Ikke skyld på "dårlig barndom"

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lei av folk som klager over livet sitt. Jeg er synes ikke synd på deg som er narkoman, som går til psykolog, som bruker lykkepiller.

Det er så klart synd at ting har påvirket deg. Men du kan jo kanskje trøste deg/prøve å komme over det ved å tenke på at det finnes så mange som har hatt veldig ille. jeg personlig ble født og tilbragte 12 år i et krig herdet land. Der hvor jeg kunne se folk bli drept ved nabolaget vårt. Og ja vi så faktisk ut vinduet, da det var hverdagslig ting for oss dessverre. jeg kan fortsatt huske han som lå ved gate kanten, som beveget beinet for siste gang. Husker som om det var i går da tusenvis fryktet landet med sandaler på, fordi vi skulle bli gasset i hjel av regimet. Husker veldig godt barneskrik, fordi foreldrene kunne ikke lenger bære barnet, da de hadde verken vann eller noe å spise. Husker den lille personbilen som krasjet i elva rett ved siden av oss, fordi den var overfylt med mennesker. Tror jeg var rundt 5 eller 6 år. Sandalen jeg hadde på meg begynte å revne, og foten min begynte å treffe bakken, og det var ikke et helt vanlig bak, det var mør og masse sand og små steiner. Husker jeg hadde altfor vondt, men sa aldri noe for jeg viste det ville ikke hjelpe. husker at mamma hadde lagt 2 under lag med tepper under senga, vi gjemte oss under senga hver dag når det kom bombelyder, i frykt for å bli gasset. (vet ikke hva det skulle hjelpe til?) husker som om det var i går da jeg så pappa i butikken en gang da jeg var rundt 3-4 år, og ropte pappa! Men han snudde ryggen til. (vokste opp med kun mor). Mamma er en dominerende kvinne, med bein i nesa. Og klarte å oppdra meg og min søster alene, uten økonomisk hjelp fra min far. Og dette er snakk om et land som kvinner ikke er så veldig selvstendige. Hun gjorde det hun kunne gjøre for å oppdra oss. Men hun var aldri en kjære mor, hun hadde vokst opp med en ekstremt dominerende far og bror. Jeg husker hun pleide å true oss med å levere oss til pappa, som ville brukt oss som slaver på kjøkkenet hvis vi ikke adlydte henne. Hun pleide å varme opp et ”shish” og truet med å ”brenne” armen vårt hver gang hun mente vi ikke adlyde henne ( hvis vi kom hjem 1 min forsinket pga rein og dårlig vær)

Dette er kort om mitt liv, nå er jeg en selvstendig jente, som bor i verdens tryggeste land. Jeg har høy utdanning og har en bra jobb. Men sliter bestandig med meningen med livet. Jeg er alltid trist og lei meg. Er veldig sosialt ute på jobb og med folk, men klarer knapt å løfte øynene mine når jeg er alene med meg selv. MEN jeg valgte å ikke bli en offer. Ingen av mine nærkrets vet hva vi har gått innom. Og det har jeg ingen interesse for å visse heller. Jeg forstår at alle mennesker reagere forskjellige på ting. Men fortell meg du som nordmann hva er grunnen til at DU er deprimert? Hva er grunnen til at DU endte opp med å bli narkoman? Hva er grunnen til at DU går med lykkepiller?

Når JEG ikke gjorde det.

(PS. Snakker ikke om de som har opplevd vold, voldtekt, og som ble seksuelt misbrukt som barn)

Anonymous poster hash: 2eeb2...fa0

[AnonymBruker]

Jeg blir deprimert noen ganger, fordi det tydeligvis er en liten ting oppi hodet mitt som gjør at jeg blir veldig nedstemt. Helt uten grunn. Ikek si det til noen da, for jeg vil helst ikke være en plage for folk som egentlig har bedre grunn til å være deprimert enn meg..

Anonymous poster hash: 152e1...83e

[AnonymBruker]

Mennesker er ulike og takler ting ulikt. Det er ingen som kan si at man må ha opplevd noe som er minst så og så vondt for å ha "rett" til å være psykisk syk eller deprimert.

"Saying someone can't be sad because someone else might have it worse is like saying someone can't be happy because someone else might have it better."

Anonymous poster hash: b4fe0...b47

[mandel92]

Ingen velger å bli deprimert. Folk reagerer veldig forskjellig på ulike hendelser, noen blir deprimerte uten å ha noen "grunn" til det, det betyr ikke at de ikke har "rett" til å ha det vanskelig.

