Hvordan gi slipp på sinnet?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har det ganske tøft for tiden, og søker derfor råd og erfaringer her..

Mannen min var utro med en kollega i fjor høst. Dette resulterte i seperasjon og jeg flyttet ut. Tiden gikk og vi fant ut at vi ville prøve å redde ekteskapet og forholdet vårt! Han angret, gråt, tryglet og bad om tilgivelse.... Og jeg prøver å tilgi litt mer hve dag..

Men nå føler jeg at det har stagnert litt.. Tankene om utroskapen kommer stadig tilbake, og det svir i hjertet mitt!! Det verste er faktisk ikke den fysiske utroskapen, men ydmykelsen som var et resultat av alle løgnene han servert meg.

Itillegg jobber han ennå med hun han var utro med!! Jeg VET at det ikke vil bli noe mer der, men det er så vanskelig å gi slipp på sinnet, avskyen og hatet!! Den tiden jeg var alene greide jeg faktisk det, men med en gang vi ble sammen igjen blusset det opp!

Vi har fått hjelp fra fam.vernkontoret og de sier at jeg må ta et valg. Enten tilgi og gi slipp på det som hendte. Eller ikke og med dette avslutte forholdet!

Vi har to små barn, og jeg ønsker derfor å jobbe meg igjennom dette!! Men hvordan gjør jeg det?!?!? Hvor lang tid skal jeg gi det?? Og hvor langt skal jeg strekke meg? Vil be noen gang få ro i tankene mine igjen?

Itillegg føler jeg rett og slett hat mot hun han var utro med! Ikke ille nok med at hun hadde et forhold med mannen min, etter at hun hadde hilst på både meg og barna, men hun har i ettertid (når vi var blitt sammen igjen) spredd usanne stygge rykter om meg(!!) Jeg blir fysisk kvalm av tanken på å møte henne.... Og jeg er virkelig ikke vant til å føle så sterke negative følelser overfor andre mennesker!!!

Setter utrolig stor pris på om du/dere har tips å komme med! Jeg trenger hjelp!! Hilsen frustrerte meg!

Anonymous poster hash: b74e0...b21

[SuperNova]

Skjønner at det er vanskelig å komme over dette.

Kanskje det hjelper litt hvis han bytter jobb? Selv om du sier du vet at det ikke blir noe mer mellom dem, kan det kanskje hjelpe å skape litt avstand.

[AnonymBruker]

Bestill deg time til privat psykolog som du kan gå til alene. Det er jo lite hjelp i at familievernkontoret sier at du må ta et valg når du fremdeles er i en prosess for å takle det hele. Ja, på et eller annet tidspunkt må du ta det valget, men først må du jo få tid ti å sortere følelsene. Private psykologer har kort ventetid og er som regel veldig dyktige. Bestill i morgen.

Anonymous poster hash: 6b402...6d9

[Kyrre]

Hei TS... Føler med deg og er faktisk i nesten nøysktig samme situasjon som deg. Både med tidspunkt, at det skjedde på jobben (og de fortsatt jobber sammen), samt fam.vern kontoret. Eneste forskjell er vel at jeg er mannen i forholdet, og har tre små barn.

Jeg har også mye sinne, og har vært innom alle mulige tanker vedr utfall på saken. Tenkt på å blottlegger hele historien for alle de kjenner, samt familier og kollegaer. Gjengjelde fysisk overfor elskeren hennes. Gi f. i alt og bare reise fra alt og alle, selvmord, dele bo og barn for deretter å flytte fra henne, bli av hensyn til barna og prøve å se om det er håp for å berge dette.

Hittil har jeg valgt det siste, da jeg ser at konsekvensene for barna mine blir så enorme om jeg velger en av de andre løsningene. Hvis jeg velger en av de andre løsningene vil det heller ikke være noe vei tilbake. Det er imidlertid beinhardt, og jeg sliter stadig med å takle følelsene (selv om det har gått 7mnd siden avsløringen). Jeg føler meg som en "tøffel" siden jeg fortsatt er her (selv om jeg vet jeg ikke er det). Jeg har kun fortalt om utroskapetmtil et par kollegaer, som ikke har noe forhold til familien, men allikevel er jeg flau over å være sammen med henne etter dette (selv ovenfor folk som ikke kjenner til dette), og jeg har mistet nesten all respekt for henne.

Jeg vet enda ikke hvordan dette ender, men jeg har ikke annet valg enn å holde ut til jeg har tatt et valg.

Dette er antakelig ikke mye hjelp for deg, men da vet du i hvertfall at du ikke er alene om å ha det på samme måten.

[Mrs Smith]

Hvis du skal ta et valg om å være sammen med mannen din og du har vansker med å tilgi, kan det være lettere om du legger all skyld over på dama han var utro med.

[Ava Mae]

Hvis du skal ta et valg om å være sammen med mannen din og du har vansker med å tilgi, kan det være lettere om du legger all skyld over på dama han var utro med.

