Står på randen av en helomvending i livet - skal jeg ta skrittet?

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av 20-årene. Har de siste tre årene bodd i en liten by med familien, kjæresten, vennene hans og et par egne venner som eneste nettverk. Har en jobb som er helt OK, men som jeg er overkvalifisert for, som er lite relevant ift utdanningen og som egentlig er dørgende kjedelig (ren rutinejobb med labre utsikter for utvikling og avansement). Savner også å møte nye mennesker, og føler det er få mennesker her som jeg virkelig finner tonen med.

Føler egentlig at jeg trives greit her, og kan til tider føle blafr av lykke og kjenne meg heldig. Har en aktiv fritid, elsker naturen her og det er trygt og godt å bo her. Men jeg er livredd for at jeg kommer til å våkne opp om noen år og føle at jeg kastet bort livet mitt dersom jeg blir boende her.

Forholdet til kjæresten føles ofte mer destruktivt enn det motsatte. Vi krangler mye og skjeller hverandre ut under disse kranglene. Sliter mye med at vi er så forskjellige, noe som stadig fører til misforståelser og enda flere krangler. I tillegg har jeg ofte en vond følelse av å ikke bli sett og forstått, ettersom han er en dårlig lytter og bruker mye tid på hobbier og kompiser. Har vel egentlig aldri følt at han er den rette. Men på tross av dette har han mange fine egenskaper som jeg vet jeg vil slite med å finne i en annen mann, og jeg har blitt utrolig glad i ham. Vet også at han ville bitt en god og stabil far.

Den siste tiden har jeg blitt mer og mer rastløs og føler at jeg er i ferd med å visne bort mens jeg venter på at noe skal skje i livet mitt. Jeg har derfor i lengre tid vurert å slå opp med kjæresten, si opp jobben og flytte til en større by, eller helst til utlandet. Føler at jeg må prioritere karriere og personlig vekst og utvikling mens jeg enda er "ung". Men så er det alle disse følelsesmessige tingene som fortsatt holder meg her. En kjæreste som det vil bli utrolig vanskelig å slå opp med, familien min som jeg er utrolig glad i om som det er godt å bo nær, venner, og det faktum at jeg tross alt har en trygg og grei jobb.

Jeg har også tidligere flyttet mye rundt og vet at livet i storbyen og i utlandet kan være ensomt og brutalt. Men jeg vet også at de virkelig magiske opplevelsene finnes utenfor komforsonen,og at man må satse for å vinne. Kort fortalt føler jeg at valget jeg står ovenfor i stor grad står mellom trygghet på den en siden og muligheten for å enten oppleve noe nytt og fantastisk eller ende opp ensom og ulykkelig på den andre siden. Vet at jeg kan komme til å angre dypt og inderlig på begge valgene, men vet også at jeg kommer til å føle på en følelse av "hva hvis" resten av livet dersom jeg blir værende der jeg er.

Hva ville du ha gjort i min situasjon? Er det noen som har stått ovenfor et lignende valg? Hvordan gikk det i så fall?

Anonymous poster hash: ba04a...ec6

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet. Du kjenner innerst inne at kjæresten ikke er den rette selv om han er en fin fyr. Du får ikke brukt utdannelsen din. Familien vil du alltid ha selv med avstand. Du får ikke den hyppige kontakten, men det finnes skype, telefon, fb og mulighet til å reise på besøk/få besøk. Det er tøft å etablere seg alene i en ny by, men er du litt utadvendt og sjekker opp muligheter f.eks i forbindelse med aktiviteter så kan du få det til. Du er ung og uten barn. Hopp i det

Anonymous poster hash: 03696...36a

[AnonymBruker]

Vurder hva som er viktigst for deg i det lange løp. Jeg forstår godt at man ønsker seg ut av komfortsonen iblant, jeg vurderer det selv i disse dager, men så har jeg på godt og vondt heller ikke noe forhold å ta hensyn til. Men jeg kan forstå at det er en kjipere avgjørelse når man har en partner som inngår i det totale regnestykket om det er verdt det eller ikke.

