samlivsbrudd

[Tahlia]

For 2 måneder siden gikk jeg gjennom et samlivsbrudd.

Det var som om det en dag bare hadde klikket for meg og alle prolemene var skyhøye. jeg var sammen med samboer i 6 år. men hadde levd ulykkelig i flere år følelsesmessig.

jeg har hatt store problemer med og si ting rett ut hvordan jeg føler det. Pga angst sliter jeg med og åpne meg skikkelig. Og jeg synes det er flaut og være lei og redd så ofte gjemmer jeg meg. jeg sliter også med og si mine meninger og har angst for og si imot fordi jeg er redd for og såre noen og hvis jeg gjør d får jeg kjempe dårligsamvittighet.

samboeren min har vært dårlig til og se mine behov og istedet for og støtte meg har han litt irritert og sint på meg.
Jeg har følt meg helt tom. jeg har følt meg alene. følelsene mine for han var helt borte.

Da jeg flyttet var det veldig tøft , jeg følte ting hadde gått veldig langt og jeg hadde bare fått helt nokk av og være alene i forholdet og ikke få noen støtte, og måtte gjøre og takle alt selv og are få negative tilbakemeldinger som trykket meg lenger ned enn det jeg var. Itilegg var og er jeg gravid og jeg kjente jeg trengte og stresse ned og ta vare på meg selv.

Avgjørelsen var asolutt gjennomtenkt og jeg angrer ikke et eneste sekund at jeg flytta. Men det var utrolig tøft . Vi har også en datter som også måtte gjennom dette. Hun er liten men likevel.

jeg innser likevel at jeg har fokusert mye på det negative og ikke sett det positive fordi jeg har skøvet samboer vekk ifra meg for og bebskytte meg selv mot det jeg synes var vondt.

Jeg skal innrømme at jeg synes det har vært deilig også og være alene , mestre ting alene osv. og jeg har egentlig ikke savnet og bo med noen.

itilegg psykisk messig er det bra for meg og kjenne at det går så bra alene. Jeg har vært langt nede den siste tiden før jeg flyttet.

Likevel kjenner jeg selvfølgelig at jeg savner og være familie for vår datters skyld. Og jeg har veldig lyst at vi skal få til og ha det bra sammen.

Han har innsett mer og mer at noe måtte gjøres og han har nå nylig vist at han kan bry seg på en måte jeg aldri har kjent det før. og det synes jeg var kjekt og veldig bra. og jeg ble glad.

Jeg tenkte at hvis det fortsetter og vi prater og kommuniserer og sammareider så kunne det muligens ordne seg.

Men det endte med at vi gikk altfor fort frem og at jeg følte meg presset til og få følelsene mine tilbake og nå er jeg bare utrolig lei meg og deprimert fordi det føles tryggt og være sammen men det føles feil følelsesmessig.

Det finnes selvfølgelig ingen guick fix.

Og vi bør prøve og være venner og ta en dag av gangen . Men det er ikke lett i det hele tatt.

jeg er så usikker hva som er riktig og jeg er så usikker hva jeg bør gjør.

Jeg vil men jeg vil ikke. Jeg vil vær en familie men jeg vet faktisk ikke om følelsene mine i det hele tatt kan komme tilbake .

Jeg vet ingen her kan hjelpe meg men jeg lufter tankene ihvertfall og hvis dere vil si noe så blir jeg glad for inspill.

[Butterfly20]

Hadde jeg vært deg, ville jeg også vært åpen for noe nytt. Kanskje ikke med en gang, men om kjæresten din ikke tar hensyn til dine følelser, er jeg sikker på at du finner noen som gjør det.

Men for all del, ta en dag av gangen. Kanskje han faktisk skjønner hva som står på spill her, og forandrer seg. Men hvis følelsene ikke er der, er det ikke annet å gjøre enn å bevege seg videre.

