Forhold uten følelser - bli eller gå?

[AnonymBruker]

Dersom man over flere år har manglet følelser for kjæresten sin, og verken har lyst på sex eller å kysse kjæresten, men ellers har det fint og harmonisk. Når tanken på å være alene og miste tryggheten er skremmende, samtidig som tanken på å være fanget i et følelsesløst forhold resten av livet er uutholdelig. Skal man bli i forholdet eller ei?

Har det noe å si for avgjørelsen om man er 24 år eller 30 år og er uten barn? Bør man holde ut i forholdet dersom man er 30 eller forlate og risikere å ikke treffe en ny og evt få barn?

Anonymous poster hash: 44025...623

[Hjerteblomst]

Det høres ikke ut som et forhold jeg ville valgt å bli i, men så har jeg aldri vært i den situasjonen, skjønner at det må være vanskelig. Men jeg tror ikke trygghet er riktig grunn til å bli i et forhold, eller, hva sier andre her? Jeg ville i alle fall gjort det slutt.

[Zevs]

Valget står mellom å følge frykt eller drømmer?

[Apehjerne]

Gå,uten tvil

[AnonymBruker]

Interessante svar. I denne tråden var de fleste tilbakemeldingene at man burde bli i forholdet, og at gresset ikke er grønnere på andre siden etc:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=849352&page=1

Men tenk om man ikke møter noen bedre da, som man klikker like godt med? Eller at man plutselig opplever at det er for sent å få barn? Hvis man er over 30 og tenker på å få barn, bør man da bli og prøve å jobbe med forholdet (selv om det sannsynligvis aldri blir heeelt bra igjen) og prøve å være fornøyd med det man har?

Anonymous poster hash: 44025...623

[AnonymBruker]

Valget står mellom å følge frykt eller drømmer?

Jeg syns ikke valget er så svart/hvitt. I ca halvparten av samlivsbrudd angrer man på at man gikk, mens resten sannsynligvis fikk det mye bedre. Men jeg antar at mange av de som IKKE angrer, gjerne hadde dårlige og destruktive forhold, der partneren ikke var noe snill mot dem.

Anonymous poster hash: 44025...623

[AnonymBruker]

TS her forresten.

Anonymous poster hash: 44025...623

[Gjest Blomsterert]

Dersom man over flere år har manglet følelser for kjæresten sin, og verken har lyst på sex eller å kysse kjæresten, men ellers har det fint og harmonisk. Når tanken på å være alene og miste tryggheten er skremmende, samtidig som tanken på å være fanget i et følelsesløst forhold resten av livet er uutholdelig. Skal man bli i forholdet eller ei?

Har det noe å si for avgjørelsen om man er 24 år eller 30 år og er uten barn? Bør man holde ut i forholdet dersom man er 30 eller forlate og risikere å ikke treffe en ny og evt få barn?

Anonymous poster hash: 44025...623

Uutholdelig er verre enn skremmende. Sistnevnte kommer en seg over.

[Zevs]

Jeg syns ikke valget er så svart/hvitt. I ca halvparten av samlivsbrudd angrer man på at man gikk, mens resten sannsynligvis fikk det mye bedre. Men jeg antar at mange av de som IKKE angrer, gjerne hadde dårlige og destruktive forhold, der partneren ikke var noe snill mot dem.

Anonymous poster hash: 44025...623

Jeg syntes det virket ganske åpenbart. Ikke følelser over flere år, ikke lyst på hverken sex eller kyss. Men tanken på å være alene og miste tryggheten er skremmende.

I ca halvparten av samlivsbrudd angrer man på at man gikk,

Vil gjerne se statistikk på det!

[Forglemmegei]

Underbevisstheten er livredd for forandring.

Syns det er utrolig synd at folk blir i dårlige forhold pga frykt for å være alene.

Hvorfor la frykt styre valgene sine?

