Jeg har det ikke bra..

[AnonymBruker]

Går rundt med så alt for mange tanker i hodet, og føler behov for å få det ut til noen som kan velge å lytte/lese.

Jeg føler meg helt fortapt. Jeg er en av disse menneskene som føler på alt til det ytterste. Når jeg er sint er jeg forbanna, når jeg er trist er jeg deprimert, når jeg er glad er jeg lykkelig, når jeg er elsker gjør jeg det med alle følelsene i spekteret, og mellomtingen eksisterer ikke, det bunner i total likegyldighet fordi jeg i perioder ikke takler mer og bare slår av hele registeret.

Dette fører til at alle situasjoner jeg havner i har en tendens til å bli en tornado av følelser. Jeg har med tiden lært meg å skjule det værste for de rundt meg, men de som kjenner meg godt vet når de skal holde seg unna og når de skal være der (om de derimot er der er en annen sak..) Jeg har alltid vært en lytter, og er sterkt empatisk, har i perioder opplevd at selv fremmede mennesker betror seg til meg, og jeg har vært der, tålmodig, og lyttet og prøvd å hjelpe, om enn bare med en klem. Desverre ender dette gjerne med at jeg sjeldent er den som får oppmerksomheten. Hvis jeg skulle prøve å ta opp noe som er vanskelig vil personene jeg snakker med som regel snu det om til å handle om seg selv på en eller annen måte.

Folk sier bestandig "kom til meg hvis det er noe, jeg er her for deg, alltid!" men når det virkelig trengs så er det ingen der. Sånn har det i allefall vært, jeg har gitt opp å prøve nå. Jeg greier det meste selv - helt til jeg knekker. Noe som har skjedd et par ganger de siste årene. En gang i form av en overdose på smertestillende, og et par ganger med noen mislykkede forsøk på å kutte hovedpulsåra (greide aldri å kutte dypt nok).

En dag nå nylig sank jeg så dypt i mine egne tanker at jeg bare dro ut, og når jeg "våknet" til fant jeg meg selv sittende ved vannet og fundere på hva som ville skje hvis jeg hoppet. Det er ikke det at jeg VIL dø, men jeg vil kjenne at jeg lever for meg selv, at hjertet mitt slår av livslyst, ikke av vane... Jeg ville finne ut om jeg kom til å kjempe meg opp igjen, eller om jeg ga opp.

Det er ikke det at jeg har det så forferdelig sett i standarden til en del andre. Men jeg sliter blant annet mye med ting jeg aldri har fått bearbeidet skikkelig. Jeg fikk psykologhjelp en gang, men de "erklerte" meg frisk før jeg en gang rakk å komme inn i rota av problemene. På grunn av erfaringene mine er det ofte vanskelig å åpne seg helt for noen jeg ikke kjenner.. Så da fikk jeg ikke mer hjelp. Etter overdosen ble jeg også praktisk talt kastet halvnaken ut av sykehuset dagen etter, etter en kjapp visitt fra en psykolog som ikke en gang hørte på hva jeg sa.

På grunn av disse tingene som ligger til rot for depresjonen og tankene kommer alle nye tanker og følelser oppå det igjen og bygger et berg ut av selv den minste ting, og når jeg først har falt ned i denne spiralen finner jeg ikke veien ut igjen. Selv det å gå ut av døra føles ut som et uoverkommelig hinder. Jeg prøver mitt beste for å legge lokk på det når jeg er med folk, og jeg kan slippe ut "små" problemer til de som prøver, men alt annet har grodd seg så langt inne at jeg ikke får det ut nå fordi de jeg stolte på den gangen det var aktuelt ikke greide å være der når jeg trengte det. Folk er så vant med at jeg klarer meg selv at de tar det for gitt. Jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste..

Så fant jeg en fyr som var helt fantastisk på nesten alle måter. Han var oppriktig interessert i å lytte og hjelpe, og jeg kan ikke huske å ha hatt det så bra med noen før. Men jeg ble redd og ødela det. Det å vite at jeg kanskje har kastet vekk drømmemannen gjør helt ufattelig vondt. Jeg prøver å fortelle meg at omstendighetene rundt det gjorde at det var det rette å gjøre, men jeg har sagt det så mange ganger at jeg nå har sluttet å tro på det. Og så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg har det ikke bra, men jeg tør ikke å be om hjelp fordi jeg er så redd for å bli avvist igjen, sånn som alle ganger før. Folk takler det bare ikke når jeg går dypere, og jeg føler meg helt fortapt og alene. Jeg har mange rundt meg, det er ikke det, men innerst inne føler jeg meg så urolig ensom.