[Tahlia]

Jeg begynte jo på en måte og gå videre og det var deilig for meg selv men jeg vet hvor ulykkelig han har vært og det er trist men selvfølgelig kan jeg bare ta hensyn til meg selv. men likevel det er noe og være en familie og ingenting hadde vært bedre enn at vi hadde fått d til og fungere. Men jeg har egentlig ikke gitt han en sjangs til og få lov til og forandre seg fordi han har ikke skjønnt det skikkelig før nå liksom.

psykologen min mener liksom at vi må jobbe med oss før jeg kan få følelser tilbake om jeg vil gi det en sjangs fordi følelsene kommer ikke plutselig tilbake av seg selv og det er ikke sikkert de komme uansett.

På en måte angrer jeg for at jeg sa til han at jeg ville vær en familie og sånn og ga han håp igjen. Det er ikke greit for han og bli såret gang på gang selv om jeg ikke gjør det med vilje fordi jeg lbir helt forvirret av meg selv.

Nå har jeg stellt det dårlig i stand igjen :/

[Butterfly20]

Prøv å finne på noe sammen. Bare dere to, of også hele familien. Morsomme ting som gjør hverdagen litt lysere. Få litt avstand fra tanken på at du må bestemme deg, og bare la følelsene komme naturlig.

[Tahlia]

Ja. Det høres jo veldig fornuftig ut men også lettere sagt enn gjort. Det er veldig vanskelig for han og respektere det med bare venner liksom. Han klarer d ikke helt og blir ubehagelig for meg fordi jeg ikke er klar for noe mer. Men d er sånn det må være . Ellers går det ikke.

Jeg sitter med rare tanker som er det i det hele tatt mulig og få følelser tilbake når de ikke har vært der på flere år og jeg ikke kjenner han i hjertet mitt på den måten. Evig dilemma.

[Tahlia]

Jeg er også åpen for noe nytt . Men føler meg overvåket av eksen. Og føler ikke helt det passer seg og blande inn noen i livet mitt heller når d er så intenst med exen og itilegg er jeg gravid som betyr at jeg og exen må sammarbeide mye i framtiden . Spesielt første tiden må han være her endel og bli kjent med barnet osv.

[AnonymBruker]

Been there, done that... vil råde deg til å tenke deg om! Regner med du får overgangsstønad fra nav og andre tillegg der i fra.. Om du fortsetter ett "forhold" med barnefar/eks-samboer bør du være forsiktig, om du en dag blir tatt eller han skulle bli såpass spret og sint at han bruker det mot deg. Dere burde kontakte familievernkontoret med en gang og skriv ned alle punktene dere og spesielt du vil ta opp og som dere trenger hjelp med.

Dere kan være så kalt "venner", men dere bør fokusere på å være foreldre! Han vil mest sannsynlig ha sexen og intimiteten mest av alt enda, mens du prøver å ta det rolig med dette.. forstår du føler det er rart og ubehagelig mellom dere når han forventer du skal snu om på en to tre..

Og dette er kanskje oe dere burde prate om: forventningene dere har til hverandre! Dere må si rett hva dere vil med hverandre og sammen, uansett hvor ubehagelig og vanskelig det er.

Og tips om å finne en ny...? TS er gravid og har ett lite barn i fra før, så det er vel ikke måten å gjøre det på.

Håper dere finner ut av dette, håper du og han ser verdien i ett trygt forhold med stabile foreldre til små barn.

Om du går for godt nå, kan det hende du ser etter en stund, kort eller lang at du skulle ønske du ikke gjorde det.

Lykke til!

Hilsen ei med samme erfaring.

Anonymous poster hash: 68ab9...550

[ednul]

Hei

Vansklig situasjon, hva med parterapi?

Har du sagt ifra til barnefaren om hvordan du føler det ang å ta det litt rolig? Ville hvertfall ikke blandet en ny kjæreste inn i dette nå, det kan potensielt rasere samarbeidet dere imellom.

Eksen din har sikkert mye som foregår opp i hodet sitt han og, han bearbeider nok hele forholdet å ser gjennom hva han har gjort galt. Håper dere klarer å ordne opp, det ville vært det beste for dine to barn, å viss ikke er det viktig å få til et godt samarbeid.

Lykke til

[Meline37]

For 2 måneder siden gikk jeg gjennom et samlivsbrudd.

