Å bli likt av andre

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som synes det er utrolig vanskelig å faktisk tro på at andre liker meg som person?

Jeg ble mobbet på barneskolen, mobbingen var ikke egentlig spesielt ille, det var mer snakk om utfrysing og baksnakking, selv om det aldri var noen fysisk mobbing, så var det nok til å knekke selvtilliten min.

Jeg klarer rett og slett ikke tro på at folk synes jeg er en OK person. Men i det siste har jeg merket noe som er uvant og gjør meg fovirret; folk er så snill og hyggelig mot meg! Det var f.eks ei jente som sa direkte til meg at jeg var en fantastisk person, det er jo utrolig fine ord, og jeg setter pris på at folk er hyggelig mot meg, men jeg klarer ikke tro på at de faktisk mener det de siser. Jeg er jo den samme jenta som jeg var på barne og ungdomsskolen, bare i en litt eldre utgave, og det var mange som ikke likte meg da, hvorfor i all verden skulle de like meg nå?

Jeg vil så gjerne tro på det folk sier, men jeg klarer ikke. Jeg tenker automatisk at folk er venner med meg bare for å være snill, jeg har faktisk opplevd at gutter har vist interesse, men jeg har aldri klart helt å tro på at interessen er reell og jeg har holdt meg unna de.

Anonymous poster hash: d3b39...051

[Sphynx]

Hvor gammel er du?

Skjønner godt at du er bitter, men tror kanskje du må forget and forgive!

[AnonymBruker]

Du er den samme jenta som du var på barne og ungdomsskolen, og det var aldri noe galt med deg. Mennesker som mobber er noe vi aldri vil fullstendig kunne unngå, og det er vanskelig å snu tankene om seg selv om du har blitt mobbet.

Mobbing har en tiltrekkningskraft uten like, og man ser at barn og ungdom har lett for å "henge" seg på den som opprinnelig startet mobbingen. Dette skjer fordi de heller vil være med å mobbe, i motsetning til å bli mobbet. Det var ingenting du gjorde galt. Du var rett og slett "uheldig", og ble et offer.

Nå som du er eldre, innser du mer og mer at folk liker deg, noe du ikke helt forstår. Det du må huske på, er at mobberne fra skolen slet garantert med seg selv.

Du er sikkert et nydelig menneske, inn og ut, men du vil bruke tid på å se det selv.

Når du mottar et kompliment, må du virkelig omfavne det. Aldri fortell deg selv hva mobberne sa, men tenkt alltid på positive komplimenter.

Du vil også kanskje komme godt ut av å snakke med en psykolog. Få bearbeidet dine vonde skoleår, og lær deg å se at du er fantastisk. Det var mobberne deg var noe galt med, ikke deg.

Mobbing ødelegger så mye, og du må minne deg selv om at du alltid var og er mye bedre enn de!

Anonymous poster hash: 25174...8a7

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, selv om jeg har blitt voksen. Klarer liksom ikke helt tro på at andre ønsker å tilbringe tid sammen med meg. Men så tenke jeg at folk hadde jo ikke tatt kontakt hvis de ikke brydde seg. Og jeg hadde ikke fått skryt på jobb hvis jeg ikke gjør en god jobb.

Det kommer seg etterhvert, jeg lover! Jeg hadde mye mer negative tanker om meg selv før.

Anonymous poster hash: 83f17...44c

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Skjønner godt at du er bitter, men tror kanskje du må forget and forgive!

Jeg er 23 år gammel. Jeg har tilgitt de som mobbet meg for lenge siden, jeg smiler og hilser når jeg ser dem, er venner med mange av de på facebook. Jeg er ikke sint på noen av dem.

Du er den samme jenta som du var på barne og ungdomsskolen, og det var aldri noe galt med deg. Mennesker som mobber er noe vi aldri vil fullstendig kunne unngå, og det er vanskelig å snu tankene om seg selv om du har blitt mobbet.

