Så usikker etter 11 år sammen. Bryte opp eller fortsette?

[AnonymBruker]

Jeg er 31 år gammel og min samboer er 34. Vi har vært sammen i 11 år og bodd sammen i åtte. Han er verdens fineste fyr, virkelig. Snill, morsom, kjekk, omtenksom, smart, sporty… Når jeg tenker på egenskapene hans klarer jeg knapt å finne noen negative.

Problemet mitt er at de romantiske følelsene mine for ham har forsvunnet gradvis. Det er selvfølgelig normalt at den første forelskelsen gir seg, og kanskje også at kriblingen forsvinner. Men jeg har ikke lenger lyst på ham! Dette har nok sammenheng med at jeg har en kronisk smertetilstand i underlivet, noe som har gjort sexlivet vårt veldig vanskelig de siste årene. Han er tålmodig og venter, mens jeg har nesten gitt opp håpet om at det skal bli bedre og har i tillegg ikke noe lyst lenger.

De siste månedene har jeg følt at jeg nesten har blitt litt rar som følge av manglende sexliv, og jeg har begynt å fantasere om andre. Det har gått så langt at jeg frykter at jeg ville tatt sjansen hvis den dukket opp - riktignok ikke for sex ettersom det er så vondt, men for eksempel klining og så videre.

Det siste i verden jeg ønsker er å såre kjæresten min. Og han er en fantastisk person som har alt jeg ser etter og som er en jeg objektivt sett gjerne vil tilbringe resten av livet mitt med. Men jeg savner også å ha lyst på noen, å ha et sexliv, å kjenne kribling. Synes det er litt trist å gi opp dette allerede som 31-åring. At jeg må begynne å tenke på å få barn snart kompliserer også dette. Har fått beskjed fra legen min om at jeg må prøve å få de barna jeg vil ha før jeg er 35 grunnet cyster på eggstokkene. Vet også at samboeren min veldig gjerne vil ha barn nå og er redd for å bli for gammel. Hvis vi slår opp nå, kan det ta lang tid før noen av oss får barn (hvis vi får det). Lurer jo også derfor på om vi skal få barn sammen og se hvordan det går...

Dette tenker jeg mye på om dagen og er helt rådvill. Er redd, har dårlig samvittighet, føler meg frustert… Vil ikke snakke med venninner om problemstillingen, føler at det er dårlig gjort overfor samboeren min. Så tankene surrer rundt i mitt eget hode. Håper noen kan hjelpe meg med noen råd…

Anonymous poster hash: 9fe78...c89

[Wonders]

Snakk med han. Om hva dere skal gjøre, la oss si de neste 5 årene eller 3 årene...

VI var i samme situasjon i fjor, nemlig. Og vi ble da enige over sommeren å satse fullt. På hverandre. Man kan velge å trekke seg unna inni seg, det er en ærlig sak. Men la han bli med på tankegangen. Hør hva han tenker. Kom frem til noe sammen. Ikke gå alene i ditt indre å dann deg en tilværelse du ikke er 100 % sikker på at er sunt for dere...

Grunnen til at vi brukte lang tid var ikke beslutningsvegring. Vi måtte ganske enkelt spørre de vanskelige spørsmålene. Grave dypt, være dønn ærlige. Barn, barneoppdragelse, jobbutsikter, skal vi bo her resten av tiden? OSv osv... Vi er to religioner og to kulturer, så det var mye å ta tak i.

Det er jammen ikke lett dette skrittet, men det må taes en gang. Lykke til.

Endret 29. juni 2014 av Wonders

[bortkommen]

Jeg tenker litt, hvordan kan du i praksis være sammen med noen andre nå? Jeg mener, du har en medisinsk greie som gjør at det er vanskelig for deg med sex, hvordan hjelper det da deg at dere slår opp og du finner noen annen? Ja du kan kline og kline er fint det, jeg er veldig glad i det, men hva med han du da evt finner? Er ikke han du er sammen med nå ditt alle beste kort? Han vet tross alt hvem du er, hva du sliter med og sikkert også hva som surrer inn i hodet ditt til en viss grad?