Det var som om det en dag bare hadde klikket for meg og alle prolemene var skyhøye. jeg var sammen med samboer i 6 år. men hadde levd ulykkelig i flere år følelsesmessig.

jeg har hatt store problemer med og si ting rett ut hvordan jeg føler det. Pga angst sliter jeg med og åpne meg skikkelig. Og jeg synes det er flaut og være lei og redd så ofte gjemmer jeg meg. jeg sliter også med og si mine meninger og har angst for og si imot fordi jeg er redd for og såre noen og hvis jeg gjør d får jeg kjempe dårligsamvittighet.

samboeren min har vært dårlig til og se mine behov og istedet for og støtte meg har han litt irritert og sint på meg.

Jeg har følt meg helt tom. jeg har følt meg alene. følelsene mine for han var helt borte.

Da jeg flyttet var det veldig tøft , jeg følte ting hadde gått veldig langt og jeg hadde bare fått helt nokk av og være alene i forholdet og ikke få noen støtte, og måtte gjøre og takle alt selv og are få negative tilbakemeldinger som trykket meg lenger ned enn det jeg var. Itilegg var og er jeg gravid og jeg kjente jeg trengte og stresse ned og ta vare på meg selv.

Avgjørelsen var asolutt gjennomtenkt og jeg angrer ikke et eneste sekund at jeg flytta. Men det var utrolig tøft . Vi har også en datter som også måtte gjennom dette. Hun er liten men likevel.

jeg innser likevel at jeg har fokusert mye på det negative og ikke sett det positive fordi jeg har skøvet samboer vekk ifra meg for og bebskytte meg selv mot det jeg synes var vondt.

Jeg skal innrømme at jeg synes det har vært deilig også og være alene , mestre ting alene osv. og jeg har egentlig ikke savnet og bo med noen.

itilegg psykisk messig er det bra for meg og kjenne at det går så bra alene. Jeg har vært langt nede den siste tiden før jeg flyttet.

Likevel kjenner jeg selvfølgelig at jeg savner og være familie for vår datters skyld. Og jeg har veldig lyst at vi skal få til og ha det bra sammen.

Han har innsett mer og mer at noe måtte gjøres og han har nå nylig vist at han kan bry seg på en måte jeg aldri har kjent det før. og det synes jeg var kjekt og veldig bra. og jeg ble glad.

Jeg tenkte at hvis det fortsetter og vi prater og kommuniserer og sammareider så kunne det muligens ordne seg.

Men det endte med at vi gikk altfor fort frem og at jeg følte meg presset til og få følelsene mine tilbake og nå er jeg bare utrolig lei meg og deprimert fordi det føles tryggt og være sammen men det føles feil følelsesmessig.

Det finnes selvfølgelig ingen guick fix.

Og vi bør prøve og være venner og ta en dag av gangen . Men det er ikke lett i det hele tatt.

jeg er så usikker hva som er riktig og jeg er så usikker hva jeg bør gjør.

Jeg vil men jeg vil ikke. Jeg vil vær en familie men jeg vet faktisk ikke om følelsene mine i det hele tatt kan komme tilbake .

Jeg vet ingen her kan hjelpe meg men jeg lufter tankene ihvertfall og hvis dere vil si noe så blir jeg glad for inspill.

Lytt til hva du selv føler. Og ikke la han styre.

[Gjest Violetta]

Det siste du og dine barn trenger er i hvert fall en ny kjæreste. Kanskje det er avstand dere trenger?

[Tahlia]

Been there, done that... vil råde deg til å tenke deg om! Regner med du får overgangsstønad fra nav og andre tillegg der i fra.. Om du fortsetter ett "forhold" med barnefar/eks-samboer bør du være forsiktig, om du en dag blir tatt eller han skulle bli såpass spret og sint at han bruker det mot deg. Dere burde kontakte familievernkontoret med en gang og skriv ned alle punktene dere og spesielt du vil ta opp og som dere trenger hjelp med.

Dere kan være så kalt "venner", men dere bør fokusere på å være foreldre! Han vil mest sannsynlig ha sexen og intimiteten mest av alt enda, mens du prøver å ta det rolig med dette.. forstår du føler det er rart og ubehagelig mellom dere når han forventer du skal snu om på en to tre..

