Hvordan utnytte 20-årene best mulig?

[Ungoliant]

Jeg trenger råd fra noen utenforstående.

Jeg er en 21 år gammel kvinne. Når jeg ikke jobber eller studerer tilbringer jeg mesteparten av fritiden min forran dataen med TV-serier eller tilfeldig surfing. Jeg trives "litt for godt" i mitt eget selskap, og foretrekker å sitte alene hjemme fremfor å møte andre mennesker. Jeg liker også å lese og å kose meg med gode måltider. Jeg har få venner, og det eneste sosiale livet mitt er på jobben. Når jeg ikke er på universitetet pleier jeg å fylle all fritiden min med jobb. Jeg har jo ikke noe bedre å gjøre uansett.

Jeg ser (gjennom facebook) at gjevnaldrende reiser verden rundt, fester og har kjærester. Jeg synes at festing og å gjøre "crazy ungdommelige ting som du MÅ gjøre før det er for sent" virker svært meningsløst og kjedelig. Festing, alkohol og turist-reiser er ikke noe bedre alternativ enn å sitte hjemme. Hvis jeg ønsker å ha sex, kan jeg lett få dette uten å måtte forholde meg til en person på "langtid". Livet mitt er generelt veldig lite meningsfullt, men jeg trives, og alternativene virker enda mindre meningsfulle. Jeg har ingen "guts" i meg til å fostre hobbyer eller trene. Det eneste jeg orker å legge sjela mi i er studiene, å holde meg tynn og å se ordentlig ut de gangene jeg "må" ut av huset. Hva er vitsen med alt det andre?

Når jeg møter andre mennesker føler jeg ofte at jeg ikke er "bra nok", og jeg føler for å straffe meg selv etterpå for småfeil som jeg gjør, og å ikke "strekke til".

Jeg trives (for det meste) godt med å være antisosial og å kun forholde meg til meg selv. Problemet er at jeg blir ikke akkurat yngere, og jeg føler at jeg sløser bort "ungdommen" og "mulighetene" som alle snakker om. Selv om jeg trives veldig godt med å leve som jeg gjør, er jeg redd for at jeg vil angre veldig på det når jeg er 30 år gammel, uinteressant, ensom og ikke lenger "attraktiv". Tanken på at jeg en dag ikke vil være ung og "vakker" og ikke lenger ha livet "forran meg" skremmer meg så mye at jeg blir kvalm. Hvis jeg skal "gjøre" noe her i livet må jeg gjøre det "nå", men hva skal det i såfall være? Det skremmer meg så mye at jeg nesten vurderer å gjøre "kort prosess" for å unngå å gjensøkes av dette senere.

...Som leder meg over på det egentlige spørsmålet:

Hvordan lever du som er i 20-årene livet ditt? Er du fornøyd med det du får utrettet? Er det noe du ville gjort anneledes?

Og til dere som er forbi 20-årene. Hvordan levde du livet på den alderen? Er det noe du angrer på at du gjorde/ikke gjorde? Har du noen tips til hva jeg skal gjøre for å gjøre livet mitt litt mer interessant å leve? Hvis det er noen her inne som føler det samme som meg, så setter jeg pris på å få vite om det, så jeg kan danne et bilde av om dette er vanlige tanker for en 21-åring eller om det er noe galt med meg.

Takk.

Endret 30. juni 2014 av Ungoliant

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen av noe her. Jeg er bare 19, men fyller 20 snart. Har en kjæreste, men han jobber offshore så ser han ikke så ofte for tiden så føler meg litt "alene". Jeg holder på med utdanning og har to jobber ved siden av, så er ikke ofte jeg orker så mye annet. Trives også veldig godt i mitt eget selskap og det er ofte jeg heller vil sitte hjemme alene enn å gå ut å feste. Føler også at alle reiser rundt i verden, og kjæresten har snakket om at det er noe han ønsker vi også skal gjøre. Vet ikke hvorfor, men det er ikke noe som jeg virkelig vil. Da vil jeg heller spare pengene slik at jeg kan bygge en fremtid for meg og min fremtidige familie liksom. Føler meg altfor fornuftig, og er livredd for at jeg skal angre på det om noen år når jeg ikke lenger har den muligheten (f.eks når jeg får barn). Men akkurat nå føles det ikke rett, så hvorfor skal jeg? Så lenge du er fornøyd med ditt liv og hvordan du har det, så må nå det være bra.