Midt opp i brudd selv fordi jeg ikke klarer å gi nok sex(egentlig ikke noe nesten) så jeg er kanskje ikke den rette til å gi råd, men for meg høres det ut som han er den "uskyldige" part. Han vil(?), han kan og han vil ha det samme som deg(barn). Du bryter opp for å kjenne kriblingen på nytt men hva skal du bruke denne kriblingen til? Unnskyld hvis jeg virker for hard mot deg nå men er det ikke han som med rette kunne ha spurt om dette her på forumet?

Jeg ville forøvrig svart mye av det samme til han. Hvis man bor sammen med en man er glad i, liker på alle måter og er trygg, hold på det! Alt det andre vil være flyktig. Min far bruker å si at kjærligheten og lysten varer i 3 år, etter det får man lite gratis. Man må kjempe for forholdet. Det er da personen er viktig og kropp og utseende nesten er betydningsløs. Man har på en måte 3 år på seg til å bli forelsket i personen og ikke kroppen. Hvis man skal gå hele livet å være forelsket, vil man aldri slutte å jakte.

Jeg er alt annet enn noe sexolog så hva dere kan gjøre på den fronten skal du slippe å lese om fra meg i allefall men noe må vel kunne gjøres fra din side som funker for han?

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal få barn med en du er usikker på om du vil være sammen med og som du ikke tenner på. Da kan det selvsagt hende du ikke får barn, men er det ikke verre å få barn i et forhold som kanskje ryker? Dessuten tror jeg enkelte leger er veldig "på" i forhold til å råde å få barn i tid, ofte for enhver pris Ofte kan man få barn lengre enn de antyder.

Anonymous poster hash: 09fff...939

[AnonymBruker]

Jeg tror du må finne ut av om du vil være med ham punktum, og hvorvidt dette problemet ditt er det som forstyrrer for tanken om en partner eller ikke.

Anonymous poster hash: 3008e...031

[Gjest Blomsterert]

Det var en vanskelig situasjon du beskriver. Han er jo en fin mann,og du kan tydeligvis være trygg på og med ham.

Kanskje du bare er i en fase,eller du har mistet følelsene. Går det ikke an å finne mer ut av dette? Snakke med en profesjonell?

Det kan også hjelpe å få klarhet ved å være fra hverandre litt. Savne hverandre. Er det mulighet for å reise litt bort så du får tenkt på dette i fred?

Veldig synd at et slikt forhold ikke fungerer,for det ser ut til at dere respekterer og bryr dere om hverandre.

Skjønner likevel savnet ditt,men håper du finner en måte å få klarhet i det på.

[Gjest Whitestripes]

Hvis mannen din er så fin og fantastisk som du sier, bør du tviholde på han. Gresset er neppe grønnere på andre siden, og du kan risikere å være singel i årevis og dermed miste muligheten til å få barn om du gjør det slutt. Snakk med han!

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri i verden gått fra han, men vært mer redd for om han skulle gå fra meg pga manglende sex......

Anonymous poster hash: af7a3...fa6

[AnonymBruker]

Han virker som en fin mann og jeg tviler på at gresset er grønnere på den andre siden. Samtidig kan jeg forstå hva du mener, da jeg selv er sammen med en som jeg har mistet "Gnisten" på.. Jeg velger likevel å være i forholdet, da han er den beste mannen jeg noensinne kommer til å møte. En som respekterer meg, behandler meg bra og som alltid kommer til å være der for meg..

Anonymous poster hash: e6896...462

[Gjest brutal_mann]

Se bort fra sex, som er litt spesielt med din tilstand, er du glad i fyren? Hva er dine innerste ønsker og drømmer for ham?

