Dårlig barndom. Hvordan slutte å være bitter?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en stor søskenflokk og som eldste jente ble jeg pålagt mye ansvar. Mine foreldre burde ikke fått så mange barn for de klarte ikke ta seg av alle og da måtte jeg trå til. Ettersom jeg fra veldig ung alder fungerte som en mamma for mine søsken så fikk ikke jeg den omsorgen jeg trengte som barn. Det var forventet at jeg tok ansvar og stilte opp hele tiden, føler at foreldrene mine ikke klarte å se at jeg også trengte kjærlighet.

Jeg husker at jeg som 4åring stod opp med babyen om natta for å gi mat. Jeg gjorde husarbeid hver dag, lagde middag for hele familien hver dag etter skolen fra ca 10års alder, fikk alltid kjeft hvis noen hadde gjort noe galt og aldri ros for de tingene jeg faktisk gjorde bra.

Jeg fikk juling for de minste ting, mamma sperret meg ned i kjelleren (luke i gulvet) uten lyset på og sperret luka mens jeg skrek og var livredd der nede. Det var mye trussler og jeg var ofte livredd for mine foreldre og ikke minst livredd for å gjøre noe feil.

I voksen alder har jeg nå et enormt oppmerksomhetsbehov, det blir aldri nok til å fylle det tomme hullet inni meg etter barndommen. Jeg tåler kritikk dårlig og er livredd for å gjøre ting feil.

Jeg har dårlig forhold til foreldrene mine fordi jeg ikke klarer å legge dette bak meg. Har flere ganger prøvd å snakke med de om det, jeg ønsker at de skal se meg og mine følelser, men de ignorerer meg totalt og mener jeg er dramaqueen.

Mamma og pappa husker ikke noe særlig om min oppvekst, det er jo ikke rart for de så meg ikke. Ettersom jeg var pliktoppfyllende så ble jeg usynlig for dem, de hadde så stort fokus på det negative og å kommentere det.

Mamma sier jeg var ei sår og innesluttet jente som liten. Hvordan kan hun si det og ikke forstå at jeg var det fordi jeg ikke fikk nok omsorg og kjærlighet?

Hadde det ikke vært for meg så ville familien kollapset. Mamma hadde aldri klart det uten min hjelp. Ikke en gang har jeg hørt de si takk for den innsatsen jeg gjorde hjemme. Har selv et barn nå og foreldrene mine gidder ikke engang å besøke barnebarnet sitt, de syns det er så slitsomt med barnebarn og er ikke interessert før barna er selvstendige nok slik at de slipper å gjøre noe når de er med barna.

Jeg forventer ikke at de skal hjelpe meg masse, men skulle ønske de hadde lyst å være sammen med barnet mitt.

Barnevernet var inni bildet flere ganger i min oppvekst og de snakket aldri med barna. De henla alltid sakene. Kjenner jeg er sint pga det også. De kunne gitt meg en bedre oppvekst hvis de hadde tatt seg bryet med å faktisk høre hvordan barna hadde det.

Litt rotete og mye som mangler her, men poenget er at jeg blir sliten av å være så bitter. Jeg vil så gjerne legge det bak meg, men klarer ikke.

Anonymous poster hash: 78682...710

[Gjest Timber]

Har du fått snakket med noen om det i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg kommer ikke inn på dps. Burde kommet inn ettersom jeg har mye jeg trenger å bearbeide, men jeg er litt for flink til å ta meg sammen og fremstille meg selv som "ordentlig" så det kommer ikke godt nok frem hvor mye jeg sliter. Det er ikke nok tid hos en lege til at jeg klarer å åpne meg ordentlig og "slippe alt ut" slik at de skal se behovet ordentlig.

Går til privat psykolog, men det fungerer dårlig. Kommer ingen vei for psykologen bruker bare all tiden på pjatt og på å gjenta det jeg har sagt før.