Anonymous poster hash: b913e...5be

[AnonymBruker]

"Jeg trives "litt for godt" i mitt eget selskap, og foretrekker å sitte alene hjemme fremfor å møte andre mennesker. Jeg liker også å lese og å kose meg med gode måltider."

Det ser jo ut som dette er noe du trives med da? Er det ikke det som er poenget? Å gjøre det DU vil og LIKER? Ikke det andre vil og liker?

"Jeg ser (gjennom facebook) at gjevnaldrende reiser verden rundt, fester og har kjærester. Jeg synes at festing og å gjøre "crazy ungdommelige ting som du MÅ gjøre før det er for sent" virker svært meningsløst og kjedelig. Livet mitt er generelt veldig lite meningsfullt, men jeg trives"

Hvis du ser hva du selv skriver, tenker jeg at du kanskje innerst inne føler du har det greit, men når du ser bilder på instagram og facebook av andre som gjør andre ting føler du rett og slett press for å oppleve ting?

Over til spørsmålet:

Hvordan lever du som er i 20-årene livet ditt? Er du fornøyd med det du får utrettet? Er det noe du ville gjort anneledes?

Jeg er først og fremst ganske lik deg. Jeg har samboer og hunder, skal gifte meg neste år. Jeg trives best hjemme, syns ferie er stress og mas + jeg blir dårlig av for mye sol og varme (syns f. eks. Tyrkia er helt jævlig). Når det gjelder lengre reiser er jeg ikke så glad i å sitte på fly i evigheter, og jeg ønsker ikke å reise fra hundene mine så lenge heller. Jeg har også den leiligheten jeg har fordi jeg trives her, vi har strand i nærheten og alt jeg trenger - så hvorfor bruke to dager hit og dit for å få akkurat det samme + bruke mye penger og være irriterende turiststeder når jeg har det greit her?

Jeg liker å se på serier, jeg liker å lese, jeg liker å gå turer og gjøre ting med hundene, jeg elsker å være med kjæresten min, er ikke så interessert i andre mennesker fordi jeg enten føler meg ikke bra nok eller jeg føler de er vanskelige av seg. Jeg fester ikke lenger fordi jeg blir UTROLIG dårlig av å drikke alkohol + at jeg syns det er totalt meningsløst. Finner ingenting gøy med det...

Anonymous poster hash: ea6f4...c2b

[Ungoliant]

Godt å vite at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Du har nok også et poeng i at jeg opplever et "press" ,for å gjøre ting som jeg egentlig ikke interesserer meg for, fra sosiale medier.

[AnonymBruker]

Hvis jeg fikk levd 20-årene mine en gang til, ville jeg:

- Ikke kastet bort tiden på dårlige forhold. Turdt å ta sjansen på å gjøre det slutt, være singel.

- Fullført studiene mine. Jobbet mindre.

- Deltatt mer aktivt i studentmiljøet, og ikke brukt så mye tid med de jeg jobbet med. Studievenner har man gjerne livet ut, kolleger kommer og går.

- Når jeg var ferdig med studiene, ville jeg reist mer.

Anonymous poster hash: d2976...e3d

[AnonymBruker]

Bump.

