Å styre/påvirke barnas valg

[Kelsey]

Synes jeg hører ofte om foreldre som prøver å styre eller påvirke barnas valg av utdannelse/jobb. "Jeg har lyst til å bli ......, men mamma/pappa mener jeg heller burde satse på ......" f.eks.

Reagerer på dette, synes ikke det er foreldrene sitt valg i hele tatt. En ting er å gi råd hvis barnet ditt spør, men ut over det burde det være barnet (barn blir vel egentlig litt feil, må jo ikke ta sånne valg før i 16års alderen tidligst).

Jeg har ingen barn selv, men er vokst opp med foreldre som aldri har prøvd å styre mine valg. Alle skolevalg og pauser i studier har vært helt opp til meg. Det eneste de er opptatt av er om valget er gjennomtenkt. Synes det er flott sånn, da føler jeg ikke noe press om å måtte gjøre det ene eller det andre hjemmefra.

Prøver dere å påvirke deres barn valg av utdannelse/jobb, eller er det noe dere lar barnet få bestemme selv?

[Gjest Lea]

Jeg har ikke barn selv, men opplevde at foreldrene mine var veldig ivrige på at jeg ikke skulle velge ditt og datt når jeg skulle begynne på videregående.

Endte opp med fårlig resultat på alm. fag. :-x

Jeg er fortsatt, 15 år etter, sikker på at jeg burde valgt den linjen jeg ønsket den gangen.

Selvsagt kan man velge feil når man er 16 år.

Jeg synes faktisk at det burde være lettere å bytte spor etter et grunnkurs.

[Kelsey]

Selvsagt kan man velge feil når man er 16 år.

Jeg synes faktisk at det burde være lettere å bytte spor etter et grunnkurs.

Det er jeg helt enig. Grunnkurs burde vært et slags innføringsår, hvor man hadde samme antall timer med allmenne fag, pluss noen fag man kunne velge selv for å få litt kjennskap til det man muligens ville velge videre. Hadde blitt en lettere avgjørelse da tror jeg.

Men når det er sagt tror jeg at det er ennå lettere å velge feil hvis man har foreldre som maser i tillegg til at man selv prøver å finne ut hva man vil.

[Thomasine]

Enn så lenge er barn mine så små... :-)

Men jeg må si jeg ikke har hørt så mye om foreldre som styrer eller leder barn, jeg... Ikke nå for tiden...

Kan heller ikke huske at noen av mine venner ble særlig påvirket...

Selv har jeg alltid bare blitt fortalt hvor viktig det var med en skikkelig utdannelse.

Maset om det ble så mye, at jeg først tar min ordentlige utdannelse nå i voksen alder... :-)

[Gjest Anki]

Eldstemann er bare åtte, så jeg har ikke begynt å mase om det enda. Men jeg har lyst til å gi barna mine litt mer informasjon enn det mine foreldre ga meg.

Jeg ville bli lege fra jeg var liten. Når jeg ikke fikk gode nok karakterer til å bli det, falt hele planen gjennom, hadde ikke lyst til å lese opp karakterene i to år for å komme inn (litt lat ja... ) . Så jeg har endt opp med en like lang utdannelse i helt andre ting, og angrer ennå på at jeg ikke forhørte meg litt om muligheter til å studere i utlandet, noe jeg hadde hatt gode nok karakterer til. Helse og medisin er fortsatt min hovedinteresse, og det jeg leser om og søker informasjon om på fritiden, men jobben min er å sitte foran en datamaskin hele dagen. Kjedelig!

Foreldrene mine sa aldri noenting, vet at min mor ville jeg skulle bli lege, men det kom bare opp når hun skulle gi meg dårlig samvittighet for de valgene jeg tok. Ikke motiverende, bare nedbrytende.

Så jeg vil være en kilde til informasjon for mine barn. Fortelle de at de kan studere i utlandet, og fortelle om alt det går an å studere! Vil de bli regissør, vel så studèr det! Gå på det du interesserer deg for, ikke det du føler du burde... Man blir som regel god i det man liker å gjøre!

Men for all del, skal ikke mase, eller bruke de til å oppfylle mine drømmer...

Er jo bare 32, og kan vel melde meg opp på medisinstudiet ennå?

Er inspirert av tanta mi som begynte å studere teologi i en alder av 43 år. Hun er prest nå!

