Til menn: ville du ha visst om...

[AnonymBruker]

....at kjæresten din var gravid, men ville ta abort.

Har kjent denne mannen i mange år, men ble først kjærester ganske nylig.

Jeg vil ta abort, og lurer på om det beste er å ikke si noe til han? Lykkelig uvitende osv. Pluss at jeg vet at jeg må ha klusset med pillene, så er litt redd han skal bli oppgitt over meg, og bli redd for at det skal skje igjen.

Vi studerer i ulike byer, så tenker at han uansett vil være enig i avgjørelsen min. Helt sikker er jeg ikke, men nesten.

Som denne fyren - ville du helst ikke visst om det...?

Anonymous poster hash: 6291d...c03

[Mr_White]

Hei TS,

det var et vanskelig dilemma. Som en mann som er glad i og har lyst på barn når tiden er inne, så ville jeg nok personlig for min egen del vært lykkelig uvitende. For din egen del, og forholdet sin skyld, så tror jeg (uten erfaring dog) at det er best å fortelle han om det. Jeg ser for meg at ting kanskje kan bli litt anstrengt når dere er sammen og du er nødt til å bære på denne hemmeligheten. Jeg tror det er enklere for han/(meg) å komme over et barn som kunne vært, men kom for tidlig. Enn å være deg med de samme tankene samtidig som du må holde dette skjult for den du er aller mest glad i.

I deres situasjon så vil jeg regne med at han er enig i din avgjørelse og om han blir oppgitt, vel, det er jo ingen 100% sikker metode å unngå å bli gravid på så lenge man har sex.

Om han skulle være uenig, og klarer å overtale deg til å fortsette graviditeten, så er det ikke umulig å få dette til ved siden av studiene, med hjelp fra venner/familie. Det blir selvfølgelig ikke lett, men det er flere som har fått barn og fortsatt studiene.

[Herr Sebra]

Jo, jeg ville likt å vite. Det handler om å dele med hverandre. Og jeg hadde følt meg sveket hvis dette ble gjort bak min rygg. Nå ønsker jeg meg barn, så jeg hadde nok blitt ganske lei meg hvis min kjære tok abort og i tillegg uten at jeg fikk vite om det før i ettertid (hvis det hadde kommet frem).

[guttemann]

Dette er en avgjrelse man tar SAMMEN! Uansett hvor mye kvinnen er den som faktisk bestemmer, er da dette virkelig noe man er to om, når man er et par! Hadde jeg funnet ut at min kjøreste hadde blitt gravid og tatt abort uten å snakke med meg, tror jeg sjansene for at det forholdet skulle overlevd hadde vært veldig, veldig små. Da er det virkelig ikke mye tillit igjen.

Hvorfor i all verden skulle han bli irritert over at du har surret med pillene hvis du likevel er villig til å ta abort? Husk også at en abort ikke er bare-bare for de aller fleste. Man har gjerne behov for noen å dele det med, og ofte er det partner som fyller den rollen, fordi man sammen har kommet frem til at det er den beste løsningen. Det er nok ikke så veldig lett å late som ingenting.

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg mann, men vært i lignende situasjon. Jeg ble gravid med samboer da han satt i fengsel, og tenkte av den grunn at det var best å bare gjøre det alene, da han ville ha minimale muligheter for å støtte meg uansett. Jeg klarte ikke å føre en vanlig telefonsamtale med han, før jeg måtte si det.

Han er glad for at jeg sa ifra og jeg veldig glad! Det var tøffere å gjennomføre enn jeg hadde trodd, og å ha den støtten betydde mye

Anonymous poster hash: f8e69...dd3

[umamiish]

....at kjæresten din var gravid, men ville ta abort.

Har kjent denne mannen i mange år, men ble først kjærester ganske nylig.

Bare si det, ikke noe stress, bare vær klar på at du ønsker abort kjapt inn i samtalen. Mye bedre å være to om dette enn å la den dårlige energien, som hemmeligholdelse er, komme mellom dere.

[AnonymBruker]

Hei TS,

det var et vanskelig dilemma. Som en mann som er glad i og har lyst på barn når tiden er inne, så ville jeg nok personlig for min egen del vært lykkelig uvitende. For din egen del, og forholdet sin skyld, så tror jeg (uten erfaring dog) at det er best å fortelle han om det. Jeg ser for meg at ting kanskje kan bli litt anstrengt når dere er sammen og du er nødt til å bære på denne hemmeligheten. Jeg tror det er enklere for han/(meg) å komme over et barn som kunne vært, men kom for tidlig. Enn å være deg med de samme tankene samtidig som du må holde dette skjult for den du er aller mest glad i.

