Hvorfor klarer jeg ikke føle sympati for voldtektsofre?

[AnonymBruker]

Som tittelen sier;

Hvorfor klarer jeg ikke føle sympati for voldtektsofre?

Jeg vet det er galt. Jeg vet det er grusomt. Faktisk så har jeg selv blitt voldtatt hele to ganger. Første gangen gikk jomfrudommen også, og da var jeg bare 14 år. Andre gangen var jeg 18 år, på fest.

Jeg har altså ingen problemer med å forstå hvor grusomt det er. Jeg skjønner det. Jeg skjemmes over at jeg tydeligvis mangler empati på dette området. Er nesten redd for at det er noe galt med meg. Alle og enhver vet jo at det er grusomt å bli voldtatt.

Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke engang "like" en artikkel på Facebook om noen som vil spre lys over noen sider av voldtekt etter at de selv har blitt voldtatt. Jeg får en slags "slutt å whine"-følelse som jeg virkelig skjemmes over. En bekjent hadde i noen år en slags "serie" på en blogg om voldtekten hennes, og den hadde flere tusen likes hver gang. Jeg ble bare skikkelig oppgitt. Folk som bruker voldtekten sin til å få oppmerksomhet. Som drar det utover flere år. Jeg tar meg selv i lure på om de i det hele tatt har blitt voldtatt. Eller om det bare er noe de plutselig innså at de hadde blitt. Om de virkelig har fått noe motvillig kjørt opp en plass de ikke vil ha det. Om de har hatt sår og blødd. Om de har møtte slite med sexlivet "resten av livet" etterpå.

Selvfølgelig er dette en urettferdig tankegang, men..

Jeg klarer ikke å forstå hvordan noen som har opplevd noe så jævlig, vil dele det med hele verden. I årevis. Igjen og igjen. For meg blir det som en slags oppmerksomhetsfelle. Som en gyldig grunn til enda mer oppmerksomhet. Og det eneste de prater om er å få vekk tabuer ved å snakke om voldtekt. Det er da det slår inn at "hadde du virkelig vært voldtatt, så hadde du bekymret deg om helt andre ting enn at det er tabu. Da hadde du prøvd å hjelpe andre voldtektsofre på en annen måte." Det er hundre måter som gjør det bedre. At en og en står fram med sin "sterke historie", hjelper ikke det piss.

Beklager vist jeg er støtende mot noen, virkelig. Jeg har store problemer med å bli kvitt dette tankemønsteret mitt.

Anonymous poster hash: c94b1...a21

[Meridian]

Kanskje fordi du selv har blitt voldtatt, og at dette er måten din å takle det på?

[AnonymBruker]

Kanskje fordi du selv har blitt voldtatt, og at dette er måten din å takle det på?

Nja, kanskje det? Sliter ikke med å ha empati for folk sliter etter voldtekt.. Rart egentlig.

Anonymous poster hash: c94b1...a21

[sophh]

Jeg klarer ikke helt å føle sympati for de jeg heller, og jeg har blitt voldtatt selv. Er litt usikker på hvorfor, men kan være at det har noe å gjøre med at det finnes så sykt mye som er verre enn å bli voldtatt. Jeg har opplevd ting som er verre som jeg må leve med helt til jeg dør, kan være derfor.

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt utsatt for voldtekt, og selv om det ikke er noe jeg går ut med offentlig på noen måte så har jeg forståelse for at folk takler traumer ulikt. For noen er det terapeutisk å skrive om det, å snakke om det og at andre folk vet om det, men for andre gjør det bare ting verre.

Voldtektsofre har ikke mer til felles enn at de har opplevd en voldtekt, og ingen voldtekt er lik. Ingen takler heller traumer likt, og derfor er det heller ikke rart at folk har forskjellige mestringsstrategier for å bearbeide det som har hendt.

Jeg synes det er merkelig å mene at folk reagerer "feil" på en slik traumatisk hendelse. Som sagt er ingen mennesker like og ingen voldtekter like, så det hadde jo vært rart om alle hadde reagert likt?

