Mamma ødelegger selvtilliten min.....

[AnonymBruker]

Jeg har en mamma som alltid har gitt meg dårligere selvtillit. Vi krangla mye da jeg var yngre(i tenårene). Jeg sa ofte at jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt adoptert bort til dem. Da sa hun at jeg kom til å bli akkurat som min biologiske mor. Skjønner at det var slemt sagt av meg, men syns det var verre av hun som var den voksne den gangen. Det var utrolig vondt at hun brukte det på en negativ måte, da hun selvsagt er en del av meg(fysisk).

Hun klagde og synes det var gøy å tulle med at jeg sjelden var utafor rommet. At hvis jeg skulle få husarrest måtte det bli å tvinge meg til å gå ut. Grunnen til at jeg sjelden var ute var at jeg har ADD og leksene tok veldig lang tid. Jeg hadde nesten ikke venner heller. Jeg ble mobba hele barneskolen, noe hun ikke trodde på da. Hun tvang meg uansett på skolen. Nå når jeg er voksen og har kommet innpå det sier hun bare "det var da ikke så ille","det er ikke alltid det er de andre det er noe galt med vet du".

Hun sier fortsatt negative ting om det meste. Hvis det er noe jeg sier jeg vil gjøre får jeg bare høre at det kanskje ikke er så lurt og at jeg bare blir skuffet når jeg ikke greier det. Hun har null tro på at jeg kan få til noe som helst. Små ting som å måtte bytte buss for å komme hjem tror hun ikke jeg klarer, bare fordi jeg hadde angst for buss for flere år siden. Hun har også sagt at hun kommer til å ringe barnevernet hvis jeg blir gravid. Hvem sier sånn til datteren sin?!

Jeg har bare tatt imot og prøvd å komme igjennom det. Men nå har hun begynt så smått på samme måten til kjæresten min. Han var veldig lei seg etter forrige gang vi var der. At hun oppfører seg sånn mot han gjør meg forbanna!

Noen som har erfaringer og/eller har noen meninger om hva jeg kan gjøre?

Anonymous poster hash: 72792...794

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med henne? Sette deg ned og si at det hun sier og gjør sårer deg? Dersom du har gjort det og det ikke funker, så tror jeg rett og slett at jeg hadde kutta kontakten.. Vi velger ikke foreldrene våre selv, og dersom de bryter deg ned mer enn de bygger deg opp, så trenger du de rett og slett ikke.

Anonymous poster hash: 9a1d0...8c5

[AnonymBruker]

Det som er problemet er at vi bor noen hundre meter unna dem, så det blir veldig vanskelig.....

Anonymous poster hash: 72792...794

[AnonymBruker]

Min mor har også vært slik. Jeg prøvde å snakke med henne,til slutt endte det opp med at jeg ikke greide å være ærlig og åpne meg,fordi jeg visste hvilke svar jeg fikk. Kuttet derfor ut all kontakt i 2 år,og nå,6 år senere har vi en meget god tone,og viser respekt ovenfor hverandre.

Anonymous poster hash: 91ccc...7f5

[AnonymBruker]

Hun mobber jo deg. Kom deg vekk.

Har en mor som høres nesten helt lik ut, som aldri trodde jeg kunne oppnå noe, og trodde jeg løy hele tiden. Jeg ble aldri tatt seriøst, uansett om jeg gren foran henne. Da var jeg bare "oppmerksomhetssyk".

Jeg flyttet ut, men hun får meg fortsatt til å føle meg elendig når jeg enten er hjemme, eller hun ringer. Jeg har prøvd i sikkert 8 år å få henne til å innse det, og ingenting hjelper. Da må jeg nesten gå videre, uten henne. Hvis du vil ha det bedre, så må du gi slipp på henne. Husk: MANGE er/ og har vært i din situasjon, og det er ikke egoistisk å gå videre. Det er helt nødvendig for at du skal få det bra.

Anonymous poster hash: c9964...b07

[AnonymBruker]

Hold deg unna henne, enkelt og greit Ikke fortell henne noe som helst : )

Anonymous poster hash: 8e4c8...854

[AnonymBruker]

Jeg skal holde meg unna henne så godt jeg kan. Jeg vet at hun ikke kan forandre seg. Og at hun sier alt fordi hun vil meg alt godt, men det virker helt motsatt. Det er slitsomt å bli behandla som en fireåring som trenger å passes på.

Anonymous poster hash: 72792...794