Brannfakkel - utroskap... (laangt)

[Gjest Hu uten kjæreste]

Hei alle jenter!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i flere år.

Han er en person som har et litt lunkent forhold til ærlighet. Eksempler på dette er telefonsex, ubetalte regninger (også sexregningene, som mine foreldre på et tidspunkt måtte betale - men lenge siden og egentlig tilgitt) osv....

Typisk for ham er at han lyver om ting det er unødvendig å lyve om. Jeg spør: Har du betalt husleie? Svar: Ja - og så betaler han dagen etter(!).

Han er på andre måter svigermors drøm,; snill, sosial, familiær etc. etc.

Vårt forhold er så å si fritt for kranglig, vi kjenner hverandre, og har blitt hverandres beste venner gjennom flere år. Vi har utviklet en felles humor og kommuniserer uten ord i de fleste sammenhenger. Jeg har etter hvert kommet frem til at han er mannen jeg vil ha barn med. Jeg er ikke "barnesjuk", men vet at jeg vil ha barn.

Våre foreldre omgås (pga. oss) og kommer godt overens.

SÅ: Han er utro mot meg!

Jeg har på et tidsprunkt vært tilnærmet utro mot ham men stoppet i det jeg innså at jeg holdt på å gå over grensen.

Er oppdratt til å være, og anser meg selv som, en anstendig person.

Nå har jeg kastet ham ut fordi han bedro meg, og lurer (naturlig nok), på om jeg har gjort det rette....???

Har store problemer med å se meg selv godta hans utroskap, da han fra før av gjentatte ganger har løyet for meg. På den annen side gjør han alt i sin makt for å beholde meg. Jeg vet at han angrer, og blir daglig pepret med tekstmeldinger og brev av typen:

"Jeg vet så inderlig godt hvor dypt jeg har såret deg" og "Jeg vil vente på deg og håper at vi en deg kan snakke sammen igjen!" bla, bla, bla...

Jeg er et realistisk menneske og har de siste årene vært tilhenger av synet: "hvis han var utro mot meg ville jeg tilgitt det"

Et par ting, (blant annet personen han bedro meg med) har fått meg til å forkaste dette synet...

Jeg er rasende og såret og ser helt fint for meg et liv uten ham.

Samtidig har jeg vurdert samlivsterapi (ja, jeg er forbannet, men det går muligens over :o )

Ønsker meg svar fra dem som har erfaring med disse tingene, og som muligens har gode råd til meg.

Ønsker meg IKKE svar av typen: Dropp den drittsekken / en gang utro alltid utro / eller liknende fra mennesker på ca 22 år som aldri har vært i mitt sted (som sagt: Brannfakkel ) Uinteressant å høre meningen til folk som ikke vet hva jeg prater om, men synes en masse....

Så; dere livserfarne kvinner på 25+++(!):

Har dere noe fornuftig input til meg?

Har for egen del erfart at livet ikke er svart/hvitt, og vil ha respons fra dere som er enige i dette (som sagt er han kastet ut...)...

Hu ....

[Gjest Moonshadow]

Utroskap er den væreste form for tilitsbrudd.. Uten tillit kan ikke forhold fungere i lengden. Det er min mening.

Du kan tilgi, men det vanskelige er å glemme..

Om du tror du kan stole på han igjen så er det jo verd ett forsøk, men om du vet du ikke kan det, er det vel kanskje liten vits i å prøve..?!

[nyibyen]

Jeg er i prinsippet tilhenger av å tilgi en ENKELTSTÅENDE utroskapshandling. Folk gjør jo feil, og kjærlighet og samliv er så viktig (synes jeg) at man må kunne strekke seg litt, og ikke forvente at alt skal være en dans på roser hele livet.

Men da må mannen ta en god stund til å tenke over hva han vil, og skjønne at dette er uakseptabelt, og behandle deg som en dronning for å hjelpe deg å takle dette. Evt. samlivsrådgivning el.l. Benytt sjansen nå til å fortelle ham ALT du misliker, hvis dere bestemmer dere for å starte på nytt. At du forventer 100% ærlighet også når det gjelder småting som ubetalte regninger.