Mobbing har en tiltrekkningskraft uten like, og man ser at barn og ungdom har lett for å "henge" seg på den som opprinnelig startet mobbingen. Dette skjer fordi de heller vil være med å mobbe, i motsetning til å bli mobbet. Det var ingenting du gjorde galt. Du var rett og slett "uheldig", og ble et offer.

Nå som du er eldre, innser du mer og mer at folk liker deg, noe du ikke helt forstår. Det du må huske på, er at mobberne fra skolen slet garantert med seg selv.

Du er sikkert et nydelig menneske, inn og ut, men du vil bruke tid på å se det selv.

Når du mottar et kompliment, må du virkelig omfavne det. Aldri fortell deg selv hva mobberne sa, men tenkt alltid på positive komplimenter.

Du vil også kanskje komme godt ut av å snakke med en psykolog. Få bearbeidet dine vonde skoleår, og lær deg å se at du er fantastisk. Det var mobberne deg var noe galt med, ikke deg.

Mobbing ødelegger så mye, og du må minne deg selv om at du alltid var og er mye bedre enn de!

Anonymous poster hash: 25174...8a7

Tusen takk for et koselig svar

Det er så vanskelig å omfavne et kompliment, jeg tenker alltid at de sier det for å være snill eller at de har en baktanke. Noen ganger tillater jeg meg selv å tro på det fine folk sier eller gjør, men så kommer jeg alltid tilbake til at det umulig kan stemme.

Derfor er det så rart å oppleve at folk inviterer meg med på ting, at folk sier fine ting til meg, at gutter flørter med meg. Det er veldig godt å kjenne at man blir inkludert, men det er så utrolig vanskelig å tro på likevel...

Anonymous poster hash: d3b39...051

[AnonymBruker]

Jeg er 23 år gammel. Jeg har tilgitt de som mobbet meg for lenge siden, jeg smiler og hilser når jeg ser dem, er venner med mange av de på facebook. Jeg er ikke sint på noen av dem.

Tusen takk for et koselig svar

Det er så vanskelig å omfavne et kompliment, jeg tenker alltid at de sier det for å være snill eller at de har en baktanke. Noen ganger tillater jeg meg selv å tro på det fine folk sier eller gjør, men så kommer jeg alltid tilbake til at det umulig kan stemme.

Derfor er det så rart å oppleve at folk inviterer meg med på ting, at folk sier fine ting til meg, at gutter flørter med meg. Det er veldig godt å kjenne at man blir inkludert, men det er så utrolig vanskelig å tro på likevel...

Anonymous poster hash: d3b39...051

Ja, det er forståelig at det er vanskelig å snu om den tankegangen. Det vil nok ta tid, men etterhvert vil du forhåpentligvis innse at folk mener de komplimentene de gir deg. Er lett og få "paranoide" tanker når du har opplevd mobbing tidligere, men det er noe du kan jobbe med

Det finnes alltid noen som har baktanker med den rosen/flørten de gir, men jeg vill tørre å påstå at det er flere som faktisk roser og flørter, nettopp fordi de setter pris på deg. Fint at du noen gang tillater deg å tro på hva folk sier, og håper at du med tiden vil tro på alle. Har du vurdert å snakke med en psykolog om skoletiden din osv?

Anonymous poster hash: 25174...8a7

[Gjest Blomsterert]

For det første er du en andre tør være sjenerøs mot. Siden du får høre så fine ting om deg selv,har jo andre tillit til deg. Det er vanskelig å gi komplimenter,for en vil ikke bli misforstått. Du bør tro på de nå,for selv om du opplevde mobbing,så vil ikke det si at det er noe feil med deg! Det er nok heller at mobberne er blitt voksne,og har utviklet seg vedr verdier og alt.

At du er beskjeden er bare sjarmerende,det fins nok av innbilske mennesker.

Tenk bare at du faktisk blir sett gjennom voksnere øyne nå,og at andre liker det de ser :-)

Dessuten har du så mye innsikt og forståelse at du ikke er blitt bitter. Du virker som en fin og oppegående person.