Klarer ikke slå meg skikkelig til ro med dama..

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er 27 år og har vært sammen med kjæresten (25 år) min i 3 år. Vi er samboere uten barn.

Saken er at jeg nå i over ett års tid har gått å tvilt på forholdet våres. Jeg vingler mellom tanken på å gjøre det slutt, og slå meg til ro med henne. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Hun har flere gode sider, og noen negative. Men alle har da det..?

Jeg gidder ikke å gå så veldig innpå hva som gjør meg så usikker, men av og til føles det ut som vi er på to forskjellige planeter. Ikke ta dere nært av dette er dere snill, men hun har en tendens til å vært litt ´´dum og deilig´´. Jeg må alltid organisere ting da hun ikke forstår mye av det som skjer i denne verden. Det går ikke ann å diskutere historie, politikk eller andre voksne emner med henne for det er for avansert. Det hun liker å diskutere er hvilke møbler vi skal kjøpe, hva vi skal ha til middag og hvor vi skal reise neste år. Hun er også svært implusiv og tenker sjeldent over fordeler og ulemper når det gjelder viktige avgjørelser.

De positive sidene hennes er selvsagt at hun er veldig godhjertet og snill. Hun bryr seg om dyr og menneskene rundt henne og er generelt et positivt menneske. I tillegg ser hun veldig bra ut, som selvfølgelig er et lite pluss.

Jeg har kommet til den alderen at jeg ønsker barn og slå meg til ro, men vet som sagt ikke om dette er jenta å gjøre det med. En dag vil jeg gifte meg med henne, en annen dag vil jeg bryte ut. Dersom jeg gjør det slutt vil hun ta det svært tungt i likhet med meg. Hun har dog et svært lite nettverk i forhold til meg, og kommer nok til å ta det verre enn meg.

Noen andre i samme situasjon?

- Petter

Anonymous poster hash: 6c99a...30f

[Gjest Pheel]

Min første tanke er at om du er så usikker etter såpass lang tid sammen, så er det ikke rett for deg, om det er slik at du faktisk er klar for å slå deg til ro.

Selv har jeg hatt samme partner lenger enn deg, og er virkelig ikke i tvil. Og tror at om det faktisk er rett, så er man heller ikke det.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, bare at jeg er kvinnen.

Det er jo jeg som er yngst i forholdet, men jeg er den som er klar for å kunne slå meg til ro, men blir veldig usikker på partneren min å lurer veldig på om det er han jeg skal ha som far for mine barn, for selvom han nærmer seg 30 virker det ikke som han har noen planer overhodet på fremtiden vår... Å det bekymrer meg jo.

Jente 24

Anonymous poster hash: 264f6...9b4

[Gjest Blomsterert]

Når du er så ambivalent i forhold til henne,tror jeg du ikke føler dypt nok. Virker som du respekterer henne og er glad i henne,men du tviler så pass mye på fremtiden med henne at det nok ikke er den dypere kjærligheten.

Håper du finner ut av det på en eller annen måte,og om det blir sånn at du velger å gå,så ikke få altfor dårlig samvittighet fordi hun ikke har SÅ stort nettverk.

Og kjærlighetssorg GÅR over. Slik du beskriver henne,får hun nok kjæreste igjen :-)

Dere fortjener begge en som elsker dere hvor det er gjensidig.

[Gjest brutal_mann]

Tingene du trekker frem tyder jo på at dere ikke har ting å utfordre hverandre på rent mentalt. da vil det etter hvert bli uutholdelig. Jeg tror jeg hadde tatt den tunge praten før barn kommer inn i bildet.

[AnonymBruker]

Jeg er den jenta som er interessert i politikk, språk, historie og slike ting som alltid blir valgt vekk fordi jeg ikke er "deilig" nok. Syns det er så synd å lese slikt, folk blir liksom aldri fornøyde nå lengre.

Anonymous poster hash: 590c0...da2

[Gjest Ung tøff mann]

Jeg er den jenta som er interessert i politikk, språk, historie og slike ting som alltid blir valgt vekk fordi jeg ikke er "deilig" nok. Syns det er så synd å lese slikt, folk blir liksom aldri fornøyde nå lengre.