Anonymous poster hash: 7e62c...556

[Timza]

Hva med en backpacker tur? Reis aleine slik du liker å være med deg selv, men med en backpacker tur som du nå kan planlegge i et år eller to, så gjør du i det minste noe som er interessant, noe du kan glede deg for, samt noe du med stor sannsynlighet vil huske resten av livet ditt. Du liker å lese og dette er jo noe du kan utnytte her også. Les om land og hva de kan tilby, hva du kan se og oppleve, samt hvor du kan reise. Planlegg ruten din, sett opp budsjett osv osv.

[AnonymBruker]

Ååå, forstår så godt hvordan du har det, TS! Jeg er selv 20, og studerer i Oslo. Har 3 nære venner i Oslo, og kanskje 5-6 gode venner (men som ikke er kjempenære) i byen. Altså har jeg en relativt liten vennekrets. Jeg har ikke kjæreste, og har heller aldri hatt det.

En vanilg dag for meg er å dra på forelesning; sitte igjen med studievenner og prate/jobbe etter forelesning i noen timer; dra hjem og spise middag; se TV-serier med noen venner; legge meg. Legg på trening 2 ganger i uken, så har du livet mitt. Når jeg presenterer det ser det så sykt kjipt ut. Ingen kule hobbyer, ingen spennede interesser eller lidenskaper. Føler jeg omgås så mange "kule" mennesker, med store nettverk, kule kontakter og imponerende egenskaper eller hobbyer.

Så har du meg. Jeg dasser liksom rundt, og selv om jeg på mange måter trives med det, så skulle jeg ønske at jeg var en mer spennende person som levde livet som ung. I stedet har jeg kjedeligere liv enn en etablert 40-åring.

Jeg vil utforske, oppdage og prøve nye ting. Jeg vil finne "min greie", føler som sagt jeg ikke har noe som er "typisk" for meg. Jeg vil reise. Dra på hippe konserter og festivaler. Jeg vil gjøre kule ting...

Anonymous poster hash: 1f123...6d7

[AnonymBruker]

Ååå, forstår så godt hvordan du har det, TS! Jeg er selv 20, og studerer i Oslo. Har 3 nære venner i Oslo, og kanskje 5-6 gode venner (men som ikke er kjempenære) i byen. Altså har jeg en relativt liten vennekrets. Jeg har ikke kjæreste, og har heller aldri hatt det.

En vanilg dag for meg er å dra på forelesning; sitte igjen med studievenner og prate/jobbe etter forelesning i noen timer; dra hjem og spise middag; se TV-serier med noen venner; legge meg. Legg på trening 2 ganger i uken, så har du livet mitt. Når jeg presenterer det ser det så sykt kjipt ut. Ingen kule hobbyer, ingen spennede interesser eller lidenskaper. Føler jeg omgås så mange "kule" mennesker, med store nettverk, kule kontakter og imponerende egenskaper eller hobbyer.

Så har du meg. Jeg dasser liksom rundt, og selv om jeg på mange måter trives med det, så skulle jeg ønske at jeg var en mer spennende person som levde livet som ung. I stedet har jeg kjedeligere liv enn en etablert 40-åring.

Jeg vil utforske, oppdage og prøve nye ting. Jeg vil finne "min greie", føler som sagt jeg ikke har noe som er "typisk" for meg. Jeg vil reise. Dra på hippe konserter og festivaler. Jeg vil gjøre kule ting...

Anonymous poster hash: 1f123...6d7

Er i samme båt.. Litt trist å tenke på at jeg mest sannsynlig vil leve hele livet slik. Og når jeg får barn og familie blir jeg enda mer låst til de samme rutinene, og har ikke lengre muligheten til å slippe meg løs og gjøre akkurat det jeg vil. Ungdommen flyr så raskt forbi.