Og dette er kanskje oe dere burde prate om: forventningene dere har til hverandre! Dere må si rett hva dere vil med hverandre og sammen, uansett hvor ubehagelig og vanskelig det er.

Og tips om å finne en ny...? TS er gravid og har ett lite barn i fra før, så det er vel ikke måten å gjøre det på.

Håper dere finner ut av dette, håper du og han ser verdien i ett trygt forhold med stabile foreldre til små barn.

Om du går for godt nå, kan det hende du ser etter en stund, kort eller lang at du skulle ønske du ikke gjorde det.

Lykke til!

Hilsen ei med samme erfaring.Anonymous poster hash: 68ab9...550

Altså vi er ikke sammen og vi bor ikke sammen . Så jeg har krav på overgangstønad uansett så d trenger jeg ikke og tenke på.

Legen min har sagt at jeg må tenke på leg selv mine behov og barna sine så får eksen min finne ut av hvordan han skal gjøre ting.

Psykologen min sier at følelsene komme ikke tilbake av seg selv så d må jobbes for isåfall.

Jeg føler meg presset til og føle noe når vi er i terapi eller at d skal fikse seg . Jeg ser hvor glad han blir når jeg vil være sammen med han og d gjør meg trist fordi jeg ikke føler han inni hjertet mitt. Klart jeg er glad i han . Jeg har jo bodd med han flere år og vi har barn sammen.

Jeg har lyst til og vær en familie men d begge skal jo vær lykkelige. For barn merker det absolutt.

Jeg kommer aldri til og angre på at jeg flytta , det kan jeg love deg.

Jeg var deprimert, irritabel, såra , sint ,. Alt på en gang. Jeg stressa mye og gråt hver dag . Ting var veldig ille . Jeg klarte ikke mer så d klikket på en måte for meg og det og flytte var d eneste og gjøre fordi jeg gikk under en mørk sky hver dag og datteren min har garantert merket at jeg har det bedre nå og det er det som er viktig.

Endret 5. juli 2014 av Tahlia

[Tahlia]

Når jeg skriver at jeg er åpen for nye nytt så mener jeg ikke at jeg skal få meg ny kjæreste.

Det skal selvfølgelig tenkes på at det er barn i bildet. Og jeg vill aldri gjort noe som ikkeer bra for barna.

Jeg har netopp tt gjennom et samlivsbrudd og er ikke klar for noe . Jeg er gravid og har en tøff tid foran meg . Jeg er helt enig at d passer seg ikke og involvere andre i livet mitt nå.

Jeg går til psykolog fordi jeg sliter med sosial angst og jobber med meg selv. Jeg vet jeg har godt av ogbo alene . Og at det vil styrke meg og kjenne at jeg mestrer ting selv.

Jeg er usikker på om jeg vil gå i parterapi akkuratt nå forsi da er vi inni en prosess på en måte. Og d blir veldig fokus på oss.

I begynnelsen sa jeg til ham at d ikke var håp med oss. Jeg var helt ferdig og ingenting kunne gjort at jeg ville tilbake. Vi har hatt avstand en stund egentlig . Men for datteren vår sin skyld tenkte jeg at det var kjekt at vi kunne finne på ting sammen. Og vi pratet og han viste at han brydde seg som jeg aldri haddes ett eller hørt før . Jeg var glad sikkert fordi vi var venner og sånn m så begynte d og bli litt dånn at han ville ta på meg og sånn og det var greit . Jeg synes det var godt og få en klem og ligge intil han men etter 3. Dager ble d litt mye og jeg begynte og trekke meg igjen fordi jeg var ikke klar for det. Det føltes feil . Han var nærmest nyforelsket og jeg følte meg dårlig og lei fordi jeg ikke følt det han gjorde og da erd et ikke kjekt.

Endret 5. juli 2014 av Tahlia

[Tahlia]

Hei

Vansklig situasjon, hva med parterapi?