Anonymous poster hash: 590c0...da2

[Gjest Inggolf]

Tingene du trekker frem tyder jo på at dere ikke har ting å utfordre hverandre på rent mentalt. da vil det etter hvert bli uutholdelig. Jeg tror jeg hadde tatt den tunge praten før barn kommer inn i bildet.

Det var akkuratt det jeg også tenkte. Om du TS plages av lite mental utfordring nå etter kun 3 år, så tviler jeg på at du er noe mindre plaget om 6,7,8 år osv..Men etter 3 år så har dere en lang historie sammen, en historie som ingen her aner noe om, så den eneste som kan riktig beslutning er deg selv.

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å gjøre det slutt.

For begges skyld.

Hun er som hun er, og du er som du er.

La både henne og deg selv slippe å kaste bort flere år av deres liv.

Det er såpass grunnleggende ting du savner i forholdet.

Og når hun en gang oppdager at du synes at hun kommer til kort, vil hun bli veldig såret.

Det nytter ikke å "ta praten" om noe hun ikke får gjort noe med.

Nå vet du jo hva som er viktig for deg i et forhold, så neste gang bør du se forbi innpakningen og sjekke at dere passer sammen på andre måter også.

Det er slike lærdommer livet gir en.

Anonymous poster hash: d19f0...3eb

[Blondepiken]

Dette er som å lese tankene jeg hadde før jeg valgte å gå fra samboeren min. Det var akkurat som du beskriver, verdens snilleste og godeste, men han var på en måte på en annen planet. Vi kunne ikke ha lange og type samtaler fordi han konstant var på "overflaten" og det virket på en måte som om vi så verden helt ulikt. Vi var sammen lenge og hadde fremtidsplanene så å si klare. Jeg byttet mellom å ønske meg dem og en magefølelse som fortalte meg at noe ikke var riktig. Jeg valgte til slutt å høre på magefølelsen, noe jeg vanligvis ikke er flink til, og angrer ikke. Ble rart og trist selvfølgelig, men kommer seg med tiden. Han har også taklet det mye bedre enn jeg fryktet (hadde lite nettverk men dette kom seg når han ble nødt til å gjøre noe med det).

Nå er det jo selvfølgelig ikke sikkert at det blir slik for dere, dette er jo bare min erfaring. Men jeg forstår fortvilelsen din og vet at det å gå med disse tankene er noe som tar mye krefter og tærer på humøret. Ønsker deg uansett beslutning lykke til! Bedre å ta et gjennomtenkt valg nå enn om 5/10 års tid

[AnonymBruker]

Jeg var i noelunde samme situasjon som deg ts, men jeg holdt ikke ut så lenge du har gjort.

Nå er det jo selvfølgelig ikke nok informasjon til at jeg kan sammenligne alt men..

Hun er verdens peneste, er / ville blitt en god husmor, og verdens snilleste med tanke på omsorg for andre.

Men!

Når man kommer fra 2 forskjellige planeter (jeg tenkte slik helt i fra starten, og trodde ting ville bli bedre etter hvert, men det ble det aldri) så kræsjet også kommunikasjonen en del. Det som var logisk for meg, var totalt ulogisk for henne (og omvendt). Det førte til at jeg tvilte mye på meg selv.. var det jeg som var dum, og ikke forklarte meg bra nok? Ting som jeg selv følte var veldig innlysende, var ikke det for henne...

Jeg følte meg til tider veldig dum overfor henne, for når vi "kræsjet" fikk hun alltid meg til å føle meg dum som hadde reagert slik / gjort sånn og sånn / gjort alt feil etc.

Holdt på å bli gal i hodet jeg. Tvilte på meg selv og min "logikk".

Jeg ble "lei" av henne. Følte hun var umulig å forstå seg på. Ingen mental stimuli i det hele tatt.


Avsluttet forholdet.

Og jeg ser nå i ettertid at jeg gjorde det rette valget. Det spiller ingen rolle om du er verdens peneste/deiligste og snilleste person, jeg ble drit lei de logiske bristene / kræsjene våres.. Ikke forstod hun meg eller min humor heller.