Anonymous poster hash: a06fe...f28

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd voldtekt, og av og til blir jeg lei meg på andres vegne, andre ganger ikke. På mange måter fordi jeg selv ønsker å bli ferdig med det, da vil jeg ikke høre på andres whining om det.

Anonymous poster hash: da0e2...489

[AnonymBruker]

For meg fortoner det seg ganske annerledes, for jeg ble voldtatt i rompa. Og det gjorde skitvondt, jeg gråt i flere timer. Det var virkelig det værste jeg noen gang har opplevd og håper ingen andre trenger å gå igjennom det. Jeg følte meg skitten, brukt og kastet som et stykke badehåndkle. Det er så jævla feigt.

Det som skjedde var at jeg sovnet på en fest og gutta tok bilde av hele driten. Jeg måtte som følge av dette flytte til byen fordi alle visste om det på tettstedet. Straffen var da betinget, samfunnstraff for to av dem og en bitteliten bot på noen par tusen. Jeg har aldri blitt så ydmyket i hele mitt liv.

Anonymous poster hash: ae150...c1c

[Fiolinisten]

Folk takler traumer forskjellig. For noen er voldtekten det verste som har skjedd dem, mens andre har kanskje verre opplevelser å forholde seg til. Jeg ble voldtatt for en stund siden, sliter litt med det i dag, men det blir jobbet med. For meg var ikke voldtekten det verste som har skjedd meg, selv om det i seg selv var forferdelig og traumatisk. Jeg kan ha sympati for noen ofrene, mens andre greier jeg ikke helt å føle med dem. Jeg syns det er forferdelig å hele tiden bli minnet på voldtekten og det rundt det, men jo lenger tid etter voldtekten, jo mer kan jeg føle sympati for ofrene. I månedene etter kunne jeg ikke engang se på nyheter, ta en dusj eller lese nyheter før det fikk meg ned på kne.

Endret 29. juni 2014 av Fiolinisten

[AnonymBruker]

For meg fortoner det seg ganske annerledes, for jeg ble voldtatt i rompa. Og det gjorde skitvondt, jeg gråt i flere timer. Det var virkelig det værste jeg noen gang har opplevd og håper ingen andre trenger å gå igjennom det. Jeg følte meg skitten, brukt og kastet som et stykke badehåndkle. Det er så jævla feigt. Det som skjedde var at jeg sovnet på en fest og gutta tok bilde av hele driten. Jeg måtte som følge av dette flytte til byen fordi alle visste om det på tettstedet. Straffen var da betinget, samfunnstraff for to av dem og en bitteliten bot på noen par tusen. Jeg har aldri blitt så ydmyket i hele mitt liv. Anonymous poster hash: ae150...c1c

Det ble jeg også. Noen dopet drinken min og jeg ble voldtatt på vei hjem i fra byen. Er helt psykisk ødelagt. Jævla møkkafolk!

Anonymous poster hash: ad204...f49

[Ungoliant]

Du unner ikke deg selv å føle på smerten, og unner derfor ingen andre det heller.

Endret 29. juni 2014 av Ungoliant

[AnonymBruker]

TS, jeg gleder mrg til den dagen jeg kan fortelle høyt til andre om hva jeg har gått gjennom. Det betyr nemlig at jeg ikke skammer meg lenger. Tenk på det du!

Anonymous poster hash: f033b...d86

[AnonymBruker]

Har selv blitt voldtatt to ganger, en gang av en bekjent og en gang av noen utenlandske menn som holdt meg innestengt i en leilighet mens de voldtok meg flere ganger. Den siste sliter jeg fremdeles med.

For min egen del har jeg sagt det til nære venner og familie så de skal forstå at jeg ikke har det bra. Men også fordi jeg føler at skammen blir mindre om jeg deler med andre. Skam er en følelse jeg har slitt mye med i ettertid, i tillegg til alt det andre. Jeg synes det er viktig å få frem at skam og skyldfølelse ikke hører hjemme hos et voldtektsoffer, og det er viktig at det er fokus på det. Men det betyr ikke at jeg legger noe ut om dette på Facebook eller at jeg snakker om dette hver gang jeg møter venner. De vet, og er det noe spesielt kan jeg ta det opp. Jeg ville aldri utgitt meg selv for alle og stått frem som offer. Men det er bra at noen gjør det, at noen tørr å gi det et ansikt, at folk er med på å forminske skammen. Hva tjener vi egentlig på at det er hysj hysj?

