Klarer ikke å tilgi svigerforeldrene mine

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre en lang historie kort:

Jeg møtte mannen min mens vi fortsatt var tenåringer og bodde hjemme hos foreldrene våre. Vi ble raskt introdusert for den andres familie, og til vår store glede, passet jeg godt inn i hans familie og motsatt. Begge har alltid hatt et nært forhold til familiene våre, så naturlig nok var vi mye sammen med dem. Foreldrene våre ble kjent og ble venner, og alt var bare fryd og gammen. Jeg og mannen min flyttet sammen til en annen by for å studere, vi forlovet oss og bryllup ble planlagt. Da begynte alt å endre seg. Jeg inkluderte både min mor og svigermor så mye som de ønsket i bryllupsplanene, men merket at svigermor oppførte seg rart. Hun begynte å diskutere mye av bryllupsplanene kun med mannen min, ville at han skulle omstemme seg på noe som alt var bestemt osv. Jeg tenkte ikke så mye over det, før begge foreldrene hans kom med falske anklager mot meg ovenfor mannen min. Det ble hevdet at jeg hadde sagt og gjort noe jeg overhodet ikke hadde sagt eller gjort, og de rådet ham til å la være å gifte seg med meg. Jeg ble dypt såret, for frem til da hadde vi hatt (slik jeg så det) et fint og nært forhold. Skal ikke gå i detaljer, men det ble en svært tøff periode. Vi giftet oss likevel, men det ble ikke den vakre dagen det skulle ha vært. Hadde noen andre mennesker behandlet meg slik, hadde jeg kuttet dem på flekken, men det er tross alt mannens foreldre. Så jeg følte meg fastlåst i en situasjon jeg ikke kunne endre. Svigerforeldrene mine brukte lang tid på å innse hva de faktisk hadde gjort, så unnskyldningene kom altfor sent.

De neste årene bodde vi langt borte pga studier, og da vi flyttet tilbake til hjemtraktene, traff vi hans familie kun med ujevne mellomrom. Forholdet fungerte tilsynelatende greit, men jeg har aldri klart å trives i deres selskap igjen. Vi har et godt og nært forhold til min familie. Nå har vi fått barn sammen, og jeg merker at jeg sliter med å involvere hans foreldre i vårt barns liv. Jeg er fortsatt såret, jeg stoler ikke på dem, det er null tillit. Men de er datteren vår sine besteforeldre, så hva gjør jeg? Hun trives ikke så veldig godt der enda, men det er nok fordi hun merker at jeg oppfører meg annerledes. Jeg gjør så godt jeg kan, men føler at hele relasjonen min til dem er unaturlig. Vi prøvde å snakke ut med dem flere ganger det første året etter bryllupet, men kom ikke så langt. Mannen min er på "min side", men ønsker så klart å fortsatt ha et forhold til foreldrene sine. Til nå har det vært en klar skjevdeling i tid, der vi tilbringer langt mer tid med min familie. Men det er kanskje feil ovenfor hans foreldre? Huff, vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men hva ville dere gjort? Jeg "straffer" nok fortsatt hans foreldre for det de gjorde, for jeg klarer ikke å tilgi. Som sagt; hadde noen andre personer i mitt liv behandlet meg slik, hadde jeg kuttet all kontakt. Men dette vil jo påvirke hvordan datteren vår ser på sin farmor og farfar, så jeg trenger desperat råd.

Anonymous poster hash: 5c063...7d8

[Dricka]

Ta med deg mannen din og ta en prat med svigerforeldrene mine om hvordan du føler det og kanskje dere kan rydde opp i det. Det her er noen du må forholde deg til i maaange år til. Rydd opp med en gang og bli noenlunde ferdig og kom videre med det. Skaden er allerede skjedd.

[Gjest New_Girl]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg hadde også et slags oppgjør med svigers rett før bryllupet, og følte at alt ble forandret. Vi hadde ikke et kjempebra forhold fra før, men det ble tusen ganger verre etter det. Og jeg var nær å avlyse bryllupet. Etterpå forholdt jeg meg bare til de om jeg absolutt måtte.