Jeg orker bare ikke mer.. Alt raser bare ned i hodet på meg, og alt jeg bryr meg om forsvinner, alt jeg rører ved går i stykker, det føles bare så håpløst! Jeg går rundt og håper på at de jeg bryr meg om mest, og de som kjenner meg best kan se gjennom den masken jeg har laget snart, og innse at det stikker dypere og værre enn det noen av dem vil innse, og at ordene "jeg er her for deg" ikke duger hvis det faktisk ikke er noen der når det trengs og når jeg ber om det.. Jeg har så vondt, og jeg greier bare ikke mer..

Anonymous poster hash: 06359...2e7

[Bloodflowers]

Vet ikke helt hva jeg skal si annet enn at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra at jeg aldri har prøvd å ta livet mitt.

Det er veldig synd og trist å lese at du har hatt en så dårlig erfaring med det psykiske helsevesenet. Det er ikke lett å åpne seg for en fremmed person.

Kanskje du kan gå til fastlegen din, si at du sliter og få henvisning? Fortell at du synes det er vanskelig å åpne seg og at det tar litt tid for deg. Det gjelder å finne en psykolog som du "matcher" med. Det er ikke alltid så lett, og kan kreve noen forsøk.

Vil uansett sende deg en god klem!

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si annet enn at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Det er som om jeg skulle skrevet det selv, bortsett fra at jeg aldri har prøvd å ta livet mitt.

Det er veldig synd og trist å lese at du har hatt en så dårlig erfaring med det psykiske helsevesenet. Det er ikke lett å åpne seg for en fremmed person.

Kanskje du kan gå til fastlegen din, si at du sliter og få henvisning? Fortell at du synes det er vanskelig å åpne seg og at det tar litt tid for deg. Det gjelder å finne en psykolog som du "matcher" med. Det er ikke alltid så lett, og kan kreve noen forsøk.

Vil uansett sende deg en god klem!

Det var fastlegen som først henviste meg til psykolog, og jeg matchet veldig godt med psykologen, men siden jeg har litt problemer med å gå veldig inn på de dypere problemene greide jeg ikke å åpne meg med en gang, så innen jeg var klar til å gå dypere erklerte hun meg frisk, og jeg turte ikke krangle på det fordi jeg da hadde måttet begynne hos ny psykolog og starte hele regla om igjen..

TS

Anonymous poster hash: 06359...2e7

[AnonymBruker]

Jeg har lest det du har skrevet og skal forsøke å komme med noen råd til deg, ikke sikkert det hjelper, men kanskje?

Først et brutalt fakta: ingen vil noensinne forstå fullt ut hvordan du har det og hjelpe deg. Du må hjelpe deg selv. Du er sjef i ditt liv.

Og så hadde jeg ville kommet terskelen du har for å søke hjelp, selv om du har ei dårlig erfaring, eller to, for hjelp trenger du. Ring fastlegen på mandag og be han eller hun om å sette deg på venteliste. Vær tydelig om at dette er nødvendig, ikke la legen avfeie deg. Har du ikke tid til å vente, finn en privat behandler.

Så til min tolkning av hva som plager deg: du legger lokk på følelsene, og det er slettes ikke bra. Du føler stort og høyt, noen ganger er det positivt og noen ganger negativt. Vær klar over at det er mange som har det helt greit med slike som du, og vil finne deg spennede. Sjøl kan du tenke på dine positive reaksjoner når du havner i en dyp dal. Livet svinger, det samme gjør følelsene, og de er en del av livet. Når du tørr å være deg selv fullt ut og forstår at dette er bare følelser, som du kan gjenkjenne og slappe av med, vil du få det mye bedre. En psykolog vil hjelpe deg med dette.

Er det skikkelig ille akkurat nå, ring hjelpetelefonen for psykisk helse, de er flinke og vet hvordan du skal føle deg litt bedre.

Jeg gir deg råd av egen erfaring, så om du bare søker hjelp skal du se at du får litt orden på deg selv. Du vil aldri bli 100% lykkelig, for det er ingen, men livet blir til å holde ut.

