Jeg er verdens dummeste, så da kan jeg vel takke meg selv.

[AnonymBruker]

Mannen min var utro da vi hadde fått vårt første barn. Og jada, jeg tilgang etter en stund.

Hvorfor? Fordi jeg trodde virkelig jeg elsket han og jeg vet at jeg ønsker en familie. Ikke å være alenemor og ha flere barn med flere forskjellige. Dette setter jeg høyt da jeg har vokst opp i en familie med "mine, dine, våre" som fungerte fryktelig dårlig.

Nå angrer jeg. Det har gått noen år og det jeg ønsker mest av alt er at jeg lot han gå. Og jeg fatter ikke hvorfor jeg var så dum. Jeg er så naiv og dum. Og det verste er at jeg gjorde jo alt dette selv mot meg selv, så jeg kan ikke klage.

Nå så sitter vi her med alt det etablerte forhold har og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg hater tanken på å dele omsorgen 50/50. Dette er en ordning jeg aldri har likt noe særlig før jeg selv fikk barn, da jeg har noen venninner som har bodd sånn og jeg visste at jeg aldri hadde orket det. I tillegg orker jeg ikke å ikke se barnet mitt ermer enn annenhver uke.

Jeg ønsker ikke å være en klisjé, men det er jeg nå, jeg er så forsømt ulykkelig at jeg aner ikke hva jeg kan gjøre. Jeg mistrives med denne mannen og aner ikke hvorfor jeg noen gang ble sammen med han. Følelser aner jeg ikke hva er lenger og jeg lurer på om jeg har hatt noen særlig følelser for han.

Jeg skule bare ønske jeg kunne ta vekk alt som har skjedd, men samtidig så er alt verdt deg pga barnet.

Det er ikke så lett å gå som jeg alltid har tenkt i forbindelse med med utroskap osv. Og det verste er alt det praktiske. Barne fordelingen, hussalg og nytt kjøp av bolig. Men jeg har ikke råd til å bo her, så da må jeg dra barnet vekk fra alt det kjente og begynne på nytt et annet sted. Og hvordan skal det gå da jeg ikke har andre til å passe barnet enn faren da jeg jobber kveld og natt. Og økonomisk vil det bli tøft.

Anonymous poster hash: d3b18...cde

[AnonymBruker]

Uff, føler med deg.

Kan du ikke bo hos familie eller venner en stund?

PS; Ikke vær så hard mot deg selv... Du har ikke "fortjent" at det skulle gå sånn som det gikk..
Av og til Blir livet snudd opp ned, da må du bare holde deg fast og gjøre det beste utav det.

Anonymous poster hash: 32e4e...e14

[got2go]

Enig med AB. Livet blir ikke bestandig som en har drømt om og håpet på. Men du fortjener å være lykkelig.

[AnonymBruker]

Uff, føler med deg.

Kan du ikke bo hos familie eller venner en stund?

PS; Ikke vær så hard mot deg selv... Du har ikke "fortjent" at det skulle gå sånn som det gikk..

Av og til Blir livet snudd opp ned, da må du bare holde deg fast og gjøre det beste utav det.

Anonymous poster hash: 32e4e...e14

Jeg har ikke så mye familie og den familien jeg har har ikke rom for meg og et barn. Og det har jeg heller ikke lyst å prakke på dem :/

Jeg lurer på hvordan verden kan snus så fort og uten at jeg la merke til det. For jeg trodde en gang at han og jeg hadde noe spesielt.. jeg vet ikke lenger, kanskje det var en fantasi.

Nå er livet mitt snudd. Jeg ønsket meg barn med samme mann,men det blir ikke sånn. Og jeg ønsker meg jo flere barn, men jeg blir nok alene hvis jeg skiller meg. Jeg går ikke i denne fellen en gang til.

Og det er så stusslig at barnet mitt skal vokse opp med bare meg (når han er hos meg). Ikke noen søsken, ingen familie og ikke noe... Huff. .

Anonymous poster hash: d3b18...cde

[AnonymBruker]

Jenta mi, kan du være litt deprimert? Alt synes hel umulig da. Hjernen er blokkert for å se løsninger, den ser bare hindringer.

Har du en god lege? Hvis så, bestill en time, gjerne en dobbel en, og få deg en god prat og en vurdering om du kanskje er deprimert.

En time hos NAV for å få vite om hvilke økonomiske rettigheter du har til støtte kan også være lurt.

Jeg vet alt om depresjon, tro du meg, 10 år vedvarende, alt syntes umulig og jeg satt helt fast, jeg kunne ikke komme på en eneste måte å komme meg fremover.

Jeg er nå rett medisinert og selv om livet ikke er problemfritt så møter jeg dem på en helt annen måte. Jeg er 40 år.

Jeg fikk også livet mitt snudd opp ned for ikke så lenge siden. Alt jeg hadde planlagt for fremtiden med min mann var plutselig borte. Jeg har måttet begynne å planlegge på nytt.

Mye synes slitsom, særlig det praktiske, bytte bolig, må kanskje flytte vekk fra familie, men jeg må gjøre det som er best for meg selv.