Anonymous poster hash: 7e62c...556

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg veldig til ikke å være ung og "attraktiv" lenger. Selv om jeg ikke er noen slående skjønnhet, så merker jeg at menn i alle aldre legger merke til meg. Gutter prøver ofte å sjekke meg opp, og jeg opplever at jeg lever livet i "easy-mode" så lenge jeg har et ungt ytre Jeg jobber i bar, og i dag kom det en gjeng kjekke gutter inn. Sjekket leg på dem, og de var født i 94?!! Jeg trodde de var på min alder (22), da de var veldig høye og voksne av seg. Selv om det ikke er så stor forskjell mellom oss får dette meg til å føle meg utrolig gammel. Mennesker er jo mest attraktive i 20-årene, så det er ikke lenge til jeg vil være "cougar"-materiale hvis jeg går etter kjekke, unge menn. Det må være fælt å være 30+ og se på alle de kjekke mennene som man ikke lenger kan få fordi tiden har løpt ut. Jeg tror at man må nyte det å være pen så lenge det rekker, og håpe at jeg klarer å kapre en ordentlig mann før det er for sent.

Anonymous poster hash: daf31...d9a

[AnonymBruker]

Jeg gruer meg veldig til ikke å være ung og "attraktiv" lenger. Selv om jeg ikke er noen slående skjønnhet, så merker jeg at menn i alle aldre legger merke til meg. Gutter prøver ofte å sjekke meg opp, og jeg opplever at jeg lever livet i "easy-mode" så lenge jeg har et ungt ytre Jeg jobber i bar, og i dag kom det en gjeng kjekke gutter inn. Sjekket leg på dem, og de var født i 94?!! Jeg trodde de var på min alder (22), da de var veldig høye og voksne av seg. Selv om det ikke er så stor forskjell mellom oss får dette meg til å føle meg utrolig gammel. Mennesker er jo mest attraktive i 20-årene, så det er ikke lenge til jeg vil være "cougar"-materiale hvis jeg går etter kjekke, unge menn. Det må være fælt å være 30+ og se på alle de kjekke mennene som man ikke lenger kan få fordi tiden har løpt ut. Jeg tror at man må nyte det å være pen så lenge det rekker, og håpe at jeg klarer å kapre en ordentlig mann før det er for sent.

Anonymous poster hash: daf31...d9a

Enig. Jeg kommer sikkert til å bli voldsomt usikker på meg selv når jeg når 30-årene, og alle disse yngre jentene strutter rundt, haha. Satser på å ha noe annet i livet som tar fokuset bort fra det ytre innen den tid, og alle vil jo bli eldre etterhvert

Anonymous poster hash: 7e62c...556

[AnonymBruker]

Jeg er 24, og så heller ikke noe poeng i å være ung, vill og gal.

Jeg var så heldig at jeg møtte drømmemannen for 2 år siden, vi har på den tiden kjøpt hus, fått ett barn, har et barn til på veg og bryllup under planlegging. Jeg har valgt å bli mor mens jeg er ung og energisk. Jeg har også fullført 4 års høgskoleutdanning.

Jeg er takknemlig for familielivet, og velger å være litt eldre når jeg skal utforske verden. Jeg har reist mye helt fra barnsben rundt i Europa, men har fortsatt lye tilgode - noen destinasjoner som egner seg for oss som familie, andre steder sparer vi til de rolige 40-årene da ungene har flyttet ut. Man MÅ ikke gjøre alt i a4-rekkefølge.

Anonymous poster hash: 71655...10a

[AnonymBruker]

Hvorfor endre på noe man trives med? Jeg skjønner at det er vanskelig å møte en partner når man "bare" sitter inne, men det finnes flere som trives med det samme. Vil du egentlig ha kjæreste nå?

Jeg er selv 24, studerer og jobber ved siden av. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og savner å være singel for da kunne jeg vært enda mer alene Men jeg liker å sitte hjemme og pusle med ting, gjerne oppussing av møbler eller andre kreative greier. Surfer litt, ser tv, leker med hunden min. Er mye sammen med han da, både fordi jeg liker det og fordi han fortjener en engasjert matmor.

