Flau over å være enebarn

[AnonymBruker]

Hei alle:)

Jeg er enebarn og i midten av 20 årene. Da jeg var liten var dette noe jeg brydde meg lite om og var aldri ensom, hadde masse venner og familie ellers. Jeg tenkte jo heller ikke at jeg var "unormal" fordi jeg visste jo ikke annet. Fra tenåringsalder og utover har jeg derimot forstått at det å være enebarn absolutt ikke er bra i andres øyne! Jeg har mange venner som jeg er så utrolig glad og de dømmer meg ikke. Jeg synes derimot at det er så ufattelig flaut når "nye" mennesker begynner å snakke om søsken og familie og prøver å unngå å snakke om dette så lenge jeg kan. Men tilslutt får jeg jo altid spm om "har du søsken?" Og da må jeg jo svare nei da. Da er jo reaksjonen altid "HVA?" "Du virker da ikke som ett enebarn" "stakkar deg" "uff" "er du ikke ensom" "er du utrolig bortskjemt da?" "Hvorfor valgte foreldrene dine det?" Og nå nylig fikk jeg som av han jeg holder på meg "hva? Enebarn? Er du ett dårlig menneske da?" Disse kommentarene sårer meg så mye og jeg begynner rett å slett å føle meg litt dårligere enn andre! Jeg føler altid for å forsvare meg når disse kommentarene kommer, men da virker det som om jeg bare bekrefter folks fordommer:(. Noen som har noen tips, tanker og forslag til hva jeg skal svare folk og synes dere at vi enebarn er så fæle?

God helg til dere alle:)

Anonymous poster hash: fb869...38a

[Nuttery]

Jeg støter litt på samme greia.

Sier det bare som det er, at jeg har hatt det veldig fint i oppveksten og aldri savnet søsken, den eneste tiden jeg kanskje kunne savnet det å ha et søsken er når foreldrene mine blir eldre og trenger mer hjelp Ellers har jeg det veldig fint og er veloppdragen som alle andre.

[furks]

Nå ble jeg nesten litt provosert på dine vegne! Hvorfor er det så "tabu" å være enebarn? Jeg syntes det er flaut å si at jeg har 7 søsken, presiserer alltid at det er halvsøsken, men er jo flaut det også. Har vokst opp som enebarn, da yngste broren min er 7 år eldre, og eldste er 18 år eldre enn meg. Har aldri tenkt på at det skal være så fælt å være alenebarn, og hvorfor skal folk blande seg? Jeg har flere vennepar som har slitt i mange år med prøving og prøverør, og de orker rett og slett ikke enda en runde, så for de holder det med ett barn.

Jeg selv har 2 barn, men det blir med de. Ja, det er kanskje koselig og trygt å vokse opp med en bror eller søster, og man har alltid den personen der om/når/hvis foreldrene dør f.eks. Men man kan finne mye trøst i øvrig familie og venner også. Ikke skam deg, og bare si at det er ikke deres sak.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri tolket reaksjonene negativt! Er selv enebarn. Folk sier sjeldent noe når jeg sier det. Men hvis de gjør det legger jeg ikke så mye i det

Anonymous poster hash: da45a...5f5

[AnonymBruker]

Har mye av de samme følelsene rundt det å være enebarn som deg, ts. Som deg, plaget det meg ikke at jeg ikke hadde søsken da jeg var barn. Nå virker det som at de fleste tror at jeg er utrolig bortskjemt. Nylig var det en bekjent som sa til meg at han hadde kommet fram til at jeg har mye penger, siden jeg har ingen å "dele" med. Jeg sa som sant er at jeg leier hus av mine foreldre (han trodde selvsagt at jeg bodde gratis) og at jeg ikke engang har fast jobb. En annen bekjent sa til meg "du får vel penger hvis du trenger, du?". Jeg sa at jeg helst ønsker å klare meg selv så langt det går. Kjenner jeg blir irritert av å tenke på dette her! Vil absolutt ikke ha på meg at jeg er et bortskjemt enebarn som snylter på mine foreldre, når jeg aldri har bedt om penger noen gang!

Anonymous poster hash: 7bb38...f63

[Gjest Snuppi]

Har mye av de samme følelsene rundt det å være enebarn som deg, ts. Som deg, plaget det meg ikke at jeg ikke hadde søsken da jeg var barn. Nå virker det som at de fleste tror at jeg er utrolig bortskjemt. Nylig var det en bekjent som sa til meg at han hadde kommet fram til at jeg har mye penger, siden jeg har ingen å "dele" med. Jeg sa som sant er at jeg leier hus av mine foreldre (han trodde selvsagt at jeg bodde gratis) og at jeg ikke engang har fast jobb. En annen bekjent sa til meg "du får vel penger hvis du trenger, du?". Jeg sa at jeg helst ønsker å klare meg selv så langt det går. Kjenner jeg blir irritert av å tenke på dette her! Vil absolutt ikke ha på meg at jeg er et bortskjemt enebarn som snylter på mine foreldre, når jeg aldri har bedt om penger noen gang!

