Tjukke barn

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg reagerer på ungene til en i omgangskretsen. De går i starten på barneskolen. Begge er godt runde/tykke. Mor klager over at et barn blir mobbet.

Jeg tror ikke hun selv ser at ungene hennes er tykke siden hun har en del kilo for mye selv. Jeg tror faktisk noen foreldre blir blinde. Nå er de i en alder hvor hun kan snu det hele. Om noen år på ungdomsskolen så har hun mye mindre kontroll.

Anonymous poster hash: e660a...61d

[metempsychosis]

Selv tenker jeg ikke noe spesielt over det, med mindre jeg har et relativt innblikk i hvordan kostholdet dens ser ut. Her i Frankrike går det endel i usunne mellommåltider (tradisjonelt sett spiser barn ett mellommåltid klokken 10, ett annet klokken 16), og det er ikke uvanlig å se foreldre "fôre" barn i 3/4 års alderen med individuelle chips-poser, godteri og sjokoladekjeks og så videre. Drikke er gjerne en helt usannsynlig sukker-rik juice i lommeformat. Småunger med saft og cola i tåteflasken er det også noen av.

Da blir jeg oppgitt. Oppgitt og små-sint fordi jeg føler at det er uansvarlig og urettferdig ovenfor disse ungene. Det er jo gjerne de som må leve med dette "kostholdet" resten av livet, og med alle de negative sidene som ofte kommer med..

[malifika]

AnonymBruker, on 30 Jun 2014 - 15:41, said:

Dette henger ikke på greip og er det merkeligste jeg har hørt på en stund. Virker useriøst om en lege mener at dere skal fore barnet med usunn matt. Barn spiser det de har tilgang til. Her leser jeg dårlige unnskyldninger fra en mor som har gitt fra seg kontrollen. Barn spiser det de har tilgang til. En 4 åring er smart og skjønner hvordan hun skal få den maten hun liker selv.

Og veldig merkelig at man ikke har hørt om barn som bare vil spise sunn mat og nekter å spise usunn mat. Hvorfor får barn alltid hangups på usunn mat ?

Og bare junkfood i huset ? en total ansvarsfraskrivelse fra voksne mennesker.

Anonymous poster hash: 240f7...5bd

Du vet tydeligvis IKKE hva du prater om! En mor som har gitt opp kampen og ansvarsfraskrivelse, hva er det for et oppgulp??? For et par år siden var det en dokumentar om ei jente som levde av sjokolade. Foreldrene hadde prøvd ALT men, hun nektet å spise. De tenkte som deg, at hun ville spise det hun fikk tilgang på men, den gang ei. Ungen ble skikkelig underernært å måtte legges inn. Da var ernæringsfysiologer, leger og psykologer på banen og de sa at foreldrene måtte gi henne det hun ville ha. Den lille næringen hun fikk i seg fra det usunne var bedre enn ikke noe i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Det er litt interessant å se denne tråden i sammenheng med en annen tråd her inne på forumet for et par måneder siden.

Anonymous poster hash: 2d7a4...46b

[Gjest BræikingBæd]

Må innrømme at jeg reagerer på ungene til en i omgangskretsen. De går i starten på barneskolen. Begge er godt runde/tykke. Mor klager over at et barn blir mobbet.

Jeg tror ikke hun selv ser at ungene hennes er tykke siden hun har en del kilo for mye selv. Jeg tror faktisk noen foreldre blir blinde. Nå er de i en alder hvor hun kan snu det hele. Om noen år på ungdomsskolen så har hun mye mindre kontroll.

Anonymous poster hash: e660a...61d

Jeg tror nok problemet hennes går på at barna blir mobbet grunnet vekt, ikke at hun tror de er sylslanke.

Jeg hadde blitt mer oppgitt over de som mobbet, men.