Og hadde du vært vennina mi og du har fortalt meg dette ansikt til ansikt skulle du ha fått en stor klem nå. Rart hvor det kan hjelpe iblant

Anonymous poster hash: dcff0...b7d

[AnonymBruker]

Jeg har lest det du har skrevet og skal forsøke å komme med noen råd til deg, ikke sikkert det hjelper, men kanskje?

Først et brutalt fakta: ingen vil noensinne forstå fullt ut hvordan du har det og hjelpe deg. Du må hjelpe deg selv. Du er sjef i ditt liv.

Og så hadde jeg ville kommet terskelen du har for å søke hjelp, selv om du har ei dårlig erfaring, eller to, for hjelp trenger du. Ring fastlegen på mandag og be han eller hun om å sette deg på venteliste. Vær tydelig om at dette er nødvendig, ikke la legen avfeie deg. Har du ikke tid til å vente, finn en privat behandler.

Så til min tolkning av hva som plager deg: du legger lokk på følelsene, og det er slettes ikke bra. Du føler stort og høyt, noen ganger er det positivt og noen ganger negativt. Vær klar over at det er mange som har det helt greit med slike som du, og vil finne deg spennede. Sjøl kan du tenke på dine positive reaksjoner når du havner i en dyp dal. Livet svinger, det samme gjør følelsene, og de er en del av livet. Når du tørr å være deg selv fullt ut og forstår at dette er bare følelser, som du kan gjenkjenne og slappe av med, vil du få det mye bedre. En psykolog vil hjelpe deg med dette.

Er det skikkelig ille akkurat nå, ring hjelpetelefonen for psykisk helse, de er flinke og vet hvordan du skal føle deg litt bedre.

Jeg gir deg råd av egen erfaring, så om du bare søker hjelp skal du se at du får litt orden på deg selv. Du vil aldri bli 100% lykkelig, for det er ingen, men livet blir til å holde ut.

Og hadde du vært vennina mi og du har fortalt meg dette ansikt til ansikt skulle du ha fått en stor klem nå. Rart hvor det kan hjelpe iblant

Anonymous poster hash: dcff0...b7d

Takk for et godt svar. Jeg er inneforstått med at ingen kan forstå meg helt og fullt, og at ingen kan i den forstand hjelpe, det jeg ønsker er at mine venner skal kunne vise meg den samme støtten som jeg har vist dem i alle år. Ved å bare være der når det blir for tungt til at jeg greier meg alene. Det er nok at de har tid til å lytte. Men jeg greier ikke å si "jeg har det helt jævlig nå og trenger noen, kan du komme?" fordi det alltid er en masse unnskyldninger for å slippe fordi de vet at de ikke takler det. Og da vil jeg ikke spørre heller. Gjerne får jeg tilbake noe om at det er vanskelig for dem å komme til meg, så hvis jeg vil noe må jeg dra til de - selv om det er like forbanna prakk for meg å ta buss til de som den andre veien, de er bare vant med at de slipper å komme hit. Og så er det gjerne ikke tid heller, fordi jeg får ikke til å formidle hvor jævlig jeg faktisk har det når jeg endelig strekker ut armen og ber om hjelp.. Og så har du de få tilfellene der det faktisk er noen som dukker opp, og halvveis ut i samtalen innser jeg at vi snakker om deres problemer..

Det er ikke fastlegen som lager sperrene når det kommer til å skaffe meg hjelp, fastlegen min setter gjerne himmel og jord i bevegelse når jeg først ber om hjelp, det er i den andre enden det sliter, fordi jeg som sagt, ikke får til å åpne meg med en gang, og dermed blir erklert frisk. Har skjedd flere ganger, både når jeg har fått hjelp gjennom fastlegen og når jeg har prøvd på egenhånd. Jeg har blitt for flink til å skjule det og vifte det bort som en bagatell.

Og ja, jeg legger lokk på alt, det kommer av dette jeg har forklart, med at folk ikke ser ut til å takle det. Prøver å jobbe med det, men det er vanskelig å snu på en så gammel vane nå, spesielt når jeg alltid får den samme responsen hver gang jeg løfter på lokket..

Jeg er så sliten! Og det at jeg sliter med en kronisk (fysisk) sykdom som har gjort at jeg også sliter økonomisk i tillegg gjør ikke saken mye enklere.