Anonymous poster hash: 78682...710

[Mrs Smith]

Du kan bestille dobbelttime hos legen hvis du føler du ikke har nok tid. Kan hende du trenger å bytte psykolog. Høres absolutt ikke ut som foreldrene dine har gjort det de skal under oppveksten din.

[Gjest Timber]

Prøv å få byttet psykolog, og snakk med legen. Ikke alle psykologer er spesielt flinke dessverre... Og snakk ærlig. Selv om det er tøft.

[Gjest Blomsterert]

Jeg vokste opp i en stor søskenflokk og som eldste jente ble jeg pålagt mye ansvar. Mine foreldre burde ikke fått så mange barn for de klarte ikke ta seg av alle og da måtte jeg trå til. Ettersom jeg fra veldig ung alder fungerte som en mamma for mine søsken så fikk ikke jeg den omsorgen jeg trengte som barn. Det var forventet at jeg tok ansvar og stilte opp hele tiden, føler at foreldrene mine ikke klarte å se at jeg også trengte kjærlighet.

Jeg husker at jeg som 4åring stod opp med babyen om natta for å gi mat. Jeg gjorde husarbeid hver dag, lagde middag for hele familien hver dag etter skolen fra ca 10års alder, fikk alltid kjeft hvis noen hadde gjort noe galt og aldri ros for de tingene jeg faktisk gjorde bra.

Jeg fikk juling for de minste ting, mamma sperret meg ned i kjelleren (luke i gulvet) uten lyset på og sperret luka mens jeg skrek og var livredd der nede. Det var mye trussler og jeg var ofte livredd for mine foreldre og ikke minst livredd for å gjøre noe feil.

I voksen alder har jeg nå et enormt oppmerksomhetsbehov, det blir aldri nok til å fylle det tomme hullet inni meg etter barndommen. Jeg tåler kritikk dårlig og er livredd for å gjøre ting feil.

Jeg har dårlig forhold til foreldrene mine fordi jeg ikke klarer å legge dette bak meg. Har flere ganger prøvd å snakke med de om det, jeg ønsker at de skal se meg og mine følelser, men de ignorerer meg totalt og mener jeg er dramaqueen.

Mamma og pappa husker ikke noe særlig om min oppvekst, det er jo ikke rart for de så meg ikke. Ettersom jeg var pliktoppfyllende så ble jeg usynlig for dem, de hadde så stort fokus på det negative og å kommentere det.

Mamma sier jeg var ei sår og innesluttet jente som liten. Hvordan kan hun si det og ikke forstå at jeg var det fordi jeg ikke fikk nok omsorg og kjærlighet?

Hadde det ikke vært for meg så ville familien kollapset. Mamma hadde aldri klart det uten min hjelp. Ikke en gang har jeg hørt de si takk for den innsatsen jeg gjorde hjemme. Har selv et barn nå og foreldrene mine gidder ikke engang å besøke barnebarnet sitt, de syns det er så slitsomt med barnebarn og er ikke interessert før barna er selvstendige nok slik at de slipper å gjøre noe når de er med barna.

Jeg forventer ikke at de skal hjelpe meg masse, men skulle ønske de hadde lyst å være sammen med barnet mitt.

Barnevernet var inni bildet flere ganger i min oppvekst og de snakket aldri med barna. De henla alltid sakene. Kjenner jeg er sint pga det også. De kunne gitt meg en bedre oppvekst hvis de hadde tatt seg bryet med å faktisk høre hvordan barna hadde det.

Litt rotete og mye som mangler her, men poenget er at jeg blir sliten av å være så bitter. Jeg vil så gjerne legge det bak meg, men klarer ikke.

Anonymous poster hash: 78682...710

Dette hørtes forferdelig ut! Barndommen din altså.

Jeg tror for det første at det du ikke fikk av dine foreldre,det får du aldri.

De vil ikke innrømme,beklage eller unnskylde. Så du må på en måte forsone deg med det.