[AnonymBruker]

Om man blir deprimert eller ikke handler om veldig mye mer enn hva man har opplevd. Det kalles risikofaktorer. Du hadde for eksempel mulighet til å snakke om problemene sine, og var ikke alene om dem. Barn som blir seksuelt misbrukt kan oppleve mye skamfølelse, og i mange tilfeller kommer ikke misbruket frem før barna er tenåringer eller godt voksne. Kan være greit å åpne en psykologibok før du dømmer

- Psykologistudent

Anonymous poster hash: ee4b5...8a2

[AnonymBruker]

De fleste som går på "lykkepiller" gjør det nok grunnet depresjon. Det vil si at det er mindre signalstoffer mellom nervecellene enn det burde være.

Anonymous poster hash: bcfb6...1ea

[AnonymBruker]

Slutt med dette "offerrolle"pisspreiket og skjønn at noen ikke klarer det som du klarer. Du kan ikke bruke deg selv som eksempel på hvordan det skal gjøres.

Anonymous poster hash: f5cb8...70e

[AnAngel]

Men likevel er det ditt valg å ikke gjøre noe med problemene dine. Du skriver at du alltid er trist og lei (kan være tegn på deprisjon), ingen vet hvordan du har det - du kunne valgt å gå til psykolog, evt. bli medisinert i en periode for å få det bedre. Forstår at du har opplevd grusomme ting i din barndom. Likevel har du ingen rett til å dømme andre som kanskje har valgt å søke hjelp for sine problemer. Og likt som deg - ting kan se perfekte ut på overflaten - men det er ikke sikkert alle velger å fortelle om hva de har opplevd som gjør dem psykisk syke. Selv i et I - land kan mennesker faktisk oppleve grusomme ting.

Tror jeg forstår hvor du vil hen - men husk at ingen kan dømme andres opplevelser/problemer som mindre alvorlige enn andres. Ja, vi har det godt her i landet, mange spesielt materielt sett. Men se - det er ikke sikkert at penger gjør lykke. Selvsagt hender det at det er behov for å sette tingene i perspektiv: å syte over at du måtte velge mellom USA - tur eller Tyrkiatur, eller at du er blitt forkjølet, kan med rette sees på som sutring når man setter det i perspektiv i forhold til dem som lever i krig. Men det blir helt feil å trekke fram mennesker som lider av psykisk sykdom i denne sammenlikningen.

[AnonymBruker]

Hva er det du syter for, du som har vært så heldig å få opphold her i dette landet hvor det ikke finnes noen verdens ting som gir folk grunn til å være lei seg! De færreste er faktisk så heldige som deg, så slutt å synes synd på deg selv! Du er HELDIG! Tenk på barna i Syria!

Du er muligens selvstendig, men du er ikke spesielt reflektert!

Anonymous poster hash: ce1b1...97c

[Gjest supernova_87]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på dette. Jeg tror jeg blir litt sint, men mest trist. Jeg vet at så mange av de som sliter med depresjon, eller som går til psykolog, eller som har blitt narkomane, bruker mye energi og tanker på å ha dårlig samvittighet for at de sliter. De spør seg selv det samme spørsmålet som du gjør her. De forbanner seg selv for å ha det vondt når de har vokst opp i Norge, når de har foreldre som bryr seg, når de aldri har blitt slått, når sånn-og-sånn-og-sånn-og-sånn aldri har skjedd. De føler de ikke har rett til å ha det vondt. Og det er jo også akkurat det du skriver her. At siden du klarer deg, burde alle de som har hatt det lettere enn deg også klare seg. Dette fører til en enorm skam for dem som faktisk ikke klarer seg, og det igjen gir dem en enda større følelse av mislykkethet, og flere tanker om selvmord.

Men det er jo ikke sånn det funker! Du kan ikke si "Tenk på de som har det verre enn deg, tenk på de som har opplevd ditt og datt", og så tro at det skal gjøre det bedre. Takknemlighet kan ikke redde deg fra depresjonen, og andre psykiske plager. Du kan være så takknemlig du bare vil, men det betyr ikke at den smerten du føler på vil bli bedre. Heller motsatt, du føler deg som en idiot som ikke klarer å håndtere smerten, du har tross alt så mye å være takknemlig for, du har tross alt 'ikke noe' å klage over. Det å tenke på hvor forferdelige mye mer enn deg selv mennesker i verden lider, gjør også til at man føler at det er enda mindre poeng i å leve. Ja, kanskje jeg kan ha det bra, men hva med alle de som ikke har det bra? Om de ikke kan ha det bra, da burde ikke jeg heller, derfor burde jeg dø osv.

