Flere som har dårlig forhold til sin familie?

[AnonymBruker]

Jeg har blitt nødt til å flytte hjem for et år, til tross for at jeg nå er 24.. Og jeg merker allerede at dette blir et hardt år. Jeg føler at jeg aldri har hatt et supergodt forhold til foreldrene mine. De har alltid kritisert meg så mye som mulig, enten det er at jeg ikke hjelper til nok hjemme, er for dårlig på skolen, er kverulerende osv. Som regel er det mange nedlatende kommentarer å hente dersom jeg mener noe annet enn dem, eller har en annen måte å angripe ting på. Og uansett hva jeg gjør, så finner de noe å klage på.

Selv nå når jeg er voksen, så har vi det forholdet at de er foreldre og jeg er "barnet" og jeg kan ikke vite bedre enn de i noe tilfelle og de respekterer ikke meg. Når jeg hører om venninner som har hatt koselige kvelder hvor de drikker litt vin med moren sin, eller som har en pappa som hjelper de med forskjellige ting uten å kreve noe tilbake blir jeg misunnelig.. Gleder meg allerede til jeg er ute herfra igjen, har det så mye bedre når jeg ikke bor med mine foreldre!

Flere som har dårlig forhold til foreldrene sine, og selv ikke som voksne har fått den gode kontakten?

Anonymous poster hash: 17456...602

[AnonymBruker]

Absolutt, det er veldig vanlig.

Har hatt det helt likt.

Anonymous poster hash: b5389...6d3

[AnonymBruker]

Jeg er også 24 og har samme problem.. Det er veldig frustrerende. Føler at de ikke behandler meg som en voksen som har egne meninger og tanker om ting. De "vet best" i alle situasjoner, og de blir regelrett fornærmet om jeg mener eller gjør noe annet enn forventet.

De prøver å bestemme over meg hele tiden. Argh! De har også veldig høye krav til meg, og mener både ditten og datten - i tillegg til at de legger seg oppi hva jeg gjør og ikke gjør.

Anonymous poster hash: 8f59a...36f

[AnonymBruker]

Jeg er også 24 og har samme problem.. Det er veldig frustrerende. Føler at de ikke behandler meg som en voksen som har egne meninger og tanker om ting. De "vet best" i alle situasjoner, og de blir regelrett fornærmet om jeg mener eller gjør noe annet enn forventet.

De prøver å bestemme over meg hele tiden. Argh! De har også veldig høye krav til meg, og mener både ditten og datten - i tillegg til at de legger seg oppi hva jeg gjør og ikke gjør.

Anonymous poster hash: 8f59a...36f

Mine har og veldig høye krav til meg, da særlig når det gjelder skole. Utrolig slitsomt! Da jeg bodde for meg selv la jeg opp dagen min akkurat som jeg ville og leste når det passet meg, nå får jeg kommentarer og mas om at jeg ikke gjør nok hele tiden. Synes det er leit at jeg ikke har foreldre som støtter og heier på meg istedenfor å fortelle meg at jeg ikke duger..

Anonymous poster hash: 17456...602

[AnonymBruker]

Mine har og veldig høye krav til meg, da særlig når det gjelder skole. Utrolig slitsomt! Da jeg bodde for meg selv la jeg opp dagen min akkurat som jeg ville og leste når det passet meg, nå får jeg kommentarer og mas om at jeg ikke gjør nok hele tiden. Synes det er leit at jeg ikke har foreldre som støtter og heier på meg istedenfor å fortelle meg at jeg ikke duger..

Anonymous poster hash: 17456...602

Føler med deg, og vet hvordan du har det!

Det blir også litt umotiverende når foreldre maser om at man må lese mer. Det motiverer meg mer om jeg heller får skryt og blir heiet på.

Og jeg er helt sikker på at du duger, du gjør jo det du kan. Skjønner at det er veldig frustrerende. Jeg har egentlig ikke noen tips til deg. Det er utfordrende å flytte hjem igjen, det vet jeg godt selv. Jeg måtte bare bite tennene sammen..