Jeg har tatt ett valg som gjør at jeg kommer til å dette litt på knærne, særlig økonomisk. Dette måtte jeg gjøre for å få det bedre for meg selv. Jeg hiver meg utfor og tar det som det kommer. Jeg dauer ikke av fallet, det kommer nok til å svi litt, men ikke så mye som det svei for meg for noen uker siden.

Du kan ikke leve som det her resten av livet, det skjønner du jo selv.

Dette er det eneste rådet jeg kan gi, det og en

Anonymous poster hash: 86f21...e78

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye familie og den familien jeg har har ikke rom for meg og et barn. Og det har jeg heller ikke lyst å prakke på dem :/

Jeg lurer på hvordan verden kan snus så fort og uten at jeg la merke til det. For jeg trodde en gang at han og jeg hadde noe spesielt.. jeg vet ikke lenger, kanskje det var en fantasi.

Nå er livet mitt snudd. Jeg ønsket meg barn med samme mann,men det blir ikke sånn. Og jeg ønsker meg jo flere barn, men jeg blir nok alene hvis jeg skiller meg. Jeg går ikke i denne fellen en gang til.

Og det er så stusslig at barnet mitt skal vokse opp med bare meg (når han er hos meg). Ikke noen søsken, ingen familie og ikke noe... Huff. .

Anonymous poster hash: d3b18...cde

Dumt at det ikke er plass til å bo hos familie. Du hadde sikkert hatt godt av å komme deg bort en stund.

Du skrev også i åpningsinnlegget ditt at du har dårlig erfaring med "mine, dine og våres barn"

Men tenk så mye du har lært av det. Av og til går jo ikke alt på skinner selvfølgelig, men man lærer mens man lever, og du har jo sett og erfart hva som ikke fungerer.

Tenk om du finner deg en kjempekjekk kar om ikke lenge. Vet at det du har erfart er både vanskelig og sårt, men du fortjener bedre enn en mann som har vært utro. Hvordan kan du ville ha barn med han, når han gjorde det mot deg? Og ikke bekymre deg for barnet ditt, det går så bra skal du se. Jeg er selv skilsmissebarn, og har klart meg helt fint. Alt jeg trengte var mamma, og hun gjorde en kjempejobb med å ta vare på meg som alenemamma. Selv om vi hadde dårlig råd, klarte vi oss veldig fint. Det ordner seg for deg også skal du se! Vanskelig å ikke se mørkt på ting nå, men ting blir bare bedre og bedre.

Anonymous poster hash: 32e4e...e14

[Tiuren]

Livet går opp og ned, og ingen vet helt hva som er rundt neste sving.... En klisje, men slik er det faktisk.

Din mann gjorde noe dumt for en tid tilbake, og dere gjorde noen valg som følge av det. Det må man leve med, og ta valg utfra.

Men før du gjør noe endelig, hva med å sortere litt i følelsene. Finne ut hva som driver deg i den retningen du går. Det er dumt å avlive et forhold som har livets rett når man har barn sammen, og særlig dersom det er på feil grunnlag.

Jeg ville prøvd noen timer med terapi som par, og alene, for å sortere litt i materien.

[AnonymBruker]

Tenk om du finner deg en kjempekjekk kar om ikke lenge.

Anonymous poster hash: 32e4e...e14

Dette er ikke for å kritisere deg AB, du har gitt gode og positive råd, men dette med at når man står i en livskrise eller nettopp har kommet ut av en, å få dette om en ny kar opp i det hele, det kan føles litt sårt og fortvilende. Det føles som om man må finne noen for å få det bra.

Det er det siste TS bør tenke på nå.

Jeg har nettopp kastet ut min mann og fikk rådet om å gå ut og finne meg noen som "elsker meg og som elsker meg tilbake".

Jeg reagerte med sinne. Det er det siste jeg ønsker å høre nå, om nye forhold og "jakten på kjærleiken".

Både jeg og TS må komme oss på bena som individer og få det godt med oss selv. Det er fokuset, ikke en fremtidig kar.

Anonymous poster hash: 86f21...e78

[Meridian]

Det er viktig at TS blir kjent med seg selv. Lære seg selv å kjenne og å bli trygg på seg selv. Føle at TS mestrer å leve alene en stund.

Og ja, om hun møter den rette om en tid, så er det bare koslig. Men det er greit å ha litt orden på seg selv før man kaster seg inn i et nytt forhold med masse problemer.

[AnonymBruker]

Dette er ikke for å kritisere deg AB, du har gitt gode og positive råd, men dette med at når man står i en livskrise eller nettopp har kommet ut av en, å få dette om en ny kar opp i det hele, det kan føles litt sårt og fortvilende. Det føles som om man må finne noen for å få det bra.

Det er det siste TS bør tenke på nå.

Jeg har nettopp kastet ut min mann og fikk rådet om å gå ut og finne meg noen som "elsker meg og som elsker meg tilbake".

Jeg reagerte med sinne. Det er det siste jeg ønsker å høre nå, om nye forhold og "jakten på kjærleiken".

