Usikker kjærlighet. Han eller en annen?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har skrevet her tidligere, men kjenner for å skrive igjen i kveld. Tankene bare må ut, jeg holder på å bli sprø!

Kort fortalt:
Var i langvarig forhold fra jeg var ung tenåring til begynnelsen av tyveårene. Det endte med at jeg gjorde det slutt da jeg aldri hadde fått opplevd det å være singel, og det å se verden. Det var også flere andre faktorer men de er ikke så relevante.

Var så singel i 8 mnd, og elsket det. Ikke det å ligge rundt, men friheten til å kunne gjøre hva jeg ville, date hvem jeg ville og ta igjen tapte venninnekvelder/fester. Jeg kunne se meg rundt og lære meg selv å kjenne.

Så etter disse 8 mnd traff jeg min nåværende kjæreste. På den tiden var han en ´´skakk-kjørt´´ mann uten verken hus, jobb, bil eller nettverk rundt seg. Han var en ensom, kjærlighetssøkende ulv. Det stoppet ikke meg, og jeg falt pladask for hans flotte sjarm (personlighet) og utseendet. Jeg valgte å drite i fornuften (som sa jeg kunne finne bedre partner) og valgte med hjertet.

I dag, etter 3 år sammen med berg og dalbane stunder er vi samboere og eier hus i lag. Vi har begge god jobb og tjener godt med penger. Vi har fått Ole Nordmann´s A4 liv. Hverdagen har for lengst slått oss i bakhodet, og dagene er selvsagt preget av hverdagslige rutiner som alle andre. Vi prøver selvsagt å være spontane inni mellom med å reise, gå ut osv. Vi har det helt greit i lag. Ikke fantastisk i-skyene-og-rosa-elefanter, men heller ikke dårlig.

Saken er at jeg har fått fryktelig kalde føtter det siste året. Jeg nærmer meg 26 år og kjenner på det at nå jeg bør jeg sannelig klarer å bestemme meg for hva jeg vil i livet. Vil jeg ha kjæresten min for alltid og starte en familie med han? Eller vil jeg gjøre det slutt, være singel og treffe en ny partner som muligens passer meg enda bedre? Enten slå meg til ro med han jeg har, eller gå. Problemet mitt er at jeg ikke klarer å bestemme meg. Jeg er fullstendig 50/50!!!!! En dag heller jeg mot å beholde den flotte mannen jeg har, mens en annen dag vil jeg gjøre det slutt ASAP.

Så kommer mennet som gjør alt vanskelig. Hva om jeg ikke finner noen bedre? Hva om jeg angrer? Hva om jeg egentlig har det veldig godt med kjæresten min uten å se det selv? Hva om jeg tar han for gitt og angrer etterpå om jeg gjør det slutt?? Hva om jeg tankene mine på å gjør det slutt bare blir sterke med tiden når jeg muligens sitter med barn? Kanskje jeg aldri blir helt fornøyd uansett hvem jeg er sammen med? Ingen er vel perfekte uansett?

Dette blir jo ren gambling! Enten vinner man, eller så taper man. For å ikke glemme at man i tillegg sårer partneren og må selge hus og alt annet man eier sammen.

Tar man sjangsen? Andre i samme situasjon?

Hilsen 50/50

Anonymous poster hash: 247dd...00c

[ViljaH]

Min tommelfingerregel er at hvis man får tanker i hodet hvor man vurderer brudd, så bør man gå. Spesielt når man ikke har barn, etter det bør man prøve hardere. Hadde du hatt det supert med denne mannen, hadde du ikke engang tenkt tanken på brudd. Så da synes jeg du skal gå videre, og stole på at det venter noe bra bak neste sving.

[AnonymBruker]

Min tommelfingerregel er at hvis man får tanker i hodet hvor man vurderer brudd, så bør man gå. Spesielt når man ikke har barn, etter det bør man prøve hardere. Hadde du hatt det supert med denne mannen, hadde du ikke engang tenkt tanken på brudd. Så da synes jeg du skal gå videre, og stole på at det venter noe bra bak neste sving.

Huff, jeg fikk vondt inne i hjerterota av å lese det der. Jeg hadde på en måte håpet at du skulle skrive at det er helt vanlig å være usikker, og at jeg må være glad for det jeg har. Kanskje jeg bare er redd for sannheten, at jeg egentlig bør gå? Men jeg føler at jeg ikke klarer det. Jeg nekter inni meg, jeg vil ikke.. samtidig kan jeg jo ikke gå rundt å være usikker hver dag? Jeg bare vet han kommer til å bli så uuuutrolig såret, og gå rett i kjelleren. Det samme med meg... Tanken på å se han med en annen dame på byen er uutholdelig.

ts

Anonymous poster hash: 247dd...00c

[AnonymBruker]

Kun et svar? Skulle da tro dette var et problem mange var kjent med.

Anonymous poster hash: 247dd...00c

[Sapree]

Jeg hadde de samme tankene og det endte med at vi gikk fra hverandre, noe som var veldig bra for nå har jeg funnet en som passer bedre. Ja det er normalt å være usikker, men er det noe som er vedvarende så kan det være best å komme seg videre.