Anonymous poster hash: 8f59a...36f

[AnonymBruker]

Jeg har blitt nødt til å flytte hjem for et år, til tross for at jeg nå er 24.. Og jeg merker allerede at dette blir et hardt år. Jeg føler at jeg aldri har hatt et supergodt forhold til foreldrene mine. De har alltid kritisert meg så mye som mulig, enten det er at jeg ikke hjelper til nok hjemme, er for dårlig på skolen, er kverulerende osv. Som regel er det mange nedlatende kommentarer å hente dersom jeg mener noe annet enn dem, eller har en annen måte å angripe ting på. Og uansett hva jeg gjør, så finner de noe å klage på. Selv nå når jeg er voksen, så har vi det forholdet at de er foreldre og jeg er "barnet" og jeg kan ikke vite bedre enn de i noe tilfelle og de respekterer ikke meg. Når jeg hører om venninner som har hatt koselige kvelder hvor de drikker litt vin med moren sin, eller som har en pappa som hjelper de med forskjellige ting uten å kreve noe tilbake blir jeg misunnelig.. Gleder meg allerede til jeg er ute herfra igjen, har det så mye bedre når jeg ikke bor med mine foreldre! Flere som har dårlig forhold til foreldrene sine, og selv ikke som voksne har fått den gode kontakten? Anonymous poster hash: 17456...602

Det høres kanskje ut som du har en urealistisk ide om hvordan foreldre skal være, basert på det beste utvalget fra en 10-20 venner. Og et slikt bilde blir alltid galt.

Dine foreldre har latt deg flytte tilbake til dem. Noe som de ikke på noe vis er forpliktet til. Du er voksen nå, og bråurde klart deg selv. Jeg vil tro du leier et rom eller en del i huset meget billig, og at du viser din takknemlighet med å lage middag til hele familien minst 50% av tiden, tar det aller meste av husvask og forefallende utearbeid (snømåking, gressklipping, luking, vindusvask og så videre) siden du er ung og med betydelig mer energi enn dem?

Dersom du ikke bidrar med din del (som bør være betydelig og merkbar) er det ikke rart at de behandler deg som et trassigt barn - som voksen må en tåle steika, og som hjemmeboende 24-åring som ikke bidrar tungt til å støtte sine aldrende foreldre så er man både en byrde og en skuffelse. Og på langt nær voksen. Og for voksne barn trenger ikke foreldre skjule dette faktum.

Anonymous poster hash: 1ef96...d55

[Leonia]

Det høres kanskje ut som du har en urealistisk ide om hvordan foreldre skal være, basert på det beste utvalget fra en 10-20 venner. Og et slikt bilde blir alltid galt.

Dine foreldre har latt deg flytte tilbake til dem. Noe som de ikke på noe vis er forpliktet til. Du er voksen nå, og bråurde klart deg selv. Jeg vil tro du leier et rom eller en del i huset meget billig, og at du viser din takknemlighet med å lage middag til hele familien minst 50% av tiden, tar det aller meste av husvask og forefallende utearbeid (snømåking, gressklipping, luking, vindusvask og så videre) siden du er ung og med betydelig mer energi enn dem?

Dersom du ikke bidrar med din del (som bør være betydelig og merkbar) er det ikke rart at de behandler deg som et trassigt barn - som voksen må en tåle steika, og som hjemmeboende 24-åring som ikke bidrar tungt til å støtte sine aldrende foreldre så er man både en byrde og en skuffelse. Og på langt nær voksen. Og for voksne barn trenger ikke foreldre skjule dette faktum.

Anonymous poster hash: 1ef96...d55

Jeg vil tro at hun gjør sin del, men at det aldri blir godt nok for foreldrene.. Jeg gjorde mer enn mine foreldre da jeg måtte flytte tilbake for et år, og fortsatt var det ikke godt nok. Mange foreldre blir jo litt sånn, når voksne barn må flytte hjem igjen.. Har noen venninner som opplevde det samme da de også måtte flytte hjem igjen av forskjellige grunner. TS sier jo selv at foreldrene stiller høye krav..

[AnonymBruker]

Det høres kanskje ut som du har en urealistisk ide om hvordan foreldre skal være, basert på det beste utvalget fra en 10-20 venner. Og et slikt bilde blir alltid galt.

Dine foreldre har latt deg flytte tilbake til dem. Noe som de ikke på noe vis er forpliktet til. Du er voksen nå, og bråurde klart deg selv. Jeg vil tro du leier et rom eller en del i huset meget billig, og at du viser din takknemlighet med å lage middag til hele familien minst 50% av tiden, tar det aller meste av husvask og forefallende utearbeid (snømåking, gressklipping, luking, vindusvask og så videre) siden du er ung og med betydelig mer energi enn dem?

Dersom du ikke bidrar med din del (som bør være betydelig og merkbar) er det ikke rart at de behandler deg som et trassigt barn - som voksen må en tåle steika, og som hjemmeboende 24-åring som ikke bidrar tungt til å støtte sine aldrende foreldre så er man både en byrde og en skuffelse. Og på langt nær voksen. Og for voksne barn trenger ikke foreldre skjule dette faktum.

