Barn- når bare den ene vil :-(

[tingeling]

Hei

Lenge siden jeg selv startet en tråd her... har det egentlig kjempe bra med samboeren. Men så var det dette med fremtid da...

Vi er begge to i slutten av 20-årene, har vært sammen i snart 4 år og er begge to i fast jobb. Og min klokke har begynt å tikke veldig høylydt i det siste. Egentlig ønsker jeg å være gift før vi begynner å prøve, men når jeg luftet den tanken fikk jeg vite at han ikke var der i det hele tatt. Han sier han er noe nærmere tanken på barn enn tanken på ekteskap (hvilket i seg selv er noe vanskelig å forstå siden barn er en mye større avgjørelse i mine øyne). Nå har vi snakket massse frem og tilbake, og konklusjonen er: jeg kunne tenke meg å kutte pillene og "se hva som skjer", og han er ikke der i det hele tatt og "kommer nok ikke til å komme dit på noen år heller".

Noen som har lignende erfaringer?

Akurat nå føler jeg meg bare trist og selv om han både sier og viser at han elsker meg så føler jeg meg avvist...

Tingeling

[Dagensdiva]

Jeg skjønner veldig godt at du føler deg avvist, men på en annen side..at han ikke vil gifte seg trenger ikke å bety at han ikke elsker deg. Demp ekteskap pratet, og vent heller til den dag han kommer og frir! Eller så kan du prøve deg engang du føler at han er mer klar!

Det med barn..viktig at begge vet hva dere vil og at begge ønsker barn. Barn fører med ansvar og andre forpliktelser, føler begge seg klare? Dere må være enige synes jeg..prat med ham..og spør hva han ønsker..si hva du ønsker..og så kommer dere kanskje frem til noe?

Lykke til!

[tingeling]

Hei

Det med ekteskap har jeg klart å akseptere, selv om jeg synes det er trist. Det er det med barn som plager meg mest, eller kanskje kombinasjonen...

Han er helt klart ikke klar for barn og kommer heller ikke til å ønske å begynne å prøve før den dagen han kunne tenke seg en baby "i morgen" (at det gjerne tar to år er ikke noe som påvirker den meningen.) Jeg frykter derfor at det kommer til å gå mange år før det skjer og enda flere før vi faktisk får barn (hvis vi i det hele tatt kan få). Kanskje dette virker som et lite problem, men det har skapt en ubalanse ved at han føler seg utilstrekkelig og jeg føler meg avvist... selv om vi greier å prate om det på en veldig god måte.

Noen som har vært i samme situasjon?

Tingeling

[Gjest Jente 32]

Hei,

Leit at dere ikke er på samme "sted" for øyeblikket. Men ting kan fort snu. Ikke press ham med noe baby, la det være nok nå og vent heller et halvt år med å ta det opp igjen. Alt kan være forandret da.

Ikke bare slutt med pillene, da kan resultatet være at du ender opp som alenemor om han føler at du har lurt ham. Vil du være to om et barn må dere være to i bestemmelsen også.

Ting kan fort gå godt om du lar det modne litt.

Lykke til :-)

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Vil han aldri ha barn? Eller er det akkurat nå han ikke vil ha barn? Eller ser han ikke for seg at det blir "dere" for alltid, og dermed vil han ikke ha barn - med deg?

[Gjest Gjesta]

Det er ikke moro i det hele tatt å føle at man ikke ønsker de samme tingene...

Men du, hvis han ønsker barn, men ikke akkurat nå, så er dere jo et godt stykke på vei, er dere ikke?

Og dette med ønske om barn kan komme brått og overraskende - det gjorde det for meg, så ikke fortvil - enda i hvertfall!

Slå deg til ro med at han vil komme dit du er han også, men at han trenger litt mer tid!

K

[tingeling]

Hei

Takk for svar!

Jente 32: Ingen fare! jeg mener slikt er helt forkastelig og ville aldri finne på det!

Sissi: Han vil ikke ha barn nå og heller ikke i overskuelig fremtid. Men han sier at det kommer "en gang". Han er helt klar på at han ønsker å dele livet sitt med meg.

Jeg føler dette er vanskelig av flere grunner. For det første er han typen som ikke tenker på en ting før behovet er kjempe stort ("hva vi skal ha til middag? nei er ikke sulten så vet ikke, har ikke lyst på mat." siden en halv time senere:"SULTEN! Må ha taco og godteri!!!" Litt satt på spissen, men dette er gjennomgående)

Derfor er jeg redd for at det kan gå år før han føler seg så klar at han ønsker å prøve. En baby kommer liksom ikke i morgen selv om man begynner å prøve i dag...

Dette handler nok i bunn og grunn om å ikke ville bli voksen enda. Men det medfører at jeg føler med såret og avvist i en situasjon hvor jeg har gjort meg veldig sårbar. Og akurat nå er jeg trist og jobber med å fokusere dagdrømmene mine om noe annet (er en drømmer)...

