hva skal jeg gjøre? Må ta et valg

[AnonymBruker]

Han presser meg til å ta et valg. Jeg er så ubesluttsom at det ikke er til å leve med!

Jeg møtte den store kjærligheten for 4 år siden som utvekslingsstudent. Han er ikke norsk. Vi ble veldig forelsket og jeg ble enda et halvt år etter endt studie. Det var noe turbulent, og jeg tror egentlig ikke at han tok det hele så seriøst som det jeg gjorde den gangen. Han var ikke klar for voksenlivet, slik jeg var.

I ettertid har jeg vært på besøk flere ganger og over lengere perioder. Han har også vært her i korte og lange perioder. Han kan ikke norsk. Jeg ble endelig ferdig med studiene og han trodde at det var nå vi skulle være sammen. Han ville at vi skulle ha vært sammen lenge før, men pga. UDI har ikke dette vært mulig som student. Jeg sa egentlig at jeg skulle utsette studiene enda mer, men dro hjem. ( fornuften vant) og jeg forklarte han at jeg " bare" skulle fullføre studiene.

Han viste heller ingen stor interesse og stort engasjement flytte hit, annet enn å forlange en løsning. Jeg sa at han ikke kunne komme hit pga. UDI og fordi jeg ikke kunne betale for oss begge. ( Jeg fikk også hetta pga. ansvaret det innebar). Da var løsningen at jeg skulle dit, men å sturdere jus der gir ingen mening, så jeg måtte gjøre meg ferdig her.

Jeg har utdannelsen, men sliter nå ( som de fleste jurister) å få meg relevant jobb. Har kun hatt vikariat i 5 måneder. Han trodde jo at vi skulle være sammen nå, men alt blir bare vanskeligere og vanskeligere. Jeg vet at karakterene mine er for dårligere og håper på å få en jobb innen forsikring, kommune- hva som helst.

I hans land vil jeg ikke kunne bruke utdannelsen min. Jeg vil heller ikke tjene godt, i det hele tatt. Han må derfor komme hit for at vi skal kunne ha et trygt liv. Han har holdt ut i mange år med avstand og det har også jeg. Jeg er 30 år og kan ikke se for meg livet med noen andre. Det kan heller ikke han. Samtdig er det en skummel tanke å få han hit. Hvis ikke jeg klarer å skaffe meg en ok jobb, hvordan skal så han klare det? Han er jo også jurist, men det er verdiløst det han har studert. Han tjener dårlig der han er, og jobber heller ikke som jurist da jobben som selger bringer han en større inntekt. Samtidig har dette medført at CV'n hans ikke er så bra.

Han holder snart ikke ut noe mer. Han vil at jeg skal reise på besøk, men hva gjør jeg om jeg får jobbintervjuer her mens jeg er der? Sånn det ser ut nå, vil ikke jeg tjene godt nok til at han kan være her på i hvertfall ett år til. Han holder ikke ut ett år til, og jeg kjennet at vi sklir fra hverandre. Det blir mye krangling.

I tillegg har min kjære far ikke noe til overs for han. Han misliker han, og det gjør ikke ting lettere. Pappa vil at jeg skal ha en mann med god og sikker fremtid.

Jeg føler meg så redd som et lite barn. Hva i all verden har jeg gjort? Jeg har gjort det slutt, han har gjort det slutt hele 5 ganger. Uansett snakker vi jo sammen så fort vi har muligheten. Omstendighetene gjør det så vanskelig å prøve. Vi har jo ikke en gang forsøkt å bo sammen over lang tid. For at UDI skal la han bli, må vi gifte oss og jeg må forsørge han inntil han får seg jobb. Jeg vet ikke en gang om han kommer til å like seg her. Han sier at det blir det samme for han, bare han kan bo med meg. Venninne mine ler av meg, og synes jeg skal skaffe meg en norsk mann.

Hvis det ikke blir han, da står jeg fritt. Jeg kan ta meg bedre tid på å skaffe meg en jobb. Jeg kan sakte men sikkert anskaffe meg en leilighet. Jeg forsørger meg selv og pappa vil være lykkelig. De gangene det har vært slutt savner jeg han noe ekstremt.

Det er oftest han som ringer for å vekke meg. Han sender meg søte meldinger hver dag. Han lytter, han gir råd og han er der alltid for meg.

Hva gjør jeg? Noen som har vært i lignende situasjon? Hva gjorde dere?

Anonymous poster hash: aaa66...8c6

[Gjest constance90]

Hør på deg selv, dette høres bare ut som problemer.

Vær litt ego, sats på deg selv. Du får en jobb til slutt, kjøp deg leilighet og lev lykkelig. Hvis dere absolutt vil være sammen så finner dere en løsning. Du sier jo selv at utdannelsen din ikke er gyldig i utlandet, du sliter med å få tak i jobb til han og dere krangler. Sorry, jeg ville droppet han.

[AnonymBruker]

Pappa vil være lykkelig?! Enn du da?

Hiv deg ut i det, det ordner seg og du vil angre fryktelig om du ikke tar sjansen!

Og jeg har ei jente i familien som har stått i det samme som deg, hun gifta seg med han, selv om de ikke likte å bli tvunget av UDI, han har ikke jobb, de bor trangt, og etableringa går ikke så fort som under vanlige omstendigheter, men de digger hverandre, og tar det som det kommer.

Kjør på! Du lever bare en gang

Anonymous poster hash: b5745...34d

[AnonymBruker]

Hør på deg selv, dette høres bare ut som problemer.