[lillemia]

Hei, jeg har det AKKURAT på samme måte, begynte å lure på om det var jeg som hadde skrevet det. Send meg gjerne en pm, jeg har også behov for å lufte tankene.

[Berit]

Hvis mannen din er så fin og fantastisk som du sier, bør du tviholde på han. Gresset er neppe grønnere på andre siden,

Det tenker jeg og.

Etter 11 år er det normalt at man ikke kjenner den sitrende lysten alltid, man må i hvertfall jobbbe litt med tankene sine og vite hvor høyt man elsker og setter pris på kjæresten.

Hva når du treffer en ny og det har gått mange år? Jeg tror at da vil også sex lysten evt dale slik du føler det nå har gjort.

En så fantastisk kjæreste må du tviholde på, som Whitestripes sier.

Endret 30. juni 2014 av Berit

[AnonymBruker]

Wow, syns det er kjemperart at så mange råder ts til å holde ut, på tross av manglende følelser!

Mener dere virkelig at man skal bli i et forhold der man ikke har lyst på partner og kun har vennskapelige følelser for han?

når jeg har lest lignende tråder, er stort sett rådene "gjør det slutt, han fortjener å være med en som har følelser for han, ikke få barn hvis du tviler på forholdet." osv.

holdet" osv

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

[AnonymBruker]

Og TS forsvant...

Anonymous poster hash: 09fff...939

[AnonymBruker]

Men om de aldri har sex da? det sies jo at sex er limet i et forhold, og at hvis man ikke har sex så er man igrunn bare venner. Syns du da også at man skal fortsette å være sammen, bare fordi det er trygt og man har det greit ellers?

Det tenker jeg og.

Etter 11 år er det normalt at man ikke kjenner den sitrende lysten alltid, man må i hvertfall jobbbe litt med tankene sine og vite hvor høyt man elsker og setter pris på kjæresten.

Hva når du treffer en ny og det har gått mange år? Jeg tror at da vil også sex lysten evt dale slik du føler det nå har gjort.

En så fantastisk kjæreste må du tviholde på, som Whitestripes sier.

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

[Eleandra]

Wow, syns det er kjemperart at så mange råder ts til å holde ut, på tross av manglende følelser!

Mener dere virkelig at man skal bli i et forhold der man ikke har lyst på partner og kun har vennskapelige følelser for han?

når jeg har lest lignende tråder, er stort sett rådene "gjør det slutt, han fortjener å være med en som har følelser for han, ikke få barn hvis du tviler på forholdet." osv.

holdet" osv

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

Ja. Det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg mener. Hvis man bare skal bli i et forhold når man kjenner sommerfugler i magen, da kommer man rett og slett ikke til å ha et livsvarig forhold, men gjenta den samme prosessen igjen og igjen.

Foreldrene mine har vært gift i 40 år, de hadde en dårlig periode som nok gikk over en ti års tid da jeg var tenåring, og de har begge fortalt meg at de vurderte å gå fra hverandre. Men de holdt ut, og nå er de verdens søteste gamle ektepar som leier og nusser.

Jeg gifter meg selv neste år med han som da er kjæresten min på sjuende året, og min innstilling til det er at jeg velger et livslangt partnerskap og samarbeid, ikke en konstant kjærlighetsaffære. Jeg har nemlig sett så mange eksempler i mine egne omgivelser på at den romantiske kjærligheten kommer og går, men at de som holder ut i periodevis mer "vennskapelige" partnerskap er de som kommer sterkere ut på andre siden og trekker det virkelig store vinnerloddet.

MEN! Og det er et stort men. Det finnes mange, mange ting jeg ikke vet om trådstarter og hennes liv, og alle må finne sin egen fasit for seg selv. Betrakt derfor dette mest som et svar til anonym poster som synes det er uforståelig at man skal bli i et forhold uten kjærestefølelser.