[Sapientia]

Jeg kjenner en som var i denne situasjonen. Vedkommende var i et slikt forhold i 20 år (forholdet varte litt over 25 år). Han gikk først når han ble forelsket i en annen person. Dette er da en person som er livredd for å bli aleine og ville heller bo i et ganske så følelsesløst ekteskap med en som tross alt fortsatt var en god venn, enn det å bo aleine og potensielt ikke møte en ny med det første. Kona (no eks-kona) følte det på samme måte og ble ikke spesielt opprørt når han fant seg en ny.

For ham var vel dette det rette, jeg hadde selv aldri gjort noe slikt. Jeg kunne godt bodd med en venn, men da hadde det vært en venn hele tiden.

[AnonymBruker]

Jeg syntes det virket ganske åpenbart. Ikke følelser over flere år, ikke lyst på hverken sex eller kyss. Men tanken på å være alene og miste tryggheten er skremmende.

Vil gjerne se statistikk på det!

Leste det på parterapeuten.no. Vet ikke hva tallene er basert på. Ellers har jeg sett andre undersøkelser som sier at 1 av 3 angrer.

Anonymous poster hash: 44025...623

[AnonymBruker]

Jeg forlot nettopp ett "følelsesløst" forhold, eller følelsene skurret hvertfall litt. Jeg angrer som bare det, selv om jeg er ung og sikkert kommer til å treffe en ny. Men de trygge rammene har falt bort og nå orker jeg nesten ikke å stå opp lenger en gang. Uheldigvis tror jeg han føler dette er rett så på ett eller annet vis må jeg bare gå videre selv om ikke ser hvordan. Hvis jeg kunne skrudd tiden tilbake hadde jeg gjort alt! Hindsight is 20/20.

Anonymous poster hash: e2c0b...5ef

[Gjest brutal_mann]

Har du lyst til å få lyst på partneren din igjen?

[Mrs Smith]

Underbevisstheten er livredd for forandring.

Syns det er utrolig synd at folk blir i dårlige forhold pga frykt for å være alene.

Hvorfor la frykt styre valgene sine?

Kanskje fordi man tidligere har opplevd å være alene og det fungerte ikke så godt?

[Gjest lolle]

Jeg har vært i din situasjon og tenkte det samme, men heldigvis ble det slutt. Det er skremmende på så mange måter i starten, men så finner man etterhvert ut at det helt klart var til det beste. Det er en grunn til at disse tankene vedvarer, ikke bruk opp hverandres tid jeg skal love deg det ikke er verdt det...

[Forglemmegei]

Hvorfor er folk så livredd for å være single en periode?

Må vel finnes noe annet enn en kjæreste som kan gi livet innhold?

Hva med venner, hobbyer, selvutvikling, osv osv?

Hva med å bli glad i seg selv så man holder ut sitt eget selskap, og slipper å være avhengig av at noen andre skal gjøre en lykkelig. Man blir litt sårbar når lykken er i andres hender.

[Forglemmegei]

Hva med å finne noe man brenner for. Noe som er gøy. De fleste har godt av å være litt alene og finne seg selv og hva som er meningsfylt for dem.

[Loner@heart]

Hvorfor er folk så livredd for å være single en periode?

Må vel finnes noe annet enn en kjæreste som kan gi livet innhold?

Hva med venner, hobbyer, selvutvikling, osv osv?

Hva med å bli glad i seg selv så man holder ut sitt eget selskap, og slipper å være avhengig av at noen andre skal gjøre en lykkelig. Man blir litt sårbar når lykken er i andres hender.

Kan jeg spørre, hva gjør deg lykkelig?

Altså, jeg har vært ganske isolert hele livet mitt. Jeg klikker ikke med folk flest, jeg kan ikke ha en meningsfull samtale med folk flest, og folk flest betyr ikke mye for meg. Hva folk ser på som en venn er veldig forvirrende fra mitt synspunkt. Jeg kommer overens med alle og enhver, men jeg har vel knapt møtt 3 mennesker i mitt liv som jeg faktisk liker å bruke tid med. Har ikke noe kontakt med de lengre heller. Kanskje jeg har møtt en fjerde person nå, men vi får se, må bli litt bedre kjent med ho først. Venner gir ikke livet "innhold" fra mitt synspunkt, men kanskje jeg bare ikke har møtt mange mennesker jeg har klikket med.