[Bringebærgele]

Hva mer er det egentlig å utdype som jeg ikke allerede har sagt? "The pot calling the kettle black". Kjenner du uttrykket? Det er ihvertfal det som i bunn og grunn er mitt poeng. Jeg sammenligner ikke fedme med hvilke som helst lidelser, type "vokse opp i krig" og sånne ting, men med ting som er relevante for det som folk skriver i denne tråden. Folk som bruker mye energi på å irritere seg over, baksnakke, peike, le og riste på hodet over andre menneskers personlige problemer, spionere oppi handlekorga deres og så videre, er med stor sannsynlighet ufyselige mennesker. Og ufyselige mennesker får gjerne ufyselige barn. Det er ikke akkurat noen tjeneste man gjør for sine barn det heller. Derfor kan det være lurt av og til å kikke seg i speilet og spørre seg hvilken ballast man selv dytter på sine egne barn, selv om denne ballasten kanskje ikke er av den mest synlige sorten. Superioritetskomplekser f.eks. er noe som barn fort plukker opp og internaliserer, og så må de slite resten av livet med at ingen egentlig liker dem som personer.

Syns folk er alt for kjappe med å slenge rundt seg med begreper som "omsorgssvikt" og "barnemishandling". Er det et eller annet som ikke er på stell, av millioner av ting som skal være på stell, så er man "dårlige foreldre". Og typisk vet man null og niks om disse menneskenes hverdag før man slenger en eller annen merkelapp på dem, gjerne i påhør av sine egne unger (veldig oppbyggelig for dem). Jeg har f.eks. et vennepar med tre unger hvorav den ene av dem er en feit unge. De andre to ungene er normalvektige, mens foreldrene begge er "normal-40-åring-overvektig". Tror du ikke de er klar over at det er et problem for ungen? Tror du ikke de tenker hver dag på hvordan hun vil komme til å bli behandlet av andre når hun blir eldre, av sånne folk som typisk vil spy ut eder og galle i en sånn tråd som det her? Tror du ikke de har prøvd det alle meste av ting som kan prøves? Det er en utrolig vanskelig balansegang, det der. Hvor mye man skal ta med ungen på joggetur, kutte i visse ingredienser, sende ungen på diverse aktiviteter, før ungen på et eller annet tidspunkt føler at man ikke er "god nok" som man er. Og den balansegangen der bruker de mye energi på å finne, ikke bare på egen hånd, men også sammen med profesjonelle. Er de dårlige foreldre? Bedriver de barnemishandling og omsorgssvikt?

Og ja, jeg syns faktisk overvekt er relativt uskyldig i de aller fleste tilfeller, ihvertfall hvis man ser det i forhold til det å lære opp ungene sine til å bli ufyselige mennesker.

Her synes jeg det var et par gode poeng!!

[AnonymBruker]

Jeg er i utgangspunktet enig i at foreldre til overvektige småbarn må ta på seg skylden. Et lite barn kan ikke dra på butikken og kjøpe det han/hun vil, og smører ikke matpakka selv. Men det er ikke alltid like lett heller. Ta min situasjon for eksempel. Vi har delt ansvar for ungene (50/50). Jeg er opptatt av et sunt kosthold (spiser sunt og er slank selv), og serverer barna sunn mat. Men samtidig er jeg ikke helt fanatisk og vi kan grille pølser en torsdag hvis det er skikkelig fint vær f.eks. Faren deres er i teorien veldig enig i at vi må sørge for at ungene har et sunt kosthold, men jeg tror han feiler i praksis. I dag f. eks: hjemme hos meg fikk ungene havregrynsgrøt til frokost og knekkebrød med ost og skinke + melon til lunsj. Så i kveld når jeg snakket med ungene kan de fortelle at de har spist is og ostepop hos faren.. på en mandag..