Å vente samt håpe på ting som aldri vil skje,er å bruke krefter destruktivt,og du har hatt det vanskelig nok.

Så er det utrolig viktig at du ikke føler skyld eller skam,for ingenting av det som skjedde var din feil.

Du gjorde en voksens jobb,og mistet barndommen din,og derfor vil du bli sett nå.

Det er normalt,og du er VERDT oppmerksomhet og et liv uten bitterhet.

Siden du har et barn,er det også viktig å bli så healet som mulig. Skulle ønske jeg kunne komme med en enkel løsning på å få godt selvbilde,men det er ikke lett når du har vært i rollen du var.

Veldig synd at psykologen du går til ikke hjelper. Du kan be om ny psykolog?

Skriv gjerne det du vil formidle til legen. Da får du satt ord på det du sliter med uten at du føler tiden blir knapp.

Hvordan er forholdet til småsøsknene dine? Klarer de å gi deg god bekreftelse?

Til sist : tro på alt det positive og bra du får høre om deg selv! Fra venner,kjæreste(?),kollegaer og andre.

Godt gjort at du har konfrontert foreldrene dine,og selv om de ikke tar deg på alvor,så har du gjort det riktige for din egen skyld.

Håper du får hjelp. Du fortjener det.

[Japp]

Jeg kommer ikke inn på dps. Burde kommet inn ettersom jeg har mye jeg trenger å bearbeide, men jeg er litt for flink til å ta meg sammen og fremstille meg selv som "ordentlig" så det kommer ikke godt nok frem hvor mye jeg sliter. Det er ikke nok tid hos en lege til at jeg klarer å åpne meg ordentlig og "slippe alt ut" slik at de skal se behovet ordentlig.

Går til privat psykolog, men det fungerer dårlig. Kommer ingen vei for psykologen bruker bare all tiden på pjatt og på å gjenta det jeg har sagt før.

Anonymous poster hash: 78682...710

Slutt å vær flink til å fremstille det bedre enn det der. Slipp løs alle sluser! Og ta med deg startinnlegget her til legen, på en dobbelttime, gjerne på slutten av dagen. Startinnlegget forteller en del, uten at du trenger å fortelle altfor mye selv.

[AnonymBruker]

Som nevnt over, bestill dobbelttime hos legen. Evt. bytt psykolog.

Husk at psykologen ikke er der for å "fikse" deg - det er du som må fikse deg selv. Psykologen hjelper, gir perspektiver og input, men det er i det hele du selv som må ordne opp i egne tanker og situasjon.

Du er ansvarlig for å åpne deg nok til at noen virkelig kan komme ned til roten, hvis du "tar deg sammen" og ikke ikke gir psykologen informasjonen h*n trenger, så er det ikke deres feil at dere ikke kommer noen vei. Mange har nok et bilde av psykologer som en ren åpenbaring, av typen man ser på film, der de opplever et "gjennombrudd" ut i tredje samtale. Men psykologer er forskjellige, ikke alle matcher og ikke alle metoder fungerer på alle.

Utover det - aksepter at foreldrene dine er som de er. Fortiden kan ikke endres. De elsker deg nok og er glad i deg, men er ikke i stand til å vise det slik de skal.

Kanskje er det mulig å komme "igjennom" til din mor eller far ved å ta en annen approach. Kanskje kommer det heller ingen veier, og du må enten akseptere et noe distansert forhold til dem eller ingen kontakt overhodet. Du er ikke den eneste - mange har opplevd dette og lever godt med et begrenset forhold til egen familie. Om du så får en litt bedre dialog med dem er det usannsynlig at du blir overveldet av nok oppmerksomhet til å kompensere for hele din barndom.

Den må du rett og slett sette strek over. Jeg er sikker på at du har et og annet godt minne fra barndommen du kan velge å fokusere på. Kunsten av nostalgi er å legge det negative bak seg og gi det positive enda mer verdi. Jeg hadde ikke en spesielt lykkelig barndom og lever greit med det. Livet er her og nå.