Hvordan vil det kunne hjelpe? Mulig hun og mannen klarer å holde sammen, men selve hatet, tankene og den psykiske spenningen som TS går med vil jo likevel være høyst tilstede og da er hun jo like langt.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med psykolog for å få lettet og sortert noen tanker der. Jeg skjønner at du har det vondt og all ære til deg som forsøker igjen. Jeg klarte det ikke

[AnonymBruker]

ligg med en annen selv, jevne ut oddsen. det gjorde jeg da jeg fant ut dama mi hadde vært utro mot meg. jeg er fortsatt sint i blant pga hun var utro, jeg hater fyren hun var utro med og jeg har mistet mye respekt for henne men etter å ha ligget med en annen så hjalp det meg mye hvertfall.

Anonymous poster hash: 20a40...28e

[jojo66]

Mtp ditt sinne mot han nå som dere er sammen igjen kontrada du var alene, er det nok best for alle at dere går fra hverandre. Du vil kun være et monster mot han fra nå av, og det fortjener ikke barna deres. Du klarer ikke å tilgi, du vil alltid bruke dette mot han, og dette vil dukke opp i de dummeste krangler fordi du går tom for andre argumenter. Han var en drittsekk mot deg, ser jo det. Men la dette bare blislutt.

[Ava Mae]

ligg med en annen selv, jevne ut oddsen. det gjorde jeg da jeg fant ut dama mi hadde vært utro mot meg. jeg er fortsatt sint i blant pga hun var utro, jeg hater fyren hun var utro med og jeg har mistet mye respekt for henne men etter å ha ligget med en annen så hjalp det meg mye hvertfall.

Anonymous poster hash: 20a40...28e

Å synke ned på samme nivå er jo alltids et godt råd som kan funke. Da har du ingenting å være sint på mannen din for hvertfall for du har jo gjort akkurat det samme selv og den respekten du føler mangler hos han går du jo manko på hos deg selv også. Problem solved!!!

[Mrs Smith]

Hvordan vil det kunne hjelpe? Mulig hun og mannen klarer å holde sammen, men selve hatet, tankene og den psykiske spenningen som TS går med vil jo likevel være høyst tilstede og da er hun jo like langt.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med psykolog for å få lettet og sortert noen tanker der. Jeg skjønner at du har det vondt og all ære til deg som forsøker igjen. Jeg klarte det ikke

det funker hvis man går inn for det.

[Ava Mae]

det funker hvis man går inn for det.

Selvfølgelig lar det seg gjøre å legge alt sinnet over på henne, men på hvilken måte vil det hjelpe?

[Majott]

Mtp ditt sinne mot han nå som dere er sammen igjen kontrada du var alene, er det nok best for alle at dere går fra hverandre. Du vil kun være et monster mot han fra nå av, og det fortjener ikke barna deres. Du klarer ikke å tilgi, du vil alltid bruke dette mot han, og dette vil dukke opp i de dummeste krangler fordi du går tom for andre argumenter. Han var en drittsekk mot deg, ser jo det. Men la dette bare blislutt.

Tull og tøys! Det er mange som har kommet seg gjennom utroskap, og fått et like bra forhold etterpå.

Følelser etter utroskap har forskjellige stadier. Sinne kommer etterhvert, når man slipper å være redd og sjokkert lenger. Det hjelper å tenke på det som et stadie på veien til å opprettholde forholdet, hvis det er det man vil.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har det ganske tøft for tiden, og søker derfor råd og erfaringer her..

Mannen min var utro med en kollega i fjor høst. Dette resulterte i seperasjon og jeg flyttet ut. Tiden gikk og vi fant ut at vi ville prøve å redde ekteskapet og forholdet vårt! Han angret, gråt, tryglet og bad om tilgivelse.... Og jeg prøver å tilgi litt mer hve dag..

Men nå føler jeg at det har stagnert litt.. Tankene om utroskapen kommer stadig tilbake, og det svir i hjertet mitt!! Det verste er faktisk ikke den fysiske utroskapen, men ydmykelsen som var et resultat av alle løgnene han servert meg.

Itillegg jobber han ennå med hun han var utro med!! Jeg VET at det ikke vil bli noe mer der, men det er så vanskelig å gi slipp på sinnet, avskyen og hatet!! Den tiden jeg var alene greide jeg faktisk det, men med en gang vi ble sammen igjen blusset det opp!

Vi har fått hjelp fra fam.vernkontoret og de sier at jeg må ta et valg. Enten tilgi og gi slipp på det som hendte. Eller ikke og med dette avslutte forholdet!

Vi har to små barn, og jeg ønsker derfor å jobbe meg igjennom dette!! Men hvordan gjør jeg det?!?!? Hvor lang tid skal jeg gi det?? Og hvor langt skal jeg strekke meg? Vil be noen gang få ro i tankene mine igjen?

Itillegg føler jeg rett og slett hat mot hun han var utro med! Ikke ille nok med at hun hadde et forhold med mannen min, etter at hun hadde hilst på både meg og barna, men hun har i ettertid (når vi var blitt sammen igjen) spredd usanne stygge rykter om meg(!!) Jeg blir fysisk kvalm av tanken på å møte henne.... Og jeg er virkelig ikke vant til å føle så sterke negative følelser overfor andre mennesker!!!