Ut fra hva du skriver så trives du ikke spesielt godt med hverken stedet, jobben eller samboeren og når alt dette butter litt i mot så er det jo en klar indikasjon på at man bør ta et steg videre. Det virker jo heller ikke som dere passer så godt sammen om dere over lang tid har kranglet på måten dere har gjort.

Siden du er i slutten av tyveårene kan det være lurt å tenke gjennom dette med barn, ønsker du barn i det hele tatt og evt. når? Når man nærmer seg 30 bør man gjøre seg noen vurderinger om når man eventuelt ønsker barn og hvordan det kan passe inn i livet man forespeiler seg. Man greier ikke å planlegge for alle eventualiteter, men det kan være lurt å reflektere inn hvor langt unna man er. Du har valget mellom å få barn med din nåværende samboer, men det er ikke sikkert det er så lurt hvis dere er så totalt forskjellige, i tillegg vil det binde deg til ditt nåværende bosted i lang tid fremover. På en annen side er det også en viss risiko med å slå opp, det er ikke gitt at man treffer noen det klaffer (nok) med i en annen del av landet eller utlandet og man har ikke fryktelig god tid når man nærmer seg 30.

Anonymous poster hash: 3f2d3...72c

[Gjest brutal_mann]

Har du tenkt gjennom hva som er viktig for deg i årene som kommer? Vet du hva slags liv du ønsker å se tilbake på?

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar!

Vurder hva som er viktigst for deg i det lange løp. Jeg forstår godt at man ønsker seg ut av komfortsonen iblant, jeg vurderer det selv i disse dager, men så har jeg på godt og vondt heller ikke noe forhold å ta hensyn til. Men jeg kan forstå at det er en kjipere avgjørelse når man har en partner som inngår i det totale regnestykket om det er verdt det eller ikke.

Ut fra hva du skriver så trives du ikke spesielt godt med hverken stedet, jobben eller samboeren og når alt dette butter litt i mot så er det jo en klar indikasjon på at man bør ta et steg videre. Det virker jo heller ikke som dere passer så godt sammen om dere over lang tid har kranglet på måten dere har gjort.

Siden du er i slutten av tyveårene kan det være lurt å tenke gjennom dette med barn, ønsker du barn i det hele tatt og evt. når? Når man nærmer seg 30 bør man gjøre seg noen vurderinger om når man eventuelt ønsker barn og hvordan det kan passe inn i livet man forespeiler seg. Man greier ikke å planlegge for alle eventualiteter, men det kan være lurt å reflektere inn hvor langt unna man er. Du har valget mellom å få barn med din nåværende samboer, men det er ikke sikkert det er så lurt hvis dere er så totalt forskjellige, i tillegg vil det binde deg til ditt nåværende bosted i lang tid fremover. På en annen side er det også en viss risiko med å slå opp, det er ikke gitt at man treffer noen det klaffer (nok) med i en annen del av landet eller utlandet og man har ikke fryktelig god tid når man nærmer seg 30.

Anonymous poster hash: 3f2d3...72c

Jeg har alltid vært av typen som har søkt spenning og opplevelser fremfor trygghet og komfort, noe som nok er litt av grunnen til at jeg har vært singel størsteparten av livet og flyttet fra det ene stedet til det andre. Etter at jeg ble sammen med kjæresten for ca 1,5 år siden så har jeg imidlertid oppdaget hvor fint livet kan være når man har noen å dele det med, selv om det som sagt har vært mange nedturer. Tror nok på mange måter jeg har vokst mye de siste 2-3 årene og fått litt andre verdier i livet, men samtidig føler jeg meg altså ikke klar for å slå meg til ro og tenker nok kanskje ikke at jeg har "rast" helt fra meg (føler meg ferdig med festing og flørting og det meste som ungdomstiden typisk innebærer, men ikke den delen med å reise og møte nye mennesker og utfordre seg selv sosialt og mentalt). Har prøvd å utfordre meg selv på andre arenaer i livet og har til dels hatt stor glede av det, men savner liksom hele tiden noe og føler at jeg er i ferd med å forfalle mentalt. Merker også at selvtilliten har blitt stadig verre det siste året, og mistenker at både jobben og kjæresten har litt av skylden for det.

