Har jeg aspergers syndrom?

[AnonymBruker]

Hele livet har jeg hatt problemer med å forstå sosiale koder. Jeg har alltid trodd at jeg ikke passet inn fordi jeg var for intelligent for de som jeg gikk på skole med. Jeg trodde dette fordi jeg hadde lett for å få gode karakterer, og hadde lettere for å bli venner med de voksne enn å leke med gjevnaldrende. Nå er jeg 22 år gammel, og jeg begynner å forstå at dette muligens ikke er tilfellet. Jeg har svært lav sosial intelligens. Jeg klarer rett og slett ikke å se den logiske grunnen til å gjøre enkelte ting som det er "vanlig" å gjøre i sosiale sammenhenger. Som f.eks å lyve for å få andre til å føle seg bedre eller å smile og smiske med folk man egentlig ikke liker. Som oftest synes jeg at det er mer givende å lese om snevre tema enn å møte andre mennesker. Jeg har blitt mobbet hele livet uten at jeg selv har skjønt hva jeg har gjort "galt". Jeg prøver mitt beste for å være morsom, imøtekommende og interessert i andre, men jeg merker at andre ikke orker å være med meg i lengden. Jeg leser mye om sosiale relasjoner i selvhjelps-bøker og på nettet, men jeg får det liksom ikke til i praksis. Når jeg møter noen som jeg får en god tone med, blir jeg liksom så glad at jeg "bruker dem opp" og de blir lei av meg veldig fort. Jeg blir skjeldent invitert med på ting, og må "jobbe" mye for å få møtt de få vennene jeg har.

Moren min var nesten 40 år gammel da hun fikk meg, og jeg har alltid hatt dype markeringer under øynene mine, hvis dette kan ha noe å si. Jeg har også tendenser til en del psykiske problemer (sosial angst, depresjon, selvskading, spiseforstyrrelser), og har hatt dette siden barndommen.

Er det noen med erfaring med asbergers syndrom som drar kjensel på noe av dette? Hva er galt med meg? Hva skal jeg gjøre hvis det viser seg at jeg har det? Finnes det en måte å lære seg sosiale koder slik at folk ikke trekker seg unna og kanskje til og med vil ha meg med på ting?

Hilsen ensom og bekymret :/

Anonymous poster hash: d9a90...471

[Polly Ester]

Det er umulig for noen her på forumet å si om du har Asperger. Du må bestille time hos legen din og snakke med han/henne og bli henvist videre for å ta en hel masse med tester for å finne det ut.

Noe av det du sier om deg selv kan en Asperger ha, men det er ikke det samme som å si at du har det allikevel.

[~white lady~]

Det du nevner der er typisk for en asperger.

Mannen min har sannsynligvis en meget lett form for asperger, og han har i lengre tid mistenkt det selv. Han er normalt fungerende i hverdagen, men når det kommer til det sosiale kan han ofte virke noe merkelig på andre, og han forstår ikke det sosiale spillet, ei heller ironi i særlig grad.

Jeg fungerer ofte som en "vingman" for han, som spøker vekk ting, og tar vekk brodden når han er for ærlig om noe.

Han har venner, ikke så mange, og det er som oftest han som tar kontakt for å finne på noe, men så har han ikke så stort sosialt behov heller. Trives bedre med ei bok eller pcen i fanget.

Jeg tror ikke du bør stresse for mye med dette. Det er sånn du er, det kan ikke endres på. Prøv heller å fokuser på andre ting i livet- kanskje skaffe deg en hund? Dyr er en flott barriereknuser når man treffer andre på tur, og det gir en noe å snakke om.

Har du noen hobbyer?

[Gjest supernova_87]

Hei! Så leit å lese at du er ensom, og bekymret! Skulle ønske du ikke måtte føle det sånn.

Når det gjelder om du har aspergers, hvem veit? Det er vanskelig å si utrifra det du forteller. Men slik jeg kjenner syndromet og de jeg kjenner som har det, så kan det høres ut som det kan være det. Kunne det vært bra for deg å fått en utredning? Hvis du får diagnosen, så kan du begynne å gå til samtaler hos voksenhabiliteringen, der du kan snakke med noen som har spesielt greie på aspergers. De kan hjelpe deg til å finne strategier for å mestre hverdagen, og hvordan man skal forholde seg til mennesker og venner. Om du føler at dette er et stort problem for deg, og at du føler at du trenger hjelp med dette, og de andre psykiske tingene du sliter med, så ville jeg rådet deg til å ta en tur til fastlegen og si at du ønsker en utredning for aspergers og å vite hvilken hjelp du kan få med dette.