Etter at jeg ble gravid og fikk barn så måtte jeg bare ta meg sammen. Jeg svelget stoltheten og besøkte de mer og prøvde å oppføre meg som alt var normalt. I dag har vi et veldig greit forhold. Vi kommer aldri til å bli bestevenner, men det har jeg heller ikke behov for. Det viktigste er at de har et godt forhold til barnebarnet sitt.

Jeg er uenig i at du skal ta et stort oppgjør med de nå. det tror jeg ikke vil føre noe godt med seg, men heller gjøre stemningen enda mer anspent. Jeg tror det beste du kan gjøre er å riste av deg de dårlige følelsene og "fake it 'til you make it" rett og slett. Er det noe som kommer opp som du føler du absolutt må ta opp, så gjør du det, men prøv å ikke la de små tingene ta helt overhånd. Tenk at dette er det beste du kan gjøre for barna dine.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men vi er ikke gift. Familien han er et mareritt. Føler jeg har gitt de en drøss av sjangser, det funker helt til han blir for engasjert i meg og barnet, da er det påan igjen med løgnet og manipulasjon. Slitsomt, og nå vil jeg flytte bort. Ikke er de engasjert i barnet sitt liv heller.

Anonymous poster hash: c7ad9...dad

[AnonymBruker]

Herregud, det må da være verre ting enn uenigheter om bryllupsting som har skjedd?? Dere kan da ikke la det ødelegge et familieforhold.

Du må forlange at dere snakker ut om dette. Gjør du ikke det så blir det ihvertfall ikke noe bedre.

Anonymous poster hash: 00bfd...8ab

[LedigNavn]

Dette må du legge bak deg rett og slett. Du kan ikke la en bryllupsdag få så stor betydning. At både bruder og svigermødre kan ta litt av under bryllupsplanleggingen er da en kjent sak. Etterpå må man komme seg videre.

[AnonymBruker]

Velger å være anonym her. Jeg forstår deg veldig godt og føler nesten "hat" til mine svigerforeldre pga. måten de har behandlet meg på. Jeg hadde et barn fra før og dette barnet har også fått høre deres misnøye. (Vi to er ikke velkommen i familien).

Nå har vi ikke noe forhold. Da vi fikk felles barn gjorde nemlig mine svigerforeldre så stor forskjell på "ekte og uekte" barnebarn at vi ikke orket mer kontakt. De har pratet dritt om oss til alt og alle, og ødelagt forholdet mannen min hadde til "hele slekta".

I den senere tid har det kommet små hint om å se barnebarna, men nå er det for sent. Jeg blir rett og slett kvalm inne i meg når jeg tenker på hva de har sagt og gjort.

Hadde jeg vært deg TS, så ville jeg ikke "prøvd å tatt meg sammen", men vist at jeg holdt avstand. Oppført meg normalt men holdt en tydelig avstand. Det er ikke du som har gjort noe galt og skal komme krypende. Det er svigerforeldrenes ansvar å få deg til å føle deg velkommen igjen. Jeg hadde kun "vært der" i deres nærvær, og svart kortfattet på evt. spørsmål, men ikke startet noen samtale. (Tydelig vist at jeg ikke likte å være der, men vært høffelig og dannet)

Anonymous poster hash: d9be3...10b

[Gjest New_Girl]

Velger å være anonym her. Jeg forstår deg veldig godt og føler nesten "hat" til mine svigerforeldre pga. måten de har behandlet meg på. Jeg hadde et barn fra før og dette barnet har også fått høre deres misnøye. (Vi to er ikke velkommen i familien).

Nå har vi ikke noe forhold. Da vi fikk felles barn gjorde nemlig mine svigerforeldre så stor forskjell på "ekte og uekte" barnebarn at vi ikke orket mer kontakt. De har pratet dritt om oss til alt og alle, og ødelagt forholdet mannen min hadde til "hele slekta".

I den senere tid har det kommet små hint om å se barnebarna, men nå er det for sent. Jeg blir rett og slett kvalm inne i meg når jeg tenker på hva de har sagt og gjort.