I deres situasjon så vil jeg regne med at han er enig i din avgjørelse og om han blir oppgitt, vel, det er jo ingen 100% sikker metode å unngå å bli gravid på så lenge man har sex.

Om han skulle være uenig, og klarer å overtale deg til å fortsette graviditeten, så er det ikke umulig å få dette til ved siden av studiene, med hjelp fra venner/familie. Det blir selvfølgelig ikke lett, men det er flere som har fått barn og fortsatt studiene.

Tusen takk for svar. Etter å ha lest svarene her, og etter å ha snakket med familien min, så heller jeg vel mot å fortelle det. Synes likevel det er kjipt å skape en sånn "stressituasjon" så tidlig i forholdet. Men det kan jo tenkes at han tar det helt fint. Det var tross alt et uhell, og tror uansett det er størst påkjenning for meg selv. Greit å kunne dele det med han, og jeg tror nok også det blir vanskelig å holde hemmelig i lengden. Om jeg skulle skjule det, så er det jo mest for han sin del. Men som noen andre påpeker her, så kan det jo også oppleves som løgn/tillitsbrudd å holde noe sånt skjult - og så blir det enda verre for han om det kommer ut senere.

Nei, dette var en kjedelig situasjon.

Anonymous poster hash: 6291d...c03

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg mann, men vært i lignende situasjon. Jeg ble gravid med samboer da han satt i fengsel, og tenkte av den grunn at det var best å bare gjøre det alene, da han ville ha minimale muligheter for å støtte meg uansett. Jeg klarte ikke å føre en vanlig telefonsamtale med han, før jeg måtte si det.

Han er glad for at jeg sa ifra og jeg veldig glad! Det var tøffere å gjennomføre enn jeg hadde trodd, og å ha den støtten betydde mye

Anonymous poster hash: f8e69...dd3

Jeg tror du har rett. Jeg vet jo ingenting om hvordan jeg vil takle dette i ettertid, det er nok greit å være åpen med han om det. Fint å høre at samboeren din var en god støtte for deg - det er jo tross alt den personen som står deg nærmest oppi noe sånt.

Anonymous poster hash: 6291d...c03

[pinkytalks]

ærligheten varer lengst. ikke gjør det til vane å holde ting skjult for han.

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri i verden kunne snakke med dama igjen om hun hadde holdt noe sånt skjult og jeg fikk vite det senere. Ikke fordi jeg hadde vært uenig i avgjørelsen hennes, det har ingenting med abort som sådan å gjøre og jeg hadde nok vært enig, men det sviket i å holde noe sånt skjult hadde jeg aldri i verden kunnet takle. Hadde hun sagt det med en gang hadde det jo vært helt i orden, da hadde hun ikke gjort noe som helst galt og jeg hadde bare vært støttende, men om hun skjulte noe sånt fra meg hadde det vært nærmest umulig å komme over.

Anonymous poster hash: cce97...351

[bergen2]

Enig med de andre her. Som mann selv(som ikke har vært i en slik situasjon) hadde jeg opplevd det som et svik hvis jeg ikke fikk vite eller anledning til å uttrykke min mening om saken.

Det viktigste et forhold har er tilliten og fortroligheten.

[AnonymBruker]

Jeg tror du har rett. Jeg vet jo ingenting om hvordan jeg vil takle dette i ettertid, det er nok greit å være åpen med han om det. Fint å høre at samboeren din var en god støtte for deg - det er jo tross alt den personen som står deg nærmest oppi noe sånt.

Anonymous poster hash: 6291d...c03

Det er nok det rette og skulle han bli sur for at du ble gravid, vel, da vet du plutselig litt om han og. Ja, det var utrolig godt å kunne snakke med han både før og etter. Det er noe med å bare få det ut, tror det fort kan bli vanskelig å forholde seg til han etterpå dersom han ikke får vite det.

Lykke til

Anonymous poster hash: f8e69...dd3

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri i verden kunne snakke med dama igjen om hun hadde holdt noe sånt skjult og jeg fikk vite det senere. Ikke fordi jeg hadde vært uenig i avgjørelsen hennes, det har ingenting med abort som sådan å gjøre og jeg hadde nok vært enig, men det sviket i å holde noe sånt skjult hadde jeg aldri i verden kunnet takle. Hadde hun sagt det med en gang hadde det jo vært helt i orden, da hadde hun ikke gjort noe som helst galt og jeg hadde bare vært støttende, men om hun skjulte noe sånt fra meg hadde det vært nærmest umulig å komme over.