Men det viktigste her, som jeg ser det, er at du veit at uansett om dette er aspergers, eller en annen grunn til at du sliter med desse tingene, og om du får diagnosen, så betyr ikke det at du må leve livet ditt ensomt resten av livet. Ja, det er et faktum at de med syndromet har større sårbarhet for andre psykiske lidelser, og at det kan være vanskeligere for de å komme seg ut av en depresjon, og at de aldri vil falle naturlig for dem å f.eks smalltalke, eller å lyve bare for å ikke såre noens følelser, men man kan lære seg så mye! Man kan øve og bli bedre på sosiale ting. Man kan finne andre verdier i livet, som gjør at man blir opptatt og ikke bruker så mye tid på å føle på ensomheten og håpløsheten.

De dype markeringene under øynene dine har ingenting med aspergers å gjøre da, det er jeg sikker på ;-)

• Har du forresten problem med lukt, lyd, berøring, lys, eller smaker? Nyere forskning på asperger viser at det i større grad er overveldelse og overstimuli av sanseopplevelser som lager problemer, og ikke bare det sosiale aspektet.
• Har du spesielle rutiner, og noen ganger rigide forventninger og krav til hvordan ting skal være, og gjøres?
• Har du spesielle interesseområder, som du blir helt oppslukt av, og der du kan ha problem med å begrense deg?
• Har du vansker med å igangsette ting, komme i gang med helt enkle oppgaver, ofte oppgaver som du finner kjedelige?

Og er du jente eller gutt? Syndromet kommer til syne i forskjellig grad hos hvert kjønn.

Jeg har viiiiirkelig tro på at dette kan ordne seg for deg, enten du har det eller ikke. Men kanskje det beste for deg i første omgang er å få klarhet i dette, gjennom en utredning.

[Gjest Riskjeks]

Tviler på det. Jeg er omtrent lik, tror ikke det er noe galt med meg. Det er bare det at idealet er den utadvendte og sosiale personen - men alle er forskjellige, og ikke alle kan være like flinke sosialt, eller like glad i å omgås andre. Dette har ikke noe med sykdom å gjøre.

Når det gjelder psykiske problemer, kan det være helt tilfeldig. men det er kjent at psykisk syke generelt sett har litt høyere intelligens enn resten av befolkningen. Å tenke mye fører ikke alltid til noe godt... Vet jeg av egen erfaring.

Jeg har få venner, men det er nok litt selvvalgt også - jeg føler rett og slett at jeg ikke trenger så mye sosial kontakt. Har kjæreste og barn, samt god kontakt med foreldre og søsken, og det holder for meg, egentlig. Å møte nye mennesker er vanskelig, vet aldri hva jeg skal si osv. Å møte "halvkjente" er nesten enda verre - skal jeg si hei? skal jeg snakke med ham/henne? hva skal jeg si? hva skal jeg spørre om? osv. Ender ofte med å enten være for reservert, slik at jeg sikkert kan virke sur/overlegen, eller jeg kan legge ut om altfor personlige ting, som jeg angrer på i etterkant at jeg sa.

Men å lære sosiale koder handler nok mye om trening, der også Man må være sammen med mennesker.

[AnonymBruker]

Prøv heller å fokuser på andre ting i livet- kanskje skaffe deg en hund? Dyr er en flott barriereknuser når man treffer andre på tur, og det gir en noe å snakke om.

Det hørtes lurt ut. Jeg har alltid følt at jeg har lettere for å kommunisere med dyr enn med mennesker.

-TS

Anonymous poster hash: d9a90...471

[AnonymBruker]

Hei! Så leit å lese at du er ensom, og bekymret! Skulle ønske du ikke måtte føle det sånn.

