid, hadde jeg vært pokker så stolt av ham.

Anonymous poster hash: 76487...97f

[Zouk]

Hei

Nå skriver jeg bare det første jeg tenker:

Du brøt opp fra livet du levde, kuttet kontakt med negative elementer. Du har gjennomført en lang utdannelse og har jobbet noen år uten å falle tilbake til ditt gamle kaotiske liv. De to tingene bør gjøre det mindre skummelt å fortelle om de "negative årene" slik jeg ser det. Du har vist til de grader at du evner å rydde opp i eget liv, forandre kurs totalt og holde deg på riktig kurs. Du har VELDIG sterk karakter.

Jeg hadde blitt imponert.

Dette med manglende barndomsvenner, at du tok utdannelse sent osv: Det å ikke fortelle alt på første date vil ikke si at du skjuler noe.

Hvis du treffer noen spesielle, enten potensielle venner eller kjærester: Jeg tror løsningen er å fortelle litt etter litt. Si f.eks. at du var i et negativt miljø i noen år men at du ville noe annet med livet ditt. Du trenger ikke gå i detaljer. Folk mister kontakt med gamle venner av mange grunner, ikke bare fordi de var kriminelle.

Viktig: Ingen har KRAV på å vite alt om deg veldig fort. Dessuten: Hvis du får oppfølgingsspørsmål angående "negativt miljø" og så forteller at du aldri har sittet inne, aldri brukt stoff (?) og aldri drevet med tung kriminalitet vil jeg tror det blir en lettelse for en potensiell kjæreste i hvert fall.

Oppegående mennesker vil skjønne at å kutte kontakt med venner som drar deg ned er den eneste løsningen. De vil skjønne at det var veldig tøft å gjøre det, og de vil respektere deg og ha medfølelse med deg.

Dessuten har alle noe de helst vil holde for seg selv. Hvis du deler (litt om gangen) er sjansen der for at andre gjør det samme. Og omvendt: Hvis noen letter på sløret og deler av seg selv kan du øve på å fortelle litt. HVIS noen ikke takler din historie, eller du ikke får responsen du håpet på: Da er de feil for deg.

De bortsurrede årene var også med på å få deg dit du er i dag, og du har så vidt jeg skjønner fått en bra jobb? Mange, mange kvaliteter i deg, la verden få ta del i dem. Vær stolt av deg selv, det har du all grunn til.

Selv lever jeg så godt jeg kan med følgende i tankene:

Fortiden vil alltid være med alle mennesker, men den må ikke få lov til å ødelegge fremtiden.

Alt godt til deg!!

[AnonymBruker]

Hei ts,

Jeg blir fascinert av personer som deg. For å være ærlig, så ville jeg datet deg, fremfor en som har hatt det bra hele livet. Jeg synes ofte personer som sklir gjennom livet uten noen form for motgang mangler dybde, og blir veldig uinteressante og lite reflekterte.. Jeg synes ikke du skal skamme deg over fortiden din. Du har tatt tak i livet ditt. Det står det respekt av. Tenk på alt du har fått til. Du er utrolig flink !

Anonymous poster hash: 8bdb4...ec3

[AnonymBruker]

Takk for støtte! Og jeg er veldig stolt av meg sjøl, og det er ikke tvil om at det har gitt meg en veldig sterk psyke. Har jeg en tung og vanskelig dag på jobben, eller noe går i mot meg, så er jeg veldig kjapp til å fortelle meg selv at det kunne vært verre. Jeg kunne vært død eller sitti inne.

Og jeg har egentlig kommet meg ganske langt nå, i forhold til hvordan jeg var rett etter at jeg var ferdigutdannet. Da var jeg så fornøyd med meg selv og det jeg hadde oppnådd, at jeg ikke hadde noe tro på at jeg kunne komme noe lengre. Så da var jeg vel egentlig bare innstilt på at resten av livet mitt kom til å bestå av jobb, trening, og lange turer med bikkja. Og det var jeg fornøyd med en stund.