Anonymous poster hash: 4d609...ddb

[Vera Vinge]

Jeg syns også det høres ut som du legger for mye energi i å gå og håpe på noe som aldri kommer til å skje. Jo, det skjer selvsagt at foreldre forandrer seg veldig og/eller klarer å se egne feil de gjorde. Men når det er snakk om så alvorlige ting som dette - din mor mishandlet deg jo - virker det egentlig lite trolig at hun plutselig skal forstå deg og be om unnskyldning, når hun tross alt var i stand til å gjøre så grove ting mot deg som barn.

Den eneste man kan forandre er seg selv og hvordan man ser på ting, og jeg ville heller fokusert på det, og prøvd å ta litt avstand til foreldrene dine. Om du fortsatt vil ha dem i livet ditt, ville jeg hvertfall forsøkt å se om du kan distansere deg mer fra dem følelsesmessig. Ikke ha forhåpninger til dem, da er du mest sannsynlig dømt til å bli skuffet igjen og igjen. Prøv heller å bearbeide de vonde opplevelsene du har, og plasser ansvaret det det hører hjemme.

Ang det siste, syns jeg du skriver bra ting om det, for du klarer faktisk å se den jobben du gjorde og at foreldrene dine gjorde feil. Ikke alle klarer det, og dermed syns jeg du allerede er et stykke på vei. Men det er ganske så tøffe saker du forteller om, både det enorme ansvaret du hadde fra tidlig alder, trusler og vold. Jeg håper du ikke gir opp å komme til en ålreit psykolog, for selv om du kanskje klarer deg godt i hverdagen (?), er det ikke rart om du bruker mye krefter på å gruble på disse tingene.

[Biloba]

Det nytter ikke å forvente noe av voksne folk som lar en 4-åring ta nattarbeid med spedbarn for seg. De mangler noe helt vesentlig. Det er helt normalt og menneskelig å søke anerkjennelse fra sine foreldre, og du søker nå at de anerkjenner ditt eget barn, og dermed indirekte deg. Jeg tror nøkkelen til å bli fri er å innse at feilen ligger hos foreldrene, og at en ikke hadde fått mer kjærlighet og omsorg om en hadde vært enda flinkere og snillere. Noen foreldre er bare voksne med barn, og har ikke vilje og evne til å sette barnas behov foran seg. Normale foreldre har det ikke godt når ikke barna har det godt.

Du har all rett til å være bitter. Bare så synd at det ikke gjør deg godt. Det finnes lettleste bøker om kognitiv terapi som kanskje kan gi deg tips på veien, f.eks "Sjef i eget liv". Biblioteket har dem.

[AnonymBruker]

Som nevnt over, bestill dobbelttime hos legen. Evt. bytt psykolog. Husk at psykologen ikke er der for å "fikse" deg - det er du som må fikse deg selv. Psykologen hjelper, gir perspektiver og input, men det er i det hele du selv som må ordne opp i egne tanker og situasjon. Du er ansvarlig for å åpne deg nok til at noen virkelig kan komme ned til roten, hvis du "tar deg sammen" og ikke ikke gir psykologen informasjonen h*n trenger, så er det ikke deres feil at dere ikke kommer noen vei. Mange har nok et bilde av psykologer som en ren åpenbaring, av typen man ser på film, der de opplever et "gjennombrudd" ut i tredje samtale. Men psykologer er forskjellige, ikke alle matcher og ikke alle metoder fungerer på alle. Utover det - aksepter at foreldrene dine er som de er. Fortiden kan ikke endres. De elsker deg nok og er glad i deg, men er ikke i stand til å vise det slik de skal. Kanskje er det mulig å komme "igjennom" til din mor eller far ved å ta en annen approach. Kanskje kommer det heller ingen veier, og du må enten akseptere et noe distansert forhold til dem eller ingen kontakt overhodet. Du er ikke den eneste - mange har opplevd dette og lever godt med et begrenset forhold til egen familie. Om du så får en litt bedre dialog med dem er det usannsynlig at du blir overveldet av nok oppmerksomhet til å kompensere for hele din barndom. Den må du rett og slett sette strek over. Jeg er sikker på at du har et og annet godt minne fra barndommen du kan velge å fokusere på. Kunsten av nostalgi er å legge det negative bak seg og gi det positive enda mer verdi. Jeg hadde ikke en spesielt lykkelig barndom og lever greit med det. Livet er her og nå. Anonymous poster hash: 4d609...ddb

