Sorg over den gifte mannen jeg aldri ventet på

[AnonymBruker]

Håper jeg kan skrive dette uten at jeg blir fortalt hvor galt dette er, for det vet jeg.

Jeg forelsket meg hodestups i min gifte kollega, og han i meg, det var helt fantastisk, ei stund. Men jeg klarte det ikke, å vente på han, ikke trodde jeg han heller, at han skulle skille seg, selge hus og hjem og bryte opp fra alt. Han ba meg vente, gråt, ba, tagg meg om å holde ut.

Men jeg hadde det skikkelig vondt i dette, så jeg avslutta med knallharde ord: Hold deg til familien din, hold deg unna meg, jeg er ingens elskerinne, ikke ta kontakt med meg igjen og hold deg unna meg før du ødelegger meg psykisk.

Han ble ufattelig sint og såret, og vi er ikke lenger på talefot og jeg har bytta jobb. Vi har ingen kontakt i dag, og jeg ønsker heller ikke å ha det på mange år, kanskje aldri.

Jeg gjorde det riktige, sant? Hvorfor gjør det da så vondt?

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

[AnonymBruker]

Ja du gjorde det riktige. Han ville ha i pose og sekk.

Anonymous poster hash: dba30...589

[blabla-]

Ja, det gjorde du. Han hadde aldri forlatt familien uansett. Hva skal du forresten med en som er utro over en lav sko? Om han så hadde forlatt kona til fordel for deg, hadde han antageligvis vært utro når ved første anledning når a4-livet rammet dere to også

[AnonymBruker]

Ja, det gjorde du. Han hadde aldri forlatt familien uansett. Hva skal du forresten med en som er utro over en lav sko? Om han så hadde forlatt kona til fordel for deg, hadde han antageligvis vært utro når ved første anledning når a4-livet rammet dere to også

Ja, det tror jeg og. Men det som ligger å lurer i bakhodet på meg er dette:

Min far var gift, og min stemor var gift. De skilte seg på hver sin kant, ble sammen og fikk et kjempefint samliv etter noen år med turbulens (de starta dette før de skilte seg). Men det er kanskje unntaket som bekrefter regelen?

Jeg sitter med en ekkel følelse om at jeg ga opp for lett, selv om jeg ikke går tilbake.

TS

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

[guesswho]

Synst du gjorde det rette! Det burde være flere som deg! Visst han virkelig ville ha deg hadde han skilt seg med kona på flekken og kommet til deg

[Aurora_Versailles]

Du gjorde definitivt det riktige.. vil tro det er mange som angrer den dag i dag på at de ikke klarte å avslutte på den samme, sterke, måten du gjorde.

[AnonymBruker]

Du gjorde definitivt det riktige.. vil tro det er mange som angrer den dag i dag på at de ikke klarte å avslutte på den samme, sterke, måten du gjorde.

Takk, det er dette jeg trenger å høre nå, for jeg føler meg på så mange måter slem, for jeg var veldig brutal da jeg sa i fra, og jeg synes litt synd på han også. At han så på meg som en vei ut av et dårlig ekteskap eller noe? Etter jeg sa i fra sa han at han hadde lyst til å skyte seg og at han hadde det forferdelig hjemme (men han skilte seg jo ikke??!!)

Å bruke fornuften fremfor følelsene er det tyngste jeg noensinne har gjort (følelsene er jo enda der).

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

[Tba]

Håper jeg kan skrive dette uten at jeg blir fortalt hvor galt dette er, for det vet jeg. Jeg forelsket meg hodestups i min gifte kollega, og han i meg, det var helt fantastisk, ei stund. Men jeg klarte det ikke, å vente på han, ikke trodde jeg han heller, at han skulle skille seg, selge hus og hjem og bryte opp fra alt. Han ba meg vente, gråt, ba, tagg meg om å holde ut. Men jeg hadde det skikkelig vondt i dette, så jeg avslutta med knallharde ord: Hold deg til familien din, hold deg unna meg, jeg er ingens elskerinne, ikke ta kontakt med meg igjen og hold deg unna meg før du ødelegger meg psykisk. Han ble ufattelig sint og såret, og vi er ikke lenger på talefot og jeg har bytta jobb. Vi har ingen kontakt i dag, og jeg ønsker heller ikke å ha det på mange år, kanskje aldri. Jeg gjorde det riktige, sant? Hvorfor gjør det da så vondt? Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

Du gjorde riktige, han er bare en utrodrittsek som bare tenker på seg selv.