Jeg liker i tillegg å være sosial innimellom, og hadde nok ikke klart meg uten vennene mine. Det er for det meste ei venninne jeg henger med, jeg føler at jeg får fred når jeg er med henne og er 100% komfortabel. Når jeg er med mennesker som skal farte rundt og hoie hele tiden blir jeg ukomfortabel, og med folk jeg ikke kjenner så godt føler jeg at jeg må ha på ei maske. Da tenker jeg alltid over i ettertid hva jeg sa og gjorde, og det er fryktelig plagsomt. Har jobbet med det, og nå gjør jeg det mindre enn før. Samtidig føler jeg at livet er for kort til å kaste bort tid på å være med mennesker jeg ikke kommer til å ha noe dypere forhold med. Man blir kresnere på vennefronten dess eldre man blir..

Når kjentfolk reiser verden rundt kjenner jeg et lite stikk. Skjønner ikke hvordan de har tid eller råd. Så husker jeg at dette gjerne er mennesker med svært ressurssterke familier, de betaler nok ikke for gildet selv. Dette har ikke jeg. Har også prioritert å kjøpe bolig og hund, og når jeg tenker meg om trives jeg nok bedre med det enn å jobbe 18 timer i døgnet for et eller annet selskap i Singapor, danser i Brasil eller som surfelærer i Australia (kjenner folk som gjør det).

Så poenget mitt er at jeg nok har valgt et slikt liv fordi det passer meg best, selv om det ikke har vært bevisste valg. Savner ingenting. Det kan fremstå som kjedelig for andre, men det er det bare å drite i. At 20-åra mine vil ha bestått av studier, random deltidsjobb, hundetrening og sofakos høres deilig ut. Jeg er sikkert mer rastløs når jeg er 40/50 uansett, med bedre økonomi;p Å "leve livet" slik folk snakker om stresser meg bare, jeg gjør det jeg trives med og det er fint å se tilbake på.

Anonymous poster hash: f1a3d...654

[AnonymBruker]

TS, hvis du ikke er en partyjente, hvorfor feste? Festing er ikke en mulighet som går fra deg i det du bikker 30. Reising kan du faktisk også gjøre når du måtte føle for det.

Jeg registrerer at du ikke har guts til å trene, og er det noe jeg råder deg til, er det å trene og passe på helsen. For hvis den blir redusert, reduseres også livskvaliteten din og mulighetene til å leve livet som det kunne vært levd. Når man er 20 virker ofte ikke trening som annet enn en måte å holde kroppen fin å se på, men jeg kan fortelle deg at trening gir deg uendelig mye mer enn bare et flott utseende.

Du skriver at du bekymrer deg over at du en dag ikke skal være ung og vakker, derfor synes jeg du har enda en grunn til å velge en ny livsstil. Allerede når du kommer i 30-årene er det stor forskjell på utseendet til en som har passet på kropp og helse, og en som ikke har det.

Dette var et kjedelig råd, sammelignet med festing og reising, men jeg mener virkelig at det du virkelig kan risikere å angre dypt på når du blir litt eldre, er at du ikke passet bedre på kroppen din.

Anonymous poster hash: 09161...343

[Lillesiren]

Personlig skulle jeg ønsket at jeg hadde våget å gutse litt mer kanskje? Å gå litt utenfor komfortsonen på noen områder. Jo, og så skulle jeg ønske jeg brukte enda mer tid på å bare sitte i parken og grille med venner om sommeren. Nå er det så mange av vennene mine som er så innmari travle og en ene ungen etter den andre popper ut og da er de hvertfall ikke åpne for spontane ting:p

Men i ditt tilfelle så tror jeg jeg ville brukt tiden på å heller akseptere den du er. Det er ikke alle som blir megalykkelige av et hav av venner og å reise jorden rundt - og det er helt greit:) Finn ut hva som gir deg energi og dropp å gjøre det som resten av samfunnet glorifiserer som det ultimate lykkelige livet=)