Jeg bor i en liten småby nå, og konsentrer meg mest om nettsjekking. Å finne partner på jobb så jeg lenge på som helt uaktuelt, fordi jeg var redd for att ett evt stygt brudd med en partner ville "oute" meg på arbeidsplassen. Så jeg har fokusert mest på nettsjekking i kommunene rundt.

Og apropos nmorsomme historier så kan jeg vel si at det som virkelig ga meg ett spark bak i forhold til å finne meg en kjæreste var når homoryktene begynte å gå på jobben

Det kan jeg jo forsåvidt forstå, siden jeg skilte meg veldig ut fra de andre "ungkarene" i bygdebyen, ved at jeg hadde både jobb, utdanning, gikk i pene klær. Men tilsynelatende ikke viste noe intresse for det motsatte kjønn

Det som kanskje hadde vært det letteste for meg, var å finne ei med omtrent samme bakgrunn som meg selv. Men det er jo ikke så lett å finne når man leiter på sukker og møteplassen.

Men jeg tar veldig gjerne i mot tips fra alle, og gjerne noen som har vært i omtrent samme situasjon.

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

Må vel også legge til at jeg har gått mange runder med meg selv om dette.

Jeg har ikke så lyst til å fortelle så detaljert om hva jeg har gjort, men jeg kan si så mye som at det starta med innbrudd i biler og tyverier fra kiosker o.l. da jeg gikk på barneskolen.

Jeg har jo vært redd for at potensielle kjærester skulle bli redd for å få barn med meg, av frykt for at jeg skal være bærer av noe slags "forbryter-gen", men selv føler jeg meg hvertfall ganske trygg på at jeg kan bli en god far. Rett og slett fordi jeg vet (litt for mye), om hva som kan gå galt.

Og som sagt. Jeg har aldri vært noen tung kriminell, men fortiden står i så veldig grell kontrast i forhold til den jeg er i dag, og den jobben jeg har nå.

Den gangen jeg var hos psykolog hadde det bakgrunn i at jeg skulle bli intervjuet av lokalavisa i forbindelse med noe jobbrelatert. Og jeg var livredd for å være i avisa med navn og bilde, og måtte si at det var ok med navn. Men ikke bilde!

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

TS, hos meg går den definitive nei-grensa på når folk har utøvd vold mot andre annet enn i selvforsvar. Og det har jo ikke du? Du har gjort ting som folk flest ikke har, men jeg tipper det har gitt deg en god dose livserfaring.

Selvfølgelig kan du bli en fantastisk far!

Anonymous poster hash: 76487...97f

[AnonymBruker]

Nei, jeg har aldri brukt vold mot noen.

Men selvfølgelig såret foreldre og familie veldig mye. Har ett greit forhold til disse i dag, hvertfall til moren min. Faren min hadde jeg en periode på neste 10 år der jeg hverken så ham, eller snakket med ham på tlf. Vi er hvertfall på talefot nå, men vi kommer nok antagelig aldri til å få det nære, gode forholdet en far og sønn bør ha.

Jeg tror jeg skal prøve på en evt ny date, å fortelle at jeg bor langt unna hjemstedet pga at jeg hadde behov for ett miljøskifte. Til andre dater har jeg fortalt at jeg bor her jeg bor pga den fine naturen

Jeg har sikkert virket som en dritkjedelig fyr på date

Anonymous poster hash: beaab...88c

[-Missi-]

Det eneste er at det er litt sent å tenke på å etablere seg i 40 åra de fleste damer på din alder vil naturlig nok ha litt bagasje, samboerskap, barn osv bak seg og sannsynligvis være for gamle for barn. Men mye er jo mulig med dagens teknologi Det med historien din er jo som mange andre sier en bragd. Du har kjempet det fra en dårlig tid og har kommet sterk ut av det. det står det respekt av! Synes du skal fortelle din historie, kansje ikke alt på en gang så finner du sikkert noen. forstår det med nettdating hvis du er fra et lite sted, selv er jeg for romantisk så det er ikke noe for meg. vil heller møte noen på den "gamle måten" men det er sikkert verdt å prøve. lykke til

[AnonymBruker]

Ja, det er klart det begrenser seg jo eldre man blir. Men de jeg har datet har jo alle vært en del yngre enn meg.

