Når vet du det er rett å gå?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente som har vært i et forhold siden jeg var 20. Vi har 2 barn sammen og bor sammen på min hjemplass. Vi fikk barn veldig tidlig. Opp gjennom åra har det vært opp og ned, men nå er jeg veldig i tvil. Har lenge gått med en følelse av å ikke være lykkelig, trodde lenge det var pga dødsfall i nær fam. og sykdom.. føler meg så tom, at jeg ikke har noe å gi.

Har vel vært den som har "tatt ansvar" for forholdet vårt ved å ta initiativ til at vi en sjelden gang har gjort noe sammen, til å lage all mat, til å tenne lys å skape god stemning osv. Han er tilsynelatende fornøyd, men jeg tok han på på fersken med sexmld med ei jente for et år ca. Vi snakka ut om detta da, men jeg har vel følt at mine følelser har skrumpa mer og mer inn siste året..

Når vet du det er rett å gå? hvordan har dere som har valgt å bryte opp en fam. følt det når dere bestemte dere?

Kan de gode følelsene komme tilbake?

Tusen takk for svar:)

Anonymous poster hash: cc6d1...30d

[AnonymBruker]

Det er klart de gode følelsene kan komme tilbake.

Jeg skjønte at det var rett å gå fordi jeg egentlig ikke var redd for et liv uten han, jeg var bare redd for sinnet hans når jeg gikk. Jeg visste også at det var rett fordi det var HELT dødt, jeg ønsket at jeg kunne virkelig ferske han i utroskap hvor han ikke kunne nekte (som han gjorde alle de andre gangene..), sånn at jeg hadde en "god grunn" (jeg hadde mange grunner altså), til å gå.

Men det skal sies at dette ikke var en mann som generelt var snill og god. Han var utro mange ganger, lystløgner, drev med psykisk vold og manipulering (tok meg lang tid og en psykolog for å se det..).

Jeg var redd jeg skulle angre, at jeg skulle bli sittende alene. Nå ca ett år etterpå er jeg singel, og har det utrolig mye bedre

Anonymous poster hash: fc10e...32a

[AnonymBruker]

Tusen takk for orda dine..

Kjenner meg desverre en del igjen i det du skriver om at jeg føler mer og mer at jeg ikke er redd for et liv uten han.. Det som bekymrer mest er jo ungene selvfølgelig. Men i det siste har jeg lagt mer å mer merke til at vi klarer oss så godt når han er på jobb ( han er en del borte m jobben) de er vandt med at han ikke er en del av hverdagen..

Men så er det jo økonomi da... hvis det blir et brudd er det jeg som må sitte igjen med plassen vi bor.Her har han investert Mange arbeidstimer.. det stikker å tenke på det...

Anonymous poster hash: cc6d1...30d