Anonymous poster hash: 7bb38...f63

Jeg er også enebarn og kjenner meg igjen i det som du skriver her.

Det finnes så utrolig mange korttenkte og dumme folk.....

Men jeg anser da ikke det å være enebarn som tabu eller flaut.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er flaut.

Men opplever akkurat det samme som deg. Utrolig hva folk sier når de hører jeg er enebarn.

Jeg ser bare rett på de, i øynene, til de er ferdig å snakke. Så bare ser jeg på de, folk innser raskt at jeg ikke finner meg i slikt tøv.

Anonymous poster hash: c4b24...843

[Gjest Peanut]

Jeg har kanskje fått et spørsmål eller to om jeg er en smule bortskjemt... :3 Begge foreldrene mine er og enebarn, men jeg har aldri sett på det som et problem. At noen bedømmer en pga det sier virkelig masse om dem altså. >_<

[AnonymBruker]

Tror nok det bare er fordommer, stereotyper og uvitenhet som er ute å går:) Bestevenninna mi er enebarn, men legger liksom ikke merke til det mtp. hvordan hun er. Pluss at det er vel fint lite hun kan gjøre med at hun er enebarn:P Hun får nok mer støtte fra foreldrene enn om hun hadde kommet fra en søskenflokk på 10, men de har jo mulighet til det, og selv om de støtter henne så skjønner hun liksom verdien av penger og er ikke egoistisk for det(føler jeg alltid får "viljen" min når jeg er på besøk ). Så tror nå heller det har med oppdragelse å gjøre enn om folk er enebarn eller ikke.

Anonymous poster hash: db9bf...a6f

[Gjest Pheel]

Hæ? Er selv enebarn I 20-årene og aldri opplevd en slik negativ reaksjon. Skammer meg overhodet ikke heller.

Selv ser jeg også for meg at jeg kun ønsker ett barn med tiden, ser ingenting negativt med det.

[AnonymBruker]

Ikke falt meg inn at jeg skulle skamme meg over å være enebarn. Har heller aldri fått noen som helst negativ reaksjon på det. Har ikke tenkt over det før jeg leste det nå. Tenkt over hvordan det blir når mine foreldre blir gamle, for eksempel, men ikke at det er noe galt med det å være enebarn i seg selv. Trives godt med det og har aldri hørt om reaksjoner som det TS beskriver.

Anonymous poster hash: da65e...f66

[AnonymBruker]

Skammet meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Da gjorde læreren mye ut av det i undervisningssammenheng. Også at jeg måtte være utrolig bortskjemt. Husker også den samme læreren spurte venninna mi om det stemte at jeg ikke var bortskjemt. Flaut.

Anonymous poster hash: d9768...3e5

[Sapientia]

Så rare folk er....

Reagere negativt på at noen er enebarn?

For det første kan det være utallige grunner til at de er enebarn, og for det andre så hadde det ikke fallt meg inn å reagere negativt på noe slikt.

Selv har jeg en søster, og vi to var - og til dels er - langt mer bortskjemte enn mange enebarn jeg kjenner

[Cata]

Jeg skammer meg på ingen måte - det er jo ikke min "feil" at jeg er enebarn . Men jeg er enig i at man av og til får noen merkelige reaksjoner, jeg har fått min del ymt om enebarn og bortskjemt klisjeen opp gjennom årene, selv om det ikke har vært ofte nok til å være direkte plagsomt.

Litt sannhet er det nok i det. Jeg har sannsynligvis fått noe mer økonomisk hjelp hjemmefra i studietiden enn det jeg ville fått om jeg hadde hatt søsken. På den annen side er det nok mange med søsken som har fått mer hjelp enn jeg fikk også. Dette rett og slett fordi mine foreldre ikke hadde spesielt god råd, og i kombinasjon med at jeg helst ville klare meg selv så ble det derfor en del begrensninger på hvor mye jeg fikk (og ville ta i mot).

Min filosofi har alltid vært at jeg skulle klare meg mest mulig på egenhånd selv om det innimellom var kjærkomment når mine foreldre insisterte på å gi meg litt ekstra. Tror vi klarte å balansere det ut rimelig greit.

[AnonymBruker]

Signerer denne! Jeg er enebarn, og har så langt trives godt, aldri hatt noe problemer med det annet enn at jeg blir lei av at folk har fordommer om å være enebarn.