Har du sagt ifra til barnefaren om hvordan du føler det ang å ta det litt rolig? Ville hvertfall ikke blandet en ny kjæreste inn i dette nå, det kan potensielt rasere samarbeidet dere imellom.

Eksen din har sikkert mye som foregår opp i hodet sitt han og, han bearbeider nok hele forholdet å ser gjennom hva han har gjort galt. Håper dere klarer å ordne opp, det ville vært det beste for dine to barn, å viss ikke er det viktig å få til et godt samarbeid.

Lykke til

Joda jeg har sagt det til ham mange ganger men han får d ikke helt til da..

Han vil noe mer enn d jeg vil og det er vanskelig for begge.

Det er liksom lett for utenforstående og si at ja det orner seg sikkert på sikt men dere kjenner ikke hva jeg kjenner i kroppen min. Jeg forstår faktisk ikke hvordan følelser kan komme til bake når jeg ikke har kjent ham i hjertet mitt på flere år .

Endret 5. juli 2014 av Tahlia

[AnonymBruker]

Joda jeg har sagt det til ham mange ganger men han får d ikke helt til da..

Han vil noe mer enn d jeg vil og det er vanskelig for begge.

Det er liksom lett for utenforstående og si at ja det orner seg sikkert på sikt men dere kjenner ikke hva jeg kjenner i kroppen min. Jeg forstår faktisk ikke hvordan følelser kan komme til bake når jeg ikke har kjent ham i hjertet mitt på flere år .

Viss ikke du har "kjent han i hjertet ditt" på flere år burde du hvertfall ikke fått et barn til med han, rett og slett egoistisk!

Vet han at du ikke har "kjent han i hjertet" på flere år?.. eller har han vært lykkelig uviten?

Anonymous poster hash: c9709...70d

[Tahlia]

Viss ikke du har "kjent han i hjertet ditt" på flere år burde du hvertfall ikke fått et barn til med han, rett og slett egoistisk! Vet han at du ikke har "kjent han i hjertet" på flere år?.. eller har han vært lykkelig uviten? Anonymous poster hash: c9709...70d

Det der er bare helt unødig og si . Jeg sliter psykisk og noe av det vanskeligste i mitt liv er og fortelle hvordan jeg har det rett og slett fordi jeg er redd for kjeft eller negative ord som jeg tar innover meg . Det er ikke alltid du vet hva disse følelsene betyr . Han vet det nå ja. Men han har ikke vist det før og jeg har ikke engang innsett d selv . Jeg har ignorert minefølelser og fokusert på det som var bra. Altså familien.

Kall meg egoistisk . Men jeg har fokusert på familie og det som var viktig .

Mesteparten av våre avgjørelser vi gjør i livet er faktisk egoistisk .

Jeg har følt meg ensom og alene i forholdet. Jeg har følt meg nedtrykket. Jeg har ikke følt meg elsket.

[AnonymBruker]

Det der er bare helt unødig og si . Jeg sliter psykisk og noe av det vanskeligste i mitt liv er og fortelle hvordan jeg har det rett og slett fordi jeg er redd for kjeft eller negative ord som jeg tar innover meg . Det er ikke alltid du vet hva disse følelsene betyr . Han vet det nå ja. Men han har ikke vist det før og jeg har ikke engang innsett d selv . Jeg har ignorert minefølelser og fokusert på det som var bra. Altså familien.

Kall meg egoistisk . Men jeg har fokusert på familie og det som var viktig .

Mesteparten av våre avgjørelser vi gjør i livet er faktisk egoistisk .

Jeg har følt meg ensom og alene i forholdet. Jeg har følt meg nedtrykket. Jeg har ikke følt meg elsket.

Kjæresten min sliter også psykisk. Det er noe galt med alt, og hun tar ikke grep for å få orden på noe. I hennes sinn er hun "offer" for alt som skjer, ingenting er noe hun får gjort noe med, og alt er en evig suppe av selvmedlidelse. I starten så hadde jeg overskudd til å gi av meg selv og prøve å få henne til å tenke positivt, men hun var for fastlåst til at det var noen vits.