Hadde jeg vært deg TS, så ville jeg ikke "prøvd å tatt meg sammen", men vist at jeg holdt avstand. Oppført meg normalt men holdt en tydelig avstand. Det er ikke du som har gjort noe galt og skal komme krypende. Det er svigerforeldrenes ansvar å få deg til å føle deg velkommen igjen. Jeg hadde kun "vært der" i deres nærvær, og svart kortfattet på evt. spørsmål, men ikke startet noen samtale. (Tydelig vist at jeg ikke likte å være der, men vært høffelig og dannet)

Anonymous poster hash: d9be3...10b

Ja, hvis hun ikke er interessert i å bedre forholdet så er vel dette en grei måte å gjøre det på.

Det er jo ikke snakk om å "komme krypende", det er snakk om å ha et alright forhold til de som er barnets besteforeldre.

[AnonymBruker]

Det handler om at de ikke syntes du var bra nok, tross alt. Dere giftet dere relativt unge? Bra nok som ungdomskjæreste og studentforhold, de varer sjelden likvel, så de så vel ingen grunn til å ikke ha et godt forhold til deg. Ingenting å bekymre seg for, før gifteplanene kom på bordet. Aner ikke hva de har beskyldt deg for, men antar at det var noe alvorlig (utroskap?) for å føre til årevis med surmuling.

Skjønner deg godt, men saken er at du, for din egen del, bare må la det gå. Det kan ikke fikses, men det er også i fortiden og du får ingenting ut av å aldri tilgi. Tilgi er ikke det samme som å glemme at noe har skjedd, men å arbeide seg gjenom det og lære seg å leve med det. Ingen sier du må få et nært forhold, men å kunne omgås de på et avslappet vis er faktisk noe som bare er opp til deg selv.

Anonymous poster hash: 5d810...e8c

[AnonymBruker]

Jeg trodde ett øyeblikk at dette var noe jeg hadde skrevet.. Kjente meg så utrolig godt igjen i historien din. Jeg opplevde også at min svigerfamilie som jeg hadde skapt ett så godt forhold til, forandret alt etter at vi forlovet oss. De skapte hell on earth en uke før bryllupet vårt, vi gjorde alle desperate forsøk vi kunne for å ordne opp med dem, men desverre skapte de ett nytt helvete en måned etter bryllupet. Det var så sårt, så tungt. Den beste tida i livet, forlovet, nygift! ble helt ødelagt, tida hvor vi skulle bli en stor familie ble vi istedet splittet i det som ble til en kald krig.

Det er så tungt å komme seg videre etter noe slikt. For oss har det ødelagt mye at de nekter å ta på seg noe ansvar. De klandrer oss for at vi "må finne oss i ditt og datt".

Det er synd at det er så mange på forumet her som blir overgitt over de "slemme svigerdøtrene" her. Selv har jeg ingen venner som sliter med svigermor, og jeg vet at de fleste svigermødre kan være herlige, har selv opplevd å ha svigerforeldre som var verdens beste. Men så er desverre slik at noen av oss ender opp med en sjalu og eiesyk svigermor. Det er ikke meningen å tråkke noen på tærne her, men vi som sliter med relasjonen til svigerforeldre trenger en plass å lufte å få høre andres historier. Rett og slett fordi det handler om det viktigste vi har i livet; forholdet til mannen vår!

Det er heller ikke noe å bare "komme over". For mange, meg selv inkludert har jeg aldri opplevd at noen har vært så ekkel med meg som ett par medlemmer i svigerfamilien, føler meg ofte hengt ut og mobbet. Kan desverre ikke gi noen av de eksemplene nå, men mannen min var den som først brukte uttrykket mobbing om oppførselen deres mot meg.

Håper du, TS, gjør alt du kan for å ikke la noen trø deg ned og få deg til å tvile på deg selv!

Anonymous poster hash: 710ec...adb

[AnonymBruker]

Velger også å være anonym. Jeg forstår deg også veldig godt Ts. Selv er vi ikke gift, men er samboere på fjerde året og har et barn sammen. Jeg og mannen ble kjent med hverandres familier tidlig i forholdet og jeg har alltid trodd at jeg var en del av hans familie og at vi var veldig knyttet. Når jeg ble gravid forandret ting seg sakte gjennom svangerskapet. Når barnet ble født og vi måtte være på sykehuset i flere uker hadde ikke svigermor tid til og komme å se barnebarnet sitt en eneste gang. Svigerfar kom en gang etter to uker, min familie vekslet på det slik at minst en var innom daglig, da det var tung og ensom tid på sykehuset.

