Avstandsforhold for real

[AnonymBruker]

Hei.

Når trenger jeg innspill her, for jeg har diskutert med meg selv i hele kveld uten å komme noen vei.

Her er greia: Jeg er godt voksen (nær 40), skilt, og har barn. Siden jeg ble alene har jeg datet veldig lite, har egentlig hatt mer enn nok med å få livet tilbake på skinner. De få jeg har datet har utelukkende vært skuffelser, umodne menn som bare var ute etter sex.

For en stund siden møtte jeg imidlertid en mann som virker som en skikkelig kvalitetsfyr. Vi har truffet hverandre litt innimellom, når han har vært på det stedet der jeg bor. Han kommer også fra samme sted, men bor på en annen plass.

Og DET er problemet. Stedet han bor er langt unna, type fly-avstand. Han har også barn og jobb der.

Vi er enige om at vi er veldig på nett, og tiltrukket av hverandre. Vi har ikke hatt sex, men massevis av fine samtaler og litt kos. Vi er enige om at de praktiske forholdene her ikke akkurat ligger til rette.

Jeg har vært i avstandsforhold før, og synes at det stinker big time. Masse pes og savn, og altfor lite av alle de gode sidene ved et forhold. Jeg trenger en mann å dele hverdagene med, liksom. Samtidig går det lenge mellom hver gang jeg møter en bra mann, så det føles kjipt å la han her "gå". Faen, ass.

Hvis noen har tanker om dette, så blir jeg glad om dere deler dem. :o)

Anonymous poster hash: b6e2e...65e

[Gjest Whitestripes]

Jeg har vært i avstandsforhold i over 3 år (sammen med han i over 5 år), og vi fikk det ikke til å fungere over langen. Hvis ingen kan/vil flytte til den andre i overskuelig framtid, er det vanskelig. Og ikke minst dyrt med reiseutgifter. Aldri mer langdistanseforhold for meg.

[Mrs Smith]

Avstandsforhold er skikkelig kjipt, tror faktisk jeg heller hadde dagpendlet enn å leve i et avstandsforhold igjen. Din situasjon høres ikke ideell ut TS.

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som har svart! Dere sier jo egentlig det jeg tenker selv. Det ER utrolig kjipt med avstandsopplegg. Og her er det eventuelt snakk om noe som vil "vare inn i evigheten", på ubestemt tid. Det vet jeg at jeg ikke takler.

Hadde det dreid seg om et år eller to, så hadde jeg nok tenkt annerledes. Jeg skal treffe ham til uka, tror jeg bare må ta den praten (igjen). Vi har snakket om dette tidligere også, men det er vanskelig å gi helt slipp på noe som man egentlig ønsker at det var mulig å få til. Livet er urettferdig noen ganger.

Anonymous poster hash: b6e2e...65e

[AnonymBruker]

Jeg lever i et avstandsforhold og har gjort det i over 1 år nå. Avstanden vår er ikke så lang som deres, men samtidig har vi begge barn og det å skulle flytte sammem virker umulig per i dag. Uansett vi møtes når vi kan og vi har kun hatt en helg sammen bare oss 2 i år. Det har vært beintøfft, men kjærligheten mellom vår er så sterk. Vi har også fått testet forholdet veldig dette året.

Snakk med han og dersom dere har mulighet til å møtes annen hver helg og i ferier hadde jeg aldri latt han gå om det var en bra mann. Ungene vokser:) lykke til.

Anonymous poster hash: 32898...12d

[Gjest thesledge]

Avstandsforhold er KJIPT, men verdt det om man har det bra sammen og det fungerer. Jeg og kjæresten har vært sammen i over to år nå, med avstand fra begynnelsen, og vi må fly for å møtes. Fly koster jo litt, så vi møtes en gang i måneden, en helg, langhelg eller uke, alt ettersom fri, ferier osv. Det fungerer veldig bra for oss!