Anonymous poster hash: 1ef96...d55

Enig i at jeg er heldig i den forstand at jeg får bo hjemme og således sparer penger, men jeg synes likefullt at mine foreldre skal respektere meg. Jeg lager middag, vasker opp, rydder inn og ut av oppvasken osv. Det blir aldri nok. Og det er null problem at jeg stadig skal rydde opp etter andre, men at de bare EN gang må rydde opp etter meg er nesten verdens ende. En gang hadde bestefar vært på besøk, og mamma ryddet aldri vekk sengetøyet ogsånn, så når kjæresten min skulle komme på besøk så måtte jeg bytte sengetøyet og legge det andre til vask. Når kjæresten min var dratt igjen fikk jeg kjeft når jeg ikke ryddet det vekk med én gang. Så de kan altså drite i å rydde opp etter seg i mange uker, men ikke jeg.

I helgen hadde vi besøk av et vennepar av mine foreldre, og ved frokosten i dag snakket vi om noe så trivielt som avstanden mellom to land. I den forbindelse kom mamma med kommentaren at "jeg burde lære meg litt logisk tenking". Jeg merket av venneparet til foreldrene mine reagerte på mammas kommentar, at de aldri ville snakket slik til sine barn (de er veldig rolige, sindige og gode mennesker som er flinke til å lytte fremfor å skulle bestemme). Dette er bare et enkelt eksempel.

Føler jeg blir trykket ned av mine foreldre, de skal alltid fortelle meg at jeg må jobbe litt hardere, at jeg ikke er flink nok, at jeg ikke kommer til å bli noe her i verden, at jeg ikke er smart nok, at jeg ikke har levd nok osv. Konstant å bli rakket ned på gjør meg ikke bedre.

Anonymous poster hash: 17456...602

[tunaen]

Det er sånn foreldre skal være da.

Foreldrene mine har veldig høye krav til meg, og spør ofte om jeg leser og ber meg om å lese mer

Men samtidig er de støttende, ville satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe meg..

Foreldre er nå en gang foreldre

Edit: tror forresten ikke at man er skapt til å bo med foreldre i voksen alder. Er alltid så koselig når jeg kommer hjem for ferier, men etter et par uker er det jammen meg godt å dra til sitt eget lille krypinn :D

Endret 29. juni 2014 av tunaen

[AnonymBruker]

Greit nok til egne foreldre, men verre med resten av slekta (tanter, kusiner, fettere, onkler, besteforeldre).

Anonymous poster hash: 916e6...26c

[AnonymBruker]

Det er sånn foreldre skal være da.

Foreldrene mine har veldig høye krav til meg, og spør ofte om jeg leser og ber meg om å lese mer

Men samtidig er de støttende, ville satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe meg..

Foreldre er nå en gang foreldre

Edit: tror forresten ikke at man er skapt til å bo med foreldre i voksen alder. Er alltid så koselig når jeg kommer hjem for ferier, men etter et par uker er det jammen meg godt å dra til sitt eget lille krypinn :D

Uenig. Foreldre skal respektere barna sine i like stor grad som andre. Sånn mamma og pappa snakker til meg tror jeg faktisk ikke de snakker til noen andre, for de har jo ikke for vane å være nedlatende mot andre.

Anonymous poster hash: 17456...602

[Solstrålen.]

Uenig. Foreldre skal respektere barna sine i like stor grad som andre. Sånn mamma og pappa snakker til meg tror jeg faktisk ikke de snakker til noen andre, for de har jo ikke for vane å være nedlatende mot andre.

Anonymous poster hash: 17456...602

Har du snakket med dem om dette noen gang?

[AnonymBruker]

Ja, har ikke godt forhold til foreldrene mine. Fysisk og psykisk mishandling hele oppveksten. Må være deilig å ha "vanlige" foreldre. Skjønner at det er ugreit om de trykker deg ned, men om de maser fordi de vil du skal klare deg bra?

Hender det de klemmer deg og sier de er glade i deg, også? Pappa har aldri klemt meg eller sagt han er glad i meg. Mamma har sagt det to ganger som jeg kan huske, og begge gangene sa jeg det først. I løpet av oppveksten kan jeg huske en klem.

Håper du finner ut av det med foreldrene dine.

Anonymous poster hash: d3c0c...185

[AnonymBruker]

Sånn er forholdet til mine foreldre også. De hakker, mobber og kritiserer 24/7. Er nedlatende og ekle daglig når vi er på besøk. Har også blitt slått gjennom oppveksten, og konstant kjeftet på.

Nå er jeg 30, og kommer på besøk pga sønnen min og at jeg liker stedet jeg er fra.