Anonymous poster hash: cce97...351

Jeg har fortalt det nå, og er glad for at jeg gjorde det. Jeg ser at en del av dere hadde reagert veldig kraftig på at noe sånt evt. hadde blitt holdt hemmelig, og jeg skjønner jo på en måte det. Samtidig ville jo ikke en hemmelighetholdelse skyldes annet enn at jeg ønsket å skåne den andre, men det er kanskje en litt naiv tankegang. Jeg er likevel sikker på at han ikke ville reagert med å avvise meg, som du ville gjort, om han hadde hørt noe på et senere tidspunkt - han hadde nok forstått hvorfor jeg gjorde det. Jeg tror nok heller - ut fra hvordan han reagerte når jeg fortalte det - at han ville blitt lei seg fordi jeg hadde følt at jeg ikke kunne snakke med han om sånne ting. Han er en fin fyr.

Men nå har jeg i hvert fall tatt praten. Glad jeg slipper å holde det skjult, en mindre kjip ting å tenke på.

Anonymous poster hash: 6291d...c03

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt det nå, og er glad for at jeg gjorde det. Jeg ser at en del av dere hadde reagert veldig kraftig på at noe sånt evt. hadde blitt holdt hemmelig, og jeg skjønner jo på en måte det. Samtidig ville jo ikke en hemmelighetholdelse skyldes annet enn at jeg ønsket å skåne den andre, men det er kanskje en litt naiv tankegang. Jeg er likevel sikker på at han ikke ville reagert med å avvise meg, som du ville gjort, om han hadde hørt noe på et senere tidspunkt - han hadde nok forstått hvorfor jeg gjorde det. Jeg tror nok heller - ut fra hvordan han reagerte når jeg fortalte det - at han ville blitt lei seg fordi jeg hadde følt at jeg ikke kunne snakke med han om sånne ting. Han er en fin fyr.

Men nå har jeg i hvert fall tatt praten. Glad jeg slipper å holde det skjult, en mindre kjip ting å tenke på.

Anonymous poster hash: 6291d...c03

Godt å høre.

Jeg er en ålreit fyr selv, tror jeg. Snill og grei, helt trofast og gjør ikke en flue fortred - men jeg hadde altså reagert veldig, veldig negativt. Jeg var kanskje litt vel unyansert i det forrige innlegget mitt, som i at jeg ikke hadde "kunnet snakke med henne igjen". Men mye av det står jeg likevel på. Jeg hadde ikke skjelt henne ut, og jeg forstår at tanken nok ville vært å skåne meg, selv om jeg synes man bør klare å resonnere seg frem til at det er langt bedre å få en slik beskjed underveis enn å risikere å få den i etterkant. Det ville nok vært velment.

Men det er en monumental hendelse, en graviditet, og det at hun hadde klart å ikke fortelle meg om det ville knust meg. Lite som hadde køddet mer med hodet mitt enn en graviditet jeg ikke engang fikk høre om. Igjen, det har ikke med abort å gjøre, det er jeg helt liberal på og ville nok ment at var det beste her uansett. Ville vel vært lettet over det utfallet slik situasjonen deres er. Det handler imidlertid om å skjule en så livsforandrende hendelse fra en som på en måte (og på en annen måte overhodet ikke, jeg håper du forstår hva jeg mener) er en halvpart av dette.

Jeg hadde ikke gått rundt og ment at hun var en drittsekk som skjulte dette, jeg forstår at det nok hadde vært en eller annen godhet og velvilje bak det, men det hadde snudd forholdet vårt fullstendig opp ned. Jeg hadde lurt på hva annet hun kunne skjult "for å skåne meg". Det er den argumentasjonen de fleste bruker for å skjule det meste fra sine partnere. Og selv om jeg her tror at den følelsen var ektefølt, jeg tror du oppriktig bare ønsket å skåne ham, hadde det som sagt (og på godt norsk) køddet med hodet mitt. Jeg hadde ikke klart å bli holdt utenfor noe sånt, samme hva man forklarer det med. Jeg hadde tatt vare på henne slik man tar vare på folk som har det vanskelig (og det er der "ikke snakket med henne" ble misvisende), jeg forstår at det var en tøff nok situasjon i utgangspunktet, men å fortsette et romantisk forhold som vanlig i ettertid hadde jeg ikke klart.