[Kelsey]

Så jeg vil være en kilde til informasjon for mine barn. Fortelle de at de kan studere i utlandet, og fortelle om alt det går an å studere! Vil de bli regissør, vel så studèr det! Gå på det du interesserer deg for, ikke det du føler du burde... Man blir som regel god i det man liker å gjøre!

Men for all del, skal ikke mase, eller bruke de til å oppfylle mine drømmer...

Hvis jeg en gang får barn er det sånn jeg håper på å bli også! Som ikke maser, men heller gir informasjon.

Til Thomasine: Jeg kjenner flere på min alder (jeg er 20) som har fått høre fra foreldrene at de burde ta den eller den utdannelsen. Eller at foreldrene forteller bare positive ting om en linje på vgs (f.eks) og bare forteller det negative om de andre. Da sier de jo ikke rett ut hva de mener, selv om det umulig å misforstå det. Det er derfor jeg er så glad jeg har sluppet dette presset, fordi at jeg vet at det er der for mange.

[Gjest tusjen]

Jeg valgte "kontorlinjen" den gangen jeg gikk på skolen fordi min mor mente det var det meste fornuftige. Helt sikkert, jeg har hatt flere kontorjobber.. Men, jeg skulle ønske jeg hadde vært litt sta og valgt det jeg egentlig ville.. Jeg liker kontorarbeid men det var ikke det som var drømmen. Tror jeg hadde gjort det mye bedre både på skolen og i yrkeslivet hvis jeg hadde gått den linjen som interesserte meg mest..

Jeg skal ikke presse min datter til å velge. Hun skal få velge selv.. Hun er bare 10 år nå så det er en stund til det blir aktuelt. Allerede nå så snakke jeg om hvor viktig det er med skole og hvor mye hun kan lære og hvor mye "gøy" hun kan bli hvis hun gjør så sitt beste.. Jeg håper at hun går på skole og gjør det bra.. Det er mitt ønske som forelder.. Kanskje det (ubevisste) er press også..

tusjen

[la Flaca]

Det er vel bare godt ment.

Jeg er vokst opp med følgende formaninger: "Du må ikke bli flyvertinne" (som mamma) "du må ikke bli privatpraktiserende" (som pappa) og "du må bruke evnene dine". (kunstneriske sådan). Greit nok det. Ikke dumt å ta imot råd fra de som har levd ei stund...

[Arkana]

Jeg har ikke barn selv, men mine foreldre prøvde aldri å styre oss inn på noen som helst vei. Siden de begge har lang utdannelse var det på en måte selvsagt at jeg og broren min også skulle ta høyere utdannelse. Det var ikke noe foreldrene våre krevde av oss, men det var aldri aktuelt for hverken jeg eller broren min å ikke ta det. I ettertid vet jeg at de er veldig glade for det, men uansett hva de selv måtte ønske har de alltid støttet oss i alt vi har gjort. Det er greit å komme med råd, foreldre innehar jo en del mer informasjon og livskunnskap enn barna sine, men jeg synes ikke det er riktig av dem å forvente noe.

[Gjest Far til 2]

Som La flaca sier er det altid godt ment. Men resultatet er som oftest ikke like bra.

Selv ble jeg fòret med informasjon om at jeg burde velge spesielle retninger. I hovedsak pga mine foreldres mangelfulle kunnskaper på de aktuelle områdene.

Resultatet var at jeg etter flere års studier valgte "å hoppe av" for deretter å begyne på nytt. Etter mange år fikk jeg den utdannelsen jeg ønsket og som har gitt meg mange possitive erfaringer i ettertid. Det har også mine foreldre innsett, men var ikke like lette å se den gangen jeg startet utdannelsen.

Kelsey er derfor inne på et viktig tema som flere foreldre bør ha i minne den dagen deres håpefulle velger sin retning. Å gi råd kan være greit, men de må ikke være basert på foreldrenes egne ønsker, og enda mindre være et krav utifra barnas oppfattelse av "rådene".

Far til 2

[LilleBille]

Jeg ble ikke styrt , og det eneste mine foreldre var opptatt av var at jeg skulle sørge for å få en utdannelse .. hva det ble - var egentlig uinteressant .. men at jeg fullførte noe - og at det jeg gjorde skulle jeg gjøre skikkelig.