[OppNedPåAlt]

Jeg tenker også at hvis man vurderer brudd, så er det noe galt. Uansett hvor flott og fint du har det, hvis du likevel tenker at du har det litt kjipt og det hadde vært best å være alene, så er det kanskje akkuratt det du bør gjøre - bli alene.

Utrolig kjipe følelser, og det er litt tøft å se det svart på hvitt. Jeg var der litt selv, hadde verdens herligste fyr, men noe manglet. Jeg gjorde det slutt, og har ikke angret et sekund. Det var virkelig det rette å gjøre.

[Kyrre]

Ta ansvar og vurder selv... Ikke hør på svar her inne, da det er komplett umulig for andre å se ting fra din side. Om du tar en selvstendig beslutning har du også bare deg selv å skylde på.

[AnonymBruker]

Jeg er der nå, TS. Vi har vært sammen i 5 år, og de 2 siste årene har jeg tenkt på å gå. Men de samme tankene som du har stopper meg; hva om jeg ikke får noe bedre, hva om vi har det bedre enn jeg tror? Vi kjenner hverandre ut og inn, og bare tanken på å starte fra scratch med en annen gjør meg syk. Samtidig begynner jeg å bli så "gammel" at jeg vil ha barn snart, vi har snakket såvidt om det. Men vil jeg ha han som faren til mine barn? (Bare tanken bør jo få varsellampene til å blinke..)

Konklusjonen når jeg skriver det slik er at jeg (og du) bør gå. Men det er lettere sagt enn gjort..

Anonymous poster hash: 054f6...624

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon, bare et par år eldre, så jeg må begynne å tenke på om jeg vil ha barn snart også. Det er veldig stressende, og er redd for å gjøre en megatabbe. Hva om jeg går, og ikke møter noen på flere år? og plutselig er det for sent å få barn.

Anonymous poster hash: 05795...1d4

[AnonymBruker]

AB over her.

Samtidig kjenner jeg at jeg ikke er lykkelig i forholdet. Joda, jeg har det bra og mannen er alt jeg kan ønske meg, men det mangler noe, og jeg har ikke lyst til å ha denne følelsen om at noe mangler resten av livet heller.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Jeg heller mot å gå fra han, men skal bruke litt tid i sommer på å finne ut av ting.

Anonymous poster hash: 05795...1d4

[Timza]

Så kommer mennet som gjør alt vanskelig. Hva om jeg ikke finner noen bedre? Hva om jeg angrer? Hva om jeg egentlig har det veldig godt med kjæresten min uten å se det selv? Hva om jeg tar han for gitt og angrer etterpå om jeg gjør det slutt?? Hva om jeg tankene mine på å gjør det slutt bare blir sterke med tiden når jeg muligens sitter med barn? Kanskje jeg aldri blir helt fornøyd uansett hvem jeg er sammen med? Ingen er vel perfekte uansett?

Dette blir jo ren gambling! Enten vinner man, eller så taper man. For å ikke glemme at man i tillegg sårer partneren og må selge hus og alt annet man eier sammen.

Tar man sjangsen? Andre i samme situasjon?

Hilsen 50/50

Anonymous poster hash: 247dd...00c

Det er nok mange som valgte å gå som står igjen med de tankene i ettertid. Den personen de egentlig hadde det ganske godt med har gått videre, fått seg ny dame, nytt hus med unger som løper rundt, mens du står der igjen og lot fyren gå mellom fingrene pga du var litt eventyrlysten.

Hvorfor ikke ta opp problematikken din med han? Kanskje det kan lukke en dør, eller åpne en ny? Kanskje dere finner en ny gnist når dere begge forstår at noe mangler? Kanskje han føler det samme?

[AnonymBruker]

Huff ja, dette er filler meg ikke lett! Skulle ønske jeg bare fikk et klart tegn fra et eller annet som fortalte meg hva som er rett å gjøre.

Vi begynner å bli voksne ja og hadde jeg vært 20 år i dag så hadde det ikke vært noe problem for da kunne jeg bare sett det litt ann, men nå blir jeg faktisk 26 år og må nesten begynne å bestemme meg!!

Hva om vi bare er noen kravstore, spenningssøkende kvinner som aldri blir fornøyd uansett? Hva om løsningen faktisk ikke er å bytte mann??

Føler liksom at jeg må være HELT sikker før jeg evt. gjør det slutt. Vil jo ikke knuse han når jeg egentlig ikke hadde trengt det.

ts

Anonymous poster hash: 247dd...00c

[Shandy]

Innlegg slettet av bruker

Endret 18. august 2014 av Shandy

[AnonymBruker]

Har også hørt noen si "er du i tvil, er det fortsatt noe å redde", så er nok ikke noe fasitsvar på denne type problem.

vurderer også å gå, men det som gjør det vanskelig er at vi har et fantastisk felleskap sammen, og samarbeider utrolig godt i hverdagen. Vet det er mange som sliter med ting som overhodet ikke er noe problem for oss. Vi har det perfekte forhold, sett bort fra at mine følelser ikke er riktige.