Selv om jeg ikke kunne tenkt meg å investere tid i folk flest, er jeg fortsatt ekstremt ensom, og går hver natt til sengs drømmende om å ha ei jente å ha i armene mine. Noen jeg kan bruke noen timer med så godt som hver dag, kanskje litt gøy i senga, og så bare holde henne inntil meg om kvelden.

Alt hobbyer er, er et tidsfordriv. Ok, jogger litt, ser litt film, leser litt, arbeider på en del personlige prosjekter. Det er kanskje litt "gøy" fra tid til tid også, men når dagen er omme, uansett hva jeg har oppnådd, så er det fortsatt bare en ting jeg har lyst på: Ei jente i mitt liv.

Kanskje når jeg får ei jente en gang, så er det ikke så spesielt som jeg hadde ønsket det skulle være. Men hvis det er slik, da gir jeg opp, for da ser jeg ikke hvor folk finner glede her i livet. Men så har jeg jo slitt med depresjon bokstavelig talt så lang tilbake som jeg kan huske, kanskje det lysner litt opp etterhvert, men så langt er det fortsatt temmelig mørkt.

Så, til TS, du må se litt selv hvor du står i livet. Hadde jeg vært i din situasjon, hadde jeg prøvd å snakke med partneren din. Jeg har ingen erfaring med forhold, så vet ikke hvor mye jeg kan hjelpe, men du får se selv hva du syns om det jeg skriver.

Jeg har aldri sett på romantiske følelser (forelskelse) som et krav for å være i et forhold med noen. Er det ikke viktigere at dere liker hverandre som mennesker, at dere klikker og at dere kan gjøre ting sammen? Hvis dere kan snakke til hverandre om alt mellom himmel og jord, og dere kan virkelig åpne dere for hverandre, da har dere kanskje noe.

Handler det ikke bare om at en av dere må ta initiativ til å prøve å starte en samtale? Så kan dere snakke om problemene deres, hva dere tenker og hva dere føler.

Hvis dere ikke bruker så mye tid sammen på å gjøre noe du har lyst til, si det til han. Si at du ønsker å ha en romantisk middag, eller at du vil at han skal kose mer med deg, eller hva enn du skulle ønske. Forklar litt til han hva du ønsker, og prøv å vise at du er glad i han. Hvis han føler at du har lyst på han, får han kanskje mer lyst på deg.

Hvis du ikke føler du får nok oppmerksomhet, er jeg sikker på at han hadde gitt det til deg hvis du snakket med han om det, og kanskje han hadde likt det om du tok litt initiativ.

Om det noen gang var en flamme der, prøv å vekk den opp igjen. Ta litt initiativ, ha det litt gøy.

[Tba]

Interessante svar. I denne tråden var de fleste tilbakemeldingene at man burde bli i forholdet, og at gresset ikke er grønnere på andre siden etc: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=849352&page=1 Men tenk om man ikke møter noen bedre da, som man klikker like godt med? Eller at man plutselig opplever at det er for sent å få barn? Hvis man er over 30 og tenker på å få barn, bør man da bli og prøve å jobbe med forholdet (selv om det sannsynligvis aldri blir heeelt bra igjen) og prøve å være fornøyd med det man har? Anonymous poster hash: 44025...623

Det er forskjell på hvordan partneren blir beskrevet i forholdene, derfor forskjellige svar.

Når de ikke har barn og følelsene har vært borte lenge må det beste være å avslutte forholdet.

Spesielt når de er så unge, der blir forferdelig galt å leve i et dødt forhold bare pga frykt for

å være alene.