TS

Anonymous poster hash: 06359...2e7

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dine beskrivelser, og det er det nok mange flere enn du aner som gjør. Jeg finner at det er noe veldig "konseptuelt" over sånne tanker, og at det derfor er vanskelig å beskrive med ord. Derfor er det også vanskelig å forklare overfor andre, til og med de som har samme opplevelse, for det er ikke noe en nødvendigvis kan sette ord på for seg selv en gang. For meg er det masse forskjellige "triggere" som setter i gang de tankeprosessene, men akkurat hva disse triggerne er kan være umulig å forutse. Det kan være noe så lite som en samtale med noen om ingenting som plutselig, i løpet av det som føles som et mikrosekund, sender meg et eller annet mørk og dystert sted som jeg ikke helt vet hvordan jeg havnet i selv. Alt jeg vet er at konklusjonen er den av en slags form for håpløshet, at "ting" ikke er som de skal være, at "jeg" ikke er hva jeg skal være, en følelse av at man egentlig er veldig veldig alene og isolert.

Selv om jeg sikkert ikke er å regne som "frisk", så er det allikevel enkelte tankeøvelser som hjelper meg å holde tankene i sjakk:

1) Alltid ha i bånn at man aldri, aldri, aldri må ta sitt eget liv. Fordi det ødelegger livene til de menneskene som faktisk er glad i deg. Ødelegger dem totalt. Foreldre, søsken, venner, kolleger, bekjente. Og selv om det kan være en kjip følelse å være fanget i sin eksistens, at man lever omtrent kun p.g.a. noen slags preemptiv skyldfølelse over for andre, så er det allikevel viktig å ha i bakhodet at dette er en plikt man uansett har overfor de rundt seg. Bare utelukke den muligheten, liksom.

2) Det er egentlig bare en følelse, noe som sitter i hodet ditt. Det har strengt tatt ingenting å si. Det er problemer som kun oppstår fordi man spinner og spinner på noe som oppstod i hodet i utgangspunktet. Det er ikke noe "håndfast", bare konseptuelle følelser egentlig. Selvpining, rett og slett. Når jeg blir overveldet av sånne selvpinings-tanker, hjelper det meg å fokusere på det jeg faktisk har. Hva har jeg? Jo, jeg har alle mine primærbehov tilfredsstilt. Bare det er ikke så rent lite. Dernest har jeg venner og bekjente som liker den personen jeg er, det vet jeg. Jeg er med andre ok. Alt utover det er bare mental balluba og kokkelering som føles uoverkommelig, men som egentlig bare er fullstendig irrelevant.

Vet dette høres ut som sånn standard "teit" opplegg man hører om i selvhjelpsbøker og sånn, men du kan faktisk i stor grad styre hva du tenker dersom du trener på det. Det er såklart en kontinuerlig prosess, men jeg kan med hånded på hjertet si at det hjelper å lage seg noen mentale "kjøreregler" sånn som det uten at det trenger å være så himla avansert.

Anonymous poster hash: 81eff...d34

[AnonymBruker]

1) Alltid ha i bånn at man aldri, aldri, aldri må ta sitt eget liv. Fordi det ødelegger livene til de menneskene som faktisk er glad i deg. Ødelegger dem totalt. Foreldre, søsken, venner, kolleger, bekjente. Og selv om det kan være en kjip følelse å være fanget i sin eksistens, at man lever omtrent kun p.g.a. noen slags preemptiv skyldfølelse over for andre, så er det allikevel viktig å ha i bakhodet at dette er en plikt man uansett har overfor de rundt seg. Bare utelukke den muligheten, liksom.

Anonymous poster hash: 81eff...d34

Nå skal man være forsiktig med å skrive om dette på KG, noe som i mange tilfeller er fornuftig. Men det du skriver der biter ikke på en person som sliter med slike tanker. Det er så mange grunner til at man ønsker å avslutte sitt eget liv, så her tenker jeg at en proff skal få lov til å diskutere dette med TS.

Anonymous poster hash: dcff0...b7d

[AnonymBruker]

Nå skal man være forsiktig med å skrive om dette på KG, noe som i mange tilfeller er fornuftig. Men det du skriver der biter ikke på en person som sliter med slike tanker. Det er så mange grunner til at man ønsker å avslutte sitt eget liv, så her tenker jeg at en proff skal få lov til å diskutere dette med TS.

