33 år og singel - redd for å ende opp alene og barnløs

[Gjest jentekvinne]

Jeg traff mannen i mitt liv for litt over et år siden. Han var 10 år eldre enn meg og jeg følte endelig jeg fant en som jeg kunne være trygg på samtidig som tiltrekningen var der. Han var veldig innstilt på familie (han hadde en sønn fra før) og snakket om at han ville ha barn med meg, flytte sammen med meg og kjøpe hytte ved sjøen en uke etter vi begynte å date. Jeg ble veldig skremt av det for jeg var vant til singeltilværelsen (hadde vært singel i tre år) og så er det gjerne sånne ting man begynner å prate om etter man har vært sammen en stund. Men jeg var forelsket og sa ingenting. Etterhvert følte jeg at han ville styre veldig mye. Han sa at vi skulle feire jul sammen, reise på ferie med hele hans familie til neste år (altså i år) og at vi måtte etterhvert kjøpe større hus når familien ble større. Jeg følte ikke jeg fikk være med på den naturlige reisen med å bli klar for alle de tingene der mens forholdet pågår. Han hadde bestemt seg for hvordan fremtiden skulle se ut og jeg følte at rammene var satt. Han sa også at det var naturlig at han fikk nr til min søster og venninnene mine og at det er jo naturlig å sende sms til de. Jeg skjønner jo at han hadde det sånn med venninner/familie til eksen etter å ha vært sammen med henne i 10 år. Men jeg hadde jo lyst at å bli ordentlig kjent med han selv først og at sånne ting kommer når forholdet er trygt og godt.

Etterhvert så "flyktet" jeg hver gang han tok opp ting om fremtiden eller ville snakke om ting. Jeg truet med at jeg ville reise hjem hvis vi var hos han osv. Jeg klarte ikke å si i fra på en ordentlig måte, men begynte istedet å oppføre meg urimelig mot han selv om jeg visste at det ikke var bra. Jeg fikk mer eller mindre en fiendtlig holdning mot han fordi jeg følte ikke at jeg ble hørt når jeg sa at jeg synes det ble for mye. Jeg laget en del unødvendig drama og dyttet forholdet utfor kanten. Jeg gjorde det nesten bevisst for å se hvor langt jeg kunne strekke strikken. Han gjorde det selvfølgelig slutt etter et halvt år og jeg var fullstendig knust! Jeg har aldri hatt sånn kjærlighetssorg før og jeg hadde rett og slett ikke lyst å leve videre. Han ville ikke bli sammen igjen, forståelig nok. Jeg har virkelig slitt for å komme over dette, spesielt siden det hovedsakelig var min feil. Det har virkelig gjort noe med meg, jeg føler jeg har ødelagt livet mitt. Og nå er jeg redd jeg ender opp alene og barnløs, at jeg aldri finner noen som han igjen.

Noen som har lignende erfaringer der det har ordnet seg?

[AnonymBruker]

Jeg er redd for det samme...

Anonymous poster hash: 802ae...349

[Gjest jentekvinne]

Jeg prøver å trøste meg med alle som har funnet lykken når de er 34-35, men det er ikke lett. Alle sier det kommer til å ordne seg for meg, men tror ikke alle forstår hvordan det er å sitte alene og tenke alle disse vonde tankene.

Hva gjør du for å dempe frykten?

[AnonymBruker]

Jeg prøver å trøste meg med alle som har funnet lykken når de er 34-35, men det er ikke lett. Alle sier det kommer til å ordne seg for meg, men tror ikke alle forstår hvordan det er å sitte alene og tenke alle disse vonde tankene.

Hva gjør du for å dempe frykten?

Fin flere bein å stå på, og flere verdier, ikke bare mann og barn. Det er ikke nødvendigvis lykken (les bare her inne noen timer på de forskjellige fora). Har du flere ting som betyr noe i livet, ramler du ikke sammen den dagen det er for seint.