Nå er ikke vekta til ungene mine et problem (enda). 4-åringen er normalvektig eller litt under normalen. 6-åringen (snart 7) har derimot litt ekstra på magen, så jeg er litt bekymret for at det skal bli mer. Hos meg er ungene veldig aktive vertfall, vi er mye ute og de sykler, leker på lekeplassen, løper og styrer på. Jeg har begrenset tv-tid for dem, noe faren også er veldig enig i at vi må ha. Men ut fra det jeg hører fra barna og ser når jeg er der så står tv-en på mer eller mindre konstant. Det er som å snakke til en vegg for han er enig, men følger ikke opp.. Så i vår tid med dine, mine og våre barn er det ikke alltid like enkelt. Svikter det på én kant er det lite andre kan gjøre.

Anonymous poster hash: 2b002...730

[StellinaX]

Hva mer er det egentlig å utdype som jeg ikke allerede har sagt? "The pot calling the kettle black". Kjenner du uttrykket? Det er ihvertfal det som i bunn og grunn er mitt poeng. Jeg sammenligner ikke fedme med hvilke som helst lidelser, type "vokse opp i krig" og sånne ting, men med ting som er relevante for det som folk skriver i denne tråden. Folk som bruker mye energi på å irritere seg over, baksnakke, peike, le og riste på hodet over andre menneskers personlige problemer, spionere oppi handlekorga deres og så videre, er med stor sannsynlighet ufyselige mennesker. Og ufyselige mennesker får gjerne ufyselige barn. Det er ikke akkurat noen tjeneste man gjør for sine barn det heller. Derfor kan det være lurt av og til å kikke seg i speilet og spørre seg hvilken ballast man selv dytter på sine egne barn, selv om denne ballasten kanskje ikke er av den mest synlige sorten. Superioritetskomplekser f.eks. er noe som barn fort plukker opp og internaliserer, og så må de slite resten av livet med at ingen egentlig liker dem som personer.

Syns folk er alt for kjappe med å slenge rundt seg med begreper som "omsorgssvikt" og "barnemishandling". Er det et eller annet som ikke er på stell, av millioner av ting som skal være på stell, så er man "dårlige foreldre". Og typisk vet man null og niks om disse menneskenes hverdag før man slenger en eller annen merkelapp på dem, gjerne i påhør av sine egne unger (veldig oppbyggelig for dem). Jeg har f.eks. et vennepar med tre unger hvorav den ene av dem er en feit unge. De andre to ungene er normalvektige, mens foreldrene begge er "normal-40-åring-overvektig". Tror du ikke de er klar over at det er et problem for ungen? Tror du ikke de tenker hver dag på hvordan hun vil komme til å bli behandlet av andre når hun blir eldre, av sånne folk som typisk vil spy ut eder og galle i en sånn tråd som det her? Tror du ikke de har prøvd det alle meste av ting som kan prøves? Det er en utrolig vanskelig balansegang, det der. Hvor mye man skal ta med ungen på joggetur, kutte i visse ingredienser, sende ungen på diverse aktiviteter, før ungen på et eller annet tidspunkt føler at man ikke er "god nok" som man er. Og den balansegangen der bruker de mye energi på å finne, ikke bare på egen hånd, men også sammen med profesjonelle. Er de dårlige foreldre? Bedriver de barnemishandling og omsorgssvikt?

Og ja, jeg syns faktisk overvekt er relativt uskyldig i de aller fleste tilfeller, ihvertfall hvis man ser det i forhold til det å lære opp ungene sine til å bli ufyselige mennesker.

Jeg er faktisk enig med deg i det du sier om oppdragelse. Men det er ikke slik at det å bli oppgitt over foreldre som gir blaffen i at barna deres blir feite i svært ung alder (som f eks sønnen til min venninne/bekjent, 5 1/2 og 33kg), er synonymt med å være ufyselig. Det KAN være slik, men det TRENGER ikke være slik.