Samtidig er jeg fullt klar over at klokka tikker og går, og selv om jeg ikke har et brennende ønske om å få barn akkurat nå, tror jeg nok gjerne det kan komme om noen år. Og da er det jo veldig kjipt om man står der som singel og savner eksen..Dette er selvsagt noe jeg har tenkt mye på og som absolutt inngår i vurderingene. Men igjen så er det jo en sjanse man må ta dersom man har håp om å finne noe bedre..

Har du tenkt gjennom hva som er viktig for deg i årene som kommer? Vet du hva slags liv du ønsker å se tilbake på?

Jeg har alltid vært opptatt av å ikke leve et typisk a4-liv, og har aldri vært av de som har mann, barn, hus og bryllup øverst på ønskelisten. For meg er opplevelsene viktigst, jeg ønsker å se og gjøre mest mulig mens jeg lever, og det jeg frykter kanskje mest av alt er å se tilbake på livet og angre på alt jeg ikke gjorde og innse at jeg levde et helt gjennomsnittlig liv i tråd med hva samfunnet forventet av meg.

TS

Anonymous poster hash: ba04a...ec6

[AnonymBruker]

Jeg var litt i samme situasjon som deg for noen år tilbake, men mistrivdes nok hakket mer enn deg i forholdet jeg var i. I tillegg visste jeg at jeg ville ha noe mer ut av livet. Jeg gjorde det slutt med samboeren og reiste til utlandet for å oppleve kultur og jobbe frivillig noen måneder etter jeg var ferdig med studiene. Det er det beste jeg har gjort i hele mitt liv og der traff jeg også drømmemannen som jeg nå har familie sammen med. Jeg hadde overhodet ikke forventet å treffe den store kjærligheten der, jeg skulle bare realisere meg selv og oppleve andre ting. Så jeg tror virkelig at kjærligheten treffer deg når du minst venter det.

Din situasjon er litt annerledes og iom at du er usikker på følelsene du har for samboeren, så vet jeg ikke om jeg ville gjort noe så drastisk som å gjøre det slutt og bare dra. Men jeg ville bedt om permisjon fra jobben i ett halvt år f eks, og forklart til samboeren at jeg trengte å reise og komme meg vekk litt. Han blir sikkert ikke begeistret for at du vil reise vekk, men samtidig er det så viktig for deg å ta en time out at om du ikke gjør det, så vil det i alle fall ikke fungere.

Når man først har slike tanker og følelser som du har så må man gjøre noe med det, de går ikke over av seg selv, det er min erfaring.

Anonymous poster hash: f0056...a2a

[AnonymBruker]

For gudsskyld, reis og opplev!!! Ellers vil du angre.

Anonymous poster hash: 66515...7e4

[Gjest brutal_mann]

Du høres ikke ut som om du er klar for å slå deg til ro. Selv om det vil være veldig vondt for dere begge å avslutte forholdet så kan det være det riktige på sikt.

[Teethgrinding]

Det er feil å "shoppe" partner etter hva som passer en best for situasjonen ved hånden. Det grenser til umoralsk, om du spør meg.

Hvis du føler at du ikke får reist nok og opplevd livet, så elsker du faktisk ikke kjæresten din høyt nok. Jente, det forholdet ditt er allerede over. Gjør det slutt.

[Gjest Blomsterert]

Ville nok reist. Familie og venner forsvinner jo ikke. Og du kan jo alltids reise tilbake? Ta sjansen,tror ikke helt du får ro før du gjør det du føler for. Å kalkulere gir ingen lykke. Håper du finner ut av det.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar!