Jeg har møtt noen jenter nå i ettertid, og jeg blir egentlig helt "sjokkert" over hvor enkle de er å ha med å gjøre. Vi KOMMUNISERER, vi FORSTÅR hverandre. De kommer fra MIN planet.

Anonymous poster hash: 2c937...7c6

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen TS, og jeg er dame.

Jeg hadde et slags forhold til en mann i nesten 2 år, som aldri ble til noe mer fra min side for han brydde seg bare om overflatiske saker (hva han skulle spise, sydenreiser, TV-programmer, forbrukertester i VG, håret sitt etc) men ingen interesse for verden rundt seg. Han var snill og følsom, men vi hadde ingenting å prate om. Og det holder ikke i lengden.

Jeg har ville tenkt meg nøye om, om det er liv laga.

Anonymous poster hash: 3443c...05a

[lillsunshine]

Det at dere er fra to forskjellige planeter vil ikke endre på seg de neste årene når det er det inntrykket du sitter igjen med etter 3 år. Tror heller at avstanden kan bli større.

De negative sidene hennes vil nok veie tyngre enn de positive du har listet opp. Dessuten, som andre sier her, vil du kunne finne alle de kvaliteten der hos en annen jente som du heller vil være mer på bølgelengde med.

Du føler nok mest på samvittigheten om å såre henne, men av og til må en ta litt upoplære valg. Det blir sikkert vondt for henne, men jeg er helt sikker på at hun med sine egenskaper vil finne seg en mann som er mer på bølgelengde med henne.

[Gjest Whitestripes]

Jeg er den jenta som er interessert i politikk, språk, historie og slike ting som alltid blir valgt vekk fordi jeg ikke er "deilig" nok. Syns det er så synd å lese slikt, folk blir liksom aldri fornøyde nå lengre.

Anonymous poster hash: 590c0...da2

Det er jo det store paradokset her. Du er interessant, oppegående og sikkert en god partner, men blir valgt vekk fordi du (mener selv) at du ikke er deilig nok. TS har valgt dame ut fra utseende, og nå begynner han å savne sånne egenskaper som du har. Som man reder, så ligger man. Velger man overflatisk, får man overflatisk. Velger man dybde, får man dybde.

[AnonymBruker]

Det er jo det store paradokset her. Du er interessant, oppegående og sikkert en god partner, men blir valgt vekk fordi du (mener selv) at du ikke er deilig nok. TS har valgt dame ut fra utseende, og nå begynner han å savne sånne egenskaper som du har. Som man reder, så ligger man. Velger man overflatisk, får man overflatisk. Velger man dybde, får man dybde.

Hva som er deilig eller pent kan jo være ganske subjektivt, så det er da ikke sikkert at ts ser etter en supermodell. Og man kan fint finne både en man både er tiltrukket av og kan kommunisere med om de dypere temaene i et og samme mennesker dersom man er villig til å vente og akseptere risikoen for at man evt. ikke treffer noen.

Jeg er en silk person (mann) og må egentlig føle at det klaffer på bortimot alt før jeg vurderer et forhold. Jeg er fullstendig klar over at det kan medføre at det da ikke blir noe langvarig forhold, men jeg går faktisk heller singel i graven før jeg går inn i flere forhold der nesten alt ikke klaffer.

Anonymous poster hash: 951e9...77d

[Gjest Whitestripes]

Hva som er deilig eller pent kan jo være ganske subjektivt, så det er da ikke sikkert at ts ser etter en supermodell. Og man kan fint finne både en man både er tiltrukket av og kan kommunisere med om de dypere temaene i et og samme mennesker dersom man er villig til å vente og akseptere risikoen for at man evt. ikke treffer noen.

Jeg er en silk person (mann) og må egentlig føle at det klaffer på bortimot alt før jeg vurderer et forhold. Jeg er fullstendig klar over at det kan medføre at det da ikke blir noe langvarig forhold, men jeg går faktisk heller singel i graven før jeg går inn i flere forhold der nesten alt ikke klaffer.