Slik fortsatte det hjemme også. Selv om min familie bor i andre byer og svigerfamilie bor like ved oss har de tatt veldig lite kontakt. Barnet vårt har aldri hatt en bånd til verken farmor eller farfar. Når samboer bestemte seg for at nok var nok hadde vi et oppgjør med dem, noe jeg angrer veldig på i ettertid. Ting eskalerte raskt til at både svigermor og svigerfar ble mer rasende enn jeg noen gang har sett, og selv om det var samboer som hadde et problem med dem var det jeg som fikk all refset. Ble kalt mange stygge ting og jeg ble oppriktig såret og lei meg. Etter de ikke ville beklage seg for sin oppførsel så jeg meg nødt til å kutte dem ut. Det ble i hvert fall verre og da begynte svigers å lyve til samboer å prøve og få han i mot meg ved å si at jeg hadde sagt mange stygge og forferdelige ting om samboer som overhodet ikke var sant. Det skapte mye uro i forholdet til meg og samboer da han selvsagt tror på alt de sier og mente jeg måtte bli voksen og la alt ligge, å glemme alt som var skjedd. Uansett hvor såret jeg er og hvor vanskelig det er å tilgi noen som har behandlet meg så dårlig, så har jeg rett og slett bare gjort det for å holde fred mellom meg og min mann. Avgjørelsen føles enda vond og det er ubehagelig og falskt når vi alle omgås, men man må vel bare prøve å stille seg selv spørsmålet om svigerforeldrene er verd å leve med, for hvis svaret er nei bør man nok tenke over om forholdet til mannen er verd å fortsette. Det er jo tross alt familien hans.

Anonymous poster hash: 61e2a...bab

[AnonymBruker]

Hadde et godt forhold til mine svigers, var lettet pga alle "skrekkhistoriene", her var det ikke bryllup som ødela men at jeg ble gravid. Da ble svigermor helt forferdelig, krevde å få bestemme ca alt som hadde med babyen å gjøre lenge før den ble født. Hun planla at hun skulle være med på fødselen, bo hos oss etter fødseøen for å ta seg av barnet og mye mye mer. Vi takket høflig nei til de nevnte tingene og hun ble kjempe fornærmet, men vi prøvde å la henne komme med sine meninger og innvolvere henne i div hvor det går fint å innvolvere andre, som innkjøp. Men nei HUN skulle bestemme, så da ble det sånn at vi sluttet å innvolvere henne. Ungen ble født og hun var sur fordi vi ikke lot henne bestemme navnet, da fikk vi nok! Vi konfronterte henne på en ordentlig måte og hun klikket. Terroriserte oss i flere dager med fæle mld. Vi ingorerte henne og etterhvert sa hun unnskyld samtidig som hun fornektet alt. Så vi valgte å gi henne en siste sjanse, altså vi bryter kontakt om hun klikker så voldsomt igjen og det har nesten skjedd flere ganger. Hun har vært hardhent mot babyen og han er livredd henne. Og mye mye mye mer.

Hun har ødelagt for seg selv, vi holder avstand, og det er hennes feil. Hun får antakelig aldri det nære forholdet hun kunne hatt til sitt første barnebarn. Jeg tilgir henne ALDRI.

Anonymous poster hash: bfdeb...165

[Illuminatum]

Velger å være anonym her. Jeg forstår deg veldig godt og føler nesten "hat" til mine svigerforeldre pga. måten de har behandlet meg på. Jeg hadde et barn fra før og dette barnet har også fått høre deres misnøye. (Vi to er ikke velkommen i familien).

Nå har vi ikke noe forhold. Da vi fikk felles barn gjorde nemlig mine svigerforeldre så stor forskjell på "ekte og uekte" barnebarn at vi ikke orket mer kontakt. De har pratet dritt om oss til alt og alle, og ødelagt forholdet mannen min hadde til "hele slekta".

I den senere tid har det kommet små hint om å se barnebarna, men nå er det for sent. Jeg blir rett og slett kvalm inne i meg når jeg tenker på hva de har sagt og gjort.