Det ser du tydlig på hvordan han reagerte når ikke fikk viljen sin.

Da er er det bare snørr og tårer, når det ikke funker så blir han sint.

Tenk bare hvor heldig er som slapp alle problemene du ville ha fått hvis du

ikke hadde brutt med han.

[AnonymBruker]

Man kan ikke si "han hadde aldri avsluttet det", for det er ikke sånn i alle tilfeller.

Jeg forelsket meg også i en gift mann. Vi var samboere på hver vår kant. Begge to gikk fra våre samboere (vi har barn begge to), men for både min og hans del handlet det ikke om at vi trodde gresset var grønnere, vi ville begge ut uansett. For min del hadde jeg prøvd å bryte ut flere ganger, men min eks var voldelig, og jeg klarte ikke. En annen mann/forelskelse var faktisk det jeg trengte for å finne styrken til å gå.

Vi er ikke kjærester, og har heller ikke vært, men vi har fortsatt kontakt. Det er ikke så lenge siden det skjedde, og ingen av oss er helt klare for noe seriøst og nytt nå, spesielt for å skåne barna.

Anonymous poster hash: 2d7c7...213

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt en gift mann som jeg ikke kommer over.. skriver litt sporadisk til ham men det er ikke noe tett kontakt lenger. Jeg har også så smått begynt å innse at det var det rette å la ham gå.. men LORD så vondt det er..

Anonymous poster hash: 06eaa...3e8

[AnonymBruker]

Hva om han hadde gått fra henne til deg? Tenk du sto ved to veier for de neste 50 årene av livet ditt, og du valgte den ensomme?

Anonymous poster hash: 46f74...bb7

[AnonymBruker]

Hva om han hadde gått fra henne til deg? Tenk du sto ved to veier for de neste 50 årene av livet ditt, og du valgte den ensomme?

Anonymous poster hash: 46f74...bb7

Hva om, tenk om....ja, det er der jeg står nå. Men valget er tatt, selv om det gjør vondt å ikke vite hvordan dette hadde gått til slutt om jeg hadde holdt ut litt til.

Og da er vel svaret på spørsmålet ditt at jeg hadde valgt den ensomme veien. Jeg vurderte det som for vanskelig da jeg sto midt oppi det, jeg er redd for at det hadde blitt alt for tøft for meg å håndtert en eventuell skilsmisse, deling av bo, deling av barn og sorgen han skulle leve med etterpå (min far sørget over skillsmissen selv om han fant ei ny). Og jeg hadde blitt hun som ødela forholdet sant? Det er en veldig høy kostnad for en mann.

TS

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

[AnonymBruker]

Det lurer jeg og på. Har nettopp kommet ut av et lignende forhold.

Anonymous poster hash: 4d68f...1a8

[Tba]

Hva om han hadde gått fra henne til deg? Tenk du sto ved to veier for de neste 50 årene av livet ditt, og du valgte den ensomme? Anonymous poster hash: 46f74...bb7

Tror du at denne mannen var eneste mulighet for henne?

En svak utro mann som griner når han ikke får viljen sin.

En som sier at kona og ekteskapet er grusomt men ikke

har styrke til avslutte det ekteskapet.

Med den styrken og integriteten som TS har vist så har hun nok mange

andre mye bedre muligheter.

[AnonymBruker]

Hva om, tenk om....ja, det er der jeg står nå. Men valget er tatt, selv om det gjør vondt å ikke vite hvordan dette hadde gått til slutt om jeg hadde holdt ut litt til.

Og da er vel svaret på spørsmålet ditt at jeg hadde valgt den ensomme veien. Jeg vurderte det som for vanskelig da jeg sto midt oppi det, jeg er redd for at det hadde blitt alt for tøft for meg å håndtert en eventuell skilsmisse, deling av bo, deling av barn og sorgen han skulle leve med etterpå (min far sørget over skillsmissen selv om han fant ei ny). Og jeg hadde blitt hun som ødela forholdet sant? Det er en veldig høy kostnad for en mann.

TS

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

Hvis han virkelig vil ut av ekteskapet så burde han gjøre det nå, uavhengig av deg. Det enkleste og beste for alle parter et at han gjør det på eget initiativ, spesielt når det er barn med i bildet, og så, når alt har kommet på plass igjen kan dere to ta opp kontakten. På den måten slipper både barna og kona kanskje å sitte igjen med den bitre følelsen av å ha blitt forlatt til fordel for en annen kvinne..