Men jeg har brent meg på å tilgi, og har egentlig ingen gode erfaringer i praksis med dette. Det har vist seg at mine exer som har vært utro har hatt flørting og evne til å miste kontroll og bli betatt av kvinner som en "del av personligheten". Da driver man ikke dette ut av dem ved å tilgi en gang.

Har for å være ærlig mistet troen på menn.

[Gjest ikke innl *Fiona*]

Ahem. Er 29 og ingen fjortis, og jeg vet hav samliv er - får fortsatt lyst til å si løøøøøøøp...

Jadda, fint med gode tanker og dette er en god verden og alt ordner seg hvis man prøver hardt nok elelr elsker hverandre nok blablabla... men måten du skriver på synes jeg ymter frempå om at dette er ikke en ny, plutselig, veldig overraskende situasjon - som du sier er han litt den typen... og at han ikke klarer å overøse deg med følelsesladde sms før det er krise, sier vel litt det også.

Jeg hadde gått. Men jeg klarer ikke å ha forhold til noen jeg ikke kan stole på når det gjelder alt fra utroskap til om han har betalt husleie så det er mitt syn... lykke til uansett. Husk at ikke alle riktige valg nødvendigvis er de letteste å gjennomføre...

[Gjest Anonymous]

Hei!

Det var nærmest en beskrivelse av mannen min jo

Vi mennesker er heldigvis forskjellige, og innehar positive som mer uheldige sider.

Jeg har opplevd utroskap, og det er som en lenger opp skriver, noe av det verste. Det gir deg lavt selvbilde, aggresjon, gjør deg sårbar, paranoid og sjalu. Egenskaper som du i utgangspunktet ikke ante eksisterte hos deg.

Men det går over, ja det går an å komme over, ja det går an å finne tilbake til hverandre igjen. Jeg bare minner meg selv på: livet utstedes ikke med garantiseddel, hvem vet vel hva morgendagen bringer. Følelser er vanskelige, episoder kan skje igjen, både fra hans eller din side.

Vel, det handler vel om å se litt frem i tid. Hvordan ønsker du livet ditt skal være om et år f eks?

Klart du klarer deg alene, inners i hjertet ditt vet du allerede svaret. Ønsker deg lykke til

[Gjest Kvinne på 32]

Du vil ha BARN med denne mannen?

Synes du han er et godt FARSemne?

En som rett og slett ljuger deg huden full. Enten det er såkalte småting eller store ting.

Jeg synes du burde gå fra han, men jeg skjønner at du er glad i han. Mitt råd blir derfor: VENT med barn.

Forhåpentligvis rakner følelsene etterhvert...

Sorry.

[Gjest Anonymous]

Takk til dere som har svart meg på en seriøs måte her - jeg setter pris på at dere tar dere bryet med å sette dere inn i min situasjon!!!

Tar uansett ingen beslutning enda... Hvis (veldig hvis!!!) jeg tar ham tilbake så tror jeg vi er avhengig av en eller annen form for hjelp!

Gir meg selv tid, så får vi se. Det verste er egentlig at jeg selv trodde denne typen handlig var noe jeg kunne tilgi! Tiden vil vise...

Livet er i hvert fall ingen dans på roser :cry:

[Gjest Moonshadow]

Lykke til.. Jeg føler med deg :trøste:

[Colargol]

Jeg skulle visst ikke svart på dette, for jeg er jo bare 22... Men jeg gjør det alikevel!

Jeg har vært i noe samme situasjon, og jeg tilga.

Kjæresten var utro og hadde da altså sex med en annen og jeg tok dem på fersken.

Første reaksjon var å kaste ham på dør, dvs. det ble slutt på dagen. Men etter noen uker bestemte jeg meg for at alle kan gjøre en feil og at jeg ikke ville gi ham opp enda. Man mister jo ikke følelsene for personen heller bare over natten! Han angret også stort, men han holdt hodet kaldt og fortalte hele sannheten fra første sekund.

Det som skjedde var at jeg ble ekstremt utrygg, det ødela selvtilliten min,ryggraden min, sex-livet vårt og hele samlivet vårt. For første gang oppdaget jeg hvordan det var å være ordentlig sjalu.

