33 år og singel - redd for å ende opp alene og barnløs

[AnonymBruker]

Jeg traff mannen i mitt liv for litt over et år siden. Han var 10 år eldre enn meg og jeg følte endelig jeg fant en som jeg kunne være trygg på samtidig som tiltrekningen var der. Han var veldig innstilt på familie (han hadde en sønn fra før) og snakket om at han ville ha barn med meg, flytte sammen med meg og kjøpe hytte ved sjøen en uke etter vi begynte å date. Jeg ble veldig skremt av det for jeg var vant til singeltilværelsen (hadde vært singel i tre år) og så er det gjerne sånne ting man begynner å prate om etter man har vært sammen en stund. Men jeg var forelsket og sa ingenting. Etterhvert følte jeg at han ville styre veldig mye. Han sa at vi skulle feire jul sammen, reise på ferie med hele hans familie til neste år (altså i år) og at vi måtte etterhvert kjøpe større hus når familien ble større. Jeg følte ikke jeg fikk være med på den naturlige reisen med å bli klar for alle de tingene der mens forholdet pågår. Han hadde bestemt seg for hvordan fremtiden skulle se ut og jeg følte at rammene var satt. Han sa også at det var naturlig at han fikk nr til min søster og venninnene mine og at det er jo naturlig å sende sms til de. Jeg skjønner jo at han hadde det sånn med venninner/familie til eksen etter å ha vært sammen med henne i 10 år. Men jeg hadde jo lyst at å bli ordentlig kjent med han selv først og at sånne ting kommer når forholdet er trygt og godt.

Etterhvert så "flyktet" jeg hver gang han tok opp ting om fremtiden eller ville snakke om ting. Jeg truet med at jeg ville reise hjem hvis vi var hos han osv. Jeg klarte ikke å si i fra på en ordentlig måte, men begynte istedet å oppføre meg urimelig mot han. Jeg fikk mer eller mindre en fiendtlig holdning mot han fordi jeg følte ikke at jeg ble hørt når jeg sa at jeg synes det ble for mye. Jeg laget en del unødvendig drama og dyttet forholdet utfor kanten. Jeg gjorde det nesten bevisst for å se hvor langt jeg kunne strekke strikken. Han gjorde det selvfølgelig slutt og jeg var fullstendig knust! Jeg har aldri hatt sånn kjærlighetssorg før og jeg hadde rett og slett ikke lyst å leve videre. Han ville ikke bli sammen igjen, forståelig nok. Jeg har virkelig slitt for å komme over dette, spesielt siden det hovedsakelig var min feil. Og nå er jeg redd jeg ender opp alene og barnløs, at jeg aldri finner noen som han igjen.

Noen som har lignende erfaringer der det har ordnet seg?

Anonymous poster hash: a36e5...94f

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe problem med ham. Vil en mann drømme og planlegge, så la ham gjøre det. Mange jenter også begynner å velge navn til felles barn bare noen mnd etter å ha møtt en mann. Selvfølgelig, ikke alle sier det høyt.

Det som er saken er at du må finne en man som du føler mer likestilt med, der begge får bestemme og kan kommunisere.

Anonymous poster hash: ca455...b1b

[Gjest Hedra]

Du må tørre å stå for deg selv å si ifra. Hverken han eller en kommende vil kunne lukte hva du tenker eller nødvendigvis gjøre alt etter din tanke.

Exen hadde med stor sannsynlighet forstått og tatt hensyn men så lenge du lot han dure frem, var det ingen grunn for han til å forstå at noe var galt.

Psykolog kan være et godt sted å begynne..også ville jeg skrevet et brev til exen og fortalt hvorfor du ble så uvennelig.

[Gjest jentekvinne]

TS her. Nei, det var forsåvidt ikke noe problem med han. Men de fleste jeg snakker med slipper å måtte svare på alle spørsmål om felles fremtid en uke etter man har truffet hverandre. Jeg ga jo beskjed om at jeg synes det ble altfor mye og jeg holdt avstand noen dager. Men ja, senere når han tok opp at vi burde feire jul sammen og slike ting så burde jeg sagt i fra når jeg følte det ble helt feil. Det gjorde jeg altså ikke og det får jeg svi for nå. Jeg går til psykolog, det gjorde jeg før jeg møtte han. Det er ting i barndommen som gjør at å uttrykke mine følelser på en rolig og reflektert måte ikke er min sterkeste side. Det jobber jeg med nå.

Jeg snakket med han noen mnd etter det ble slutt og han vet at jeg er veldig lei meg. Men han sier at han må tenke på sønnen sin og føler ikke det blir rett å gå tilbake til meg.

Problemet nå er hvordan jeg skal komme meg videre og leve med tanken om at jeg spolerte sjansen min for fremtid sammen med en mann. Frykten for å ikke få familie er overveldende.

For dere som spør om jeg vet hva jeg egentlig vil....det visste jeg ikke når jeg ble sammen med han. Jeg ville bare ha en kjæreste og ta det derfra. Dere har nok rett når jeg burde ta litt tid for meg selv. Samtidig føler jeg at jeg begynner å få det travelt

[Biloba]

Problemet nå er hvordan jeg skal komme meg videre og leve med tanken om at jeg spolerte sjansen min for fremtid sammen med en mann. Frykten for å ikke få familie er overveldende.

Du gjorde kanskje en del feil i kommunikasjonen, men det gjorde virkelig han også. Altfor mye alvor altfor tidlig, han behandlet deg som et middel for å bli en større familie fra første uke, og du gjorde riktig i å ikke la deg låse til noe du ikke kunne stå inne for.

[Peter007]

Hei.