Det er så trist at du dømmer alle som sliter (bortsett fra de som har opplevd vold, voldtekt og seksuelt misbruk som barn, eller krig som deg)! Det finnes så uendelig mange flere grunner til at mennesker har det vondt, eller begynner med narkotika, eller trenger hjelp, eller blir syke. For øvrig psykiske sykdom spør ikke om du har god nok grunn til å bli syk før den tar bolig i kroppen og sinnet ditt.

Her er f.eks en artikkel om at mobbing kan føre til flere senskader enn krigsopplevelser: http://stoppjobbmobben.no/forskning/forsking_1.html

Du høres bitter ut. Selvsagt er det forferdelig det du har opplevd, og du skulle fått hjelp med det, og jeg skulle ønske ikke du, eller noen andre måtte oppleve det som du skriver om her. Men andre mennesker, som har vokst opp i et trygt land, i en ressurssterk familie, med alle materielle goder rundt seg til all tid, kan også ha det vondt. Jeg forstår at det plager deg når friske mennesker klager over sånn og sånn, men de som sliter med psykisk sykdom, og f.eks en dag kan klage over at det er for fint vær, de kan ikke noe for at en evig tristhet, håpløshet, og verdiløshet har tatt bolig inni dem. Og jeg håper du kan klare å la være å dømme dem som sliter. De kan ikke noe for det, det prøver nok så godt de kan å bli bedre!

Dessverre, kjære deg, så er det ikke sånn at min smerte blir bedre om jeg tenker på at din smerte er verre. "Jeg er så trist fordi moren min er død ... Men nei, naboen mistet jo både moren og faren sin, da gidder jeg ikke å være trist lenger." Jeg vet det er å sette det på spissen men utifra hva du skriver her, høres det litt ut som det er dette du mener:

Men du kan jo kanskje trøste deg/prøve å komme over det ved å tenke på at det finnes så mange som har hatt veldig ille.

Det er ingen grunn til at folk får kreft, og ingen med kreft trenger å forsvare hvorfor de har kreft. Hvorfor er det annerledes med depresjon?

[AnonymBruker]

Depresjon er stort sett kjemi. Det er meningsløst å kjefte på folk for at de går på "lykkepiller" (forøvrig et utrolig misvisende navn). Det er ikke så enkelt som å "velge" å ikke bli deprimert. Les deg litt opp på temaet, ikke bare synse om folk som ikke trenger uopplyst vissvass som det her.

For jeg kommer også fra andre siden av kloden og har opplevd mye vondt, som at familiemedlemmer har blitt drept. Terror er en del av hverdagen der jeg kommer fra. Men det er da ingen grunn til å hakke på de som har det vondt uten å ha fått familiemedlemmer drept, det har jeg aldri tenkt.

Synes den sammenligningen med lykke er ganske god. Jeg kan da fint være glad selv om andre har flere ting i livet som gjør folk glade, og jeg kan da fint være lei meg selv om andre har flere ting i livet som gjør folk triste.

Anonymous poster hash: 5b37b...91c

[Gjest FuturePrimitive]

Må være utrolig krenkende for folk som sliter å lese at "fordi jeg har opplevd verre ting enn deg så bagatelliserer jeg dine opplevelser"

Jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg bekymrer meg lenger. Jeg bekymret meg tidligere i tyveårene fordi jeg ikke hadde hatt dame. Bare jeg skaffet meg DET, så ville alt bli bra! Jeg bekymret meg også over økonomi og utdanning. I dag har jeg begge deler, og bygget opp et suksessfullt firma og jobber hjemmfra som privat-investor.

Ble alt bra bare fordi jeg fikk meg kone, trygg økonomi, barn og stasjonsvogn? Nei. Jeg feiret aldri med den sigaren og sjampanjen første gangen jeg så 1 million kroner på kontoen. Jeg hadde nye bekymringer.

Jeg kjenner en som var multimillionær og eier av et stort og suksessfullt firma. Han hadde et digert hus, flott båt, hytte, sportsbil og feriehus i Spania. Han tok selvmord. Ingen skjønte noen ting. Han må ha hatt det forjævlig.

Undersøkelser viser at mennesker i fattige land i Afrika og Sør-Amerika er lykkeligere enn oss i den vestlige verden. Hvordan kan de være det når de er så fattige og kanskje har opplevd krig og narkotikabandekrig på nært hold?