Jeg fikk høre at jeg var kontrolerende fordi jeg ikke klarte å la være å holde meg unna hans fritid med venner. Før dette kunne vi ha gått på byen hver for oss uten noe problem f.eks, men det klarte jeg ikke lenger. Ble for urolig.

Hadde ofte en tankegang som :"nå står han sikkert å flørter med en eller annen", eller når jeg var ute av byen eller noe :"nå har han sikkert med seg en dame hjem"

Dette skjedde helt ubevisst og jeg sendte ham også ubevisst txt. mld. i løpet av kvelden bare for at han skulle "huske at han hadde dame".

Vi holdt ut i to år etter at han var utro, men nå er det slutt. Jeg hadde brukt opp alle mine krefter på å prøve å tilgi, prøve å glemme, prøve å se en fremover. Jeg hadde satt meg mål som jeg ikke klarte å nå. Vi hadde det bra sammen som "venner" men som kjærester fungerte det absolutt ikke etter en tid! Det er så viktig å vite med deg selv at du er en person som kan tilgi noe slikt, ingen forventer at du skal glemme, men man må tilgi hvis du vil det skal vare. Det kan ta tid, men det er det viktigste av alle ting!

En ting som er det første tegnet på at du ikke klarer å tilgi er om du tar opp utroskapen gang på gang i diskusjoner/krangler om andre ting.

Dette ble veldig langt og i tillegg kom det fra ei på bare 22år, men håper du gidder lese det fordi.

Lykke til! krysser fingrene for at det går bra med deg uansett hva du velger å gjøre! :trøste:

[Gjest erfaren dame på 44]

Utroskap er en ting, det kan tilgis og glemmes, det har jeg selv gjort to ganger og det går bra, hvis alt det andre er på plass.

Men hva med alt det andre du skriver at han gjør.

Lyver for deg, bruker pengene på andre ting enn regninger han selv er ansvarlig for bla, bla.

Og du har lyst til å barn med denne mannen. Spør du meg har du allerede et barn.

For meg ser det ut som om utroskapen her bare er et symptom i en lang rekke symptomer på at dette er et stort barn som bare bryr seg om seg selv.

Mitt råd er løøøøøøøøøp, og få deg et godt liv et annet sted.

[Lorangemy]

For meg er tillit grunnpilaern i et forhold. Uten tillit, så fungerer ikke så mye av det andre heller.

1. Kan du tilgi et tillitsbrudd? Hvis du kan det, så er det jo bare å satse videre. Men husk at selv om man tilgir, så glemmer man ikke.

Og hvis du tilgir han, så burde du også la være å dra dette opp som tema gang på gang.

2.Synes du skal tenke deg godt om før du tar et valg. Du skriver at du fint kan se for deg et liv uten han, men også kan vurdere samlivsterapi.

Jeg synes at du først burde finne ut av punkt 1 og deretter nr 2. Og ta fatt på den veien det eventuelt blir.

[Gjest Anki]

Du skriver selv at rådgivning kan være en løsning, og det synes jeg er en god ide.

Jeg er i utgangspunktet for å tilgi ett enkelt tilfelle av utroskap, hvis personen virkelig angrer og skjønner hva som er på spill. Men han fyren her virket litt rar på andre områder også da, litt umoden kanskje? Det å lyve om regninger er ikke helt smart heller...

Men hvis du fortsatt vil ha han, og han er innstillt på å jobbe med dette, så synes jeg dere skal gi det en sjanse.

[Doo Wop]

Mannen min har aldri vært utro, (så vidt jeg vet) men jeg har blitt sviktet av han på en annen måte og det plager meg fortsatt, to år etter. Selvtiliten jeg før hadde er som blåst vekk. Det ser ikke ut som om den kommer tilbake med det første.

Det er fortsatt dager da jeg lurer på om jeg gjorde rett valg, men stort sett er jeg veldig glad for at vi fortsatte sammen. Et forholdsvis "lite" problem har utartet seg til å bli et psykisk problem som min samboer ikke kan hjelpe meg med. Og egentlig ikke føler noe skyld for.

Selv om du velger å tilgi kan det vise seg å være vanskligere en man tror.

Tenk deg godt igjennom før du gjør ditt endelige valg. Det er veldig vanskelig å glemme et svik.