Jeg forventer ikke at psykologen skal "fikse meg" og det har jeg heller ikke sagt. Jeg kan fint åpne meg og fortelle om de tingene som plager meg, men jeg klarer ikke det når jeg er under press som når man har en legetime.

Jeg får ikke åpnet meg for psykologen jeg går til nå fordi han blir så lett satt ut. Eksempel: jeg snakket om en kommunal innstans i forbindelse med mitt barn og nevnte navnet på en leder i kommunen, da brukte han resten av timen på å snakke om hvor overraskende det var at jeg hadde klart å finne ut hvem som var leder for den innstansen. Når han nesten faller av stolen sin for noe sånt så tør jeg ikke tenke på hva som ville skjedd om jeg åpnet meg fullstendig når det gjelder mine følelser og tanker. Altså det er veldig ubehagelig.

Jeg har heller ikke mulighet til å åpne meg fordi psykologen ikke klarer å huske hva vi har snakket om tidligere så vi ender opp med å snakke om det samme om og om igjen.

Kan bytte psykolog, men risikerer å stå på venteliste lenge og kanskje møte på ennå en psykolog som ikke er noe tess i jobben sin. Derfor vil jeg helst inn i dps, men der får jeg avslag.

Trist å høre at du har hatt en vanskelig barndom, fint at du har klart å komme deg videre og lagt det bak deg, men for meg er det ikke så lett. Jeg har jobbet med meg selv i mange mange år, men det fungerer dårlig. Det er skuffelser på skuffelser fra min families side hele tiden.

Jeg kan velge å tro at foreldrene mine elsker meg, men det vil nok bare være å lure meg selv. Når man elsker noen så behandler man de ikke som dritt. Min mor var med meg da jeg fødte mitt barn og under hele fødselen satt hun og uffet seg over hvor kjedelig det var for henne og når riene mine var på det verste og jeg trodde jeg kom til å dø så satt hun og lo av meg. Ville du klart å oppføre deg sånn mot ditt barn som du elsket?

Har planer om å prøve å få fortalt legen nok til at henvisning blir omfattende nok, men som sagt så er det ikke en liten ting som gjør at jeg sliter med dette. Det er veldig stort og tar tid å forklare.

Anonymous poster hash: 78682...710

[AnonymBruker]

Trist å høre at du har hatt en vanskelig barndom, fint at du har klart å komme deg videre og lagt det bak deg, men for meg er det ikke så lett. Jeg har jobbet med meg selv i mange mange år, men det fungerer dårlig. Det er skuffelser på skuffelser fra min families side hele tiden.

Anonymous poster hash: 78682...710

Som nevnt av andre brukere så må du rett og slett slutte å forvente mer av dine foreldre. Da ender du opp med å bli skuffet igjen og igjen. Det er ikke noe å bruke energi på.

Selvsagt er det en prosess, men når du sier at du har jobbet med dette i flere år og blir "skuffet igjen og igjen" så tyder det på at fokuset ligger på feil sted. Du må vekk fra fasen der du bare snakker om fortiden og hva som har skjedd eller hvordan du akkurat nå ikke klarer å kommunisere med dem.