Jeg har empati for enkelte andre i samme situasjon, men ikke alltid. Det kommer an på om jeg er i form til å ta det innover meg, eller om jeg må holde det på avstand i den perioden.

Anonymous poster hash: e7e04...341

[Alina X]

Synpati kanskje? Selvmedlidenhet? Det er ikke en skam å ha opplevd voldtekt og noe man burde bearbeide,men å "put it out there"kan være feil måte. Er vel noe man burde arbeide med privat med seg selv,med venner,psykolog,kjæresten o.l enn med "alle".

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg føler det på samme måte. Blir bare sur og gretten av å lese om det, tror det er på grunn av skyldfølelse, men jeg er ikke helt sikker.

[QueenOfTheSidewalk]

Ekstra irriterende er det når venner av voldtektsmannen poster sånne linker på facebook. Får lyst til å skrive "Du skulle bare visst hva kompisen din har gjort", men siden jeg ikke vil starte ryktebørsen, få uvenner og ikke har bevis, lar jeg være.

[mara2012]

Kan til dels forstå deg. Jeg har selv 3-4 venninner som har blitt voldtatt, og alle takler det forskjellig. Men en av dem har jeg vanskelig for å tro på, pga. måten det kom ut på, ved at hun selv fortalte alle på en fest om det helga etter det skjedde. Det var liksom ikke noe diskresjon rundt hva som hadde skjedd, men det skulle bli ropt ut og hun var mer opptatt av å se hvilket parti folk tok, hennes eller hans (voldtektsmannen). De tilhørte samme vennegjeng. Hun er veldig preget av det enda, ti år etterpå.

Mens to andre har blitt voldtatt i syden, og de er naturlig nok ikke så preget lenger, fordi de vet at de neppe vil møte på mannen igjen. Og begge har vært tilbake å feriert på samme sted året etter.

Alle takler det sikkert forskjellig, og jeg har ikke opplevd det sflv. Så det beste jeg kan gjøre er bare å lytte om venninnene mine skulle trenge å prate, men ellers engasjerer jeg meg sjelden i folk som bruker traumatiske og forferdelige opplevelser til å få oppmerksomhet.

[AnonymBruker]

Du unner ikke deg selv å føle på smerten, og unner derfor ingen andre det heller.

Her tror jeg du sier essensen av det. Jeg har det slik etter omsorgssvikt (ikke vondtekt). Jeg klarer ikke folk som oppfører seg som barn (selv om de er voksne), som er hemningsløse og ikke skjerper seg. For jeg fikk aldri lov til å være barn selv.

Kanskje det samme kan gjelde voldtektsofre, om man ikke tillater seg å sørge og søke omsorg? Man unner ikke andre å få trøst når man ikke har fått det selv?

Anonymous poster hash: 88bac...608

[AnonymBruker]

Huff....Skjønner at det er utrolig mange som blir voldtatt i samfunnet i dag, ut i fra alle som har svart her. Ufattelig trist at vi ikke har kommet lenger. Eller at menn har ikke kommet lenger..... heter det vel!!

Anonymous poster hash: 97a1a...45a

[Gjest Badebuksa]

Du er vel bare en psykopat, da..

[Gjest Whitestripes]

Kanskje det handler om at du skulle ønske du kunne fortelle om voldtektene til noen, få det ut og få bearbeidet det, men ikke klarer, og derfor føler at andre ikke burde det heller? En slags merkelig form for misunnelse? Bare en teori. Vi mennesker er jo skrudd sammen sånn, at vi kan "konkurrere" litt med hverandre om hvem som har det verst - eller best, for den saks skyld. Hvis noen forteller noe fælt de har opplevd, er det en del som gjerne vil dele sin historie, som ofte er enda verre. Kanskje du ubevisst tenker at "hvorfor skal de få sympati og oppmerksomhet, når jeg ikke får det".