Vær litt ego, sats på deg selv. Du får en jobb til slutt, kjøp deg leilighet og lev lykkelig. Hvis dere absolutt vil være sammen så finner dere en løsning. Du sier jo selv at utdannelsen din ikke er gyldig i utlandet, du sliter med å få tak i jobb til han og dere krangler. Sorry, jeg ville droppet han.

Enig. Og de har ikke en gang forsøkt å bo sammen i en lengre periode og vet ikke om de kommer til å trives sammen engang.

Det høres ut som mye stress.

Anonymous poster hash: fe102...92f

[Gjest Knuse]

Det viktigste må da være at du kan leve lykkelig med ditt valg. Personlig ville jeg valgt kjærligheten.

[AnonymBruker]

Han presser meg til å ta et valg. Jeg er så ubesluttsom at det ikke er til å leve med!

Jeg møtte den store kjærligheten for 4 år siden som utvekslingsstudent. Han er ikke norsk. Vi ble veldig forelsket og jeg ble enda et halvt år etter endt studie. Det var noe turbulent, og jeg tror egentlig ikke at han tok det hele så seriøst som det jeg gjorde den gangen. Han var ikke klar for voksenlivet, slik jeg var.

I ettertid har jeg vært på besøk flere ganger og over lengere perioder. Han har også vært her i korte og lange perioder. Han kan ikke norsk. Jeg ble endelig ferdig med studiene og han trodde at det var nå vi skulle være sammen. Han ville at vi skulle ha vært sammen lenge før, men pga. UDI har ikke dette vært mulig som student. Jeg sa egentlig at jeg skulle utsette studiene enda mer, men dro hjem. ( fornuften vant) og jeg forklarte han at jeg " bare" skulle fullføre studiene.

Han viste heller ingen stor interesse og stort engasjement flytte hit, annet enn å forlange en løsning. Jeg sa at han ikke kunne komme hit pga. UDI og fordi jeg ikke kunne betale for oss begge. ( Jeg fikk også hetta pga. ansvaret det innebar). Da var løsningen at jeg skulle dit, men å sturdere jus der gir ingen mening, så jeg måtte gjøre meg ferdig her.

Jeg har utdannelsen, men sliter nå ( som de fleste jurister) å få meg relevant jobb. Har kun hatt vikariat i 5 måneder. Han trodde jo at vi skulle være sammen nå, men alt blir bare vanskeligere og vanskeligere. Jeg vet at karakterene mine er for dårligere og håper på å få en jobb innen forsikring, kommune- hva som helst.

I hans land vil jeg ikke kunne bruke utdannelsen min. Jeg vil heller ikke tjene godt, i det hele tatt. Han må derfor komme hit for at vi skal kunne ha et trygt liv. Han har holdt ut i mange år med avstand og det har også jeg. Jeg er 30 år og kan ikke se for meg livet med noen andre. Det kan heller ikke han. Samtdig er det en skummel tanke å få han hit. Hvis ikke jeg klarer å skaffe meg en ok jobb, hvordan skal så han klare det? Han er jo også jurist, men det er verdiløst det han har studert. Han tjener dårlig der han er, og jobber heller ikke som jurist da jobben som selger bringer han en større inntekt. Samtidig har dette medført at CV'n hans ikke er så bra.

Han holder snart ikke ut noe mer. Han vil at jeg skal reise på besøk, men hva gjør jeg om jeg får jobbintervjuer her mens jeg er der? Sånn det ser ut nå, vil ikke jeg tjene godt nok til at han kan være her på i hvertfall ett år til. Han holder ikke ut ett år til, og jeg kjennet at vi sklir fra hverandre. Det blir mye krangling.

I tillegg har min kjære far ikke noe til overs for han. Han misliker han, og det gjør ikke ting lettere. Pappa vil at jeg skal ha en mann med god og sikker fremtid.

Jeg føler meg så redd som et lite barn. Hva i all verden har jeg gjort? Jeg har gjort det slutt, han har gjort det slutt hele 5 ganger. Uansett snakker vi jo sammen så fort vi har muligheten. Omstendighetene gjør det så vanskelig å prøve. Vi har jo ikke en gang forsøkt å bo sammen over lang tid. For at UDI skal la han bli, må vi gifte oss og jeg må forsørge han inntil han får seg jobb. Jeg vet ikke en gang om han kommer til å like seg her. Han sier at det blir det samme for han, bare han kan bo med meg. Venninne mine ler av meg, og synes jeg skal skaffe meg en norsk mann.

Hvis det ikke blir han, da står jeg fritt. Jeg kan ta meg bedre tid på å skaffe meg en jobb. Jeg kan sakte men sikkert anskaffe meg en leilighet. Jeg forsørger meg selv og pappa vil være lykkelig. De gangene det har vært slutt savner jeg han noe ekstremt.

Det er oftest han som ringer for å vekke meg. Han sender meg søte meldinger hver dag. Han lytter, han gir råd og han er der alltid for meg.

Hva gjør jeg? Noen som har vært i lignende situasjon? Hva gjorde dere?

Anonymous poster hash: aaa66...8c6

Hvorfor misliker din far han? Kan du spørre din far om det dersom han ikke allerede har fortalt det?

Hvordan er din far mot deg?

Anonymous poster hash: fe102...92f

[AnonymBruker]

kg sier: DUMP HAM!

Anonymous poster hash: 0d7e3...3d3

[AnonymBruker]

Han presser meg til å ta et valg.

Anonymous poster hash: aaa66...8c6

Skriv en liste over fordeler ved å satse på han.

Skriv en liste over ulemper ved å satse på han.

Skriv en liste av alt negativt inkl stress dette forholdet med han har påført deg hittil...

Deretter tenk, og finn ut hva som er best for deg

Anonymous poster hash: fe102...92f