Når "lett tilbakestående" mennesker får barn...

[AnonymBruker]

Dette er et tema jeg har tenkt en del på. Har en jobb der jeg skal hjelpe mennesker.

Det er jo ikke slik at det kun er normalt sosialt oppegående mennesker som får barn.

Skal prøve å beskrive hva jeg mener med lett tilbakestående:

Sannsynligvis ingen diagnose, men foreldre og omgivelser har alltid visst at "det er noe med" vedkommende.

Har hatt problemer med vanlig skolegang.

Lykkes ikke i vanlig arbeidsliv, gjerne tidlig uføretrygdet fordi de ikke takler jobb, eller ansatt i vernet bedrift.

Fremstår "enkel" i kontakten.

Snill og god.

Drømmer om et vanlig familieliv.

Si at dette er ei dame, så finner hun mann på samme nivå og de blir gravide...

Sannsynligheten er stor for at de vil klare "vanlig" babystell, men usikkert hvordan nattevåk og slikt vil takles, og hvordan det vil reageres ved eventuell sykdom hos barnet.

En baby er som vi vet avhengig av godt samspill for å utvikle seg slik den skal. Helt prisgitt sine omsorgspersoner.

Hva når foreldrene ikke evner alle disse små tingene som omsorg for barn innebærer og som de fleste av oss ikke tenker over men bare gjør på instinkt.

(Eksempelvis kan paret la babyen ligge for seg selv i lange perioder så lenge den ikke hyler. Og de behandler den mest som en dukke som er koselig å leke med)

Hva tenker dere bør gjøres?

Bør de få prøve å være foreldre uansett, kanskje på bekostning av barnet?

Bør man gå inn med tett oppfølging for å kartlegge forholdene og hjelpe foreldrene? (Dette er jo tidsavgrenset, barnevernet har ikke mulighet til å håndlede foreldre gjennom en hel barndom)

Hva tenker du om situasjonen?

Anonymous poster hash: 5505f...ca9

[AnonymBruker]

Er det ikke krav om at man er psykisk utviklingshemmet for å jobbe i vernet bedrift?

Anonymous poster hash: 71492...af9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de bør ikke få barn.

Har i min familie (derfor anonym) et par der en av partene er "enkel" som du beskriver selv om vedkommende har klart å stå i jobb i hele sitt voksne liv (rutinepreget jobb), mens den andre er normal og faktisk svært oppegående.

(Ikke spør hvordan de kom sammen opprinnelig, ingen av oss andre skjønner det.)

De fikk barn. Det har gått greit, men det er utelukkende den oppegående partens fortjeneste, for vedkommende har i praksis hatt alt ansvaret for både unger og A/S Familien. Det har vært et svært tungt samliv for den oppegående parten, men ungene har hatt en grei oppvekst. Hadde begge vært "enkle" tror jeg det hadde blitt langt verre, for som alle andre familier har selvsagt disse hatt sine kriser opp gjennom årene, f.eks. i form av mobbing av det ene barnet som dessverre har arvet litt fra det ikke så oppegående opphavet, men som likevel er innenfor normalen. Denne mobbingen kunne nok gått verre dersom begge foreldrene hadde vært lite oppegående.

Så, nei, paret jeg kjenner er nå inne i alderdommen og da den oppegående fikk et akutt sykdomsanfall for en tid siden, så var den enkle ute av stand til å ta seg av partneren. Den syke måtte legges inn på sykehjem for å få nødvendig omsorg. "Din partner klarer ikke ta seg av deg," var den klare meldingen fra behandlende lege.

Med to slike, i en situasjon med syke barn, tror jeg det kunne blitt stygt.

Anonymous poster hash: b8aed...22d

[AnonymBruker]

Jeg har ment lenge at det skulle vært kurs for førstegangsforeldre som var obligatorisk å stille opp på. Mye man lurer på med en nyfødt og det er ikke bare såkalte ressurssvake mennesker eller de TS kaller "lettere tilbakestående " som kunne hatt nytte av det.

Hva dette kurset skulle inneholdt, det kunne kanskje en sammensatt gruppe av fagpersoner innenfor barnehelse satt sammen.

Anonymous poster hash: f7dfe...994

[AnonymBruker]

Jeg "kjenner" et sånt par du beskriver, og der tok Barnevernet barnet når han var 3 år gammel. De gjorde aldri noe bevisst galt, de bare kunne ikke ta seg av ham på den måten det forventes. Jeg vet ikke så mange detaljer rundt saken, men et poeng fra Barnevernet var at gutten ikke "kunne" smile eller vise følelser.

Anonymous poster hash: aa635...fb0

[AnonymBruker]

Ikke alle voksne er egnet som foreldre… Mine foreldre var aggressive, lyttet aldri til meg og var kun opptatt av hva som var viktig for dem. Siden jeg var 14 år skjønte jeg at noe var gale, og at de egentlig ikke var i stand til å ta vare på et barn.. Blir en tøff oppvekst for å si det sånn..