Hadde jeg vært deg TS, så ville jeg ikke "prøvd å tatt meg sammen", men vist at jeg holdt avstand. Oppført meg normalt men holdt en tydelig avstand. Det er ikke du som har gjort noe galt og skal komme krypende. Det er svigerforeldrenes ansvar å få deg til å føle deg velkommen igjen. Jeg hadde kun "vært der" i deres nærvær, og svart kortfattet på evt. spørsmål, men ikke startet noen samtale. (Tydelig vist at jeg ikke likte å være der, men vært høffelig og dannet)

Anonymous poster hash: d9be3...10b

Så det er greit at du straffer dine egne barn med at de ikke for et godt forhold til sine besteforeldre?

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle innspill. Det hjelper meg å høre at vi er flere som sliter med relasjonen til svigerforeldrene.

Det er vanskelig å beskrive hva konflikten handlet om uten for stor fare for å bli gjenkjent, men det var ikke smådiskusjoner rundt bryllupet som var problemet. Svigermor og svigerfar tok direkte kontakt med mannen min og beskrev i detalj (skriftlig) hva som var galt med meg og hvorfor han ikke burde gifte seg med meg. Dette inkluderte en rekke falske anklager og observasjoner. Jeg har aldri blitt så sjokkert og såret i mitt liv som da mannen konfronterte meg med det. Det stoppet ikke der, selv om mannen forsvarte meg, men fortsatte i ukesvis frem mot bryllupet. Det var en stor psykisk belastning for oss som par, og vi sto i tillegg midt opp siste del av bryllupsplanleggingen og eksamenstid. Det verste for meg er at før det hadde jeg et veldig godt forhold til spesielt svigermor. Hun betrodde mye om sitt første ekteskap, en vanskelig barndom osv. Jeg fortalte om tenåringskrangler med faren min og var generelt veldig åpen og ærlig. Dette ble også senere brukt mot meg, som et argument på at jeg og mannen aldri ville kunne oppdra barn sammen pga ulik oppdragelse (vi har egentlig fått veldig lik oppdragelse og har omtrent ingen uenigheter når det gjelder datteren vår). Det gjør at all tillit er fullstendig borte, og jeg er helt følelsesmessig avstengt når jeg er sammen med dem. Vi kan ha samtaler om "vær og vind", men jeg forteller henne ingenting personlig lengre. Jeg er en sosial og åpen person som har mange gode venner, så denne formen for sosial interaksjon føles bare helt kunstig og unaturlig. Mannen min kommenterer ofte hvor rart jeg oppfører meg, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal kunne oppføre meg annerledes enn jeg gjør nå.

Dette er flere år siden nå, og jeg har prøvd å "fake it till you make it". Men nå som vi har ei lita jente, kjenner jeg sterkere på de vonde følelsene igjen. Svigermor har ofte kommentert at hun er sen i motorisk utvikling (hun er faktisk ganske rask), treg med språk (selv om hun allerede i en alder av 10 mnd sier noen ord), at hun er et vanskelig barn (hun er ganske enkel) osv. Av utseende er hun svært lik meg og min familie, og jeg kjenner igjen på det at hverken jeg eller datteren vår er god nok for henne. Jeg vet at hun prøver å få forholdet til å fungere, men det blir veldig anstrengt og kunstig. Datteren vår er mer grinete hos dem enn noe annet sted; hun er normalt ei solstråle.

Jeg vet at jeg må ta tak i problemet selv, og jeg vet ikke om vi vinner noe på å ta opp igjen det som har skjedd. Men jeg sliter virkelig med å si til jenta vår med begeistret stemme at: "Nå skal vi til farmor og farfar!" Hun merker nok at noe er galt på måten jeg oppfører meg på, så jeg klarer tydeligvis ikke å "fake it" bra nok. Noen tips til hvordan jeg skal klare å tilgi og få et mer naturlig forhold til dem?

Anonymous poster hash: 5c063...7d8

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle innspill. Det hjelper meg å høre at vi er flere som sliter med relasjonen til svigerforeldrene.