Anonymous poster hash: 2c5a6...d12

[AnonymBruker]

Hans reaksjon tyder på at du gjorde det rette. Det var merkelig av han å bli sint i stedet for lei seg.

Anonymous poster hash: 4db36...69f

[Marie90]

Det finnes de som har skilt seg fra partneren og blitt lykkelige med andre, ja. Men han kunne jo skilt seg. Og han gjorde det ikke. Og for hver eneste som lover elskerinnen ett liv sammen og faktisk gjør alvor ut av det, er det 10 som bare holder henne på gress, fordi "det er så upraktisk nå", enten så er kona syk eller så er det noe med barna, eller så er det påbygg av huset. Når han er gift har han alltid en unnskyldning.

Sannheten er at var han virkelig ulykkelig, så ville de blitt skilt allerede. Og spesielt når han vet han kan få noe bedre - frykten for ensomhet holder mange i ekteskap, men det var jo ikke tilfelle for ham.

Hans reaksjon er ikke et uttrykk for hvor mye han brenner for deg. Han er, som de fleste som er utro, fortsatt i trassalderen. Noen vokser aldri helt opp, de skal ha det de peker på, og når de blir nektet det, blir det tårer, snørr og tramping i gulvet.

Han var sint fordi egoet hans ble såret, lei seg fordi han ikke fikk ekstra sex og vanskelig fordi han ikke fikk viljen sin.

Dette var ikke uttrykk for kjaerlighet for deg, dette var uttrykk for egoisme.

[AnonymBruker]

Takk, det er dette jeg trenger å høre nå, for jeg føler meg på så mange måter slem, for jeg var veldig brutal da jeg sa i fra, og jeg synes litt synd på han også. At han så på meg som en vei ut av et dårlig ekteskap eller noe? Etter jeg sa i fra sa han at han hadde lyst til å skyte seg og at han hadde det forferdelig hjemme (men han skilte seg jo ikke??!!)

Å bruke fornuften fremfor følelsene er det tyngste jeg noensinne har gjort (følelsene er jo enda der).

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

Det er absolutt vondt å velge det fornuftige ved slike valg. En gang var jeg også blitt ganske så betatt av en fyr. Men jeg visste at det ikke kom til å bli noe langvarig ut av det siden vi var så forskjellige. Likevel hadde vi vært på date nr 1, og han planla date nr 2 da jeg sa at jeg måtte avslutte hele greia. Jeg var dønn ærlig mot han da, og er ganske så sikker på at jeg brukte ordet deilig/flott da jeg beskrev for ham hvordan jeg følte han var mens jeg samtidig sa dette andre. Han respekterte det, selvsagt. Fin fyr. Men det ble hjertesorg for meg i ett års tid da jeg hadde falt for ham. Jeg har bare alltid vært bevisst på at jeg aldri ville være en flyfille. Så da ble det hardt og brutalt.

Anonymous poster hash: 44ebd...517

[AnonymBruker]

Tusen takk alle dere, jeg ser nå at jeg har gjort det riktige.

Jeg har vært for flau til å prate med familie og venner om dette at jeg fikk følelser for denne mannen, så det hjalp å få lufta dette her.

Han sa til meg at kona mente han var en egoist (da blinka varsellampene mine), men hun forsto han bare ikke i følge han selv. Jeg så også at han heller ville tilbringe tid sammen med meg fremfor sine egne barn (og det var lite sjarmerende). Jeg så egentlig mye som ikke var noe særlig, så jeg trakk meg (på tross av mengder av gode ord, lovnader og hauger med gaver).

Og ja, han gråt da jeg gjorde det slutt, og oppførte seg dårlig mot meg i tiden etterpå, så dårlig at jeg så meg nødt til å finne meg ny jobb.

Men da ser jeg det, han er en bortskjemt unge som ikke fikk viljen sin. Jeg var ingenting. Huff og huff, at jeg i det hele tatt vurderte han.

Vel, på tide å kaste fra seg sorgen, for det er ingenting å sørge over, er det vel?. Takk igjen

TS

Anonymous poster hash: 1c6d6...16c

[mommo10]

Hvor lenge holdt dere på? Synes han høres umoden ut...