Psykisk syk og på vei inn i nytt forhold

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i starten av 20 årene med diagnosen Bipolar 2, manisk depressiv og ADHD. I tillegg sliter jeg mye med en voldtekt som skjedde for 1,5 år siden.

Jeg ble forelsket i en fyr for rundt et år siden, og det var en flørt som ikke varte spessielt lenge men stakk veldig hardt. Tar meg selv i å tenke på denne fyren flere ganger om dagen selv om vi aldri har hatt noe kontakt, og heller ikke kommer til å ha det. Etter dette ble jeg mye mer innetrukket og har ikke latt noen komme noe nært.

Men så skjedde det utrolige, at jeg klarte å forelske meg i en snill og god gutt som er alt det en leter etter.

Problemet er at jeg selv sliter mye. Det syntes absolutt ikke på utsiden, og det er veldig få som vet om dette. Jeg får til og med høre at folk ser opp til meg fordi jeg er så selvsikker og uavhengig. Jeg har sterke meninger om det meste og har mange venner. Jeg har jobb og skole og ser ut som et fungerende menneske, men ingen skjønner hva som foregår i hodet mitt. Jeg vil si at det i perioder føles som en slags sorg og ensomhet - selv om jeg vil bli definert som det å være populær, pen og sjarmerende. (Utifra hva jeg har oppfattet av meg selv, ikke for å være innbilsk, men for å gi litt sammenheng her)

Så er det denne fyren da, som jeg så utrolig vil at det skal fungere med. Vi har det så bra sammen, men burde jeg fortelle han om dette? Om hvorfor han hører at jeg har mareritt hver natt, og hvorfor han alltid sier at øynene mine ser slitne ut, og hvis han kommer uanmeldt på besøk - hvorfor det alltid ser ut som jeg har grått.

Jeg er redd for å skremme han vekk med alt dette. Jeg gråter på badet etter vi har hatt sex fordi det er så jævlig å ikke helt klare å nyte det, og å få panikk mens vi holder på. Han har merket at noe er galt en gang, og fikk da kjempe dårlig samvittighet, men jeg fortalte han fremdeles ikke grunnen.

Jeg skammer meg over disse tingene. Han ser på meg som perfekt, så skal jeg plutselig være fucked up på denne måten. Jeg hater dette med meg selv, og jobber hardt for å bare holde det til meg selv. Voldtekten er det verste, for det er den som preger forholdet til han mest...

Uff dette ble langt og rotete, men er det noen der ute som forstår og har noen råd?

Anonymous poster hash: 3a802...399

[AnonymBruker]

Ville sagt det når jeg følte meg trygg på han, og at det ikke var for tidlig.

Anonymous poster hash: 0480d...d4a

[AnonymBruker]

Er han mannen for deg så blir han selv om du forteller om alt dette. Forlater han deg for det, så ville ikke forholdet holdt uansett.

mannen min har bipolar lidelse nivå 2. Han informerte meg om det kort og greit helt i starten av vårt forhold. Deretter ga han meg tid til å lese meg litt opp på det, så fikk jeg spørre om alt jeg lurte på i den forbindelse og forklarte så godt han kunne

I løpet av årene har jeg vært med han på flere timer hos både fastlege og psykiater for å lære meg å forstå han, og lære hvordan jeg best mulig kan hjelpe han i dårlige perioder. Forholdet vårt fungerer veldig fint, og jeg angrer ikke! Tungt i blant, men alle de lykkelige dagene veier opp for det og mer til :-)

Anonymous poster hash: 1784a...28c

[AnonymBruker]

Du må legge kortene på bordet, ts. Uansett hva du gjerne vil ideelt sett, så kan du ikke rømme fra virkeligheten. Gi han sjansen til å få vise at han er en ok gutt. Det er skummelt, men våg å stole på han.

Anonymous poster hash: 90cd6...2f3

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt som deg TS og jeg er heller ikke klar for et forhold. Men jeg jobber med ting med han jeg holder på med, og det virker som at han bryr seg om meg uansett. Fortsett å åpne deg selv om det er vanskelig, er han en grei kar så vil ikke synes hans på deg forandre seg

Anonymous poster hash: 134e8...109

[AnonymBruker]

Glemte å nevne at det er bedre at du sier det som det er nå, om det så er sakte men sikkert, enn at han får det som overraskelse senere. Det kan bli tatt veldig negativt. Så jobb med tilliten og få ting på borde

Anonymous poster hash: 134e8...109