Jeg har alltid vært av typen som har søkt spenning og opplevelser fremfor trygghet og komfort, noe som nok er litt av grunnen til at jeg har vært singel størsteparten av livet og flyttet fra det ene stedet til det andre. Etter at jeg ble sammen med kjæresten for ca 1,5 år siden så har jeg imidlertid oppdaget hvor fint livet kan være når man har noen å dele det med, selv om det som sagt har vært mange nedturer. Tror nok på mange måter jeg har vokst mye de siste 2-3 årene og fått litt andre verdier i livet, men samtidig føler jeg meg altså ikke klar for å slå meg til ro og tenker nok kanskje ikke at jeg har "rast" helt fra meg (føler meg ferdig med festing og flørting og det meste som ungdomstiden typisk innebærer, men ikke den delen med å reise og møte nye mennesker og utfordre seg selv sosialt og mentalt). Har prøvd å utfordre meg selv på andre arenaer i livet og har til dels hatt stor glede av det, men savner liksom hele tiden noe og føler at jeg er i ferd med å forfalle mentalt. Merker også at selvtilliten har blitt stadig verre det siste året, og mistenker at både jobben og kjæresten har litt av skylden for det.

Samtidig er jeg fullt klar over at klokka tikker og går, og selv om jeg ikke har et brennende ønske om å få barn akkurat nå, tror jeg nok gjerne det kan komme om noen år. Og da er det jo veldig kjipt om man står der som singel og savner eksen..Dette er selvsagt noe jeg har tenkt mye på og som absolutt inngår i vurderingene. Men igjen så er det jo en sjanse man må ta dersom man har håp om å finne noe bedre..

TS

Anonymous poster hash: ba04a...ec6

Ut fra det du skriver der ville jeg nok reist, om forholdet til samboeren din er så dårlig. Tolker deg ikke slik at du har spesielt lyst på barn og at du har lyst til å oppleve forskjellige steder og situasjoner så du bør følge det hvis det gjør deg glad.

Og uansett så er det ikke bra å sette et barn til verden i et dårlig forhold. Barn fortjener en en bedre start enn det. Man kan ikke alltid vite hvordan forholdet utvikler seg når man først har fått barn men om forholdet allerede er dårlig før man får barn er det ikke et optimalt utgangspunkt for familieforøkelse. Gitt de forutsetningen du har beskrevet så har du i mine øyne ikke så mye å tape når dere behandler hverandre så dårlig og da kan det være bedre å starte på nytt.

Anonymous poster hash: 3f2d3...72c

[AnonymBruker]

Det er feil å "shoppe" partner etter hva som passer en best for situasjonen ved hånden. Det grenser til umoralsk, om du spør meg.

Hvis du føler at du ikke får reist nok og opplevd livet, så elsker du faktisk ikke kjæresten din høyt nok. Jente, det forholdet ditt er allerede over. Gjør det slutt.

Det kommer jo an på hvilken situasjon man er i. Å "shoppe" partner kan være en bedre løsning enn å gå inn i noe (f. eks stifte familie) man innerst ikke ønsker. Selv om det er vondt der og da så er det både mer redelig mot en selv og partneren å avslutte dersom man ikke har felles planer for fremtiden.

Skal man flytte er det ikke bare-bare å få et avstandsforhold til å fungere. Det er kanskje ennå viktigere å ha felles planer og noe felles å se frem mot, så når man flytter til et annet land eller langt unna kan det være bedre for begge å avslutte dersom man ikke har felles planer som begge ønsker.

Anonymous poster hash: 3f2d3...72c

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten, TS. Jeg nærmer meg 30, har jobb, hus og samboer, men føler meg ikke tilfreds med situasjonen. Jeg føler at jeg må velge mellom å snart få barn med en fantastisk samboer, eller å bli singel og i verste fall oppleve aldri å få barn (usikker på om jeg vil ha barn i utgangspunktet) og angre på at jeg gjorde det slutt.

Har ingen råd å komme med, men skjønner hvordan du har det.

Anonymous poster hash: 3cbe7...f50