Det er vanskelig å beskrive hva konflikten handlet om uten for stor fare for å bli gjenkjent, men det var ikke smådiskusjoner rundt bryllupet som var problemet. Svigermor og svigerfar tok direkte kontakt med mannen min og beskrev i detalj (skriftlig) hva som var galt med meg og hvorfor han ikke burde gifte seg med meg. Dette inkluderte en rekke falske anklager og observasjoner. Jeg har aldri blitt så sjokkert og såret i mitt liv som da mannen konfronterte meg med det. Det stoppet ikke der, selv om mannen forsvarte meg, men fortsatte i ukesvis frem mot bryllupet. Det var en stor psykisk belastning for oss som par, og vi sto i tillegg midt opp siste del av bryllupsplanleggingen og eksamenstid. Det verste for meg er at før det hadde jeg et veldig godt forhold til spesielt svigermor. Hun betrodde mye om sitt første ekteskap, en vanskelig barndom osv. Jeg fortalte om tenåringskrangler med faren min og var generelt veldig åpen og ærlig. Dette ble også senere brukt mot meg, som et argument på at jeg og mannen aldri ville kunne oppdra barn sammen pga ulik oppdragelse (vi har egentlig fått veldig lik oppdragelse og har omtrent ingen uenigheter når det gjelder datteren vår). Det gjør at all tillit er fullstendig borte, og jeg er helt følelsesmessig avstengt når jeg er sammen med dem. Vi kan ha samtaler om "vær og vind", men jeg forteller henne ingenting personlig lengre. Jeg er en sosial og åpen person som har mange gode venner, så denne formen for sosial interaksjon føles bare helt kunstig og unaturlig. Mannen min kommenterer ofte hvor rart jeg oppfører meg, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal kunne oppføre meg annerledes enn jeg gjør nå.

Dette er flere år siden nå, og jeg har prøvd å "fake it till you make it". Men nå som vi har ei lita jente, kjenner jeg sterkere på de vonde følelsene igjen. Svigermor har ofte kommentert at hun er sen i motorisk utvikling (hun er faktisk ganske rask), treg med språk (selv om hun allerede i en alder av 10 mnd sier noen ord), at hun er et vanskelig barn (hun er ganske enkel) osv. Av utseende er hun svært lik meg og min familie, og jeg kjenner igjen på det at hverken jeg eller datteren vår er god nok for henne. Jeg vet at hun prøver å få forholdet til å fungere, men det blir veldig anstrengt og kunstig. Datteren vår er mer grinete hos dem enn noe annet sted; hun er normalt ei solstråle.

Jeg vet at jeg må ta tak i problemet selv, og jeg vet ikke om vi vinner noe på å ta opp igjen det som har skjedd. Men jeg sliter virkelig med å si til jenta vår med begeistret stemme at: "Nå skal vi til farmor og farfar!" Hun merker nok at noe er galt på måten jeg oppfører meg på, så jeg klarer tydeligvis ikke å "fake it" bra nok. Noen tips til hvordan jeg skal klare å tilgi og få et mer naturlig forhold til dem?

Anonymous poster hash: 5c063...7d8

Jeg føler med deg. Jeg har også en variant av samme historien. Mine svigerforeldre med svigermor i spissen har gjort utallige ting mot meg som er utilgivelige. Mannen vil kutte de ut, men jeg har nektet. Vi bor i en for liten by til at barna mine skal møte farmor og farfar på Rema og at besteforeldre behandler de som luft. Jeg tenker som så at det handler ikke om meg. Det handler om barna som tross alt elsker farmor og farfar, og de behandler barna kjempebra - når de er sammen (ikke plagsomt mye da de har to andre barnebarn som er mye festligere å tilbringe tid sammen med enn mine barn)

Jeg har dermed også valgt fremgangsmåten fake it til you make it selv om jeg vil spy. Men det handler ikke om meg. Dersom de utøver noe som helst galskap på barna mine er det imidlertid helt slutt. Jeg kan bite det i meg når det gjelder meg, mening hun prøver seg på barna mine kommer hun ikke til å vite hva som traff henne en gang. En meget skjør fredsavtale med andre ord.

Anonymous poster hash: ad733...f6d

[LedigNavn]

Tusen takk for alle innspill. Det hjelper meg å høre at vi er flere som sliter med relasjonen til svigerforeldrene.