Det har nok litt å gjøre med at jeg på en del områder nok er litt umoden, siden jeg ikke har vært gjennom den fasen med villa-volvo-vovvov. På den annen side er det områder jeg er veldig moden på, når det f.eks gjelder å kunne stå på egne bein, og å være uavhengig av andre.

Jeg har jo heller ingen ting i mot å date kvinner som har barn fra før, siden de fleste på min alder har barn.

Men der knyter det seg enda mer inni meg når jeg skal fortelle om meg selv. For en ting er å fortelle om meg selv til ei som bare har ansvar for seg selv. Men har hun ansvar for en 2-åring og en 5-åring i tillegg, så skjønner jeg jo godt at hun kanskje vil tenke litt grundig frem og tilbake om hun vil ha meg.

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

Jeg hadde likt å møte en som deg, TS. Du har en trøblet bakgrunn som enkelte kan oppfatte som negativt, men som flere har skrevet, så viser det hvilken sterk person du er. Du har av egen vilje brutt med et negativt miljø og sørget for en bedre fremtid for deg selv. Du er mostandsdyktig, reflektert, disiplinert, innsiktsfull og intelligent. Det er egenskaper jeg vil trekke frem som meget positive i en potensiell partner.

Som tidligere foreslått, kan du i mindre doser fortelle daten om fortiden din. Blir hun i tvil, så kan du forsikre henne om at du ikke var/er en hardkokt kriminell med et grovt rulleblad. Det vil nok være noen som trekker seg før du får napp. Uansett, jeg dømmer ikke folk for deres bakgrunn, dog ville jeg tatt den i betraktning i ditt tilfelle, med positivt fortegn, såklart. For se hvilket flott menneske du har blitt nå! Vær stolt av deg selv, TS, og møt noen som vet å sette pris på deg og din fortid som har formet deg til den du er i dag.

Sliter du med nettdating, da? Jeg skulle tro det er enklere å uttrykke seg og forklare om eventuelle vanskelige epoker i livet i skriftlig form. Du trenger ikke å trekke fram fortiden din i profilen din, men selg deg selv litt med at du har god utdannelse, jobb og det meste annet på stell. Dernest kan du gå dypere inn på miljø og oppvekst med vedkommende før dere møtes for første gang.

Anonymous poster hash: 6f658...150

[AnonymBruker]

Sliter du med nettdating, da? Jeg skulle tro det er enklere å uttrykke seg og forklare om eventuelle vanskelige epoker i livet i skriftlig form. Du trenger ikke å trekke fram fortiden din i profilen din, men selg deg selv litt med at du har god utdannelse, jobb og det meste annet på stell. Dernest kan du gå dypere inn på miljø og oppvekst med vedkommende før dere møtes for første gang. Anonymous poster hash: 6f658...150

Ja, det er langt lettere å skrive om det enn å snakke om det. Men jeg har alltid tenkt at dette er noe man helst skal snakke om. Om at det er noe jeg bør fortelle muntlig. Etter at jeg har blitt tryggere på den jeg dater?

Jeg er litt redd for at hvis jeg skriver dette til en person før vi har truffet hverandre, så er sjansen stor for at hun ikke dukker opp?

Jeg tenker at hvis de får sjansen til å se meg, så ser de veldig fort at jeg ikke er farlig på noen måte?

Ellers vil jeg vel ikke si jeg sliter noe mer med nettdating enn andre. Har ikke noe profil aktiv noe sted akkurat nå, men kommer til å aktivere den til høsten igjen.

Jeg syns den første "fasen" er veldig grei, den der man prater litt om løst og fast og dagen som har vært, er veldig grei og "ufarlig". Men det er gjerne etter at vi har truffet hverandre første gang, og vi begynner å snakke mer seriøst det "knyter" seg litt.