Så sa jeg at jeg ikke orket mer, og at jeg ville gå fra henne. Men da ble hun "plutselig" gravid og virket altfor fornøyd med alt rundt dette. Med alle hennes problemer, og med våres forhold som skrantet sto jeg hardt på at å få dette barnet var en elendig ide. Alikevel presset hun dette gjennom, og jeg klarer ikke føle noe sympati for henne i det hele tatt lenger. Aldri skal det tas en eneste ubehagelig beslutning, selv ikke når det er den åpenlagt eneste fornuftige. Ikke rart livet hennes blir sånn.

Jeg har gått fra henne nå, og tar vare på barnet våres som best jeg kan. Men jeg kommer aldri igjen til å tilgi at hun satte dette barnet til verden under så vanskelige forhold. Det hadde fortjent uendelig mye bedre.

Anonymous poster hash: 2342b...645

[Tahlia]

Kjæresten min sliter også psykisk. Det er noe galt med alt, og hun tar ikke grep for å få orden på noe. I hennes sinn er hun "offer" for alt som skjer, ingenting er noe hun får gjort noe med, og alt er en evig suppe av selvmedlidelse. I starten så hadde jeg overskudd til å gi av meg selv og prøve å få henne til å tenke positivt, men hun var for fastlåst til at det var noen vits. Så sa jeg at jeg ikke orket mer, og at jeg ville gå fra henne. Men da ble hun "plutselig" gravid og virket altfor fornøyd med alt rundt dette. Med alle hennes problemer, og med våres forhold som skrantet sto jeg hardt på at å få dette barnet var en elendig ide. Alikevel presset hun dette gjennom, og jeg klarer ikke føle noe sympati for henne i det hele tatt lenger. Aldri skal det tas en eneste ubehagelig beslutning, selv ikke når det er den åpenlagt eneste fornuftige. Ikke rart livet hennes blir sånn. Jeg har gått fra henne nå, og tar vare på barnet våres som best jeg kan. Men jeg kommer aldri igjen til å tilgi at hun satte dette barnet til verden under så vanskelige forhold. Det hadde fortjent uendelig mye bedre. Anonymous poster hash: 2342b...645

Hvorfor gikk du fra henne ? Du kan vel elske en person selv om hun sliter psykisk.

Jeg vil kalle meg selv som en god og stabil mor selv om jeg sliter psykisk. Det betyr ikke at du ikke kan vær en god mor selv om du har hatt en tøff oppvekst. Og foreldrene mine er skilt . De prøvde o. Og om igjen. Og det var fælt i hjemmet synes jeg ogmasse av d har påvirket meg. Jeg ble ikke mishandlet på noe vis men psykisk har oppførselen til foreldrene mine påvirket meg masse i oppveksten. Og jeg tror at de kunne spart seg for mye om de bare hadde gått fra hverandre når vi var små istedet for når vi var ungdommer. Jeg ville for alt i verden ikke bli som dem og jeg har vært obspå at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg ikke har d bra. Medmeg selv aå har heller ikke mine barn det bra. Og det er netopp for meg selv og barna sin skyld at jeg flyttet.

Det er mye bedre og bo bortw fra hverandre og finne ut av ting enn og bo sammen bare for ungenes skyld.

Jeg kommer til og gi barna mine d beste jeg kan i oppveksten . Enten det blir at foreldrene er sammen eller ei. Hvis foreldrene ikke har d bra sammen så har heller ikke barna det.

Når d gjelder d psykiske så går jeg til psykolog og jeg jobber med det. Fordi jeg vil bli bedre . Jeg vil bli bedre av meg selv. Hadde mannen min dumpet meg fordi jeg slet psykisk så var han ikke særlig til mann spør du meg.

[AnonymBruker]

Hvorfor gikk du fra henne ? Du kan vel elske en person selv om hun sliter psykisk.

