Alt minner meg om exen!

[AnonymBruker]

Jeg kommer nok aldri over min ex, hadde et kjipt brudd for 1,5 år siden. Problemet er at jeg kan ikke se på nyhetene eller lese aviser fra Norge, fordi hvis det står noe om hjemstedet hans så bryter jeg sammen og begynner å gråte.. helt håpløst. Jeg dro på andre siden av jordkloden for å glemme han men ni, ingenting funker.

Blir seriøst gæren snart. Er det flere som har det sånn?Jeg prøvde å finne en hypnotisør i USA som kunne slette alle minner om exen men det funka ikke

Anonymous poster hash: db725...169

[Teethgrinding]

Sånne ting sitter i skallen uansett hvilket univers man drar til for å unnslippe. Du må rett og slett jobbe med deg selv. Jeg tror ikke å unngå nyhetene er måten å løse savnet på.

[AnonymBruker]

Har det som deg, TS!

Bruddet er litt over 1 år siden.

Jeg flytta også til utlandet, men det hjelper jo ikke som kjent...

Så da er jeg ganske stuck selv... Hadde håpet at det ble bittelitt lettere nå, eller at følelsene var bittelitt mindre, men den gang ei..

Anonymous poster hash: 1a1c3...6b5

[AnonymBruker]

Jobbe med meg selv ja.. det var det psykologen sa men føler ikke jeg kommer noen vei. Eneste positive er at jeg har datet/flørtet litt med noen gutter i det siste og det har føltes greit. Hvis noen har en oppskrift på å komme over en ex så del den gjerne med meg..

Føler meg så patetisk! Fyren vil jo ikke ha meg, hvorfor kan jeg ikke bare drite i han?

Anonymous poster hash: db725...169

[bortkommen]

Fy søren så kjipt det må være å ha det sånn. Er midt opp i et brudd selv og andre dagen føltes det som det kom til å vare evig og at ingenting ville noen sinne bli greit. Så dagen etter så var ting mye bedre, misforstå meg rett, jeg er fortsatt lei meg og savnet etter sånn det var er absolutt til stedet. Likevel, livet går videre og man kan ikke annet enn å ta lærdom av det. Et lite oppvaskmøte med seg selv og ta tak i det som skurrer hjelper på en merkelig måte også. Man kan alltid lære noe, kanskje hjelpe andre osv.

For meg er å prate med en god venn, snakke med familien, bror, søster osv det som absolutt funker best men jeg måtte gjøre det når jeg var snakkbar, fått sortert litt følelser.

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon. Det er over ett år siden bruddet. De første ukene var jævlige, så var det faktisk helt greit. Var gira på å være singel, og hadde glemt han veldig. Men nå, over 1 år etter, minner mange ting om han. Bilen han kjørte (forferdelig populær bil for tiden, dessverre), plassen han arbeider, stedet han kommer fra. For ikke å snakke om at folk nevner han ofte, spør om jeg har pratet med han, osv. Det er vanskelig. Å se familiemedlemmene hans på butikken er også grusomt. Jeg trodde jeg var "over" han, og over "dèt", men det er virkelig sant at man ikke vet hva man har før man mister det. Nå må jeg leve med denne sorgen så lenge den varer. Jeg prøver selvfølgelig å ikke fòre kjærlighetssorgen og savnet, det er det verste man kan gjøre. Men jeg er fullstendig klar over at jeg lyver til alle rundt meg når jeg sier at jeg ikke tenker på han lenger, fordi det gjør jeg, hver dag.

Det er godt å tenke på at man er i samme båt. At flere har det litt likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det er betryggende. Noen ganger føler jeg meg jo litt dum som fortsatt tenker på han, da jeg vet at jeg ikke burde, men det er jo ikke noe man kan kontrollere. Håper bare at jeg kommer meg inn i den rutinen igjen, der han blir borte fra minnene og tankene mine. Og at en mann en gang i fremtiden kan bety like mye som han gjorde for meg.

Anonymous poster hash: c78b9...931

[aether]

Jeg tror at noen ganger så møter vi noen som setter et veldig dypt spor i oss.

jeg selv møtte en da jeg var 19-20 år. Han var ikke direkte pen eller kjekk, men det bare var NOE med han. Vi ble sammen, men forholdet var ikke sunt. Han var ikke seriøs, noe jeg forsto, men jeg klarte ikke gjøre det slutt.

var hodestupt forelsket.

Bruddet kom og det ødela meg totalt. Livsgnisten forsvant, jeg bare gråt og var deprimert. Det tok meg mange år å slutte å tenke på han, slutte å sammenligne han med andre. Først de siste årene nå så kan jeg tenke på han uten å få en vond klump i magen. Og jeg er 32år nå.

Hva i alle dager er det som gjør at det blir slik? Er vi frynsete i hodet? Eller opplever vi ekte kjærlighet som ikke er gjensidig?

[AnonymBruker]

Slenger meg med! Hadde et veldig stygt brudd med eksen for ca 4 år siden, hadde vært kjærester i 4 år også. Måtte slutte å høre på musikk fordi omtrent alle sangene minte meg om ham. Det var steder i byen (bor på landet) jeg måtte unngå for der hadde vi to vært sammen. Det var ei blokk på utkanten av denne byen jeg måtte lukke øynene for, hver gang jeg kjørte forbi, for der bodde eksen et par år og der var også jeg i helgene.

Heldigvis gikk det over etter hvert, men der var forferdelig mens det sto på. Klem til deg ts! Håper det blir bedre for deg også.

Anonymous poster hash: ca48a...540