Det er vanskelig å beskrive hva konflikten handlet om uten for stor fare for å bli gjenkjent, men det var ikke smådiskusjoner rundt bryllupet som var problemet. Svigermor og svigerfar tok direkte kontakt med mannen min og beskrev i detalj (skriftlig) hva som var galt med meg og hvorfor han ikke burde gifte seg med meg. Dette inkluderte en rekke falske anklager og observasjoner. Jeg har aldri blitt så sjokkert og såret i mitt liv som da mannen konfronterte meg med det. Det stoppet ikke der, selv om mannen forsvarte meg, men fortsatte i ukesvis frem mot bryllupet. Det var en stor psykisk belastning for oss som par, og vi sto i tillegg midt opp siste del av bryllupsplanleggingen og eksamenstid. Det verste for meg er at før det hadde jeg et veldig godt forhold til spesielt svigermor. Hun betrodde mye om sitt første ekteskap, en vanskelig barndom osv. Jeg fortalte om tenåringskrangler med faren min og var generelt veldig åpen og ærlig. Dette ble også senere brukt mot meg, som et argument på at jeg og mannen aldri ville kunne oppdra barn sammen pga ulik oppdragelse (vi har egentlig fått veldig lik oppdragelse og har omtrent ingen uenigheter når det gjelder datteren vår). Det gjør at all tillit er fullstendig borte, og jeg er helt følelsesmessig avstengt når jeg er sammen med dem. Vi kan ha samtaler om "vær og vind", men jeg forteller henne ingenting personlig lengre. Jeg er en sosial og åpen person som har mange gode venner, så denne formen for sosial interaksjon føles bare helt kunstig og unaturlig. Mannen min kommenterer ofte hvor rart jeg oppfører meg, men jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal kunne oppføre meg annerledes enn jeg gjør nå.

Dette er flere år siden nå, og jeg har prøvd å "fake it till you make it". Men nå som vi har ei lita jente, kjenner jeg sterkere på de vonde følelsene igjen. Svigermor har ofte kommentert at hun er sen i motorisk utvikling (hun er faktisk ganske rask), treg med språk (selv om hun allerede i en alder av 10 mnd sier noen ord), at hun er et vanskelig barn (hun er ganske enkel) osv. Av utseende er hun svært lik meg og min familie, og jeg kjenner igjen på det at hverken jeg eller datteren vår er god nok for henne. Jeg vet at hun prøver å få forholdet til å fungere, men det blir veldig anstrengt og kunstig. Datteren vår er mer grinete hos dem enn noe annet sted; hun er normalt ei solstråle.

Jeg vet at jeg må ta tak i problemet selv, og jeg vet ikke om vi vinner noe på å ta opp igjen det som har skjedd. Men jeg sliter virkelig med å si til jenta vår med begeistret stemme at: "Nå skal vi til farmor og farfar!" Hun merker nok at noe er galt på måten jeg oppfører meg på, så jeg klarer tydeligvis ikke å "fake it" bra nok. Noen tips til hvordan jeg skal klare å tilgi og få et mer naturlig forhold til dem?

Anonymous poster hash: 5c063...7d8

Skjønner nå at det er litt mer komplisert enn uenigheter om bryllupet. Tror den eneste måten å forsøke å fikse dette på er å konfrontere dem. Synes du og mannen din skal avtale å møte svigerforeldrene dine for å prate ordentlig ut uten barn tilstede. Ville startet med å si at formålet med samtalen er at dere ønsker at dere alle skal fungere sammen og ha et greit forhold til hverandre. Svigerforeldrene bør få vite på forhånd hva samtalen skal handle om slik at de ikke blir "tatt på senga" og går i forsvarsposisjon med én gang.

Synes du det er for vanskelig å prate direkte om det, kan du kanskje skrive et brev hvor du forteller akkurat hva du føler.

Endret 7. juli 2014 av LedigNavn

[AnonymBruker]

Ja, hvis hun ikke er interessert i å bedre forholdet så er vel dette en grei måte å gjøre det på.

Det er jo ikke snakk om å "komme krypende", det er snakk om å ha et alright forhold til de som er barnets besteforeldre.