Jeg vil kalle meg selv som en god og stabil mor selv om jeg sliter psykisk. Det betyr ikke at du ikke kan vær en god mor selv om du har hatt en tøff oppvekst. Og foreldrene mine er skilt . De prøvde o. Og om igjen. Og det var fælt i hjemmet synes jeg ogmasse av d har påvirket meg. Jeg ble ikke mishandlet på noe vis men psykisk har oppførselen til foreldrene mine påvirket meg masse i oppveksten. Og jeg tror at de kunne spart seg for mye om de bare hadde gått fra hverandre når vi var små istedet for når vi var ungdommer. Jeg ville for alt i verden ikke bli som dem og jeg har vært obspå at sånn vil jeg ikke ha det. Hvis jeg ikke har d bra. Medmeg selv aå har heller ikke mine barn det bra. Og det er netopp for meg selv og barna sin skyld at jeg flyttet.

Det er mye bedre og bo bortw fra hverandre og finne ut av ting enn og bo sammen bare for ungenes skyld.

Jeg kommer til og gi barna mine d beste jeg kan i oppveksten . Enten det blir at foreldrene er sammen eller ei. Hvis foreldrene ikke har d bra sammen så har heller ikke barna det.

Når d gjelder d psykiske så går jeg til psykolog og jeg jobber med det. Fordi jeg vil bli bedre . Jeg vil bli bedre av meg selv. Hadde mannen min dumpet meg fordi jeg slet psykisk så var han ikke særlig til mann spør du meg.

Jeg gikk fordi forholdet var enveis. Hun krevde og ville ha, men ga ingenting tilbake. Dessuten hadde jeg satt som betingelse tidligere at barn var fullstendig uaktuelt i gjeldende situasjon. Jeg mener det er ondskap å sette barn til verden når man sliter selv. Barn arver sine foreldres problemer. Men jeg ble overhodet ikke hørt. Barn er "koselig" mente hun. Akkurat som om de er dokker som ikke kommer til å ha noen komplekse behov fremover...

Og det var også noe med timingen med graviditeten, hvordan hun reagerte (virket overhode ikke overrasket), og hvordan hun ignorerte meg i den perioden som gjorde at jeg følte meg fullstendig overkjørt og tilsidesatt i det som burde vært den viktigste beslutningen i livet mitt.

Jeg mistet til slutt all respekt for henne, og alle følelser. Og følte jeg måtte gå for ble bare kaldere og kaldere for hver dag som gikk. Nå kjemper jeg mot bitterheten, og angrer på at jeg involverte meg med noen med så mange problemer. Livet mitt var bra før jeg møtte henne, nå synes jeg nesten alt er vanskelig...

Så ja, jeg gikk for å ta vare på det lille som var igjen.

Anonymous poster hash: 2342b...645

[Tahlia]

Jeg visste ikke at jeg slet psykisk før etter jeg hadde fått barn når jeg begynte og snakkte med psykolog . Jeg hadde ikke forstått hvorfor jeg var som jeg var . Det var en aha opplevelse .

Og når jeg er bevisst på hva jeg sliter med er det så mye lettere og bli bedre på det .

Jeg vet ikke hvor psykisk din tidligere kjæreste slet . Jeg vet det er sikkert tøft og leve med noen som sliter psykisk. Men jeg tenker det også er viktig og sette seg inn i det og forstå . Og ikke bare irritere og skjefte fordi de er som de er.

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke at jeg slet psykisk før etter jeg hadde fått barn når jeg begynte og snakkte med psykolog . Jeg hadde ikke forstått hvorfor jeg var som jeg var . Det var en aha opplevelse .

Og når jeg er bevisst på hva jeg sliter med er det så mye lettere og bli bedre på det .

Jeg vet ikke hvor psykisk din tidligere kjæreste slet . Jeg vet det er sikkert tøft og leve med noen som sliter psykisk. Men jeg tenker det også er viktig og sette seg inn i det og forstå . Og ikke bare irritere og skjefte fordi de er som de er.

Jeg kunne godtatt at hun slet, hvis hun hadde prøvd å gjøre noe med det. Men hun fortsatte å ta valg som bare ville skape ytterligere bekymringer, og ignorerte meg helt når jeg prøvde å si at man må handle skal det skje noe.

Men hovedproblemet ble vel etterhvert at følelsene ble helt borte. Det var i utgangspunktet vanskelig, men når ikke følelsene var der heller ble det bare tungt. Forferdelig tung.

Anonymous poster hash: 2342b...645