[Lala]

Jeg føler meg ikke styrt. Foreldrene mine har klart og tydelig gitt beskjed om at utdannelse er viktig, men de har aldri så mye som engang kommet med forslag til hva jeg burde velge. De har bare sagt at jeg ikke skal tenke på pengene... Syns det er fornuftig jeg.

Ja også nektet de meg vel egentlig nesten å gå på folkehøyskole. Jeg vurderte det og da ytret hele familien min alle sine negative tanker og erfaringer med folkehøyskoler. Og etter det jeg har hørt fra venninner som gikk på det, så er jeg vel glad for at jeg ikke valgte det.

Jeg tar høyere utdanning nå som jeg valgte helt på egenhånd. Tenkte kun på hva jeg ville, og ikke på hva mine foreldre mener, hva venninner gjør, ikke hva kjærsten min mente. Akkurat når det gjelder valg av utdannelse syns jeg at man skal tenke kun på seg selv.

[Gjest Madam Felle]

Kunne aldri falle meg inn å prøve å styre barna i valg av utdannelse. Det er jo de som skal utføre arbeidet, og derfor må de få velge det selv.

Faren til eldstemann har valgt yrke for han, men jeg håper gutten tar sine egne valg. Jeg er der om de behøver råd, men valgene må de ta selv.

[Gjest Gjesta]

Mine foreldre har ikke prøvt å styre meg, men pappa har prøvd å påvirke....

Jeg har derimot en tante som nekter barnet sitt og gå yrkesfaglig fordi barnet hennes ikke skal bli "en sånn en"...

Og så har jeg en kamerat som hadde planene klare om hva han skulle bli, men som ble tvunget til å gå allmenn av faren....

Clea

[Gjest Ethereal]

De fleste foreldre vil vel bare det aller beste for barna sine, og kanskje spesielt foreldre som ikke selv har høyere utdanning. Jeg fikk selv velge fritt, men allikevel ville vel foreldrene mine aller helst sett at jeg studerte juss eller medisin.

Men jeg valgte fritt, og er blitt respektert for mine valg. Spørs hva som skjer når jeg er ferdig om ett år, og relevant jobb nok ikke kommer flytende på ei fjøl.

Hvis jeg selv får barn, vil jeg forsøke så godt jeg kan å bidra med informasjon uten å presse; et lykkelig liv består i langt mer enn valg av yrke, men velger man galt, kan man ende opp ulykkelig...

[Tigerlily]

i de gode gamle dager da jeg gikk på barneskolen ville jeg bli psykolog eller arkeolog. faren min sa at nei, det måtte jeg ikke finne på å bli, jeg som var så smart! ble jeg arkeolog ville jeg bare bli statsansatt og ikke tjene noenting, og det var viktig å tjene masse penger, for man klarer seg ikke uten en veldig god lønn! god lønn er bedre enn trivsel i yrket ( :o )! og angående psykolog-ideen så ble det prentet inn i meg at jeg måtte bli psykiater i stedet for psykolog. ville tjene sååå mye bedre, ha sååå mye mer status, og det var sååå mye mer vanskelig å komme inn på enn psykologi.

nå som jeg har klart å kvitte meg med denne "bagasjen" har jeg søkt på arkitekt i danmark og på arkeologi i oslo. følger endelig mitt eget hjerte og mine egne interesser. eventuelle barn jeg får skal få lov til å velge hva de vil bli, så lenge de bare gjennomfører det de velger.

[Gjest Poirot]

I min klasse på videregående hadde vi flere gutter med elendige karakterer som helst ville gå elektro eller snekker, men foreldrene "nektet dem".

Veldig synd.

Mine foreldre har aldri presset, men de var eks helt klare på at både jeg og mine søsken skulle gå på vgs. Men hvilken linje vi skulle gå fikk vi selv velge.

[Gjest Eir]

Moren min overtalte meg til å velge en annen linje, fordi hun ønsket at jeg skulle bo hjemme ett år ekstra. Svært egoistisk fra hennes side, og hovedgrunnen til at jeg i dag har enn ubrukelig utdannelse. (Det gjorde meg ikke akkurat så veldig motivert...)

Kommer iallfall til å prøve å huske dette den dagen barna mine skal velge, og allerede sagt fra til samboeren at han må gi meg en ørefik dersom jeg noen gang prøver å være hønemor...