Når det gjelder om du har aspergers, hvem veit? Det er vanskelig å si utrifra det du forteller. Men slik jeg kjenner syndromet og de jeg kjenner som har det, så kan det høres ut som det kan være det. Kunne det vært bra for deg å fått en utredning? Hvis du får diagnosen, så kan du begynne å gå til samtaler hos voksenhabiliteringen, der du kan snakke med noen som har spesielt greie på aspergers. De kan hjelpe deg til å finne strategier for å mestre hverdagen, og hvordan man skal forholde seg til mennesker og venner. Om du føler at dette er et stort problem for deg, og at du føler at du trenger hjelp med dette, og de andre psykiske tingene du sliter med, så ville jeg rådet deg til å ta en tur til fastlegen og si at du ønsker en utredning for aspergers og å vite hvilken hjelp du kan få med dette.

Men det viktigste her, som jeg ser det, er at du veit at uansett om dette er aspergers, eller en annen grunn til at du sliter med desse tingene, og om du får diagnosen, så betyr ikke det at du må leve livet ditt ensomt resten av livet. Ja, det er et faktum at de med syndromet har større sårbarhet for andre psykiske lidelser, og at det kan være vanskeligere for de å komme seg ut av en depresjon, og at de aldri vil falle naturlig for dem å f.eks smalltalke, eller å lyve bare for å ikke såre noens følelser, men man kan lære seg så mye! Man kan øve og bli bedre på sosiale ting. Man kan finne andre verdier i livet, som gjør at man blir opptatt og ikke bruker så mye tid på å føle på ensomheten og håpløsheten.

De dype markeringene under øynene dine har ingenting med aspergers å gjøre da, det er jeg sikker på ;-)

• Har du forresten problem med lukt, lyd, berøring, lys, eller smaker? Nyere forskning på asperger viser at det i større grad er overveldelse og overstimuli av sanseopplevelser som lager problemer, og ikke bare det sosiale aspektet.
• Har du spesielle rutiner, og noen ganger rigide forventninger og krav til hvordan ting skal være, og gjøres?
• Har du spesielle interesseområder, som du blir helt oppslukt av, og der du kan ha problem med å begrense deg?
• Har du vansker med å igangsette ting, komme i gang med helt enkle oppgaver, ofte oppgaver som du finner kjedelige?

Og er du jente eller gutt? Syndromet kommer til syne i forskjellig grad hos hvert kjønn.

Jeg har viiiiirkelig tro på at dette kan ordne seg for deg, enten du har det eller ikke. Men kanskje det beste for deg i første omgang er å få klarhet i dette, gjennom en utredning.

Jeg er jente. Jeg har nesten bare guttevenner fordi jeg opplever at gutter ofte er mer direkte og bruker mindre kroppsspråk og "hint" enn jenter. Det er spesielt den subtile kommunikasjonen kvinner imellom som jeg har problemer med. Jeg vet ikke om sansene mine er noe mer overveldende enn for andre, men jeg blir lett oppslukt av ting, og det er vanskelig for meg å gjøre flere ting samtidig. Hvis det er musikk ett sted, så er det vanskelig å fortsette med det jeg holdt på med, fordi jeg blir stående og analysere musikken. Jeg synes også at det er vanskelig å sette i gang med ting som jeg ikke vet nøyaktig hvordan skal gjøres, og så blir det bare til at jeg utsetter det. Heldigvis blir man vandt til nye ting etter hvert, og jeg bruker ofte internett for å finne ut hvordan ting skal gjøres eller hva man sier før jeg starter (det kan være helt enkle, daglige ting). Det er den første gangen at ting sitter langt inne, etterpå går det bedre (da jeg var liten, hadde jeg angst for å ta bussen og å gå på butikken).

Anonymous poster hash: d9a90...471

[pantora]

Hva mener du med at du har "tendenser til" psykiske problemer?

[AnonymBruker]

Tviler på det. Jeg er omtrent lik, tror ikke det er noe galt med meg. Det er bare det at idealet er den utadvendte og sosiale personen - men alle er forskjellige, og ikke alle kan være like flinke sosialt, eller like glad i å omgås andre. Dette har ikke noe med sykdom å gjøre.

Når det gjelder psykiske problemer, kan det være helt tilfeldig. men det er kjent at psykisk syke generelt sett har litt høyere intelligens enn resten av befolkningen. Å tenke mye fører ikke alltid til noe godt... Vet jeg av egen erfaring.