Du gjorde ingenting galt, han presset deg for fort og for kraftig. Det virker som en kontrollerende og egoistisk mann, mye mulig det kunne blitt et psykisk slitsom forhold for deg i lengden. Du tok en riktig avgjørelse.

Legg det bak deg, forsøk å ikke tenke så mye på dette nå, ta deg fri et år, og så gå på mannejakt igjen.

Lykke til

Anonymous poster hash: 3f536...8c5

[AnonymBruker]

mine kort sier at du vil møte den rette etter du finner deg selv. Bli kjent med deg selv, sett deg selv litt i sentrum og lek litt (nå tenker jeg ikke sex, men vanlig bli kjent med deg selv). Vet du egentlig hvem du er og hva du vil?

Ikke la sinne og raseri være det som definerer deg som person.

Må du finne lykke på din vei.

Anonymous poster hash: d160e...a1a

[Gjest HarryDotter]

Ja har du opplevd en god mann, så finnes det da flere av den typen.

Er vel bare å begynne å lete etter neste kar....eneste som nytter. Men det går vel greit å være singel også vel? Er mye du slipper med det vetu

Man MÅ vel ikke ha mann og barn for å leve fullverdig vil jeg anta.

[AnonymBruker]

Det fins alltid en ny, men du bør lære deg å kommunisere til neste gang.

Anonymous poster hash: c017f...c31

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd litt det samme som deg ts.

Møtte en fyr i fjor sommer som hadde planlagt framtiden vår ganske detaljert etter 2-3 dates. Hvor vi skulle dra på ferier, at vi skulle bosette oss på øya der halve slekten hans bodde, og etter en stund overta morens hus. Barna våre skulle døpes i det lokale bedehuset og ha en "god kristen oppvekst" som han kalte det...Det var liksom ikke måte på. (han var veldig religiøs og hadde et ganske konservativt kvinnesyn).

Jeg gikk fort lei av dette, og han hadde så mange fordommer. Hadde jeg fortsatt forholdet med ham hadde jeg sikkert vært forlovet og kanskje også gift nå. Men jeg kuttet han ut og er glad for det - selv om jeg nå fortsatt er singel. Venter heller på en jeg virkelig kan leve et bra liv sammen med, om ikke er singellivet bedre. Dessuten er det mange i vår generasjon som ikke har barn.

Anonymous poster hash: f1dcc...648

[Gjest jentekvinne]

TS her. Takk for opppmuntrende ord

Som regel så har det dukket opp nye så jeg håper jo at det gjør det denne gangen også. Men det ble plutselig soleklart for meg hvor viktig det er med kommunikasjon for å få et forhold til å fungere. Ikke minst at jeg sitter igjen som den store taperen når jeg har oppført meg på en måte som jeg aldri trodde var mulig.

Mann og barn er ikke alt. Men jeg merker at jeg ønsker meg det mer og mer. Jeg har begynt å se på muligheten for å få barn ved hjelp av donor, tenker at det kan bli en realitet.

[Zouk]

TS her. Takk for opppmuntrende ord

Som regel så har det dukket opp nye så jeg håper jo at det gjør det denne gangen også. Men det ble plutselig soleklart for meg hvor viktig det er med kommunikasjon for å få et forhold til å fungere. Ikke minst at jeg sitter igjen som den store taperen når jeg har oppført meg på en måte som jeg aldri trodde var mulig.

Mann og barn er ikke alt. Men jeg merker at jeg ønsker meg det mer og mer. Jeg har begynt å se på muligheten for å få barn ved hjelp av donor, tenker at det kan bli en realitet.

Hei

Du er ikke den store taperen her, skjønner du. OK, du tenker tilbake og ser at du oppførte deg på en måte du ikke vil være bekjent av. Hva sier det om deg? At du har selvinnsikt, og at du tar ansvar for din egen oppførsel. Bra!!

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men du prøvde å kommunisere og ble ikke hørt. Begynte du med det du kaller "urimelig oppførsel" etter at du sa i fra at han planla for mye for fort?