"Enebarn er så bortskjemte." Foreldrene mine var strengere enn foreldrene til mange barn jeg vokste opp sammen med. Dessuten behøver ikke foreldre til enebarn å ha god inntekt, eller bruke mye penger...

"Uff da, stakkars deg!" Hvorfor er det synd på noen fordi de er enebarn? Man kan jo ha det godt sammen med foreldre og gode venner.

Som med andre emner, kan det hende at fordommene lettere kommer til uttrykk her på nettet enn ansikt til ansikt. Blir i alle fall lei av slike utsagn...

Anonymous poster hash: d65be...444

[Commander]

Jeg skammer meg på ingen måte - det er jo ikke min "feil" at jeg er enebarn . Men jeg er enig i at man av og til får noen merkelige reaksjoner, jeg har fått min del ymt om enebarn og bortskjemt klisjeen opp gjennom årene, selv om det ikke har vært ofte nok til å være direkte plagsomt.

Litt sannhet er det nok i det. Jeg har sannsynligvis fått noe mer økonomisk hjelp hjemmefra i studietiden enn det jeg ville fått om jeg hadde hatt søsken. På den annen side er det nok mange med søsken som har fått mer hjelp enn jeg fikk også. Dette rett og slett fordi mine foreldre ikke hadde spesielt god råd, og i kombinasjon med at jeg helst ville klare meg selv så ble det derfor en del begrensninger på hvor mye jeg fikk (og ville ta i mot).

Min filosofi har alltid vært at jeg skulle klare meg mest mulig på egenhånd selv om det innimellom var kjærkomment når mine foreldre insisterte på å gi meg litt ekstra. Tror vi klarte å balansere det ut rimelig greit.

Vel. Det er ingen tvil om at enebarn i min omgangskrets hadde det bittelitt romsligere en de med søsken. Alltid nye sykler som barn, støtte til leilighet, overta mamma og pappas bruktbil osv.

Det er reint logisk at færre barn betyr fetere økonomi. Et barn koster minimum 1.300.000 kr til 18 år. Har man 2 søsken må foreldrene hoste opp 2.600.000 kr ekstra for å opprettholde samme nivået.

Stemmer sikkert at man ikke "føler" seg bortskjemt enebarn jobber i butikk som tenåring for å klare seg selv, eller dannelsejobbing for at foreldrene ønsker at barnet skal kjenne pengers verdi osv. Men det foreldrene samler seg av jordisk gods gjennom livet vil tilslutt havne hos 1 barn som slipper å dele med 2 eller 3. Det sier seg selv at det er økonomisk gunstig.

og som enebarn veit man at hytta og huset tilfaller en selv og kan, ubevisst kanskje, vite at pensjonen er sikret og man kan unne seg litt ekstra. Sikkerhetsnettet er på plass. Som barn nr.3 er man mer klar over at det er opptil en selv. Mor og far støtter så godt de kan men det er begrenset hvor mye mtp på at søskene skal ha det samme.

Detter er ingenting å skamme seg over. Og man kan godt ha som filosofi og klare seg selv. Men den dagen mind foreldre rusler får jeg ikke 6 mill. I eiendommer. Men 2. Selvsagt påvirker det mine økonomiske valg.

Endret 28. juni 2014 av Commander

[Cata]

Vel. Det er ingen tvil om at enebarn i min omgangskrets hadde det bittelitt romsligere en de med søsken. Alltid nye sykler som barn, støtte til leilighet, overta mamma og pappas bruktbil osv.

Klart, romsligere enn om man hadde vært flere blir det, men igjen kommer det an på foreldrenes økonomi. Mine venninner hadde foreldre som hadde råd til å reise på ferie. Vi hadde ikke det. Mine foreldre måtte prioritere å betale ned på huslånet. Ferien ble som regel busstur til bestemor.

Ny sykkel ble det, faktisk flere ganger i oppveksten. Tror jeg hadde 3 eller 4 etterhvert som jeg vokste til. Den 5. kjøpte jeg selv. Støtte til leilighet fikk jeg ikke (og spurte selvsagt ikke heller). Pappas bruktbil var så gammel at den ble kondemnert da han var ferdig med den. Men selvsamme far stilte som kausjonist på mitt første billån. Jeg klarte å betale det selv, selv om det betydde havregrøt til middag 2-3 dager i uka.

[AnonymBruker]

Det er liksom så opplest og vedtatt at enebarn er bortskjemte og ego. Og det plager meg. Man blir dømt. Og det er ikke spesielt hyggelig å bli kalt disse tingene. Og få syrlige bemerkninger som "ja, du er jo enebarn du..."

Jeg eier leilighet, den har jeg kjøpt helt selv. Jeg har alltid vært økonomisk anlagt - gjennom oppdragelse. Har ikke fått noe av foreldrene mine, men det spiller liksom ingen rolle. Folk har bestemt seg for at de har gitt meg masse penger for den.

