Søker råd for aggresjonsprobloblemer.

[AnonymBruker]

Hei!

Litt vanskelig å forklare situasjonen her, men jeg er egentlig ute etter hva slags hjelp jeg kan søke for samboeren min. Sammen, såklart.

Det har seg slik at han har det jeg kaller et aggresjonsproblem. Det kan selvfølgelig være at jeg føler det er verre enn det er, fordi jeg bor med han, og at jeg nå har masse hormoner i sving pga svangerskap.
Før jeg går videre må jeg bare si at han er verdens snilleste mann, han er aldri aggresiv mot meg, vi krangler svært sjelden og han er en god og forståelsesfull mann, som gjør absolutt alt for meg og varter meg opp nå og da.

Problemer er, at han blir veldig sint og "klikker" (uten å finne et mer ordentlig ord for det) av veldig små ting. Eksempelvis: pålegget detter av brødskiva når han spiser - grillpølsa sitter fast i grillen - fjernkontrollen fungerer ikke - det er fult i kjøleskapet - han taper på angry birds. Mer eller mindre alt som ikke går slik han har i tankene. Slike situasjoner kommer han oppi hver eneste dag. (Jeg tenker at det er normalt - bare at ingen andre reagerer slik han gjør. Jeg bare legger pålegge på igjen uten å banne det opp og ned og bli forbanna..)

Ja, slike ting jeg føler er unødvendig og plutselig begynne å skrike de mest ufine ordene og rett og slett bli fly forbanna over. I starten tenkte jeg ikke så mye over det, men det er nå også når vi har besøk. Det er dette jeg synes er svært ubehagelig - å prøve å unnskylde han ovenfor besøk når dette skjer. Som dere skjønner er det aldri meg han er sint på, men jeg føler at det går utover meg da jeg må trå svært varsomt og ikke si noe feil eller stille feil spørsmål når han kommer inn i denne sinnstemningen.

Jeg har selvfølgelig snakket om dette med han, og han er veldig klar over at han er slik, men det ender alltid med at han forklarer at det bare er slik han er, og at han "må få det ut" med en gang, i stedet for å holde det inne.

Vi venter barn til vinteren og min største frykt er at han skal ha flere slike situasjoner foran barnet vårt. Jeg prøver å forklare at barnet vil høre at det er han, og at jeg ikke ønsker at han eventuelt skal bli skremt eller redd sin egen far.
Han er ikke en generelt sint mann, og har aldri i sitt liv vært fysisk. Alt ligger psykisk til grunn, og han har sagt at han vil be om hjelp om det ikke blir bedre, men dette har ikke skjedd foreløpig - det har nå gått 2 år. Han har vel i alle år slitt med sin egen psyke og selvbilde og går ukentlig til gruppeterapi.

Finnes det noe sinneterapi? Hjelper det om vi går i familieterapi? Jeg føler det blir litt feil i og med at VI ikke har noe problemer, og det er ikke meg han er sint på, selv om jeg føler det er ubehagelig og blir veldig påvirket av det. Men vil slik terapi kanskje hjelpe han og forstå hvor mye dette påvirker meg?

Håper ikke dette ble veldig rotete, og jeg er litt usikker på hva slags råd jeg er ute etter. Kanskje jeg vil ha en bekreftelse eller en avkreftelse på om terapi kan være veien. bør jeg bryte gjennom og kreve at han får hjelp før barnet kommer? Bør jeg banke i bordet og si at dette ikke fungerer i lengden, for å få han til å forstå alvoret? Jeg tenkte også at han kanskje burde få tatt noen blodprøver for å sjekke litt verdier i kroppen, uten at jeg vet om det har noe som helst betydning.

Anonymous poster hash: f5c2e...7de

[Betasuppe]

Hvordan var / er foreldrene hans gjennom oppveksten? Skrek de? Slo de?

Endret 4. juli 2014 av Betasuppe

[AnonymBruker]

Hvordan var / er foreldrene hans gjennom oppveksten? Skrek de? Slo de?