Du må over i fasen der din energi brukes på å ta tak i ditt liv og akseptere at du, og ingen andre, er ansvarlig for din skjebne.

Anonymous poster hash: 4d609...ddb

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd en del av det samme som deg. Det tok enormt lang tid å komme over det, på en måte er jeg nok ikke over det enda (er godt voksen). For meg løsnet det da jeg fikk barn. I hele mitt første svangerskap gikk jeg rundt og var dritredd for at jeg skulle bli en sånn forelder selv.

Man går rundt og er "flink" og prøver desperat å få ros og skryt av foreldrene, men den kommer aldri til å komme. De er som de er, de kan ikke bli annerledes. Det beste jeg tror du kan gjøre er å akseptere det. Sånn er de. Samme hva du gjør, utretter, snakker med dem om, samme hvor skjønne unger du får; de kan ikke forandres.

Jeg tror det er lurt å ta en pause fra dem, få en avstand, For meg hjalp det også å analysere dem, og se vekk fra meg selv. Alt dette skjedde ikke på grunn av meg, det skjedde på grunn av dem. I mitt tilfelle kan jeg finne faktorer hos foreldrene mine som sykdom, fattigdom, familiekonflikter osv.

Jeg blir mest forbanna når jeg tenker på det. At noen kan behandle ungene sine sånn. Du var sterk, du er sterk, og du klarer deg uten dem.

Anonymous poster hash: c5046...5aa

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med meg selv i mange mange år, men det fungerer dårlig. Det er skuffelser på skuffelser fra min families side hele tiden.

Jeg kan velge å tro at foreldrene mine elsker meg, men det vil nok bare være å lure meg selv. Når man elsker noen så behandler man de ikke som dritt. Min mor var med meg da jeg fødte mitt barn og under hele fødselen satt hun og uffet seg over hvor kjedelig det var for henne og når riene mine var på det verste og jeg trodde jeg kom til å dø så satt hun og lo av meg. Ville du klart å oppføre deg sånn mot ditt barn som du elsket?

Anonymous poster hash: 78682...710

jeg må bare kommentere dette:

HVORFOR tar du med deg kvinnen som stengte deg inne i den mørke kjelleren som barn når du skal føde ditt eget barn? HVORFOR forventer du at denne kvinnen skal gi deg noe bra?

Hvis din familie virkelig lot deg ta ansvar for nattevåk med baby da du var fire, HVORFOR forventer du noe som helst positivt fra den kanten nå? Skal de behandle deg anstendig fordi du er voksen?

Dette skjer ikke på grunn av deg, det skjer på grunn av dem. Snu dette. Se ut, ikke inn. De er der ute akkurat slik de alltid har vært, men du kan leve ditt liv akkurat slik du vil.

Anonymous poster hash: c5046...5aa

[Iylienne]

Jeg er kjempe lei meg på dine vegne at du har vokst opp med slike opplevelser. Når man lever i slike forhold under barndommen er det klart at det setter dype spor, og er en del av deg.
Det ligger til i fortiden og vil alltid være en del av deg, men det er også nettopp det. Det ligger til i fortiden, det har vært, hva som har skjedd kan ikke endres, men det er heller ikke en situasjon som du lenger er i eller noen gang igjen vil være i. Det du kan endre er måten du vil la det påvirke deg på. Om du fortsatt lar det være en byrde for deg og en sperre for å komme deg videre i livet og finne lykken lar du det som har skjedd "vinne" over deg. Om du snur perspektivet, og heller fokuserer på det gode i livet nå, at du heller legger tanker og energi på de menneskene som er glad i deg og vil deg godt vil sårene gro sakte, men sikkert. Selv om man deler samme blod som foreldrene sine er det ikke alltid at de er gode å beholde i livet sitt, de er bare mennesker de også, mennesker med en annen tankegang hvor de ikke selv har kapasitet til å forstå hvordan deres egne handlinger påvirker andre.