Det ordner seg nok, men det er sårt når man er på så forskjellig sted i et forhold

[Gjest Hulderjenta]

Jeg har litt trøst til deg, for jeg har vært igjennom omtrent det samme. Trøsten er at plutselig en dag så er han klar, og med på tanken på barn! :trøste:

Jeg var klar lenge før min kjære - for ham var barn "herfra til månen" og noe han så for seg i framtiden en gang :o Men barn visste han at han ville ha, det var bare så skummelt å skulle prøve nå. Barn var i framtiden, ikke nå. Akkurat som din mann tenker!

Vi snakket om det med jevne mellomrom, og etter hvert var det han som tok det opp og lurte på om ikke vi skulle kutte ut p-pillene Jeg var jo allerede klar - så vi hoppet i det. :D

Det tok vel et års tid fra jeg var klar og helst vile hatt baby i går, til han også var klar.

Men ingen babyprøving før begge virkelig vil, er nå mitt råd. Skjer det "av seg selv" så skjer det, da får man takle det - men skal man planlegge det, må begge være enig.

Snakk med mannen din, fortell hva du føler, spør hva han føler og tenker og vær tålmodig. Lykke til! :D

[Gjest Anonymous]

Jeg føler dette er vanskelig av flere grunner. For det første er han typen som ikke tenker på en ting før behovet er kjempe stort ("hva vi skal ha til middag? nei er ikke sulten så vet ikke' date=' har ikke lyst på mat." siden en halv time senere:"SULTEN! Må ha taco og godteri!!!" Litt satt på spissen, men dette er gjennomgående)[/quote']

Som f.eks. at du spør ham om han, etter et fire år langt forhold, er klar for ekteskap eller barn, og han svarer "tja" til barn og "nææh" til ekteskap? Det vitner jo, som du påpeker, om en noe usammenhengende tankerekke.

Jeg får inntrykk av at han er en litt lite voksen person som ikke tenker lengre inn i fremtiden enn omstendighetene tvinger ham til. Man bør kunne forlange atskillig mer av en person i slutten av 20-årene, etter min mening.

Det er helt normalt at du hører klokken tikke etterhvert, og du bør også kunne få et skikkelig svar på om han har tenkt å bli hos deg eller ikke. 25+ er litt i eldste laget til å holde på å "leke mor og far"...

Kanskje du bør ta rollen som "omstendighetene", og få ham til å tenke seg litt om? F.eks. spørre ham om hvor gammel han har lyst å være når hans eventuelle barn skal begynne på skolen? Eller når han får oppleve det å ha tenåringer i huset?

[Gjest Anonymous]

Jeg tror dere bør snakke om det å få barn jevnlig nå. Vi hadde det slik som dere, og jeg ventet mange år på at min kjære skulle bli klar for barn. Så kom jeg med et slags ultimatum når jeg ble 30, og litt etter kastet vi p-pillene. Han godtok det, men sa at hvis han hadde fått bestemme ville han levd uten barn. Vi var da ikke gift.

Sommeren etter giftet vi oss, uten at noe barn var på vei. Jeg var vel vitende om at det virket som om en graviditet ville la seg vente på. Når vi hadde prøvd i ett år begynte vi utredning. Resultatet var svært dårlig sædkvalitet hos min mann og vi ble satt på liste til microinjeksjon. Rett etter det ble jeg naturlig gravid, men mistet, så skjedde dette en gang til, men tredje gangen gikk alt heldigvis bra! Og microinjecsjonen ble avbestilt. Idag har vi verdens skjønneste barn, noe vi er helt enige om. Hun er vel igrunn et slags medisinsk mirakel. Og min mann sier nå at vi burde fått barn tidligere. Hm!

Lykke til!

[tingeling]

Takk for svar alle sammen!

Akkurat nå gleder jeg meg bare til ferie. Komme vekk fra dette møkka været i Oslo og kose oss sammen. Satser på at det kan hjelpe på humøret i hvert fall...

Tingeling

[Gjest Anonymous]

Tror det kan være en ide å forklare samboeren din hvorfor det er viktig for deg å ikke utsette barnefødsler. Du kan jo feks gi samboeren din noen faktaopplysninger om kvinnens biologiske klokke:

"Etter fylte 30 år reduseres muligheten for å bli gravid gradvis. Har du passert 40 reduseres mulighetene dramatisk."

" Tre-fem prosent av norske kvinner mister menstrasjonen før de fyller 40." osv.

Hvis han aldri vil ha barn er det en annen sak. Men hvis han uansett ønsker barn en eller annen gang i fremtiden forstår jeg ikke helt hvorfor han vil vente. Han er jo allerede i slutten av 20 årene? Hvor lenge vil han vente da? Tror barna foretrekker å ha unge foreldre som fortsatt har lyst og overskudd til en aktiv fritid sammen med barna.

Kanskje greit å la han få 2-3 mnd tenkepause før du tar opp temaet igjen. Kanskje han bare trenger å bli vant til tanken. God sommer og kos dere!