Anonymous poster hash: 951e9...77d

Mitt poeng er at sannsynligvis har TS sett seg blind på utseendet til denne jenta da de ble sammen. Hun var sikkert ikke mer dyp og interessant da de møttes, for så å bli kjedelig og mindre intelligent med tiden. Han visste nok hva han gikk til, men valgte å bli sammen med henne fordi hun er pen.

[Gjest Iben]

"Hun er snill og god, hun er glad i meg, hun er deilig, hun gjør meg glad, hun er med på alt i senga.....men hun fatter null."

En helt vanlig problemstilling for de fleste menn. Så blir spørsmålet hva man skal fokusere på. Er det realistisk å finne en kvinne som har "alt"? Som er både "kjæreste" og "fullverdig kompis" i en og samme pakke? Og er det i så fall realistisk at man selv skulle ha sjans på henne? Eller skal man heller få kompis-input'en fra sine kompiser, og den maskuline/feminine symbiosen fra sin kjæreste? Eller skal man kanskje fire litt på de fysiske kravene, og heller gå for noen som har måttet utvikle en personlighet? Skjønnhet varer jo tross alt ikke evig.

Jeg vet sannelig ikke. Sliter litt med de samme spørsmålene, og det virker det som de fleste av mine kompiser gjør også, både de som er single og de som er i forhold. Kanskje vi rett og slett er laget for å være serie-monogame, og få forskjellige ting ut av forskjellige forhold, på forskjellige tidspunkter i livet.

[AnonymBruker]

Mitt poeng er at sannsynligvis har TS sett seg blind på utseendet til denne jenta da de ble sammen. Hun var sikkert ikke mer dyp og interessant da de møttes, for så å bli kjedelig og mindre intelligent med tiden. Han visste nok hva han gikk til, men valgte å bli sammen med henne fordi hun er pen.

Det er ikke alltid så lett å vite hva man går til og mange utvikler seg mye i tyveårene, også kanskje i forskjellig retning. De har vært sammen tre år og selv om det virket rett i begynnelsen så har begge utviklet seg siden da og ts virker som om han har blitt mer "voksen" i løpet av disse tre årene. Det er ingen overraskelse at mange går fra hverandre i tyveårene, det er jo perioden de fleste lærer hvem de er, hva som er viktig for dem og utvikler interesseområder så det er ikke merkelig at mange finner ut at man ikke passer sammen. Hva som er viktig som 24-åring kan være veldig forskjellig fra hva man anser som viktig som 27, man utvikler seg normalt mye på de årene.

Anonymous poster hash: 951e9...77d

[Gjest Iben]

Mitt poeng er at sannsynligvis har TS sett seg blind på utseendet til denne jenta da de ble sammen. Hun var sikkert ikke mer dyp og interessant da de møttes, for så å bli kjedelig og mindre intelligent med tiden. Han visste nok hva han gikk til, men valgte å bli sammen med henne fordi hun er pen.

This +1

[AnonymBruker]

Takk for mange gode og flotte svar

Jeg er fortsatt usikker og skjønner at dette kommer til å ta tid. Jeg tror rett og slett jeg ikke klarer å bestemme meg på nåværende tidspunkt. For som noen andre her nevnte så er spørsmålene: Hva kan vi forvente? Skal en partner klaffe sammen på alle punkter? Har ikke alle noen form for ulemper? Bør man ikke av og til bare godta det gode man har? Hva om man gjør det slutt, og aldri blir fornøyd?

Ser også at noen nevnte at jeg sikkert falt for utseendet hennes i starten og ja det gjorde jeg selvsagt, men jeg falt også for sjarmen, humoren og godheten hennes også. Man har også en tendens til å kun se de gode siden i starten, og tenke at ulempene ikke er så betydelige der og da.

Nei, hva skal jeg gjøre... Jeg er litt sånn 50/50. Vi har det jo godt sammen, men jeg kunne sikkert hatt det enda bedre? Men hva om jeg ikke finner enda bedre da? Hva om enda bedre ikke finnes?? Skal gjammen ikke være lett.

- Petter (trådstarter)

Anonymous poster hash: 6c99a...30f