[Berit]

Men om de aldri har sex da? det sies jo at sex er limet i et forhold, og at hvis man ikke har sex så er man igrunn bare venner. Syns du da også at man skal fortsette å være sammen, bare fordi det er trygt og man har det greit ellers?

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

Men har de ikke en gang hatt god sex da? Da kan man klare å finne tilbake til det, tror jeg, hvis man jobber og begge innstiller seg på det.

Ingen kan svare med helst sikkerhet hvordan det er best å leve for en annen. Men slik jeg tenker ville det sannsynligvis ha vært gnist og god sex en gang i begynnelsen av forholdet, muligens flere år. Og da tenker jeg hvorfor ikke jobbe med seg selv og partneren å finne tilbake til denne gnisten som en gang var, istedenfor å lete etter den gnisten et annet sted? Dette siden forholdet ellers mellom dem er så positivt og at han har så mange gode egenskaper.

Gnisten hos en annen vil hun muligens lettere og hurtigere finne hos en ny som er der og da ikke er så kjent, det er spennende og nytt. Men var det ikke slik en gang med denne nåværende også? Eller var det aldri det?

Hun fant seg en fast partner ganske tidlig i livet. Derfor vet hun kanskje ikke det at andre heller er så mer spennende i det lange løp enn hva man selv gjør det til. Noe jeg tror godt man kan finne igjen hvis det er det man virkelig vil med sin livspartner man elsker.

Jeg visste det i hvertfall ikke med kjæresten jeg hadde fra den gang jeg var 20 år. Jeg ville prøve mer, og tenkte at livet måtte da ha mer å tilby. Kjæresten min min var god og snill på alle mulige måter, men jeg mistet liksom gnisten på det seksuelle etterhvert. Derfor gjorde jeg det slutt. Jeg har hatt partnere etter det. Sex har vært og er god. Men vel så godt var det jeg hadde med min tidligere kjæreste også i begynnelsen.

Jeg tror hvis man virkelig elsker sin kjæreste, kan man også oppnå den beste sexen der.

Det ville jeg satset på nå når jeg vet hvor mye alt det andre av positivt teller også.

[AnonymBruker]

Men om man ikke har god sex, ikke liker å kysse og føler man ikke ELSKER kjæresten sin, mener du da fortsatt at man skal holde sammen fordi man ellers trives sammen?

Men har de ikke en gang hatt god sex da? Da kan man klare å finne tilbake til det, tror jeg, hvis man jobber og begge innstiller seg på det.

Ingen kan svare med helst sikkerhet hvordan det er best å leve for en annen. Men slik jeg tenker ville det sannsynligvis ha vært gnist og god sex en gang i begynnelsen av forholdet, muligens flere år. Og da tenker jeg hvorfor ikke jobbe med seg selv og partneren å finne tilbake til denne gnisten som en gang var, istedenfor å lete etter den gnisten et annet sted? Dette siden forholdet ellers mellom dem er så positivt og at han har så mange gode egenskaper.

Gnisten hos en annen vil hun muligens lettere og hurtigere finne hos en ny som er der og da ikke er så kjent, det er spennende og nytt. Men var det ikke slik en gang med denne nåværende også? Eller var det aldri det?

Hun fant seg en fast partner ganske tidlig i livet. Derfor vet hun kanskje ikke det at andre heller er så mer spennende i det lange løp enn hva man selv gjør det til. Noe jeg tror godt man kan finne igjen hvis det er det man virkelig vil med sin livspartner man elsker.

Jeg visste det i hvertfall ikke med kjæresten jeg hadde fra den gang jeg var 20 år. Jeg ville prøve mer, og tenkte at livet måtte da ha mer å tilby. Kjæresten min min var god og snill på alle mulige måter, men jeg mistet liksom gnisten på det seksuelle etterhvert. Derfor gjorde jeg det slutt. Jeg har hatt partnere etter det. Sex har vært og er god. Men vel så godt var det jeg hadde med min tidligere kjæreste også i begynnelsen.

