Avslutte samlivet?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 8 år, og var veldig ung når vi ble sammen. Gjennom disse årene har jeg hjulpet han ut av angst og depresjon. Samtidig har jeg fullført utdanning på universitetsnivå, hvor han har hatt samme arbeid som tidligere. Vi trives i hverandres selskap, og ler en del sammen. Samtidig er jeg ofte frustrert i hverdagen, da han ikke tar initiativ til å holde rundt meg/ vise meg omsorg/godhet.

Vi har hatt mange kriser gjennom forholdet. Jeg har hatt en overvelmende følelse av at han ikke elsker meg. Han sier at han gjør det, men handlingene hans matcher ikke. Jeg har over lengre tid uttrykket mine ønsker/behov uten at jeg føler meg imøtekommet. Dersom forholdet har vært på randen av brudd, har han imøtekommet mine behov, vist nær fysisk kontakt og jeg har følt at han vil ha meg. Dette går fort over, å vi er tilbake til gamle vaner.

Jeg har nå sluttet å ta initiativet til fysisk kontakt. Samtidig med dette merker jeg at jeg har behov for det. Men jeg kjenner at jeg ikke orker å kommunisere behovet lengre.

Den siste tiden har jeg kjent på hvordan vi har et vennskap, fremfor et kjærlighetsforhold. Jeg nyter ikke sexen lengre, noe jeg tror at han heller ikke gjør. Det er ikke lyst og lidenskap lengre. Jeg er redd for at jeg ikke elsker ham.

Det stabile, hus og hjem samt felles venner og familierelasjoner gjør at jeg kvier meg for et brudd. Jeg er også livredd for å være alene. Hva i alle dager burde jeg gjøre? Skal jeg prøve en gang til? Skal jeg forlate han?

Anonymous poster hash: 725a1...92d

[Zevs]

Jeg er også livredd for å være alene.

Da synes jeg du skal øve deg på å være alene! Om ikke annet, så ta den berømmelige "pausen" og se om dere søker tilbake senere (tror du det?). Du er fortsatt veldig ung.

Det høres ut som du egentlig har svaret, men ikke tør ta skrittet pga omstendigheter som ikke har med forholdet i seg selv å gjøre (les: frykt).

[AnonymBruker]

Jeg står oppi en nesten identisk situasjon, bortsett fra at vi har vært sammen i 6 år.

Vi har nå gjort det slutt. Det er kanskje tidlig å si enda om det var det rette men det føles ikke sånn ut. Jeg har tusen tanker om vi kunne prøvd mer og er konstant kvalm. Jeg angrer på at vi lot forholdet dø ut, selv om det ikke var min avgjørelse alene. For deg kan det være rett, men tenk deg godt om for denne smerten jeg føler nå unner jeg ingen

Husk at gresset er grønnest der det vannes, men dersom følelsene deres er helt borte er det kanskje ikke håp? Det må du kjenne på, men ta deg god tid.

Anonymous poster hash: 6c10e...5d9

[AnonymBruker]

Jeg tenker stadig på at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Å du har rett i at det må vannes! Men jeg sitter med en opplevelse av at det kun er jeg som vanner. Om dere forstår.

Jeg trives godt i midt eget selskap, men er redd for å ikke ha noen der. Redd for å kaste bort alt med å gjøre det slutt. Kanskje jeg skal prøve en pause? Men er det ikke bare et penere ord for slutt?

Hva er pluss og minus med pause?

Anonymous poster hash: 725a1...92d

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 8 år, og var veldig ung når vi ble sammen. Gjennom disse årene har jeg hjulpet han ut av angst og depresjon. Samtidig har jeg fullført utdanning på universitetsnivå, hvor han har hatt samme arbeid som tidligere. Vi trives i hverandres selskap, og ler en del sammen. Samtidig er jeg ofte frustrert i hverdagen, da han ikke tar initiativ til å holde rundt meg/ vise meg omsorg/godhet.

Vi har hatt mange kriser gjennom forholdet. Jeg har hatt en overvelmende følelse av at han ikke elsker meg. Han sier at han gjør det, men handlingene hans matcher ikke. Jeg har over lengre tid uttrykket mine ønsker/behov uten at jeg føler meg imøtekommet. Dersom forholdet har vært på randen av brudd, har han imøtekommet mine behov, vist nær fysisk kontakt og jeg har følt at han vil ha meg. Dette går fort over, å vi er tilbake til gamle vaner.

Jeg har nå sluttet å ta initiativet til fysisk kontakt. Samtidig med dette merker jeg at jeg har behov for det. Men jeg kjenner at jeg ikke orker å kommunisere behovet lengre.

Den siste tiden har jeg kjent på hvordan vi har et vennskap, fremfor et kjærlighetsforhold. Jeg nyter ikke sexen lengre, noe jeg tror at han heller ikke gjør. Det er ikke lyst og lidenskap lengre. Jeg er redd for at jeg ikke elsker ham.

Det stabile, hus og hjem samt felles venner og familierelasjoner gjør at jeg kvier meg for et brudd. Jeg er også livredd for å være alene. Hva i alle dager burde jeg gjøre? Skal jeg prøve en gang til? Skal jeg forlate han?

Anonymous poster hash: 725a1...92d

Off, det høres ut som at du beskriver min situasjon, utenom de 8 årene. Men jeg er like rådvill som deg desverre...

Anonymous poster hash: 1fa4b...60b

[AnonymBruker]

Samtidig er det kun jeg som identifiserer problemer i forholdet, og jeg sitter med løsningene. Han kommer aldri med forslag, eller syn på saken annet en at jeg må akseptere hans ønsker/manglende behov for. Jeg tror at jeg er utmattet, og vet at denne gangen blir det vel ikke bedre.

Jeg bestemte meg i går for å avslutte forholdet når tiden var der, men i dag fikk jeg et kjempebehov for å snakke med ham(er på reise). Tenker å vente til han kommer hjem. Det går veldig opp og ned. I det ene øyeblikket kunne jeg ikke vært mer sikker på at det burde bli slutt. I neste har jeg lyst til at det skal være meg og ham. Er trist/sint/deppa og fullstendig rådvill! Lurer på om det kan være kjærlighetssorgen jeg har begynt på? Eller er det et tegn på at jeg burde bruke lengre tid?

Anonymous poster hash: 725a1...92d

[Bolla*]

Huff, dette er som å lese om meg og sambo også.. Vi har ikke 8 år sammen, men mye av det du skriver er som å lese om seg selv.

En forferdelig vond situasjon å være i, men har desverre ingen gode råd å komme med. Jeg er som deg; skal, skal ikke..