Det tyder jo helt klart på at lykke ikke har noenting med hverken økonomi, levestandard eller til og med trygghet å gjøre. Jeg tror lykke er noe man opplever ved samhold, vennskap og følelse av å passe inn. Det forklarer også hvorfor mennesker i disse landene opplever mer lykke enn oss, som i større grad føler oss mistilpasset i en unaturlig verden.

Det man ikke vet,blir kanskje noe man drømmer om. Husket godt en scene i fra en dokumentar hvor de intervjuer ei dame i Afrika. Hun drømmer om USA, fordi da kan hun spise på Burger King..

Forstår du poenget mitt, TS?

[Gjest Emera]

På seg selv kjenner man ingen andre, er det visst noe som heter.

[Gjest FuturePrimitive]

Problemer er alltid relative, for man kjenner ikke noe annet liv enn sitt eget.

Endret 6. juli 2014 av FuturePrimitive

[AnonymBruker]

Må være utrolig krenkende for folk som sliter å lese at "fordi jeg har opplevd verre ting enn deg så bagatelliserer jeg dine opplevelser"

Jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg bekymrer meg lenger. Jeg bekymret meg tidligere i tyveårene fordi jeg ikke hadde hatt dame. Bare jeg skaffet meg DET, så ville alt bli bra! Jeg bekymret meg også over økonomi og utdanning. I dag har jeg begge deler, og bygget opp et suksessfullt firma og jobber hjemmfra som privat-investor.

Ble alt bra bare fordi jeg fikk meg kone, trygg økonomi, barn og stasjonsvogn? Nei. Jeg feiret aldri med den sigaren og sjampanjen første gangen jeg så 1 million kroner på kontoen. Jeg hadde nye bekymringer.

Jeg kjenner en som var multimillionær og eier av et stort og suksessfullt firma. Han hadde et digert hus, flott båt, hytte, sportsbil og feriehus i Spania. Han tok selvmord. Ingen skjønte noen ting. Han må ha hatt det forjævlig.

Undersøkelser viser at mennesker i fattige land i Afrika og Sør-Amerika er lykkeligere enn oss i den vestlige verden. Hvordan kan de være det når de er så fattige og kanskje har opplevd krig og narkotikabandekrig på nært hold?

Det tyder jo helt klart på at lykke ikke har noenting med hverken økonomi, levestandard eller til og med trygghet å gjøre. Jeg tror lykke er noe man opplever ved samhold, vennskap og følelse av å passe inn. Det forklarer også hvorfor mennesker i disse landene opplever mer lykke enn oss, som i større grad føler oss mistilpasset i en unaturlig verden.

Det man ikke vet,blir kanskje noe man drømmer om. Husket godt en scene i fra en dokumentar hvor de intervjuer ei dame i Afrika. Hun drømmer om USA, fordi da kan hun spise på Burger King..

Forstår du poenget mitt, TS?

jeg forstår hva du prøver å si. Men faktumet er at de som velger å bli alkoholiker/narkomaner har tatt valget selv. De kan ikke skylde på barndommen/dårlig oppvekst. Fordi det første sprøyten du stikker deg med, er et valgt du selv tar. Og jeg kunne lett gjort dette selv. Men jeg gjorde det ikke. Er jeg sterkere enn de som gjorde det? Nei, jeg tror ikke. Men det handler om at vi noen ganger må dra oss i nakken og prøve å ikke bli begravd i våre dårlige oppvekster.

Dessuten så mener jeg at man bør absloutt skaffe seg hjelp. Men akkurat det med narkomaner og alkoholikere som bruker dårlig barndom som unnskyld for å ha tatt valgene dem har tatt har jeg ingen sans for for å være ærlig.

Anonymous poster hash: 9d429...2ac

[Tarsan97]

Det var ett interessant innlegg du skriver her. Takk for det.

Jeg skjønner og veldig godt hva du sier. Jeg tror det er to hovedkategorier der den ene er rett og slett psykisk sykdom eller mentale lidelser. Da har en en diagnose og det er ikke godt for meg som ikke er psykolog å si hvor det kommer fra. Er det opplevelser og fæle forhold som ikke er så åpenbare som de du snakker om, men mer "typisk Norske" dårlige foreldre og lite kontakt med folk i oppveksten f.eks ? Jeg vet ikke. Eller er det pusslette gener ?

Det er bra du virker og klare deg bra og jeg ønsker deg det aller beste i alle fall.

[Gjest supernova_87]

jeg forstår hva du prøver å si. Men faktumet er at de som velger å bli alkoholiker/narkomaner har tatt valget selv. De kan ikke skylde på barndommen/dårlig oppvekst. Fordi det første sprøyten du stikker deg med, er et valgt du selv tar. Og jeg kunne lett gjort dette selv. Men jeg gjorde det ikke. Er jeg sterkere enn de som gjorde det? Nei, jeg tror ikke. Men det handler om at vi noen ganger må dra oss i nakken og prøve å ikke bli begravd i våre dårlige oppvekster.