For noen år tilbake døde forloveden min, og jeg måtte flytte hjem for en periode. Jeg jobbet 160% (to jobber), bidrog, gjorde mitt, prøvde å oppholde meg for meg selv. Det var et helvete.

Anonymous poster hash: 8c4f0...d82

[Nuttery]

Jeg kjenner meg igjen. Igjennom hele oppveksten har mine foreldre hatt urealistisk høye forventninger til meg, og det fortsetter enda. Har måttet flytte hjem pga økonomisk situasjon, og hadde vel egentlig "glemt" hvordan det egentlig er å bo her ettersom jeg var vekk en god stund. Husker nå hvorfor jeg flyttet i første omgang

Skal bo her et år til. Krysser fingrene for deg, TS. Sånne foreldre er slitsomt.

[AnonymBruker]

Har du snakket med dem om dette noen gang?

Har prøvd noen ganger å si at jeg føler de aldri blir fornøyde med meg, men da bare blåser de det vekk med at de bare ønsker at jeg skal ha det bra, noe jeg heller ikke betviler. Det er bare måten de gjør det på som fører til at jeg ikke har det bra likevel.

Ja, har ikke godt forhold til foreldrene mine. Fysisk og psykisk mishandling hele oppveksten. Må være deilig å ha "vanlige" foreldre. Skjønner at det er ugreit om de trykker deg ned, men om de maser fordi de vil du skal klare deg bra?

Hender det de klemmer deg og sier de er glade i deg, også? Pappa har aldri klemt meg eller sagt han er glad i meg. Mamma har sagt det to ganger som jeg kan huske, og begge gangene sa jeg det først. I løpet av oppveksten kan jeg huske en klem.

Håper du finner ut av det med foreldrene dine.

Anonymous poster hash: d3c0c...185

Leit å høre at du har blitt mishandlet, veldig forståelig at du ikke har noe godt forhold til dine foreldre. Jeg mener likevel man kan ha et dårlig forhold til foreldrene sine, selv om de ikke er slemme i den forstand. Det at de maser angående skolen er egentlig ikke det "verste" heller, mer at de har den nedlatende holdningen til meg om at jeg aldri kan vite noe bedre enn de, aldri kan ta gode beslutninger på egen hånd, ikke er ansvarlig ol.

Det at de maser om skolen er vel fordi de vil at jeg skal gjøre det bra, men om de vil det på mine vegne eller om de vil det for å bli fornøyde med seg selv er en annen sak. Jeg får klemmer av foreldrene mine, men de sier sjelden/aldri at de er glade i meg. Det er bare ikke et sånt forhold jeg har til dem dessverre, og er noe av det jeg savner når jeg f.eks ser kjæresten min med hans foreldre. De er så gode, snille og varme mennesker.

Jeg kjenner meg igjen. Igjennom hele oppveksten har mine foreldre hatt urealistisk høye forventninger til meg, og det fortsetter enda. Har måttet flytte hjem pga økonomisk situasjon, og hadde vel egentlig "glemt" hvordan det egentlig er å bo her ettersom jeg var vekk en god stund. Husker nå hvorfor jeg flyttet i første omgang

Skal bo her et år til. Krysser fingrene for deg, TS. Sånne foreldre er slitsomt.

Uff, nesten "godt" vi er flere. Jeg husker og godt hvorfor jeg flyttet herfra og gleder meg allerede stort til jeg kan gjøre det igjen! Jeg har alltid vært en veldig selvstendig person i den forstand at jeg alltid tar egne avgjørelser og gjør det som føles best og mest riktig for meg, uansett hvilke meninger mine foreldre har hatt om det. Og det er ikke så veldig populært, men når jeg ikke har bodd hjemme har de ihvertfall ikke kunnet gnåle om det krysser fingrene for deg og, ett år går forhåpentligvis fort!

Anonymous poster hash: 17456...602

[Nuttery]

Uff, nesten "godt" vi er flere. Jeg husker og godt hvorfor jeg flyttet herfra og gleder meg allerede stort til jeg kan gjøre det igjen! Jeg har alltid vært en veldig selvstendig person i den forstand at jeg alltid tar egne avgjørelser og gjør det som føles best og mest riktig for meg, uansett hvilke meninger mine foreldre har hatt om det. Og det er ikke så veldig populært, men når jeg ikke har bodd hjemme har de ihvertfall ikke kunnet gnåle om det krysser fingrene for deg og, ett år går forhåpentligvis fort!

Anonymous poster hash: 17456...602

Sånn har det vært her også.... Selvstendighet har ikke blitt oppmuntret akkurat...