Anonymous poster hash: 37b05...931

[Selma1984]

Det er problematisk om foreldrene ikke kan gi adekvat omsorg for sitt barn. Spesielt i en periode der omsorgens kvalitet har mye å si for videre utvikling, som for eksempel spedbarnstiden.

Jeg tenker at det ikke er en menneskerett å få barn, men en lovsatt menneskerett å få gode oppvekstvilkår jf. barnevernsloven.

[AnonymBruker]

Mange som ikke burde få barn. Det gjelder ikke bare foreldre som disse - der det ikke er godviljen det står på, men evnene - men mennesker av aggressiv natur, med substansproblemer, voldshistorikk og mye mer. I et ideellt samfunn måtte de fleste par bevise at de kan ta vare på at barn, på samme vis som man må bevise det dersom man skal adoptere.

Men slik er det dessverre ikke. Folk formerer seg som de vil.

Jeg synes det er vanskelig, såpass vanskelig at jeg uten ekspertisen vil uttale meg om hva som er best for barnet. En spesialist eller en barnepsykolog vil vel kunne si mer om hva som er best - at det er slektninger og familie involvert, eller en utenforstående som kommer innom. Men det er likevel foreldre som tilbringer mesteparten av tiden med barnet og former hele dets oppvekst.

Anonymous poster hash: ca15e...37a

[AnonymBruker]

Er det ikke krav om at man er psykisk utviklingshemmet for å jobbe i vernet bedrift?

Anonymous poster hash: 71492...af9

Nei. Psykisk utviklingshemming innebærer at man har en konstatert lavere iq. Noen arbeider i vernet bedrift uten å være konstatert psykisk utviklingshemmet. Og overgangen mellom hva som er psykisk utviklingshemming er glidende.

Anonymous poster hash: bdb2c...8af

[Gjest Riskjeks]

Jeg kjenner et par som et lett psykisk utviklingshemmede. De er så velfungerende at de bor alene, jobber i vernet bedrift, og gjør det meste selv. Men da de fikk et barn, ble det for mye for dem, rett og slett. Barnets tante og onkel ble fosterforeldre, og barnet får se foreldrene sine mye, så det ble en god løsning i den situasjonen.

Nå snakker jo TS om folk uten diagnose. Det er jo ikke akkurat ukjent at intelligensnivå varierer også blant den delen av befolkningen som er "normale". Er ingen som kan hindre mindre intelligente mennesker i å få barn. Man kan gi barnet sitt god omsorg selv om man selv ikke akkurat er noe geni. Hvis foreldrene ikke klarer å gi barnet tilstrekkelig omsorg på grunn av sin lave intelligens, har de nok en diagnose.

Når det er sagt, blir det jo ikke nødvendigvis en god oppvekst selv om foreldrene er intelligente...

[AnonymBruker]

I barneverntjenesten pleier vi i slike tilfeller å få bekymringsmelding på ufødt barn, der vi er inne og bistår og kartlegger før barnet kommer (selvfølgelig avhengig av at foreldrene samtykker, noe ikke alle gjør). Når noen har et godt nettverk rundt seg prøver vi å finne plasseringsalternativer i nettverket, ellers blir det andre fosterhjem. Hvis de i løpet av undersøkelse viser noe evne og ressurser kan de bli plassert på foreldrehjem slik at de får en sjanse.

Det er ikke fordi de vil barnet noe vondt, men fordi de ikke vet bedre. Et foreldrepar som vi hadde samtale med før fødsel hadde planer om å gi pølser (for det var deres favorittrett) til et spedbarn og kumelk istedenfor morsmelkerstatning (da ville de gi lettmelk istedenfor h-melk så ikke barnet ble overvektig, for de fikk ikke kjøpe h-melk av sine foreldre).

Anonymous poster hash: a9960...5e0

[AnonymBruker]

Så du på forrige sesong av charterfeber TS?

Hvis ikke, sjekk ut den storfamilien. Det skjer tydeligvis ingenting, de får beholde ungene sine og vise frem på tv at de ikke klarer å ta seg av de.

Anonymous poster hash: b51e8...f04

[Ciara]

Det er forferdelig trist når foreldre mener aldri så vel, men likevel ikke er i stand til å gi barna det de trenger. Jeg forstår godt behovet for å få barn, men hensynet til barna bør alltid gå først.