Anonymous poster hash: dcff0...b7d

Selv om jeg skjønner hvorfor KGs policy er sånn som den er når det gjelder temaet, mener jeg det er sånn som bidrar til å krisemaksimere den type tanker og får folk til å føle seg mer "uvanlige" og "syke" enn det de egentlig trenger å føle seg som. Det er nok svært få som ikke er klar over at det finnes profesjonell hjelp, men det postes allikevel på diverse internetfora fordi folk har et behov for å kommunisere med "likesinnede" som ikke nødvendigvis er profesjonelle. Så lenge folk oppfører seg og ikke oppfordrer til noe destruktivt, ser jeg ikke problemet med at folk deler sine tanker og opplevelser.

Anonymous poster hash: 81eff...d34

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dine beskrivelser, og det er det nok mange flere enn du aner som gjør. Jeg finner at det er noe veldig "konseptuelt" over sånne tanker, og at det derfor er vanskelig å beskrive med ord. Derfor er det også vanskelig å forklare overfor andre, til og med de som har samme opplevelse, for det er ikke noe en nødvendigvis kan sette ord på for seg selv en gang. For meg er det masse forskjellige "triggere" som setter i gang de tankeprosessene, men akkurat hva disse triggerne er kan være umulig å forutse. Det kan være noe så lite som en samtale med noen om ingenting som plutselig, i løpet av det som føles som et mikrosekund, sender meg et eller annet mørk og dystert sted som jeg ikke helt vet hvordan jeg havnet i selv. Alt jeg vet er at konklusjonen er den av en slags form for håpløshet, at "ting" ikke er som de skal være, at "jeg" ikke er hva jeg skal være, en følelse av at man egentlig er veldig veldig alene og isolert.

Selv om jeg sikkert ikke er å regne som "frisk", så er det allikevel enkelte tankeøvelser som hjelper meg å holde tankene i sjakk:

1) Alltid ha i bånn at man aldri, aldri, aldri må ta sitt eget liv. Fordi det ødelegger livene til de menneskene som faktisk er glad i deg. Ødelegger dem totalt. Foreldre, søsken, venner, kolleger, bekjente. Og selv om det kan være en kjip følelse å være fanget i sin eksistens, at man lever omtrent kun p.g.a. noen slags preemptiv skyldfølelse over for andre, så er det allikevel viktig å ha i bakhodet at dette er en plikt man uansett har overfor de rundt seg. Bare utelukke den muligheten, liksom.

2) Det er egentlig bare en følelse, noe som sitter i hodet ditt. Det har strengt tatt ingenting å si. Det er problemer som kun oppstår fordi man spinner og spinner på noe som oppstod i hodet i utgangspunktet. Det er ikke noe "håndfast", bare konseptuelle følelser egentlig. Selvpining, rett og slett. Når jeg blir overveldet av sånne selvpinings-tanker, hjelper det meg å fokusere på det jeg faktisk har. Hva har jeg? Jo, jeg har alle mine primærbehov tilfredsstilt. Bare det er ikke så rent lite. Dernest har jeg venner og bekjente som liker den personen jeg er, det vet jeg. Jeg er med andre ok. Alt utover det er bare mental balluba og kokkelering som føles uoverkommelig, men som egentlig bare er fullstendig irrelevant.

Vet dette høres ut som sånn standard "teit" opplegg man hører om i selvhjelpsbøker og sånn, men du kan faktisk i stor grad styre hva du tenker dersom du trener på det. Det er såklart en kontinuerlig prosess, men jeg kan med hånded på hjertet si at det hjelper å lage seg noen mentale "kjøreregler" sånn som det uten at det trenger å være så himla avansert.

Anonymous poster hash: 81eff...d34

Er klar over at det er mange som tenker sånn, vet også at det er folk som har det mye, mye værre enn meg, men skal jeg tenke sånn har jeg ikke "lov" til å klage, og det er jo det som er en del av problemet mitt - det at jeg ikke får til å snakke om problemene. Det er selvfølgelig fint å snakke med folk som sliter med de samme tankene, men det som skjer, i allefall ansikt til ansikt, er at det ender med at vi bare snakker om den andre personen, og når den personen så er ferdig med å snakke ut så er samtalen tilsynelatende over.