Lykke til med valget ditt.

[Carrot]

Om du finner svaret fornuftig vet jeg ikke, men jeg er i allefall kvalifisert ut fra kriteriene over 22 og livserfaring til å gi deg et råd og noe å tenke på....

Erfaringsmessig vet jeg at det å komme over tillitsbruddet, smerten, sjalusien og sinnet etter å ha blitt bedratt kan være fryktelig vanskelig om ikke omtrent umulig - det vil alltid ligge der som en del av bagasjen videre i livet, mye tyngre dersom du velger å skape en fremtid med den som bedro deg en om du går videre alene og starter på nytt..

Og den som bedro deg vil aldri komme klar følelsen av at det holdes mot ham/henne heller fordi det vil bli dratt frem i situasjoner man ikke klarer beherske seg - det er den menneskelige natur å bebreide andre og gi dem skyldfølelse for å oppnå noe for egen del i veldig stor grad..

Dette er alikevel ting som kan jobbes med, man kan klare å redde et forhold etter utroskap, men det krever iherdig og helhjertet innsats, ærlighet og tillit.. Men da er spørsmålet hvor mye skal man jobbe for kjærlighet , tillit og respekt? Er ikke det grunnleggende for å bygge et forhold da?? Det finnes alltid et motargument dersom man leter etter dem...

Slik du beskriver typen din er ikke det å være 100% ærlig hans sterkeste side - og da hjelper det ikke om han angrer.. Det du må vite er om du virkelig føler du kan stole på han helt og fullt igjen..

Kan du se for deg å dele alt med han uten å bebreide, anklage og rippe opp i gamle synder men tilgi og gå videre med 100% tillit??

Når du skriver om at du kunne tilgitt utroskap, men bare ikke med "den" kvinnen...... Så tror jeg nok problemene også er mer en bare utroskap i seg selv.. Er dette en venninne som har sviktet, har han gått av med en han visste du ville reagere ekstra kraftig på osv.. Dette er bare ekstra hinder som vil kreve mer av deg som person - du vet "være en større person" eller "heve deg over det" osv..

Jeg personlig kom aldri over det at jeg kunne svikte hans tillit så grenseløst den gang jeg var utro..

Og senere i livet opplevde jeg også smerten ved å bli bedratt over lang tid - ikke noe ONS som jeg hadde hatt...

Det gjorde vanvittig mye med meg som utviklet meg som person.

Jeg er fortsatt av den formening at hva andre driver med ikke anngår meg og omvendt - hva man ikke vet osv kan være greit nok.. MEN, har man det bra i et forhold, både med seg selv og den man er sammen med er ikke utroskap noe alternativ.. Da trenger man ikke søke etter noe hos en annen person, hverken spenning, flørt, lek eller hva som måtte være grunnen..

Og ingen grunn er god nok - selv om man vil ha deg til å tro det.. Det fins kun en grunn for utroskap etter min mening, og det er egoisme.... Og er egoismen i et menneske så stort mangler forholdet noe vesentlig uansett hvordan man ser på det - nemlig tillit og respekt..

Man kan selvsagt inngå såkallede åpne forhold, hvor man ikke "eier" hverandre men er "fri" til å gjøre som man lyster osv.. Men jeg har ingen tro på at slike forhold er spesielt lykkeligere eller bedre enn andre mer "gammeldagse"..

Mitt råd til deg er derfor; Tenk deg godt om, kjenn på hva du føler - ikke hva du bør føle eller vil føle men hva som virkelig rører seg i det hjertet ditt.. Og så tar du et valg ut fra det..

Men vær klar over at det aldri vil bli borte - det vil være en del av bagasjen din videre, men du kan velge om det skal gi deg noe positivt eller negativt å bygge videre på..

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Tror dere kan få det mye bedre av parterapi.

Han må bli klar over sitt, og du må bli klar over ditt.

Utroskap er jævlig, men det er ikke det verste som kan skje. Tydelig at det ikke var bra før det heller, sånn som han holder på. Mulig han føler seg overkjørt/dominert av deg for eksempel, mye du ikke kan se selv, men det kan en terapeut pointe ut, og så kan dere komme dere styrket igjennom.