Jeg tror hvis man virkelig elsker sin kjæreste, kan man også oppnå den beste sexen der.

Det ville jeg satset på nå når jeg vet hvor mye alt det andre av positivt teller også.

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke nødvendigvis at man skal ha sommerfugler i magen hele tiden, jeg er såpass realistisk. Men om man over flere år føler at noe mangler, at man rett og slett ikke elsker partneren sin lengre, og HAR prøvd å finne tilbake til de gamle følelsene, hva gjør man da? Man er ikke lykkelig og går konstant rundt og tviler.

Du skal jo gifte deg snart, og jeg antar at du gleder deg og føler at det er riktig. Men hva om du IKKE følte det slik?

Ja. Det kan jeg med hånden på hjertet si at jeg mener. Hvis man bare skal bli i et forhold når man kjenner sommerfugler i magen, da kommer man rett og slett ikke til å ha et livsvarig forhold, men gjenta den samme prosessen igjen og igjen.

Foreldrene mine har vært gift i 40 år, de hadde en dårlig periode som nok gikk over en ti års tid da jeg var tenåring, og de har begge fortalt meg at de vurderte å gå fra hverandre. Men de holdt ut, og nå er de verdens søteste gamle ektepar som leier og nusser.

Jeg gifter meg selv neste år med han som da er kjæresten min på sjuende året, og min innstilling til det er at jeg velger et livslangt partnerskap og samarbeid, ikke en konstant kjærlighetsaffære. Jeg har nemlig sett så mange eksempler i mine egne omgivelser på at den romantiske kjærligheten kommer og går, men at de som holder ut i periodevis mer "vennskapelige" partnerskap er de som kommer sterkere ut på andre siden og trekker det virkelig store vinnerloddet.

MEN! Og det er et stort men. Det finnes mange, mange ting jeg ikke vet om trådstarter og hennes liv, og alle må finne sin egen fasit for seg selv. Betrakt derfor dette mest som et svar til anonym poster som synes det er uforståelig at man skal bli i et forhold uten kjærestefølelser.

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

[Berit]

Men om man ikke har god sex, ikke liker å kysse og føler man ikke ELSKER kjæresten sin, mener du da fortsatt at man skal holde sammen fordi man ellers trives sammen?

Anonymous poster hash: 174b8...8c6

Egentlig føler jeg at svaret er nei, og et klart nei hvis kjæresteparet aldri hadde hatt forelskede følelser eller de bare hadde vært sammen en kort periode. Og muligens er det det riktige svaret i dette tilfellet også.

Men om kjæresteparet har hatt disse "stormende" følelsene og god sex en gang, men har mistet dette nå, men ellers trives sammen på alle mulige måter og setter stor pris på hverandres egenskaper, ville jeg ha kjempet med nebb og klør for å bli tilfreds på det seksuelle også. Men man skal og være bevisst på at følelsene og opplevelsene på det seksuelle og på alt annet her i livet forandrer seg når man blir eldre og jo mer man opplever det. Opplevelsene forandrer seg ikke til å oppleves verre, tvert imot, også kan det oppleves til det bedre. Men man skal ikke gå rundt og tenke at det er noe feil fordi man ikke opplever det slik den gang man var 20. Den gang var man også helt sikkert mer usikker på seg selv, og kanskje mer sprudlende forelsket over at akkurat HAN sa hei til meg og smilte

Jo eldre man blir, blir man faktisk mer kravstor og vet hvordan man vil ha det. Både fordel og noen ganger til ulempe?

Du spør hva jeg mener i det tilfelle. Jeg kan ikke svare hva jeg mener i akkurat det tilfelle. Jeg vet bare at mange ganger handler lykken om å se det som er rundt deg istedenfor det som ikke er rundt deg. At lykken ofte er her og nå, og ikke det som en gang var, eller noe du ikke har.

Endret 30. juni 2014 av Berit