Jeg tror jeg har en ganske bra profil, og jeg legger veldig vekt på at jeg har bra jobb som jeg trives i osv.

Men igjen. Jeg syns kanskje det er å lage ett veldig glansbilde av meg selv.

Det er noe med at "fallhøyden" blir så mye større når de forventer å treffe en (la oss ta lege, eller helsesjef som eksempel), så har de antagelig dannet seg ett bilde av hvem jeg er?

Og det bildet de da kanskje har fått av meg, stemmer ikke helt med virkeligheten.

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

Du sier noe der. Det hadde vært bedre og mer riktig å ta det ansikt til ansikt.

Du nevner at du må bli tryggere på vedkommende før du legger ut om dette, hvilket er fullt forståelig. Hva med å begynne smått med at du har hatt en vanskelig oppvekst og at du har foretatt noen betenkelige avgjørelser som du ikke er stolt av i dag? Så vet personen i hvert fall at du har en vanskelig fortid. Når dere møtes i senere tid, kan du gå nærmere inn på det spesifikke, men da er hun allerede gjort kjent med at du kommer med bagasje. Har hun først fått et positivt inntrykk av deg og holdt med deg så langt, så tror jeg neppe hun trekker seg når dere møtes, evt. før et første møte.

Om hun dømmer deg for din fortid, så er hun kanskje ikke den du ønsker til partner? For det vil alltid være noen slike mennesker, og du vil nok få avslag eller selv avslå før du treffer en som kan forstå at det er denne vanskelige oppveksten som har formet den du er i dag.

Ser hva du mener med glansbilde og denne fallhøyden. Jeg vet ikke, jeg. Jeg ville blitt positivt overrasket om det, bak en skryteprofil, var en person med karakter og dybde. At vedkommende har mer enn en tykk lommebok og et studiebevis på veggen.

Prøv og snu på rollene, TS. Hva hadde du syntes om du møtte en kvinne med lignende oppvekst som deg, og du var en mann med god oppvekst og gode relasjoner? Hvordan ville du ha likt å få vite om kvinnens fortid? Hva ville du ha gjort?

Anonymous poster hash: 6f658...150

[Surriball]

Jeg tenker som mange andre her at det er utrolig sterkt av deg å ha flyttet vekk fra det gamle miljøet, tatt høy utdannelse og jobbet i flere år uten å falle tilbake til gamle takter. Det viser at du er en bra person som har evne til å reflektere over eget liv og handlinger, selv om de var gale i starten. Du har rett og slett tatt et oppgjør med deg selv.

Slik jeg ser det, avhenger det av hvordan du er som person nå. Jeg hadde vært veldig villig til å gi deg en sjanse hvis du viser meg at du er fornuftig, lovlydig, snill og god, og har lagt alt annet bak deg.

Jeg har ei venninne som har en eks som tilsynelatende hadde gjort noe lignende. Han hadde drevet med narkotika og var en skikkelig tøffing, men hadde kommet seg ut av det, tatt utdannelse og jobber nå i et respektabelt, meningsfylt yrke. Men han hadde fortsatt kontakt med gamle venner, og hjalp dem og tok vare på dem. So far, so good. Men hele fyren ga meg avsmak på måten han var rundt meg og signalene han sendte. I tillegg viste seg at "å hjelpe kompiser" ikke alltid innebar å komme og passe på dem når de var grisehøye. Venninna mi var på besøk hos meg og fortalte at nå var typen med noen kompiser og skulle hjelpe dem å skremme en fyr til å betale for seg. De skulle ikke banke ham selvsagt, men det visste jo ikke fyren. Ikke trodde jeg helt på det heller. For å si det sånn, jeg spurte venninna mi hvorfor hun syntes det der var greit, og om hun trodde at det var det eneste han gjorde. Hva var det han IKKE fortalte? Og om hun ville være sammen med en sånn mann, for han var jo ikke helt ute av det destruktive miljøet. Heldigvis er hun sammen med en annen, skikkelig fyr nå.