Både jeg og TS må komme oss på bena som individer og få det godt med oss selv. Det er fokuset, ikke en fremtidig kar.

Anonymous poster hash: 86f21...e78

Det forstår jeg selvfølgelig. Jeg ville bare få frem at ting faktisk blir bedre. Prøvde bare å få henne til å føle litt seg bedre, og få henne på andre tanker. Jeg er helt enig med deg at man ikke trenger å være i et forhold for å ha det bra, det var ikke det jeg skulle frem til. Men jeg skal ha det i bakhodet det du sa om at det ikke er noen trøst å høre at "du finner en annen..".

Hvordan går det Ts?

Anonymous poster hash: 32e4e...e14

[AnonymBruker]

Det forstår jeg selvfølgelig. Jeg ville bare få frem at ting faktisk blir bedre. Prøvde bare å få henne til å føle litt seg bedre, og få henne på andre tanker. Jeg er helt enig med deg at man ikke trenger å være i et forhold for å ha det bra, det var ikke det jeg skulle frem til. Men jeg skal ha det i bakhodet det du sa om at det ikke er noen trøst å høre at "du finner en annen..".

Hvordan går det Ts?

Anonymous poster hash: 32e4e...e14

Jeg tror nok ikke det hjelper å tenke på andre menn, nei. Men jeg tenker ofte på hvis jeg hadde møtt en annen, hvordan livet mitt hadde blitt da...

Noen ganger i spesielle situasjoner så kan jeg få et blaff av hvordan ting var før og kjenne at jeg var jo veldig glad i han. Men det er så sjeldent...

Anonymous poster hash: d3b18...cde

[AnonymBruker]

Livet går opp og ned, og ingen vet helt hva som er rundt neste sving.... En klisje, men slik er det faktisk.

Din mann gjorde noe dumt for en tid tilbake, og dere gjorde noen valg som følge av det. Det må man leve med, og ta valg utfra.

Men før du gjør noe endelig, hva med å sortere litt i følelsene. Finne ut hva som driver deg i den retningen du går. Det er dumt å avlive et forhold som har livets rett når man har barn sammen, og særlig dersom det er på feil grunnlag.

Jeg ville prøvd noen timer med terapi som par, og alene, for å sortere litt i materien.

Det har skjedd gradvis. At jeg ikke vet lenger hva jeg føler.

Men jeg vet ikke lenger noe om noe. Det har vel skjedd mye de siste årene som gjør at jeg ikke har fått noe tenkepause, kun mye mas og tjas. Måtte bytte jobb, flytte til et nytt sted og annen jobb. Der jeg ikke trives overhodet. Samtidig som jeg er har påvist noen skader/sykdom som er fysisk, som gjør at det er mye som er forandret i min hverdag, og nye jeg må ta hensyn til i både hverdag og jobb.

Det har gått slag i dag med enten nedturen eller store forandringer og jeg sitter her og føler meg så utrolig lei alt sammen.

Jeg er nok ikke deprimert som en over her foreslo, men at jeg er på vei dit hvis dette forsetter er det ingen tvil om.

Anonymous poster hash: d3b18...cde

[Testosteron]

Nå angrer jeg. Det har gått noen år og det jeg ønsker mest av alt er at jeg lot han gå. Og jeg fatter ikke hvorfor jeg var så dum. Jeg er så naiv og dum. Og det verste er at jeg gjorde jo alt dette selv mot meg selv, så jeg kan ikke klage.

Men problemene med hvordan du skulle fått hverdagen til å gå rundt som alenemor blir jo de samme enten du hadde brutt med ham da han var utro eller nå. Jeg syns det står respekt av deg som valgte å prøve å tilgi ham.

Er det utroskapen den gangen som er problemet, eller er det andre ting som gjør at du ikke orker å leve med ham?

[AnonymBruker]

Men problemene med hvordan du skulle fått hverdagen til å gå rundt som alenemor blir jo de samme enten du hadde brutt med ham da han var utro eller nå. Jeg syns det står respekt av deg som valgte å prøve å tilgi ham.

Er det utroskapen den gangen som er problemet, eller er det andre ting som gjør at du ikke orker å leve med ham?

Jeg vet ikke. Men jeg tror nok det var utroskapen. Den ble bare en av mange ting som skjedde i livet mitt akkurat da. Det har skjedd så mye i ettertid så å fordøye det gikk ikke helt, det ble bare en ting å leve med. Ikke tilgi, men prøve og fortrenge. Den dag i dag kan jeg ha dager der jeg er sint pga hva som skjedde. At hans sviktet meg sånn i en periode av livet som jeg trengte hans støtte aller mest.

Jeg tror nesten jeg hadde taklet utroskap bedre hvis jeg ikke allerede følte jeg lå nede.

Anonymous poster hash: d3b18...cde

[Gjest brutal_mann]

Ikke bekymre deg TS. Det som synes umulig i dag kan fort i morgen fremstå som noe du lurte på hvorfor virket så umulig. Sett deg et mål for hva du vil med deg selv og ditt liv og gå for det!