Jeg har to barn, jeg vil på ingen måte at de skal bli det du kaller ufyselige mennesker. Da eldste kom hjem fra skolen og fortalte at en av kompisene hans er tjukk og at alle barna kaller den gutten for tjukk- så tok jeg umiddelbart en prat med han om hvordan man snakker til andre mennesker, hva som er greit å si og hva som gjør at andre får det vondt inni sg- selv om de kanskje fleiper det bort på overflaten. Jeg er ganske rund i kantene på mangt og mye, men slår beinhardt ned på noen ting, bl annet mobbing!

Jeg jobber med trening og kosthold- jeg lever av å hjelpe mennesker til å få en bedre helse, et bedre liv- jeg hører daglig om hvilke problemer bl annet sykelig overvekt har ført med seg for mennesker, ikke bare fysisk men også psykisk. Og jwg fatter og begriper ikke hvordan mennesker som selv har vært sykelig overvektige, som vet hvilke grep de kan gjøre for å legge til rette for at egne barn ikke skal havne i samme suppa som de selv- at de kan gi fullstendig blaffen og peise på med søppelmat til egne barn.(ref. Min bekjente nevnt over her)

Jeg snakker ikke om chubby babyer eller smålubne barn- jeg snakker om barn som er tjukke- barn som blir tydelig feilernært. Selvfølgelig diskuterer man ikke slikt som dette foran barna, men hvis det ikke er lov til å mene at å påføre små barn sykelig overvekt er på tryne, så er det noe som er galt!

Jeg blir sint og frustrert over mennesker som gir blaffen i barnas helse- og i dette tilfellet så er det tilfeldigvis snakk om overvekt/fedme.

[brightness]

Syns det er trist. Og blir sånn "hva slags foreldre har du?!??!".

[Timseh]

Blir veldig provosert. Var selv et overvektig barn og veide til slutt over 100 kg. Har den dag i dag fortsatt ikke et normalt forhold til mat. Det var veldig vanskelig og hardt å få av kiloene.

Så jeg er veldig nøye med kostholdet til min sønn! Det er ikke moro å bli mobbet pga overvekt. Ei heller å ikke kunne gå med de samme klærne som jevngamle..

[AnonymBruker]

Men i de tilfellene hvor barna er overvektige, og de ikke har diagnoser ol som kan skape det, men at det etter all sannsynlighet skyldes at ungen spiser for mye. Bør man da si noe til foreldrene? Kan man si noe til foreldrene, uten at det bare blir oppfattet mot sin hensikt?

Anonymous poster hash: 128c1...20d

[LilleSnupp]

Hvordan kan kortison påvirke vekta? Hvis vi spiser for mye legger vi på oss mer enn det som er bra. Det gjelder både barn og voksne. Det er vel heller det at eventuell sykdom fører til mindre aktivitet, og derfor legger man på seg?

Anonymous poster hash: 041df...200

Min svigersønn har en sykdom som gjorde at han gikk på kortison som barn - og endte opp rund som ei pølse. Vet ikke om hva som gjorde det, men skal jeg tippe så var det kanskje at kortison ga mye væske i kroppen som gjorde at han så smellfet ut.

[LilleSnupp]

Dette henger ikke på greip og er det merkeligste jeg har hørt på en stund. Virker useriøst om en lege mener at dere skal fore barnet med usunn matt. Barn spiser det de har tilgang til. Her leser jeg dårlige unnskyldninger fra en mor som har gitt fra seg kontrollen. Barn spiser det de har tilgang til. En 4 åring er smart og skjønner hvordan hun skal få den maten hun liker selv.

Og veldig merkelig at man ikke har hørt om barn som bare vil spise sunn mat og nekter å spise usunn mat. Hvorfor får barn alltid hangups på usunn mat ?

Og bare junkfood i huset ? en total ansvarsfraskrivelse fra voksne mennesker.

Anonymous poster hash: 240f7...5bd

For noe tull og tøys som ruller ut av deg her!

Vi har selv vært i samme situasjon med vår datter pga premature spiseproblemer - og ble anbefalt av helsesøster å gi henne potetgull for å stimulere spisingen.