Slik virker det ikke som du er, da. Jeg får ikke sånne vibber av det du skriver, og da tror jeg ikke du har så mye å bekymre deg for.

[AnonymBruker]

Prøv og snu på rollene, TS. Hva hadde du syntes om du møtte en kvinne med lignende oppvekst som deg, og du var en mann med god oppvekst og gode relasjoner? Hvordan ville du ha likt å få vite om kvinnens fortid? Hva ville du ha gjort?

Anonymous poster hash: 6f658...150

Alltid vanskelig å skulle forsøke å gå i andres sko. Men jeg er jo selv veldig nysgjerrig på å vite mer om den personen jeg dater. Og det viktigste for alle uansett hvilken bakgrunn en har, er vel at en får inntrykk av at personen man dater er ærlig.

Og der kjenner jeg ofte at jeg svikter selv, for jeg føler meg ikke ærlig. Jeg føler at jeg skjuler noe. Jeg vet ikke hvor godt det dette synes på meg, eller om det synes i det hele tatt?

Jeg tror jeg ville vært skeptisk, men gitt det en sjanse.

Og selvfølgelig. Som Stjernesol skriver, så er det jo en forutsetning at fortiden faktisk ER fortid.

Jeg tror jeg skal forsøke på neste date å si i fra at jeg har noen skjelett i skapet etter at vi har hatt første date, hvis jeg føler at dette er noe som er verdt å gå videre med.

Så får jeg heller bare ta det som det kommer derfra, utifra reaksjonen.

Må vel også legge til at jeg har datet ei som som jeg fortalte litt om bakgrunnen min til. Men det kom litt feil ut, for det var ei jeg egentlig ble kjent med som venn, og som bodde langt unna. Hun var en del yngre enn meg, og virket som hun var veldig betatt av "badboy"-typer.

Og det er ikke noe for meg. Jeg vil at jenter jeg dater liker meg på tross av bakgrunnen, og ikke på grunn av bakgrunnen.

Men takk for svar. Føler jeg har kommet ett stykke på vei og ser frem til å prøve meg på sukker igjen

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

Jeg har blitt venn med ei jente som jeg datet litt med for noen mnd siden. Vi er kun venner nå og sender litt meldinger frem og tilbake om trening o.l. og hun har også fått seg kjæreste nå.

Før jeg opprettet denne tråden vurderte jeg å ringe henne en kveld, og rett og slett bare spørre henne om hvordan hun syns jeg fremsto.

Og forklart henne det jeg har skrevet om her, og spurt henne om tips.

Kunne det være en god ide? Vi er som sagt kun venner, og jeg har ingen planer om å treffe henne igjen, og det er såpass lenge siden vi traff hverandre sist.

Anonymous poster hash: beaab...88c

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si det slik at du har noe å skjule, for du sier selv at du ønsker å være ærlig. Du unnlater og drøyer med å fortelle om en vanskelig periode i livet ditt, og det kan ingen ta deg for. Du tar hensyn til daten og prøver å fortelle henne det på en skånsom måte, og det synes jeg ikke du skal ha dårlig samvittighet for.

Hør med venninnen din hvilket inntrykk hun fikk av deg da dere var i date-fasen. Så har du en pekepinn på hvordan du fremsto og noe du kan bearbeide for fremtidige møter med andre.

Fint at du har tatt det store steget med å fortelle om din oppvekst til din siste date. Og der ser du jo at det ikke klaffet ikke p.g.a. det du fortalte, men heller grunnet "personlige preferanser". Det er nokså lett for meg å si det, men du har jo ikke noe å være redd for. Funket det ikke med denne jenta, så vil det alltid være en annen bedre match for deg. Lykke til med din neste utkårede på Sukker! Jeg er så nysgjerrig at jeg vil høre hvordan det vil gå, TS.

Anonymous poster hash: 6f658...150