Det å henvende seg til en elsket person, en som betyr mye, for så å oppleve at vedkommende bare turer frem uten å forstå eller ønske å forstå er veldig vondt.

I tilknytningens verden er det direkte skremmende. Selvsagt er kommunikasjon viktig, men da kreves det to. Som en annen var inne på: Han presset deg for hardt og ignorerte grensene dine. Er det derfor du er så lei deg? Fordi en som var så viktig for deg var så lite imøtekommende og dermed gjorde deg "uviktig" for seg?

Greit, kanskje du kan jobbe med å bli tydeligere. Men en person som planlegger hele fremtiden deres uten å sjekke hvordan du ser på sakene er veldig selvsentrert og lite omtenksom.

Du har opplevd hvordan det er å bli ignorert når du gir uttrykk for dine behov. Hvis det skjer igjen kommer du til å ta det til etterretning mye fortere og fjerne deg fra relasjonen mye fortere. (Selvsagt avhengig av hvor viktig temaet er for deg og hvor viktig relasjonen er for deg).

For en stund siden kom jeg meg ut av et forhold etter en periode med absolutt "urimelig oppførsel" fra min side. Jeg tok opp samme hendelse og tema om og om og om igjen fordi jeg ville så fryktelig gjerne at han skulle forstå meg. Men nei. Er ikke stolt av det, men når har jeg lært.

Jeg er eldre enn deg og har således dårligere tid med tanke på "mann og kjernefamilie"-pakken. Men det kan bli en veldig ubehagelig pakke med feil partner. Så tross alt er jeg glad deg gikk som det gikk.

Alt godt til deg.

[Gjest jentekvinne]

Hei

Du er ikke den store taperen her, skjønner du. OK, du tenker tilbake og ser at du oppførte deg på en måte du ikke vil være bekjent av. Hva sier det om deg? At du har selvinnsikt, og at du tar ansvar for din egen oppførsel. Bra!!

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men du prøvde å kommunisere og ble ikke hørt. Begynte du med det du kaller "urimelig oppførsel" etter at du sa i fra at han planla for mye for fort?

Det å henvende seg til en elsket person, en som betyr mye, for så å oppleve at vedkommende bare turer frem uten å forstå eller ønske å forstå er veldig vondt.

I tilknytningens verden er det direkte skremmende. Selvsagt er kommunikasjon viktig, men da kreves det to. Som en annen var inne på: Han presset deg for hardt og ignorerte grensene dine. Er det derfor du er så lei deg? Fordi en som var så viktig for deg var så lite imøtekommende og dermed gjorde deg "uviktig" for seg?

Greit, kanskje du kan jobbe med å bli tydeligere. Men en person som planlegger hele fremtiden deres uten å sjekke hvordan du ser på sakene er veldig selvsentrert og lite omtenksom.

Du har opplevd hvordan det er å bli ignorert når du gir uttrykk for dine behov. Hvis det skjer igjen kommer du til å ta det til etterretning mye fortere og fjerne deg fra relasjonen mye fortere. (Selvsagt avhengig av hvor viktig temaet er for deg og hvor viktig relasjonen er for deg).

For en stund siden kom jeg meg ut av et forhold etter en periode med absolutt "urimelig oppførsel" fra min side. Jeg tok opp samme hendelse og tema om og om og om igjen fordi jeg ville så fryktelig gjerne at han skulle forstå meg. Men nei. Er ikke stolt av det, men når har jeg lært.

Jeg er eldre enn deg og har således dårligere tid med tanke på "mann og kjernefamilie"-pakken. Men det kan bli en veldig ubehagelig pakke med feil partner. Så tross alt er jeg glad deg gikk som det gikk.

Alt godt til deg.