Dessuten så mener jeg at man bør absloutt skaffe seg hjelp. Men akkurat det med narkomaner og alkoholikere som bruker dårlig barndom som unnskyld for å ha tatt valgene dem har tatt har jeg ingen sans for for å være ærlig.

Anonymous poster hash: 9d429...2ac

Det er vel ingen som bevisst velger å bli narkomane? De har jo ikke lyst til det! Det er vel mer fordi de ikke ser hvilket annet valg de har. Ofte er det et valg mellom selvmord, eller å få en rus som vil gjøre at de klarer å holde ut smerten sin, litt til.

Men mange velger selvsagt det første skuddet, men hva som fører dem dit, kan ikke vi som ikke har vært der si noe om. Vi vet ikke hva som fikk dem til å gjøre det. Kanskje var det en vanskelig barndom, og kanskje var det tankeløshet. Kanskje det rett og slett var en feil. Men vi gjør alle feil. Noen får verre konsekvenser enn andre. Betyr det at vi skal si at vi driter i hvordan de som er narkomane har det? Fordi det er deres egen feil? Hva med han som kræsja med bil, han kunne jo valgt å ikke kjøre bil siden man vet at det å kjøre personbil er veldig farlig, nå er han lam, det er jo hans egen feil? Nei, man kan ikke tenke sånn. Kanskje mennesker selv har skyld i deres egen elendighet, men det betyr ikke at smerten de opplever ikke fortjener å bli sett.

[Gjest FuturePrimitive]

jeg forstår hva du prøver å si. Men faktumet er at de som velger å bli alkoholiker/narkomaner har tatt valget selv. De kan ikke skylde på barndommen/dårlig oppvekst. Fordi det første sprøyten du stikker deg med, er et valgt du selv tar. Og jeg kunne lett gjort dette selv. Men jeg gjorde det ikke. Er jeg sterkere enn de som gjorde det? Nei, jeg tror ikke. Men det handler om at vi noen ganger må dra oss i nakken og prøve å ikke bli begravd i våre dårlige oppvekster.

Dessuten så mener jeg at man bør absloutt skaffe seg hjelp. Men akkurat det med narkomaner og alkoholikere som bruker dårlig barndom som unnskyld for å ha tatt valgene dem har tatt har jeg ingen sans for for å være ærlig.

Anonymous poster hash: 9d429...2ac

Selvfølgelig. Man har ansvar for alt i sitt eget liv. Det er ingen andre sitt problem om du ser på det ut i fra et ultra-libertant perspektiv. Jeg er i og for seg enig i det.

Men jeg ser ikke hvilken relevans det har? TS ønsker jo bare å fortelle hvor mye verre hun SELV hadde det, enn alle andre. I så måte så vil hun jo vise at HENNES traumatiske barndom er mye verre enn alle andres. Er ikke det å klage også da?

Selvfølgelig er det DU som velger å ta et stikk med heroin. Selv om du ble skadet i bilulykke og legen har sluttet å skrive ut medisiner til deg og smertene fører deg ned på "plata" så er det likevel ditt liv og ditt ansvar. Men på hvilken måte har det noe å gjøre med mitt poeng at lidelse og eller lykke er relativt?

[AnonymBruker]

Om man blir deprimert eller ikke handler om veldig mye mer enn hva man har opplevd. Det kalles risikofaktorer. Du hadde for eksempel mulighet til å snakke om problemene sine, og var ikke alene om dem. Barn som blir seksuelt misbrukt kan oppleve mye skamfølelse, og i mange tilfeller kommer ikke misbruket frem før barna er tenåringer eller godt voksne. Kan være greit å åpne en psykologibok før du dømmer

- Psykologistudent

Anonymous poster hash: ee4b5...8a2

Hehe, at du er psykologistudent gjør deg til ekspert... Jaja

Anonymous poster hash: 61cd4...0aa

[AnonymBruker]

Må bare påpeke at innvandrere som kommer hit til norge og får en helt annen oppfølging og spesialbehandling enn det norske statsborgere får ikke har noe med å fortelle nordmenn hvor priviligerte de er. Svakerestilte norske statsborgere er i en svakere posisjon enn innvandrere og flyktninger som kommer hit. Jeg ville ikke ropt for høyt.

Anonymous poster hash: 900fb...9d0