Sitter også med tankene om at jeg ikke burde ta selvmord på grunn av de rundt meg, og er ganske flink til å holde disse tankene i sjakk, blant annet ved at når jeg sitter med kniven eller pillene så kutter jeg akkurat nok til at det ikke går gjennom men at det gjør veldig vondt og ser ille ut (dette med fysisk smerte i stedet for psykisk? Smerte man kan SE og ta og føle på og "bevise" når alt det som foregår inne i meg, både med sykdommen og tankene ikke egentlig kan bevises. - sykdommen kan, på sykehus, men det betyr ikke at folk tror meg bestandig. De tror jeg har en sykdom, men mange nekter å tro på at det er så vondt som det er f.eks.) og med pillene, de gangene jeg har gått på en smell der har jeg greid å stoppe før jeg tar for mange - tar bare akkurat nok til at jeg sovner (bortsett i fra den ene gangen der jeg "heldigvis" ble oppdaget i tide).. I øyeblikket så er ingen av disse tankene bevisste, men jeg innser jo etter hver gang at jeg vil leve - bare ikke sånn som nå. Og der og da, når jeg synker ned i det hullet (tar gjerne lang tid å komme dit, og det er ikke bestandig at jeg er oppmerskom på at jeg synker) så er det ikke så lett å tenke bevisst på alle jeg vil såre om jeg gjør det, så det går så mer på instikt tror jeg..

Og når jeg først når bunnen er det svært vanskelig å fokusere på det som er positivt fordi det har gått så langt at jeg sitter med følelsen av å drukne. Noen ganger greier jeg å hente meg inn før jeg når dit, mens andre ganger.. ja.. Føler alt bare går i surr nå, vanskelig å fokusere, aner ikke om noe av dette gir mening, eller om det egentlig svarer på det du skrev..

TS

Anonymous poster hash: 06359...2e7

[aether]

Hvis jeg var deg, ville jeg bestilt meg time hos legen og fått sjekket om du har ADD.
Nå skriver du stort sett om følelser. At du føler veldig sterkt. Dette er veldig typisk for jenter som har ADD.
Men er naturligvis mye mer.
Har du ofte lett for å starte på noe du virkelig tror på, men etter noen uker eller måneder så bare dabber interessen helt av. Eller.. luften går ut av ballongen på en måte? Problemer med å fullføre ting?
Kontrollbehov utenom det normale? Analyserer alt som skjer? Om det høres kjent ut, ville jeg søkt opp og lest litt om ADD.

[AnonymBruker]

Hvis jeg var deg, ville jeg bestilt meg time hos legen og fått sjekket om du har ADD.

Nå skriver du stort sett om følelser. At du føler veldig sterkt. Dette er veldig typisk for jenter som har ADD.

Men er naturligvis mye mer.

Har du ofte lett for å starte på noe du virkelig tror på, men etter noen uker eller måneder så bare dabber interessen helt av. Eller.. luften går ut av ballongen på en måte? Problemer med å fullføre ting?

Kontrollbehov utenom det normale? Analyserer alt som skjer? Om det høres kjent ut, ville jeg søkt opp og lest litt om ADD.

Oi, det har jeg aldri tenkt på. Men ja, det stemmer.

TS

Anonymous poster hash: 06359...2e7

[AnonymBruker]

Oi, det har jeg aldri tenkt på. Men ja, det stemmer.

TS

Anonymous poster hash: 06359...2e7

Jeg er litt som deg. Ikke nøyaktig, for ingen er helt lik, men jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg har ADD (er jente) og jeg blir ofte sliten og lei av meg selv.

Det kan godt tenkes at du har ADD. Selv er jeg dagdrømmende, følsom, høyt og lavt følelsesmessig med masse følelser inni meg som jeg prøver å skjule.

Jeg er veldig kreativ av meg - både musikalsk og kunstnerisk, og det er her mine talenter ligger.

Jeg har selv lurt på om jeg kunne være litt autisktisk (høytfungerende) eller om det var aspergers.

Det kan også hende at du er høysensitiv - søk på det. Der kjenner jeg meg også igjen, og jeg har lurt på om jeg heller er det enn ADD, for jeg er så fintfølelnde på alt.

Men inntil videre har jeg nå denne ADD-diagnosen...

Husk på at ingen ADD-er er lik. Har du møtt en med ADD, har du møtt en. For selv om det er mange likhetstrekk, er hver og en unik på hver sin måte.

Det samme gjelder med alle andre diagnoser!

På samme måte som det fins 5 millioner forskjellige individ i Norge. Ingen lik, men vi overlapper hverandre og likhetstrekk går igjen.

Så du reagerer på din måte og jeg reagerer på min måte, og alle andre reagerer på sine måter.

Anonymous poster hash: 7972c...fb2