Så ideelt sett mener jeg et slikt par ikke burde få barn. En annen sak er om det er mulig å overbevise dem om det, og om noen tør å ta på seg den oppgaven. Uansett kan de jo ikke hindres i å få barn. Da må man i så fall varsle bekymringen sin til barnevernet, slik at de er involvert fra starten. Det er jo veldig trist når barn blir tatt fra foreldrene sine når de er tre år - på den tiden kan barn ha fått varige skader av mangelfull omsorg.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et par som et lett psykisk utviklingshemmede. De er så velfungerende at de bor alene, jobber i vernet bedrift, og gjør det meste selv. Men da de fikk et barn, ble det for mye for dem, rett og slett. Barnets tante og onkel ble fosterforeldre, og barnet får se foreldrene sine mye, så det ble en god løsning i den situasjonen.

Nå snakker jo TS om folk uten diagnose. Det er jo ikke akkurat ukjent at intelligensnivå varierer også blant den delen av befolkningen som er "normale". Er ingen som kan hindre mindre intelligente mennesker i å få barn. Man kan gi barnet sitt god omsorg selv om man selv ikke akkurat er noe geni. Hvis foreldrene ikke klarer å gi barnet tilstrekkelig omsorg på grunn av sin lave intelligens, har de nok en diagnose.

Når det er sagt, blir det jo ikke nødvendigvis en god oppvekst selv om foreldrene er intelligente...

Jeg mener ikke at folk må være "skolesmarte" for å være gode foreldre, for all del.. Men tenker mer på at svake kognitive evner også kan innebære svak evne til empati og engasjement på det nivået et barn trenger. De jeg mener vil barnet alt godt, og gjør alt i beste mening, men nivået på omsorgen blir så lav.. Det er ikke noen du ville brukt som barnevakt for ditt eget barn. Har de da rett til å oppdra sitt eget? Vi eier jo ikke barna våre. Et barn blir født inn i noe og prisgitt den omsorgen det får. Hva er godt nok?

Anonymous poster hash: bdb2c...8af

[AnonymBruker]

I barneverntjenesten pleier vi i slike tilfeller å få bekymringsmelding på ufødt barn, der vi er inne og bistår og kartlegger før barnet kommer (selvfølgelig avhengig av at foreldrene samtykker, noe ikke alle gjør). Når noen har et godt nettverk rundt seg prøver vi å finne plasseringsalternativer i nettverket, ellers blir det andre fosterhjem. Hvis de i løpet av undersøkelse viser noe evne og ressurser kan de bli plassert på foreldrehjem slik at de får en sjanse.

Det er ikke fordi de vil barnet noe vondt, men fordi de ikke vet bedre. Et foreldrepar som vi hadde samtale med før fødsel hadde planer om å gi pølser (for det var deres favorittrett) til et spedbarn og kumelk istedenfor morsmelkerstatning (da ville de gi lettmelk istedenfor h-melk så ikke barnet ble overvektig, for de fikk ikke kjøpe h-melk av sine foreldre).

Anonymous poster hash: a9960...5e0

Dette er det jeg mener.

TS her.

Folk som vil så gjerne, men som bare ikke klarer å se det andre skjønner.

Barn kan ikke vokse opp sånn.

Jeg har kontaktet barnevernet i de tilfellene jeg har kommet borti (det har jeg plikt til å gjøre). Heldigvis har dette vært i samarbeid med foreldrene, som innerst inne har skjønt at dette trenger de hjelp til hvis de skal prøve å få det til..

Det er bare trist at man ikke kan komme inn tidligere og jobbe forebyggende, slik at de kan slippe belastningen det er å gå gravid, føde et fantastisk barn, og deretter måtte oppleve at man ikke mestrer og at barnet til slutt flyttes i fosterhjem...

For dette er som regel mennesker som ikke fanges opp før graviditeten er et faktum. Kanskje har der vært slektninger som har prøvd å fraråde men ikke lykkes...

Anonymous poster hash: bdb2c...8af

[Gjest Riskjeks]

Jeg mener ikke at folk må være "skolesmarte" for å være gode foreldre, for all del.. Men tenker mer på at svake kognitive evner også kan innebære svak evne til empati og engasjement på det nivået et barn trenger. De jeg mener vil barnet alt godt, og gjør alt i beste mening, men nivået på omsorgen blir så lav.. Det er ikke noen du ville brukt som barnevakt for ditt eget barn. Har de da rett til å oppdra sitt eget? Vi eier jo ikke barna våre. Et barn blir født inn i noe og prisgitt den omsorgen det får. Hva er godt nok?

Anonymous poster hash: bdb2c...8af

Jeg skjønner hva du mener, men det er litt vanskelig å sette noen grense for hva som er "smart nok". Du beskriver jo personer som ikke er psykisk utviklingshemmede, men bare er "enkle". Normal IQ defineres vel som alt over 85? Ingen kan nekte personer med pr.def. normal intelligens å få barn.

