Nok en tråd om å komme videre etter et brudd.

[AnonymBruker]

Heihei!

Har ikveld blitt singel. Det har vært et veldig turbulent forhold med mest nedturer. Jeg har blitt kastet ut av leiligheten ved flere anledninger og mye stygt har blitt sagt mellom oss.

Jeg føler jeg må lufte noe av dette til noen som er objektive. Noe som tok kaka var for en uke siden. Jeg er sammen med familie et stykke unna der jeg bor pga alvorlig sykdom (dødssyk). Jeg ble skuffet da han heller ville dra på ferie (ikke noe som involverer verken mye penger eller lang reise) den uka jeg måtte være alene i huset. Jeg visste at jeg kom til å sitte med mange vonde tanker, og tok det litt for gitt at han ville komme å være sammen med meg i den mest utfordrende tiden jeg har vært i. Fikk da beskjed om at jeg var egoistisk. Han dro på ferie.

Men vi snakket oss gjennom dette, og jeg ga han en ny sjangse (av SVÆRT mange), naiv som jeg var. Jeg trodde alltid at det kom til å endre seg, bli bedre og fint, men det skjedde aldri. Men jeg føler at han var så viktig for meg, vi lo så mye sammen og kunne prate om alt. Jeg forventet for mye av han. Han har skuffet meg så mange ganger, så til slutt forventet jeg bare skuffelse og ble sint og lei meg når det skjedde igjen, og igjen. Ble bare enda mer lei meg når skuffelse nok en gang ble bekreftet.

Hva har dere erfart når det kommer til et vondt brudd? Hvordan kom dere videre?

Takk til alle som orker å lese, og svare.

Anonymous poster hash: 6d4a1...816

[pluttipott]

Jeg brukte tiden til hjelp, kan egentlig ikke si så mye annet. Var sammen med en utakknemlig og selvsentrert dritt. Det plagde meg lenge før jeg endelig kunne slappe av og tenke at jeg er glad jeg slapp unna han. Han angrer i dag på at han ikke respekterte meg, og jeg har det mye bedre nå uten han.

[AnonymBruker]

TS

Jeg gruer meg til å legge meg alene ikveld, han skulle vært her nå... Gruer meg til å ikke kunne betro meg til noen jeg stoler på. Han var den eneste jeg kunne slappe skikkelig av sammen med. Alle fremtidsplanene som er visket ut.. Nei uansett hvor rett det er så gjør det så vondt

Anonymous poster hash: 6d4a1...816

[pluttipott]

Jeg forstår deg veldig godt, det er veldig vondt. Men bare vær sterk og ta en dag av gangen. Du klarer det, og du finner en annen.

[AnonymBruker]

Takk! Alt hjelper på nå, selv om det "bare" er et forum. Herregud jeg er i midten av tyveårene, selvfølgelig finner jeg meg en ny en dag. Men først skal jeg være ego. Pleie mitt eget forhold til meg selv, være med venner og gjøre ting som gjør meg glad i øyeblikket. Følelsene går i bølger. Men imorgen er en ny dag. Ønsker meg selv lykke til.

Anonymous poster hash: 6d4a1...816

[Claptrap]

Takk! Alt hjelper på nå, selv om det "bare" er et forum. Herregud jeg er i midten av tyveårene, selvfølgelig finner jeg meg en ny en dag. Men først skal jeg være ego. Pleie mitt eget forhold til meg selv, være med venner og gjøre ting som gjør meg glad i øyeblikket. Følelsene går i bølger. Men imorgen er en ny dag. Ønsker meg selv lykke til.

Anonymous poster hash: 6d4a1...816

Synes dette er en god instilling! Ønsker deg masse lykke til, det kommer til å gå bedre og bedre

[AnonymBruker]

Jeg opplevde for 2 år siden et fryktelig tøft brudd (som de ofte er). I mitt tilfellet var eksen min en god fyr, men vi var på to veldig forskjellige stadier i livet, og når den sterkeste forelskelsen hadde gitt seg, så begynte vi sakte men sikkert å skli fra hverandre. Et familiemedlem av meg ble sykt, og han klarte rett og slett ikke støtte meg nok i det. Han var ung, litt rotløs, hadde behov for å leve litt, og finne ut hva han ville, og jeg ble et stort lodd iforhold til dette. Jeg trengte i motsetning til han, ro og trygghet. Etter noen hendelser hvor jeg ble veldig skuffet over at han ikke strakk til ble det mye surr, og han gjorde det slutt. Og jeg var så utrolig uenig at det var riktig løsning. Prøvde få han tilbake. Fikk han tilbake, for deretter å miste han igjen. Jeg husker netter jeg satt hjemme og var lei meg (over brudd, og problemer i familie) og han var ute og festet. Det var vanskelig å håndtere at jeg mistet han også. Jeg klandret meg selv for å kreve for mye av han.

MEN nå i etter 2 år, er det noen ting jeg er klokere på:

1.) Det var hverken den ene eller andres feil at det ble slutt. Det at det ble slutt er en indikasjon på at det før eller siden ville blitt slutt uansett, fordi det er noe som ikke er som det skal. I vårt forhold var det lidenskap og kjærlighet, men det var andre ting som ikke gikk, og kjærligheten er ikke alltid nok i seg selv. Denne kamelen tok meg lang tid å svelge, dette med at vi rett og slett ikke passet sammen (på noen omeråder), for jeg mente dette var min livs kjærlighet (og på en måte var det kanskje det). Poenget er vel; ting er ikke sort hvitt. Det er ikke nædvendigvis slik at man elsker hverandre eller hater hverandre.