Man forteller selvsagt sin partner om en graviditet uansett. For meg er noe annet helt utenkelig. Det er kanskje bare en av mine knapper. For meg innebærer det et så fullstendig brudd med det jeg regner som en helt udiskutabel forutsetning i et forhold, nemlig åpenhet om det som berører/omhandler begge to og forholdet deres. Og det gjør en graviditet, på tross av at den praktiske virkningen for ham kanskje blir liten ved abort.

Håper det i det minste var litt oppklarende. Jeg er glad du fortalte ham det - og lykke til videre for dere begge

Anonymous poster hash: cce97...351

[AnonymBruker]

Fortell det, men husk at det er DIN kropp. Og om du vet at du ikke er klar for et barn, da er det bare å gjennomføre aborten. MEN... Om du vet hans syn på abort - at han muligens blir febrilsk og vil beholde, at dere skal bli en familie og hele pakka og du vil ikke det... Da sier du ikke noe.

Anonymous poster hash: d5d88...abb

[AnonymBruker]

Fortell det, men husk at det er DIN kropp. Og om du vet at du ikke er klar for et barn, da er det bare å gjennomføre aborten. MEN... Om du vet hans syn på abort - at han muligens blir febrilsk og vil beholde, at dere skal bli en familie og hele pakka og du vil ikke det... Da sier du ikke noe.

Anonymous poster hash: d5d88...abb

Les tråden. I hvert fall TS sine innlegg.

Anonymous poster hash: cce97...351

[AnonymBruker]

Hvis du tenker at dette forhold har en fremtid - med eller uten barn - så syns jeg du skal fortelle det. Dersom du er veldig usikker på denne mannen, dette forholdet, og generelt tror at det går mot slutten etter hvert, trenger du jo ikke fortelle. Men å bygge et forhold på at han ikke vet om en eventuell abort, er jo en litt dårlig start. Det blir merkelig når dere har vært sammen flere år, og han aldri har visst.

Jeg syns videre at det kan være greit at du forteller det for din egen del også. Du kan se hvordan han reagerer. Han får anledning til å støtte deg opp! Jeg forstår du er redd for reaksjonen hans, men reaksjonen hans kan jo være akkurat hva du trenger akkurat nå for å finne ut om dere har en fremtid sammen. Hvordan en person reagerer, sier mye om den personen.

Anonymous poster hash: abe23...594

[Timza]

Jeg ville likt å vist det. Det sier mye om deg at du klarer å ta det valget, at du mener du er psykisk sterk nok osv til at jeg ville tenkt positivt over saken hvis jeg også ikke var klar for unger.

[AnonymBruker]

....at kjæresten din var gravid, men ville ta abort.

Har kjent denne mannen i mange år, men ble først kjærester ganske nylig.

Jeg vil ta abort, og lurer på om det beste er å ikke si noe til han? Lykkelig uvitende osv. Pluss at jeg vet at jeg må ha klusset med pillene, så er litt redd han skal bli oppgitt over meg, og bli redd for at det skal skje igjen.

Vi studerer i ulike byer, så tenker at han uansett vil være enig i avgjørelsen min. Helt sikker er jeg ikke, men nesten.

Som denne fyren - ville du helst ikke visst om det...?

Anonymous poster hash: 6291d...c03

Ikke si noe.

Jeg ble gravid med en ekskjæreste da vi en kveld havnet i sengen sammen noen måneder etter det var slutt, og jeg var sikker på at han kom til å være enig meg meg i at abort var den beste løsningen siden vi begge var unge, hadde flere år studier foran oss og ikke lengre var sammen.

Han ønsket derimot å beholde barnet, enten bli alenefar eller gifte seg med meg, og han ble oppriktig knust over at jeg tok abort likevel .

Jeg har barn i dag, og tror enda at valget den gang var rett, men jeg skulle nok aldri ha sagt noe....

Anonymous poster hash: 93597...63d

[AnonymBruker]

Det er faktisk komisk å se holdningene i denne tråden, siden det omtrent var unison enighet fra både menn og kvinner i en annen tråd her om at en jente som ønsket å ta abort ikke burde ha sagt noe til eksen (siden det viste seg at han ville beholde). Da var hun tydeligvis bare fryktelig slem og ubetenksom som hadde fortalt ham om graviditeten siden hun likevel hadde bestemt seg for abort før hun sa det.....

Anonymous poster hash: 93597...63d