Jeg mener at man må vise svigerforeldrene at det de har gjort ikke er greit, og dermed tydelig VISE de at det er DERES ansvar å få TS til å trives hos dem igjen. TS skal ikke "krype" og godta noenting FØR de forandrer oppførsel totalt. Men TS bør absolutt være høffelig, ikke synke ned på svigerforeldrenes nivå.

Så det er greit at du straffer dine egne barn med at de ikke for et godt forhold til sine besteforeldre?

Våre barn har aldri hilst på besteforeldrene på farssiden, så de savner ikke noen de ikke har hatt. De har god kontakt med mine foreldre og foreldrene til en veldig god venn av oss. (De har blitt de besteforeldrene barna ikke fikk). Jeg ønsker ikke barna mine noe vondt, derfor valgte vi å bryte kontakten når vår felles eldste var baby.

Anonymous poster hash: d9be3...10b

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Jeg har også en variant av samme historien. Mine svigerforeldre med svigermor i spissen har gjort utallige ting mot meg som er utilgivelige. Mannen vil kutte de ut, men jeg har nektet. Vi bor i en for liten by til at barna mine skal møte farmor og farfar på Rema og at besteforeldre behandler de som luft. Jeg tenker som så at det handler ikke om meg. Det handler om barna som tross alt elsker farmor og farfar, og de behandler barna kjempebra - når de er sammen (ikke plagsomt mye da de har to andre barnebarn som er mye festligere å tilbringe tid sammen med enn mine barn)

Jeg har dermed også valgt fremgangsmåten fake it til you make it selv om jeg vil spy. Men det handler ikke om meg. Dersom de utøver noe som helst galskap på barna mine er det imidlertid helt slutt. Jeg kan bite det i meg når det gjelder meg, mening hun prøver seg på barna mine kommer hun ikke til å vite hva som traff henne en gang. En meget skjør fredsavtale med andre ord.

Anonymous poster hash: ad733...f6d

Jeg er TS.

Jeg er helt enig i dette. Det er fire år siden bryllupet nå, og vi har hatt et ok, men anstrengt forhold etter det. Forholdet har fra min side forverret seg etter at datteren vår ble født, fordi jeg er så sensitiv på alle småkommentarene fra svigermor som jeg oppfatter som nedlatende. Jeg tror nok at hun er glad i barnebarnet sitt (det første barnebarnet faktisk), men hun har en merkelig måte å vise det på. Hun er ofte belærende ovenfor meg og mannen, og jeg tar meg nok mer nær av det enn jeg burde.

Men som flere av dere skriver; det handler jo ikke om meg, men om å gjøre det beste for datteren vår. Dersom svigermor behandler henne godt, skal jeg tåle mye. Men det blir en skjør fredsavtale her også.

Ser at flere også nevner dette med å snakke ut. Det hadde på mange måter vært godt for meg, men jeg vet ikke om det ville ført til noe godt på sikt. Vi prøvde flere ganger etter bryllupet å renske luften, men vi følte ikke at vi kom noen vei. Svigermor og svigerfar skyldte på stress, på hverandre, nektet for alt (vi hadde skriftlig kommunikasjon...), mente at det hele var en misforståelse osv. Skal vise denne tråden til mannen min, og diskutere med ham om vi skal gjøre et nytt forsøk på å bedre forholdet. Jeg vet at han ønsker det, men han vet heller ikke hvordan. Akkurat nå er det slitsomt for alle parter, for det er så tydelig at hele stemningen er kunstig.

Anonymous poster hash: 5c063...7d8

[la Flaca]

Her ville jeg nøyd meg med å sørge for et godt forhold mellom svigers og barna, ikke mer enn det. Noen mennesker går man ikke over ens med, men for barnas del kan man ikke kutte ut besteforeldre.

Selv har jeg ei svigermor som kan få seg til å si de mest sårende ting, og snakker nedsettende om andre og til andre. Jeg har innfunnet meg med at sånn er hun, og vi kommer aldri til å få et godt forhold selv om jeg har prøvd.

Men jeg syns jeg hadde vært veldig egoistisk og selvopptatt dersom det skulle hindre barna mine i å få tilbringe tid med farmor og farfar. Så lenge svigermor oppfører seg ok rundt barna er det nok for meg.