Savner eksen

[AnonymBruker]

Lignende innlegg er sikkert blitt skrevet av tusenvis før meg som er blitt dumpet, but here it goes:

Jeg var i et forhold med en kynisk og selverklært misantropist som på tross av dette var snill mot meg og fikk meg til å le i to år før han gjorde det slutt. Etter et år begynte forholdet å skrante, men vi holdt sammen i nesten et år til med mange diskusjoner og lite tillit. Vi prøvde til og med å flytte sammen men klarte bare en kort stund før vi flyttet fra hverandre igjen. Tre måneder etterpå ble det slutt, og nå har det vært slutt i et halvt år.
Vi var veldig gode venner i flere år før vi ble sammen, og det vennskapet savner jeg. Begge hadde hatt en tøff og veldig ulik oppvekst og hadde sine egne problemer å jobbe med, og det og at vi var veldig forskjellige er grunnen til at det ble slutt. Vi er begge unge og var hverandres første kjæreste.

Det gjorde forferdelig vondt å bli dumpet og jeg sa at jeg aldri ville ha kontakt med han igjen. Han sa at han ikke trengte meg i livet sitt men at jeg fikk ta kontakt hvis jeg ville og at han gjerne ville være venner. Sleit med mye sinne og kjærlighetssorg i tre-fire mnd før det la seg og jeg følte at det eneste jeg savnet var vennskapet.

En dag la han meg til på sosiale media, ved et uhell i følge han selv, og vi bestemte oss for å prøve å være venner. Vi hadde litt kontakt i et par dager før han plutselig sluttet å svare meg. Ingenting ufint ble sagt og begge uttrykte at vi hadde det godt i livet. At han plutselig sluttet å svare gjorde meg veldig frustrert, og nå savner jeg han mer enn noen gang og tenker ofte på å kontakte han igjen siden døra allerede er "åpen".
Han har veldig stor omgangskrets og trenger aldri være alene, så det som holder meg igjen er å tenke at han ikke trenger meg. Han sa det jo selv da det ble slutt. Jeg kunne aldri tenkt meg å bli kjæreste med han igjen, men å ha den personen som vet alt om deg, som du kan dra til når som helst og ikke behøve å forklare noe, det er den personen jeg savner. Bestevennen min.
Jeg vet ikke om det er han jeg savner eller om det bare er ensomheten som river. Før forholdet elsket jeg å være alene, men nå skremmer ensomheten dritten av meg og gjør meg deppa.

Ser jo når jeg skriver dette at å kontakte eksen sikkert er det dummeste jeg kan gjøre, men jeg savner vennskapet forferdelig mye. Han er veldig stolt, innesluttet og arrogant, selv om jeg kjenner han og vet hvilken følsom blautfisk han egentlig er. Han kommer aldri til å innrømme savn eller behov for å snakke med meg uansett hvordan han føler det. Så venner tviler jeg på at vi blir. Så hva skal man gjøre? Vente på at det går over? Hva om det ikke går over? Skal man finne noen ny? Få en hobby? Drikke det bort? Pule rundt? Hva hjelper?
Dette ble et langt og veldig rotete innlegg. Trenger ikke svar annet enn egen erfaring kanskje, vet ikke om dette er så mye å svare på.

Anonymous poster hash: 9d215...828

Anonymous poster hash: 9d215...828

Anonymous poster hash: 9d215...828

[Aurora_Versailles]

IKKE drikk det bort.