Ja, jeg følte at han planla veldig mye veldig fort. Jeg er mer sånn at man må la det utvikle seg naturlig. Han hadde allerede vært med på den "reisen" sammen med eksen og var sikkert vant til å planlegge mye. Jeg synes det ble overveldende for plutselig skulle vi reise på hytteturer, jeg skulle møte sønnen hans, jeg skulle reise på ferie sammen med sønnen, vi skulle til Syden...Det ble mange omveltninger i livet mitt i løpet av kort tid. Jeg ser nå at jeg burde sagt i fra hver gang jeg tenkte at jeg var uenig. Jeg begynte å gjøre det, men jeg ble ikke alltid hørt nei. Så da begynte den urimelige oppførselen min. Men ser nå tilbake på at jeg burde aldri latt meg selv oppføre meg på den måten. Det har vært en livsendring for meg. Jeg går til psykolog for å få hjelp til alt dette, min oppførsel i forhold er bunnet i barndommen min. Men det jeg sliter med nå er om det er for sent for meg med mann og barn. Eksen min sitter forsatt i meg og jeg grubler veldig mye på alt som har skjedd og tenker på at hvis jeg hadde bare roet litt ned og ikke vært så dramatisk så hadde vi fortsatt vært sammen.

[Meline37]

TS her. Takk for opppmuntrende ord

Som regel så har det dukket opp nye så jeg håper jo at det gjør det denne gangen også. Men det ble plutselig soleklart for meg hvor viktig det er med kommunikasjon for å få et forhold til å fungere. Ikke minst at jeg sitter igjen som den store taperen når jeg har oppført meg på en måte som jeg aldri trodde var mulig.

Mann og barn er ikke alt. Men jeg merker at jeg ønsker meg det mer og mer. Jeg har begynt å se på muligheten for å få barn ved hjelp av donor, tenker at det kan bli en realitet.

Jeg tror at vi damer tenker mye på at vi vil ha barn, og derfor blir vi litt desperate etter at vi må ha en mann. Jeg har alltid tenkt slik. Men jeg har to barn. Jeg har funnet ut at jeg ikke vil løpe rundt og være hysterisk lenger for å finne meg en mann for å få en familie lenger. For jeg har erfart at da blir jeg ofte lurt. Mange sier at de vil ha barn, også vil de ikke allikevel. Og uansett så har jeg to barn, og har funnet ut at jeg vil ta vare på de, og heller ta livet med ro, og heller finne en skikkelig mann og ikke bare ta til takke med en av desperasjon for å få flere barn. Samtidig så er det slik i mitt tilfelle at jeg tror barna har best godt av at jeg ikke får flere barn, og heller bare får en kjæreste. For det er ikke så enkelt for barna med halvsøsken her og der. Slik er det i mitt tilfelle, men du har ikke barn fra før av. Jeg forstår tankene dine. Men vit at å få barn betyr bekymringer for livet. Du må leve med barna i tankene dine resten av ditt liv. Og det er mye tøfft en må igjennom også. Så trøst deg med det. Jeg kan føle meg veldig stresset av og til i morsrollen, men jeg elsker barna overalt på jord og kunne jo selvfølgelig ikke tenkt meg å være uten dem. Men jeg vet at det er faktisk ganske tøfft å være mor av og til.

Hvis jeg var barnløs og tiden begynte å gå i fra meg, så ville jeg heller vurdert donor enn å løpe etter mennene for å få barn. Men det beste er jo å ha en mann som man virkelig elsker og få et barn med akkurat han. Det er jo det som er det beste!. Men den virker det ofte håpløst å finne.

Endret 5. juli 2014 av Meline37

[AnonymBruker]

Å begynne å vurdere donor når man er 33 blir krisemaksimering av dimensjoner. Du har jo antagelig mange år igjen hvor du er fruktbar. Jeg kan forstå at man har en kjærlighetssorg, men denne selvmedlidenheten på grunn av at man har vært alene en liten stund og ikke har barn akkurat nå, blir vel patetisk, tatt din alder i betraktning. Det finnes mange andre i verre situasjoner enn deg.

Anonymous poster hash: 694c4...692