Jeg har faktisk en del venner som også er enebarn, og det er bare en av de som er "typisk enebarn". Hun vil ikke dele, får plutselig 300.000 av foreldrene, blir pottesur om hun ikke får viljen osv.. Men vi andre har lært gjennom oppvekst at livet ikke er sånn. Så det plager meg st jeg skal bli stemplet som bortskjemt og egoistisk av folk som ikke kjenner meg.

Anonymous poster hash: 4412e...461

[AnonymBruker]

Vil vri litt på situasjonen siden jeg som mor har fått mange spørsmål ved valget om å bare få ett barn. Selv er jeg vokst opp i en søskenflokk på tre. Den ene døde ung og jeg og min søster er ikke så nære som man skulle tro eller kunnet ønske.

Min sønn er enebarn. Riktignok har han en halvsøster som han har hatt kontakt med gjennom sin far mens de vokste opp, det var da helge-samvær og mer sporadisk på grunn av avstand.

Men han vokste opp med sine søskenbarn og ferier og helger ble alltid tilbrakt sammen, ikke med begge foreldre tilstede, men vekselvis. De ble behandlet likt så langt det lot seg gjøre og ble vant til å ta hensyn, så jeg tror ikke antall søsken nødvendigvis spiller noen rolle.

Han kommer til å arve meg en dag, det er snakk om eiendommer og ikke mye penger siden jeg har vært uføretrygdet i mange år. Han har vært vant til å jobbe siden han var tenåring, har skaffet seg en solid utdannelse på høyskolenivå og tjener bra, og jeg vil PÅSTÅ at han aldri har vært bortskjemt. Mormor skjemte han litt bort da han var første barnebarn, men jeg satte grenser for hennes innblanding og det hun etterhvert bidro med var klær, sånne ting som ski og sykkel, gode middager, hjembakte kaker og andre ting som å ta barnebarna med på kino. Jeg antar hun stakk til han noen kroner også, men hun var rettferdig overfor alle barnebarna, tror jeg, i alle fall hevdet hun det selv.

Jeg har en søster, ofte er det konfliktfylt, men ikke alltid. Vi ble begge skjemt bort siden vi alltid syntes noe var urettferdig. Mitt forhold til vår bror var mer fredsommelig selv om han var bortskjemt og nesten ble ødelagt av misforstått omsorg (ja, det er slik på den ene siden av slekta, de skjemte bort guttebarna).

Når jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg valgte å få bare ett barn, var det ofte vanskelig å svare. Men jeg følte ikke at andre hadde krav på noe svar. Jeg sa også at han har en søster, og har god kontakt med søskenbarn og at jeg ikke opplever at han savner familieforøkelse. Det skal nevnes at jeg og min søster var flinke til å samarbeide og ta med barna på ferieturer hver for oss. Det høres kanskje rart ut siden vi har et konfliktfylt forhold, men vi har holdt barna utenfor våre uenigheter.

Noen ganger har jeg tenkt at jeg aldri skulle ønsket at hun ble født i samme familie som meg. Det er en egoistisk tanke, men bunner i våre konflikter som mer eller mindre har fulgt oss siden vi var småbarn.

Og det igjen bunner i den oppdragelsen vi fikk, at vi ble sammenlignet og satt opp mot hverandre for å oppnå husfred.

Jeg vet at enebarn er heldige når det gjelder arv. De er også heldige som unngår å få en rolle i familien som barn. Jeg ser på min sønn som enebarn siden han ikke vokste opp med sin halvsøster. Hun vokste opp med sin halvbror som ble født fire år senere.

Jeg har alltid hatt god kontakt med moren til hans halvsøster.

Jeg forstår ikke at enebarn kan bli oppfattet som bortskjemte siden søsken ofte kan ha en konkurranse for å vinne foreldrenes gunst? Men noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en del av en stor søskenflokk. Man kan ofte føle på ensomheten når det skjer noe, f.eks sykdom i familien.

Enebarn eller ikke enebarn, det er vel oppdragelsen som teller og ikke alt det andre med fremtidig arv. De fleste lever til de er åtti i dag, og da blir det lenge å vente og som de fleste må man bygge sin fremtid selv.

Anonymous poster hash: 251af...f93

[AnonymBruker]

Ja, selv om jeg er enebarn kan jeg ikke akkurat basere livsvalgene mine på hvilken arv jeg kommer til å få. Hvis foreldrene mine lever normalt lange liv, noe jeg håper på, så vil ikke jeg arve dem før jeg er rundt 65 år selv. Og om det i det hele tatt er noe å arve innen den tid vet vi jo ikke.

Anonymous poster hash: 4412e...461