Nei, det ligger ikke noe slik i familien. Han vokste opp med moren sin. Faren hans var ikke tilstedet. Men det har ikke vært noe vold eller lignende i hans oppvekst.

Anonymous poster hash: f5c2e...7de

[AnonymBruker]

Jeg er litt som mannen din, blir plutselig sint for småting. Terapi hjelp meg ikke i det hele tatt, for jeg ble selvsagt sint på terapauten min også. Men løping hjalp!

Så nå har jeg joggesko og treningsklær liggende klare slik at jeg kan løpe av meg raseriet og all den innvendige energien når jeg kjenner det bobbler. Dette høres ufattelig enkelt ut, men vet hva, det fungerer! Og etterpå er jeg sliten og gidder ikke å hisse meg opp over noe som helst.

Din mann må få utløp for alt dette sinnet på et vis, helst ved en utmattende fysisk aktivitet. Har han noen hobbyer du kan oppmuntre?

Anonymous poster hash: 02e9e...abe

[AnonymBruker]

Jeg er litt som mannen din, blir plutselig sint for småting. Terapi hjelp meg ikke i det hele tatt, for jeg ble selvsagt sint på terapauten min også. Men løping hjalp!

Så nå har jeg joggesko og treningsklær liggende klare slik at jeg kan løpe av meg raseriet og all den innvendige energien når jeg kjenner det bobbler. Dette høres ufattelig enkelt ut, men vet hva, det fungerer! Og etterpå er jeg sliten og gidder ikke å hisse meg opp over noe som helst.

Din mann må få utløp for alt dette sinnet på et vis, helst ved en utmattende fysisk aktivitet. Har han noen hobbyer du kan oppmuntre?

Anonymous poster hash: 02e9e...abe

Skulle gjerne fått han ut på farten altså, hehe, men han har verken tid eller energi til å starte opp noe trening nå. Sier han i alle fall. Hobby har han - og den er musikalsk, så han synger og øver en del med bandet, men hvis han blir sliten og er utmattet når han er hjemme etter en lang dag på jobb (eksempel), det er som regel da han hisser seg opp over alt og ingenting - det motsatte av deg altså.

Men jeg skal foreslå ulike ting han kan gjøre for å få litt utløp. Det hender seg han tar seg en lang kjøretur og da er helt rolig når han kommer hjem igjen

Anonymous poster hash: f5c2e...7de

[AnonymBruker]

Skulle gjerne fått han ut på farten altså, hehe, men han har verken tid eller energi til å starte opp noe trening nå. Sier han i alle fall. Hobby har han - og den er musikalsk, så han synger og øver en del med bandet, men hvis han blir sliten og er utmattet når han er hjemme etter en lang dag på jobb (eksempel), det er som regel da han hisser seg opp over alt og ingenting - det motsatte av deg altså.

Men jeg skal foreslå ulike ting han kan gjøre for å få litt utløp. Det hender seg han tar seg en lang kjøretur og da er helt rolig når han kommer hjem igjen

Anonymous poster hash: f5c2e...7de

Alle har tid til en 15 minutters løpetur, det skal ikke mer til for meg iallefall. Hva med en slik punchingball? Så kan han slå løs på den for å få det ut?

Kjøretur fungere faktisk veldig fint for meg også, lange turer med god musikk får bort en god del innestengt raseri.

Jeg har vært en sinnatagg fra jeg var 2 år gammel ifølge mine foreldre. Da jeg fikk raserianfall ble jeg sendt på hodet ut som småonge, der jeg fikk beskjed om å klatre i et tre eller bygge noe (jeg er jente, så jeg ble satt til gutteaktiviteter) og når jeg ble tenåring fikk jeg beskjed om å løpe det av meg, og det gjør jeg enda.

Jeg er ikke så sikker på om han blir sinna på ungen eller foran ungen, barn beroliger meg, for de leker! Mye mulig denne karen blir en aktiv og fin far, om han finner ut hva som skal til for å dempe seg. Supert at du hjelper han litt, ikke alltid like greit å se selv at man er litt over middels sint.

Anonymous poster hash: 02e9e...abe