Er i samme situasjon selv, men forholdet har vart kortere og jeg er noen år eldre enn deg. Har bestemt meg for å bryte. Enig med den som sier at dersom man tenker på å bryte er noe galt.

Som moren min sa idag:"Det skal ikke være så komplisert. Enten vil du, eller så vil du ikke. Og når du er så mye i tvil, vil du ikke"

Syns forresten du har god tid. Nærmer meg 30 selv. Men forstår redselen for å angre. Dersom du bestemmer deg for å bryte ut og angrer, må du ikke rosemale forholdet. Du sier rett ut at du ikke er lykkelig. Husk på disse følelsene i ettertid fremfor kun hvor fantasisk mann han er/var.

Anonymous poster hash: 05795...1d4

[Rights]

Har også hørt noen si "er du i tvil, er det fortsatt noe å redde", så er nok ikke noe fasitsvar på denne type problem.

vurderer også å gå, men det som gjør det vanskelig er at vi har et fantastisk felleskap sammen, og samarbeider utrolig godt i hverdagen. Vet det er mange som sliter med ting som overhodet ikke er noe problem for oss. Vi har det perfekte forhold, sett bort fra at mine følelser ikke er riktige.

Anonymous poster hash: 05795...1d4

Det er kanskje grunnen til at dere har det 'perfekte' forholdet også, fordi følelsene er ikke så "sterke", og da blir man kanskje litt mere likegyldig og ting går mere på skinner.

[AnonymBruker]

Hei TS igjen her. Merkelig hvordan følelsene snur fra dag til dag. I går hadde vi en veldig fin dag hvor vi fikk pratet ut en del om følelser, tanker og hva vi ser for oss videre i livet. Jeg sa jeg var usikker, og han virket ikke så overrasket egentlig. Han fortalte meg at han ville ha meg, og at han selv ikke var usikker. Jeg ble på en måte betrygget og ønsket der og da å være sammen med han.

Men i dag igjen føler jeg det mangler noe igjen. Det er som jeg på en måte kjeder meg i dette forholdet? På en side vil jeg ut, men på den andre siden vil jeg ha han. Jeg vet jo også at følelsene dempes hos de fleste etter noen år? Eller forelskelsen går jo bort hos alle.

Anonymous poster hash: 247dd...00c

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten, om det skulle være noen trøst. Ene dagen kjenner jeg at jeg må bryte, neste dag blir jeg usikker, for vi har det jo fint sammen ellers. Det er tungt å skulle miste alt vi har sammen, for det er jo hele livet mitt på en måte.

Det eneste jeg føler meg sikker på er at følelsen om å være utilfreds i forholdet kommer til å alltid være der, så spørsmålet er om jeg holder det ut.

Det er ikke riktig å bli i et forhold der man egentlig ikke er lykkelig selv om det er bekvemt.

Anonymous poster hash: 05795...1d4

[Vadolocos]

Den følelse vil alltid være der, uansett hvem du tar. Hva definerer lykke for dere? Tror du en mann kan gjøre deg lykkelig i 20 år så tar du grundig feil.

Forhold blir det du gjør det til, vi mennesker er grådige vi vil hele tiden ha det bedre og det mye større.

Hvis lykke for deg er å være singel, feste, hoppe fra mann til mann etter den ultimate drømmeprinsen så vil du ikke finne han. Bygg heller opp noe stort med han du har og vær fornøyd med det du har.

Endret 8. juli 2014 av Vadolocos

[Shandy]

Den følelse vil alltid være der, uansett hvem du tar. Hva definerer lykke for dere? Tror du en mann kan gjøre deg lykkelig i 20 år så tar du grundig feil.

Forhold blir det du gjør det til, vi mennesker er grådige vi vil hele tiden ha det bedre og det mye større.

Hvis lykke for deg er å være singel, feste, hoppe fra mann til mann etter den ultimate drømmeprinsen så vil du ikke finne han. Bygg heller opp noe stort med han du har og vær fornøyd med det du har.

Det er jo ikke snakk om at man aldri vil ha tunge perioder i forhold. Såklart vil man ha det, det er naivt å tro noe annet. Men man skal jo ikke alltid gå rundt å føle at noe mangler og føle seg usikker.Man kan ikke tvinge frem følelser heller.

[AnonymBruker]

TS og dere andre med samme problem: Det er ikke alltid grønnere på den andre siden, gresset er alltid grønnest der du vanner

Jeg tror det er helt vanlig å få litt kalde føtter, spesielt når man har vært sammen, forelskelsen forsvinner og man har vanlig hverdag. Så lenge dere har det bra, stoler på hverandre og er trygge så ser jeg ingen grunn til å sjekke ut andre gressplener. Det vil være samme problemet på et annet gress om et par år, om man i det heletatt finner noen som kan måle seg med det du har nå.

Anonymous poster hash: cbf1f...bd0