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som er "litt enkel" og som også har en vanskelig bakgrunn der hun endte i fosterhjem. Hun er ikke direkte tilbakestående men litt "kort" og mangler enkelte antenner mer normale folk har. Hun fant en mann som i utgangspunktet er høvelig normal, men kanskje ikke verdens smarteste eller mest empatiske. Han er litt den typen som man ser for seg når man tenker "storkjefta bygdetulling med tresko og rullings" og han har også vært utro mot henne, så det forholdet der er et lite eventyr. De har nå likevel holdt sammen og fått intet mindre enn tre barn sammen. Venninnen min hadde vært såpass mye i kontakt med barnevernet i forbindelse med egen oppvekst at de ble omtrent automatisk involvert da hun ble gravid med første barnet. Paret ble tett oppfulgt av barnevernet og måtte ha hjelp til både økonomi, husvask og å ta vare på ungene. I tillegg til at begge hadde elendig økonomisk sans og dårlig inntekt måtte de ha en del hjelp i forhold til hygiene (både barna og huset). De fikk også beskjed om at det ville være uforsvarlig å få et barn nr 3, men siden venninna mi slurvet med p-pillene sine gikk det galt og tredje unge kom til verden. Dette til tross for at hun selv hadde bedt om å bli sterilisert etter andre ungen, men hun fikk nei fra legene.

Det gikk litt over styr ei stund med både økonomi og barneoppdragelse (mat, hygiene og oppdragelse) men nå har barnevernet trukket seg nesten helt ut, ungene ser ut til å ha det bra (veloppdragne og pen i tøyet) og foreldrene har begge blitt uføre av ulike årsaker. Ikke så bra for økonomien men kanskje bra for ungene siden foreldrene nå har mer tid og overskudd til å virkelig ta seg av dem og følge dem opp. Det skal også sies at venninna mi sine gamle fosterforeldre har vært en enorm støtte for henne og hjulpet henne i vanskelige perioder. Uten dem er det ikke sikkert ting hadde gått like bra.

Problemet er vel å avgjøre hvor tilbakestående eller enkel man må være for å kunne nektes å få barn, og hvordan man i såfall skal unngå at de får barn. Skal de tvangssteriliseres så fort de blir kjønnsmodne? Selv spiral eller p-sprøyte/p-implantat på jenta kan ende med svangerskap og gutter må jo steriliseres siden de ikke har andre prevensjonsmidler enn kondom. Venninna mi som selv ba om å bli sterilisert fikk ikke lov av legene så det virker som de er ganske strenge på det. Så er det jo sånn at også mennesker som virker lett tilbakestående kanskje kan klare fint å ta vare på et barn dersom de får litt hjelp og støtte fra andre. Når det er sagt synes jeg at barnevernet bør varsles i tvilstilfeller. Ikke for å ta barnet fra foreldrene men for å hjelpe foreldrene til å gjøre riktige valg for barnet. Barnevernet skal være en hjelp, ikke en straff.

Anonymous poster hash: 1dbde...eda

[AnonymBruker]

Ja, man kan jo lure på om tvangssterilisering hadde vært en løsning når man ligger under et visst nivå på de forskjellige intelligensskalaene.Kanskje det kommer et slikt system inn i fremtiden? Ikke helt umulig å tenke seg når man ser hvor mye lidelse endel barn har hatt gjennom sin oppvekst.Man burde oppfylle visse kriterier om man skulle få lov til å få barn.

Dette med inteligens har forøvrig ikke så mye med inntektsnivå å gjøre, selv om mange nok vil kalle seg ressurssterke som kan gi alt av det materielle til et barn. Man er ikke nødvendigvis så veldig ressursterk og har god omsorgsevne selv om man har fet lommebok. Flere fra min egen barndom er faktisk døde i dag ( Narkotika, selvmord) pga omsorgssvikt og faenskap innad i sin familie. De hadde penger nok og gikk for å være ressurssterke, men foreldrene har knapt nok hatt evne til å ta vare på seg selv og barna led.Fasaden var det viktigste. Dette forplanter seg til voksenlivet og en tapt barndom får man ikke igjen.

Man er jo veldig nøye med hvem som får adoptere barn,så det burde snart komme noe som kan luke ut potensielt dårlige biologiske foreldre også.

Anonymous poster hash: f7dfe...994

[Ciara]

Tvangssterilisering? Nå tok det vel litt av her. Selv om jeg er enig i at ikke alle burde få barn, er ikke tvangssterilisering veien å gå.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, men det er litt vanskelig å sette noen grense for hva som er "smart nok". Du beskriver jo personer som ikke er psykisk utviklingshemmede, men bare er "enkle". Normal IQ defineres vel som alt over 85? Ingen kan nekte personer med pr.def. normal intelligens å få barn.

Nei, og det er egentlig det som er problemstillingen her. Ingen kan nekte noen å få barn, men de kan nekte dem å oppdra barna de får...

Anonymous poster hash: bdb2c...8af