Ut fra det du beskriver kommuniserte du dårlig når du følte han gikk for fort fram. Over streken for det du kunne tolerere. Men når dette er sagt, er dette mannen for deg resten av livet? Jeg tror ikke det. Dine følelser er sterkere enn forstanden.

Vil du leve en som dette, en som tar styringen fullstendig. Ja en hører om menn som er tiltaksløse. Ja de finnes men også mange i forhold har trukket seg unna da de lar kona styre dette løpet for å unngå konflikter. Dette er ikke noe liv heller.

Du drømmer om at dere skal planlegge sammen. Det kan godt skje du finner en slik mann som er helt enig med deg. Kanskje du også finner en som lar deg bestemme alt da han ikke er enig med deg. Men det virker som du ikke skal finne en som overkjører deg på områder du vil ha meninger om.

Har jeg vært deg ville ikke sutret over denne mannen selv om du har hjertesorg.

Ditt innlegg fokuserer på å få barn. Det er ikke sikkert du blir mor i den ideelle kjernefamilesituasjonen.

Det er mange damer som får barn utenfor det tradisjonelle a4 familielivet. Dette må du ta et standpunkt til.

Jeg mener ikke du skal finne deg et offer og pule på deg en unge. Men snakk med menn du kjenner. Det finnes også de som velger kunstig befruktning.

Damer som puler på seg en unge med en mann som ikke vet/vil han blir far er ikke noe. Heller ikke damer som puler på seg unge med "ukjent mann" for ¨bli mor. Barn har i følge FNs barnekonvensjon rett til å vite sitt opphav men det er ikke satt noen alder for når. Noen får vite det i voksen alder noen aldri.

Prøv å unngå det siste avsnittet.

"Menn og tomflasker finnes det nok av".

Fin deg en mann som er som deg.

[AnonymBruker]

TS her. Nei, det var forsåvidt ikke noe problem med han. Men de fleste jeg snakker med slipper å måtte svare på alle spørsmål om felles fremtid en uke etter man har truffet hverandre. Jeg ga jo beskjed om at jeg synes det ble altfor mye og jeg holdt avstand noen dager. Men ja, senere når han tok opp at vi burde feire jul sammen og slike ting så burde jeg sagt i fra når jeg følte det ble helt feil. Det gjorde jeg altså ikke og det får jeg svi for nå. Jeg går til psykolog, det gjorde jeg før jeg møtte han. Det er ting i barndommen som gjør at å uttrykke mine følelser på en rolig og reflektert måte ikke er min sterkeste side. Det jobber jeg med nå.

Jeg snakket med han noen mnd etter det ble slutt og han vet at jeg er veldig lei meg. Men han sier at han må tenke på sønnen sin og føler ikke det blir rett å gå tilbake til meg.

Problemet nå er hvordan jeg skal komme meg videre og leve med tanken om at jeg spolerte sjansen min for fremtid sammen med en mann. Frykten for å ikke få familie er overveldende.

For dere som spør om jeg vet hva jeg egentlig vil....det visste jeg ikke når jeg ble sammen med han. Jeg ville bare ha en kjæreste og ta det derfra. Dere har nok rett når jeg burde ta litt tid for meg selv. Samtidig føler jeg at jeg begynner å få det travelt

Vel, om du sa fra åpent og greit at "nei, nummeret til søsteren min får du ikk før vi to har blitt godt kjent - noe annet er bare merkelig for meg og dette bestemmer faktisk jeg" (for eksempel) og han ikke evnet respektere det så vil jeg si at å bli kvitt han er et kupp for deg.

Å være 33 og singel er faktisk betydelig bedre enn å være 33 og fanget i et forhold med en kontrollerende mann livet ut fordi en har et barn sammen.

Anonymous poster hash: 7f184...14a

[Gjest Iben]

Hvis det er barn du er ute etter, så få barn med en venn.

[AnonymBruker]

Skjønner at du syns du begynner å få dårlig tid, for de fleste menn over 30 er enten etablert i faste forhold, er nyskilte og har gjerne opptil flere barn med eksen(e), og de single uten barn er gjerne fyrer du virkelig ikke vil ta med hjem til mor...

Er selv noen få år eldre enn deg (og har vært sammen med samme fyren i 11 år...), og jeg ser at de damene jeg kjenner som var single da de bikket 30 stort sett fortsatt er det, da utvalget av bra fyrer er smalt...

Anonymous poster hash: 1d10e...c28

[Gjest jentekvinne]

Da må jeg spørre deg....sier du det samme til venninnene dine som du sier til meg? For å være helt ærlig så har jeg hatt mer sjans på menn nå i min alder enn jeg noensinne har hatt. Og det er ikke bare single menn som prøver seg, også de som er ulykkelig gift. Det betyr ikke at jeg sier ja til alt som kommet min vei, gifte menn holder jeg meg langt unna.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg klipper inn tekst. Men i fht til det å tilbringe resten av livet mitt med han så er han faktisk den eneste jeg har møtt som jeg har følt jeg kunne det med. Samtidig ser jeg at den aldersforskjellen og livene vi levde før vi møtte hverandre har nok gjort at vi ikke hadde forståelse for hverandre sitt behov. Jeg ville ta det rolig, han ville ha en storfamilie med en gang.

Jeg prøvde å si i fra noen ganger når han sa ting om hvordan forhold burde være og er, men når det kommer ting hele tiden så er det tilslutt vanskelig å si i fra. Så ja, kan si at noen ganger ble jeg ikke hørt. Samtidig har jeg ansvar også for å ikke overreagere og ta ting på en ordentlig måte.

Jeg bare håper at jeg en dag møter en flott fyr som jeg får både vennskap og kjærlighet med.