Bryte kontakten med familien

[mths]

Hei! Beklager om dette blir feil ettersom dette er mitt første innlegg på kvinneguiden.

Jeg er en jente på 20 år, og har aldri hatt noe godt forhold til familien min. Min barndom var preget av en forelder med alkohol problemer, og en forelder som var i stand til å gi kjærlighet. Jeg har aldri lidd noen nød materialistisk, jeg har hatt både mat og rene klær, likevell var det mangelen på å bli sett og på kjærlighet som satte flest merker. Den eneste gangen min mor noensinne har gitt meg en klem, var en gang jeg skulle legge meg å hadde overnattingsgjester. Jeg var 9 år og og hadde på meg en nattkjole med bamser. Jeg var overbevist om at nattkjolen var grunnen til at jeg fikk klemmen og jeg trodde den gjorde at mamma syns jeg var fin nok til å få hennes kjærlighet. Dette gikk jeg rundt å trodde helt til jeg var såpass gammel at jeg skjønte. Mitt selvbilde var såpass nedbrutt at jeg rett og slett ikke trodde at noen kunne elske meg baser på meg som person. Hele barndommen min ble jeg fortalt hvor feit og stygg jeg var. Min mor og far sitt forhold var turbulent, med utroskap og slag. Jeg var ofte mye usikker og redd, og vi manglet rutiner på mat. Ofte måtte jeg ordne dette for min bror og meg selv da min mor lå og gråt på rommet etter min far hadde vært på rakkadeis og vært utro. Jeg slet mye med angst og urolighet når jeg var liten, uten å kunne sitte på fingen på hvor redselen kom fra. Nå i ettertid har jeg skjønt at denne redselen stammer fra en barndom uten rutiner og med mye involvering i "voksne problemer." I senere tider har ting roet seg, min far har sluttet å drikke, og de krangler mindre. Likevell er hjemmet preget av min mor. Hun har vanskeligheter med å vise kjærlighet og oppfører seg utrolig sårende mot meg og min samboer. Jeg har bodd 1,5 år i et annet land med min samboer, og har vært hjemme på besøk hos familien med samboer to ganger. I disse periodene vi har vært hjemme har jeg aldri følt at jeg var ønsket. Min mor har oppført seg både ufint mot meg og min samboer. Jeg merker jeg går inn i en slags gammel vane når jeg er hjemme, blir deprimert og detter ned i kjelleren, og oppholder meg mest for meg selv. Dette merker samboer og syns det er trist. Jeg reiser nå tilbake fra mine foreldre i slutten av Juli. Jeg vurderer å bryte kontakten med min familie, rett og slett fordi jeg ikke orker å prøve mer. Jeg er mer lykkelig uten nærheten deres, og jeg blir til stadigvekk skuffet over at de ikke kan være den moren og faren jeg trenger. Selv i voksen alder kunne jeg ønske at jeg hadde to foreldre som mine venner har, når jeg er hjemme føler jeg må ta styringen for at det skal være orden på saker og ting. Føler det sliter meg ut.

Hva ville dere gjort? Er det noen som har brytt med familien? Jeg er svært glad i mine to yngre brødre, og ønsker selvfølgelig å være en del av deres liv, men på dette stadiet klarer jeg rett og slett ikke å ha et forhold til mine foreldre.

[Gjest Blomsterert]

Det er fryktelig vondt å aldri bli sett. Hvis du blir dårlig av å være med dine foreldre,så la være å besøk dem. Bare pass på at om du bryter kontakten,så ikke gjør det for å "straffe"foreldrene dine,for de vil antageligvis ikke se deg mer for det. Gjør det kun for din egen skyld. Veldig fint å se at du har samboer,så du ikke står alene.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har erfaring med brudd. Det er veldig smertefullt, og selv om man føler det er rett i øyeblikket, kan man slite med mye dårlig samvittighet og smerte i etterkant. Det er ikke nødvendigvis det som er best for en selv. Det kan også komplisere forholdet til søsken, ved at de tar parti enten for den ene eller den andre. Plutselig er det flere brudd enn man regnet med.

Men det som går an, er å holde avstand. Det behøver jo ikke være et definert brudd, der man poengterer at "nå bryter jeg". I stedet kan man innse at foreldren(e) ikke er bra for en, og man ønsker å beskytte seg selv. Kanskje du ikke trenger å være så mye på besøk hjemme hos moren din? Begrens møtene til å vare kun en times tid. Kanskje du kan unngå å samtale om personlige ting. Ikke ta i mot masse kritikk, da kan man heller trekke seg ut av situasjonen. Det er lov å gå hjem eller legge på telefonen. Det er lettere sagt enn gjort, men det kan være det som skal til.

Man må også regne med en slags motreaksjon når man setter disse grensene. Det kan igjen fremprovosere konflikter, eller et definert brudd, men om man er forberedt så unngår man kanskje det. Det er ikke noe mål i seg selv. Jeg har opplevd det, og det er forferdelig, uansett hvordan forelderen har vært.

Anonymous poster hash: cd9ea...a6c

[AnonymBruker]

Velger å være anonym nå, for dette blir svært personlig.

Et brudd med familien, foreldre og søsken er noe av det tøffeste du kan gjøre. Jeg tror ikke du kan forestille deg hvor vondt og vanskelig det er før du du selv har vært i situasjonen. Min samboer har vært nødt til å bryte all kontakt med familien, og det har vært en tøff prosess. Og slett ikke noe han ønsket, men av hensyn til egen helse hadde han ikke noe annet valg.

Hvordan opplever du forholdet til dine foreldre i hverdagen? I og med at dere bor i et annet land regner jeg med at de ikke tropper opp hos dere ubedt og legger seg opp i hvordan dere velger å leve livet. Ringer de ofte? Tar de mye kontakt på andre måter?

Jeg mener ikke å bagatellisere dine problemer, kanskje heller hjelpe deg å sette ting i perspektiv. Det du, i hi, beskriver som et problem nå i dag, er at du blir dårlig/deprimert når du er på besøk hos dine foreldre. Dropp å besøke dem, eventuelt kan dere overnatte på hotell, campingplass eller hos venner hvis dere drar til ditt hjemsted. På den måten kan du treffe dine brødre uten å måtte være (så mye) sammen med dine foreldre.

Anonymous poster hash: 186c3...1d0