2.) Han trengte å være alene for å være ung og bekymringsfri. Jeg trodde jeg trengte han som støtte, men jeg ser nå at jeg var helt avhengig av å være alene, for å finne trygghet i meg selv. de 3 første mnd etter bruddet var DRITT, men nå 2 år senere (sikkert mindre enn det også) kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er mer selvstendig og moden, enn jeg ville vært med han. Han var en hvilepute som forhindret meg i å finne ro og styrke i meg selv.

Dette er selvfølgelig kun mine refleksjoner, og du vil kanskje gjøre deg noen andre, da slike situasjoner aldri er helt like.

Mine best tips er å gi deg selv tid. For set første tar det litt tid til å bare venne seg til å være alene (sove alene, tenke mer selvstendig). Også er det hele den følelsesmessige biten. Jeg skrev dagbok det hjalp meg veldig i den tøffeste perioden, da kunne jeg sette ord på følelsene jeg hadde. Dersom man endrer frykten sin fra å være en følelse (klump i magen f.eks. ) til en tanke, er det veldig mye lettere å håndtere.

Sist men ikke minst, ta en dag av gangen, og ikke bruk natten til å løse morgendagens problemer.

Lykke til og klem fra meg:)

Anonymous poster hash: 5e923...710

[AnonymBruker]

TS

Høres ut som vi var i liknende situasjoner. Jeg følte jeg forventet for mye av han, at jeg hadde en annen forestilling av hva et forhold skulle være. Alt var så problematisk. Jeg hadde et anstrengt forhold til familien hans i tillegg. Jeg har mistet min beste venn og det er fjernt å forholde seg til.

Det er vondt at noen du kommer så godt overrens med ikke er i livet ditt lengre. Han ville ha en pause, men det klarer jeg ikke forholde meg til. Han har hatt meg på pinebenken før, for å bestemme seg om han vil ha meg som kjæreste eller ikke, så jeg er lei av å miste verdigheten ved å komme krypende tilbake. Føler jeg har mistet meg selv litt i dette og mine verdier har sunket. Da kan det umulig ha vært et sunt forhold?

Som sagt, følelsene går veldig i bølger nå. I ene øyeblikket føler jeg meg sterk, i andre føler jeg meg vanvittig svak.

Anonymous poster hash: 6d4a1...816

[AnonymBruker]

Heihei!

Har ikveld blitt singel. Det har vært et veldig turbulent forhold med mest nedturer. Jeg har blitt kastet ut av leiligheten ved flere anledninger og mye stygt har blitt sagt mellom oss.

Jeg føler jeg må lufte noe av dette til noen som er objektive. Noe som tok kaka var for en uke siden. Jeg er sammen med familie et stykke unna der jeg bor pga alvorlig sykdom (dødssyk). Jeg ble skuffet da han heller ville dra på ferie (ikke noe som involverer verken mye penger eller lang reise) den uka jeg måtte være alene i huset. Jeg visste at jeg kom til å sitte med mange vonde tanker, og tok det litt for gitt at han ville komme å være sammen med meg i den mest utfordrende tiden jeg har vært i. Fikk da beskjed om at jeg var egoistisk. Han dro på ferie.

Men vi snakket oss gjennom dette, og jeg ga han en ny sjangse (av SVÆRT mange), naiv som jeg var. Jeg trodde alltid at det kom til å endre seg, bli bedre og fint, men det skjedde aldri. Men jeg føler at han var så viktig for meg, vi lo så mye sammen og kunne prate om alt. Jeg forventet for mye av han. Han har skuffet meg så mange ganger, så til slutt forventet jeg bare skuffelse og ble sint og lei meg når det skjedde igjen, og igjen. Ble bare enda mer lei meg når skuffelse nok en gang ble bekreftet.

Hva har dere erfart når det kommer til et vondt brudd? Hvordan kom dere videre?

Takk til alle som orker å lese, og svare.

Anonymous poster hash: 6d4a1...816

Jeg har selv vært i et tøft brudd med en meget egoistisk mann! Det endte med at vi prøvde av og på flere ganger (ikke lurt) og var var meget dum og forelsket. Jeg falt laaangt da jeg endelig tok mot til meg og sa nok var nok, han prestrerte å si at han ikke ønsket noe nå, men kanskje om noen måneder. Det fikk meg nesten til vente, men jeg er glad jeg ikke gjorde det.

Solskinns historien oppi dette:

Jeg var som sagt langt nede, hadde samme tanker som deg. Hva skjer nå, hvem skal jeg snakke med, legge meg alene og alt jeg visste om fremtiden med han var visket bort. MEN i disse dager holder jeg på å flytte sammen med kjæresten min! Og er lykkelig! (Selvsagt da en annen enn han jeg slo opp med!).

Du kommer gjennom det selv om det føles tungt og uoverkommelig akkuratt nå.

Lykke til. Klem!

Anonymous poster hash: 913f5...fb5