Husk at du er sterk som virker såpass oppegående på tross av det du har gått gjennom!

[AnonymBruker]

Jeg er flink til å bruke disse vonde opplevelsene til noe positivt, bare så det er klart. Jeg vet hvordan jeg IKKE skal være mot mitt eget barn, jeg vet hvor viktig det er med nok omsorg og kjærlighet og jeg vet hvor dype spor det setter i et menneske når foreldrene kun ser seg selv.

Dette er allmennkunnskap, men jeg har erfart og følt det selv, noe som gjør meg ennå mer bevisst. Det at jeg har vokst opp i et dårlig hjem fører ikke bare med seg smerte, det har også formet meg som person og gjort meg til ei sterk, ansvarsfull, selvstendig og omsorgsfull kvinne.

Jeg glemmer ikke dette og jeg har ikke mislykkes i livet selvom jeg har vært igjennom mye. Jeg er i jobb, eier bolig, er gift... Jeg har et veldig fint voksenliv og er stolt over meg selv.

Men det vil alltid være et hull i meg og det vil alltid være arr. Det gjør vondt og i perioder når ting er ekstra tungt her hjemme (barnet mitt har nedsatt funksjonsevne og krever veldig mye) så kjenner jeg det ekstra godt. Vi har ikke noe stort nettverk av familie og venner, min familie bor i nærområdet men de eksisterer på en måte ikke, mannen min sin familie bor langt borte.

Ang fødselen så måtte jeg ha hjelp til å komme meg til sykehuset, ellers hadde jeg aldri tatt med meg mamma. Forventet ikke å se en bedre side av henne, men forventet ihvertfall ikke at hun skulle være så selvsentrert i en slik setting. Jeg er vel litt naiv og tror litt for mye på at det finnes noe godt i alle mennesker.

Anonymous poster hash: 78682...710

[AnonymBruker]

Og tusen takk alle det hjelper å høre at det ikke bare er jeg som er overfølsom. Foreldrene mine snur det alltid om til at jeg bare er hårsår og overreagerer.

Anonymous poster hash: 78682...710

[AnonymBruker]

Det høres ut som mine foreldre. Jeg sliter med det samme som deg. Idag prøver jeg å ignorere dem, selvom de maser på meg hele tiden. Prøver jeg å fortelle dem at de sårer meg, er jeg hårsår og overfølsom, akkuratt som hva dine foreldre sier. Det går utover helsen min, samtidig som at selvtilliten min er ganske dårlig. Jeg tror at med tid, uten dem, vil ting bli mye bedre.

Anonymous poster hash: 4d64d...bba

[AnonymBruker]

Kjente meg igjen jeg også.

Er også flink og tar meg sammen, har bra jobb og flotte barn, men det er en tomhet og noen arr som ikke går bort. Særlig i perioder med mye følsesmessig stress, blir livet vanskelig.

Det er flere i tråden her som mener at du bør slutte å forvente noe bra fra foreldrene dine, fordi det kommer ikke til å skje. Jeg er enig med dem, men det er fryktelig vanskelig å gi opp det håpet om at denne gangen vil de forstå. Hvis min mor hadde sagt en bra kommentar til meg ville det ha veid opp for mange av de stygge kommentarene.

Anonymous poster hash: 13a3d...5e5

[Gjest Citronella]

Bitterheten kommer til å ete deg opp innenfra. Jeg var så flink. Og jeg er ressurssterk. Dette skulle jeg fikse selv. Det endte i kjelleren og mørke, og jeg fikk hjelp egentlig litt for sent.

Jeg fikk masse hjelp fra DPS og fastlege. Samt terapi over mange år. Nå har jeg det fantastisk. Og det er kun fordi jeg fikk hjelp og lot andre hjelpe meg! Gjorde meg sårbar og stod i det å være trengende. Tøft, men herlighet så glad jeg er i dag for at jeg gikk ut av komfortsonen min!

Lykke til.