Så ja.. ansatte i helsevesenet gir faktisk slike råd. Å av feie reelle problemer med at det er ansvarsfraskrivelse bla bla bla fra foreldrene viser at du ikke har kjennskap eller erfaringer med dette - og for meg burde du dermed ikke synse for mye.

[tussi84]

Jeg ble overvektig da jeg begynte på ungdomsskolen. Både min mor er overvektig og mormor var det også da hun levde. Nå som jeg har blitt voksen har jeg fedme klasse 1 og prøver å gå ned litt i vekt. Har gått ned 15 kg men enda lang vei å gå. Jeg ser at kostholdet hjemme da jeg var liten er mye av grunnen til at det har endt opp sånn samt lite aktiviteter. Foreldrene mine var mer opptatt av å gjøre ting koselig sammen hjemme istedenfor å ta en tur på ski eller i skogen feks. Min mor syntes heller aldri jeg var feit selv om jeg visste at jeg var det. Selv den dag idag hvor jeg er blitt 30 og 170 høy med nåværende vekt 104 kg kaller hun meg for normalvektig. Så hun har veldig feil bilde av hva det vil si å være normalvektig. Normalvekt for meg ville vært 60 til 70 kg ca.

Foreldrene har et ansvar for at ikke barna skal bli feite. Men man også ta tak i seg selv å være et godt forbilde. Å be barna spise sunn mat når du som foreldre er overvektig stapper i deg mye usunn mat har ikke noe for seg. Barna tar etter sine egne foreldres matvaner. Vær aktiv som foreldre og ta med barna på lekeplass gåturer skogen skitur sykkelturer.. lek ute med de om du må. Begrense tv titting og data tid mest mulig. Også for ungdom tror jeg det er viktig.

Ungdom har man ikke så mye kontroll på dessverre. De flyr mye ute og kan fint finne på å kjøpe junk food veldig ofte som foreldrene ikke har kontroll over. Derfor er det viktig at sunne vaner kommer fra barna er små.

[AnonymBruker]

Frukt er sunt, det gir masse næring, og kan gjerne spises hver dag i moderate mengder.

Yoghurt er også sunt, og usukrede varianter kan gjerne spises hver dag.

Frokostblandinger er ikke nødvendigvis usunne, siden det finnes mange usukrede alternativer som gir godt med fiber og næringsstoffer.

Hvis dette er de beste eksemplene du kan komme med på hva som er usunt og skadelig for barna, så tror jeg at du må lære litt mer om kosthold og ernæring.

Anonymous poster hash: 2d7a4...46b

Har en liste liggende her som jeg fikk på et foreldremøte, der tannpleier og helsesøster var tilstede, og jeg må si jeg ble skremt over hvor mye sukker det er i forskjellige ting. Her er lista:

* 2,5 dl juice 14 sukkerbiter

* god morgen yoghurt 16 sukkerbiter

* litago yoghurt 5,5 sukkerbiter

* Tine yoghurt 6,5 sukkerbiter

* hvetebolle 3 sukkerbiter

* 0,5 l brus 16 sukkerbiter

* 1 glass saft 7 sukkerbiter

* 4 havrekjeks 8 sukkerbiter

* 1 stk sjokoladekake 13 sukkerbiter

* 60 gr melkesjokolade 14 sukkerbiter

Og barns sukkerbehov er ganske lavt, 0-3 år: 15 sukkerbiter, og barn 4-6 år: 20 sukkerbiter

9 av 10 barn spiser for mye sukker, og sukker utgjør 10% av daglig inntak

70% av barnas sukkerinntak kommer fra brus, saft, kjeks og godterier

Og hvert år drikker i gjennomsnitt en 4 åring 47 liter utblanda saft

Dette er noen fakta å tenke på, syns det er skremmende

Anonymous poster hash: 12cc1...203