Jeg har få venner, men det er nok litt selvvalgt også - jeg føler rett og slett at jeg ikke trenger så mye sosial kontakt. Har kjæreste og barn, samt god kontakt med foreldre og søsken, og det holder for meg, egentlig. Å møte nye mennesker er vanskelig, vet aldri hva jeg skal si osv. Å møte "halvkjente" er nesten enda verre - skal jeg si hei? skal jeg snakke med ham/henne? hva skal jeg si? hva skal jeg spørre om? osv. Ender ofte med å enten være for reservert, slik at jeg sikkert kan virke sur/overlegen, eller jeg kan legge ut om altfor personlige ting, som jeg angrer på i etterkant at jeg sa.

Men å lære sosiale koder handler nok mye om trening, der også Man må være sammen med mennesker.

Hvor har du lest at psykisk syke generelt har litt høyere intelligens enn resten av befolkningen?

Anonymous poster hash: 73cf7...0a3

[AnonymBruker]

Hva mener du med at du har "tendenser til" psykiske problemer?

Selvskading, angst, perioder med depresjoner, spiseforstyrrelser. Det er ikke så ille at jeg ikke fungerer i det daglige over lengere tid. Defor blir det feil å si at jeg har problemer.

Anonymous poster hash: d9a90...471

[Surriball]

Hvordan er du mtp å være "firkantet" og å følge regler? Nå er jo folk med asperger individer de også, så det slår vel ulikt ut, men mange er ganske firkantet. Å endre rutiner er vanskelig, å bryte regler kan være vanskelig (også regler man har laget selv), og det kan være vanskelig å tilpasse seg når ting ikke blir helt som du hadde tenkt.

Har en nær bekjent som har trekk av asperger eller veldig mild grad, og hun sliter med de tingene. Hun er vanskelig å avtale ting med, for hvis det ikke blir helt som hun hadde forestilt seg det så blir hun ganske vrang. Hun mener som regel godt, men framstår brutalt ærlig og kan dermed såre folk uten å mene det eller skjønne hvorfor. Hun henger seg også på nye venner som en klegg og "bruker dem opp",tuten å mene det. Men hun er veldig omtenksom og raus, mener aldri noe vondt og er veldig trivelig å være sammen med. Hun sier at hun kjente seg mye igjen i hovedpersonen i Broen på tv. Hun strever også litt med å forstå hint og å lese mellom linjene når folk sier ting til henne.

Jeg tenker at det ikke er noe i veien for å be fastlegen om henvisning sånn at du kan bli utredet. Du har ingenting å tape, og alt å vinne fordi du kan få tips til hvordan du skal mestre hverdagen bedre.

Ønsker deg alt godt, ikke noe kjekt å lese at du er ensom!

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke uttale meg om hva jeg tror ift diagnose, men ville bare si at selvom du nå er voksen så er det hjelp å få hvis det skulle vise seg at det er aspergers det krever selvsagt at du ønsker hjelp og er klar over dine egne begrensninger, men slik jeg tolker innlegget ditt så ser du deg selv ganske tydelig og har et ønske om å lære mer om sosiale koder.

Har ikke ASD selv, men har et barn med barneautisme og her vi bor er det iallefall en veldig god utredningsenhet med masse kompetanse. Har du sjekket opp om det er en autismeenhet i psykiatrien der du bor?

Mitt barn har en såpass alvorlig grad av autisme at han ikke utvikler seg uten intensiv trening og tett oppfølgning. Jeg har en del erfaring og kunnskap om autismespekteret, men det er på et helt annet plan.

i tillegg er autismespekteret så uendelig stort og selvom to personer har en diagnose med eksakt samme navn så er de individer og sliter ikke nødvendigvis med akkurat de samme tingene.

Jeg kjenner meg kjempe godt igjen i det du beskriver. Har selv blitt mobbet gjennom hele oppveksten og følt at jeg ikke passet inn. Fikk selv diagnosen adhd for kort tid siden og det hjelper å få et svar på hvorfor jeg føler meg annerledes. Egentlig har jeg visst med meg selv lenge at jeg har adhd, men det er vanskelig å faktisk ta det steget og be om hjelp, man møter ofte mye motgang pga uvitenhet om slike diagnoser.

Måtte kjempe for å få barnet mitt til utredning også, selvom det var kjempe tydelig at han hadde en diagnose i autismespekteret.

Du kan eventuelt be om å bli henvist til nevropsykolog. Og husk at en diagnose er bare et navn på et papir som gir deg rettigheter og hjelp, det forrandrer ikke den du er uansett hva helsevesenet velger å kalle det.

Anonymous poster hash: a07c0...492