Setter utrolig stor pris på om du/dere har tips å komme med! Jeg trenger hjelp!! Hilsen frustrerte meg!

Anonymous poster hash: b74e0...b21

Jeg foreslår at du stiller følgende krav for å opprettholde samlivet:

1. Han skifter jobb

2. Han tar en alvorsprat med henne der han gjør det klart at slik hun oppfører seg er uakseptabelt, og at ryktespredning vil bli slått hardt ned på.

3. Dere må snakke dere gjennom hendelsen i en (mulig langdryg) prosess der han tar over, bit for bit, ditt sinne. Dette er ene og alene din manns feil. Det er første erkjennelse. Ikke din, jobbens, livets, den andre kvinnens eller noe annet sin feil: han må innrømme at han er karaktersvak og søke hjelp for dette. Så må han innrømme at det dermed er hans byrde å bære resten av deres samliv. Og så lasser du alt av sinne og dritt over på han. Og han bærer.

Er han ikke klar til å bære så bør du gå.

Anonymous poster hash: eff50...db4

[mommo10]

Opplevde det samme. Tok igjen og det hjalp veldig. Tro det eller ei. Ofte er det selvfølelsen som er ødelagt, den fikk en opptur!

[AnonymBruker]

Det er mange som har kommet seg gjennom utroskap, og fått et like bra forhold etterpå.

Det tviler jeg sterkt på. Med mindre man er en robot som kan slette ut ting fra minnet, så lever vissheten om utroskap (og alt det førte med seg) videre resten av tiden man forsøker å ha et forhold sammen. Å bli ydmyket og såret på det groveste av den man stolte blindt på, det glemmer man aldri.

Den som tar igjen med samme mynt og er stolt av det etterpå, kan ikke ha mye selvinnsikt. Ikke innsikt i så mye annet heller. Hvis det kjennes som at nå er balansen gjenopprettet, vil jeg heller si at nå er ingen av partene i forholdet til å stoles på. Nå er det to tapere i et forhold. I tillegg kommer eventuelle barn som skal leve midt oppi alt sammen.

Ts. Søk hjelp så fort du kan hos en privatpraktiserende psykolog. De er litt dyrere, men du trenger hjelp nå og ikke om et halvt år. Lykke til i en vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: fdfe2...737

[Alice1982]

TS her igjen!

Takker for mange saklige svar! Hjelper faktisk godt på å vite at jeg ikke er alene..

Situasjonen vår er fryktelig vanskelig. Han jobber i en familiebedrift der han får veldig god lønn, og det er gjenerelt vanskelig for han å få seg jobb her hvor vi bor.. Så å snill jobben er vist ikke aktuelt på dette tidspunktet..

Problemet er bare at familien han jobber for er hennes familie! Og hun er dattera til direktøren(!!!) Makan før idioti fra hans side!!! På så utallige områder!! Så hun har sagt til faren sin, min manns sjef, at jeg har stalket henne, brutt meg inn i huset hennes og div annet helt ufattelige ting!! Og jeg blir helt motløs!! Da jeg fikk vite dette (etter mannen min hadde hatt medarbeidersamtale), skrev jeg en laaaang Mail til faren hennes/sjefen og fortalt hele min side av saken!! Siden ble det stilt fra hennes side... Men dette gjør at jeg stiller store spørsmålstegn om hva hun har sagt til andre!!!

Så der jobber han... Og det er så vanskelig for meg å godta! Jeg har tenk på å ta igjen, men så lavt vil jeg ikke synke! Jeg er bedre enn det! Og så vil jeg virkelig gjøre alt jeg kan for å redde familien min først og fremst pga barna!!

[Gjest chisandra]

Hvis du og dere virkelig mener at dere vil redde dette på grunn av kjærligheten til barna og hverandre, så må dere faktisk bryte opp med både jobb og helst også bosted.

Og kommer dere frem til at det er verdt det, så sats, og hopp i det!

Ingen av dere, verken barn eller voksne kan ha det noe godt som det er nå?

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe av det samme. Bortsett fra at han jobbet ikke sammen med denne jenta.

Nå har det gått over to år og det begynner å gå over.

Men jeg tror det er respekten og følelsene mine som har gått over og ikke egentlig sunne for hva han gjorde. For hva han gjorde spiller ingen rolle lenger, jeg gir blanke i om han gjør det igjen. Det viktigste er å skape et trygt hjem for våre barn. Jeg vil heller leve sånn som nå, enn med en helvetes kamp om samvær med barn og kanskje bare ha barna mine hver andre uke.

Jeg kjenner også på hva en annen her sier, at jeg skammer meg over å være sammen med han etter det som skjedde. Til og med ovenfor folk som ikke vet det.

Jeg har ikke lenger lyst å være sammen med han når vi feks hat barnevakt. Og hvis vi gjør noe sammen (da gjerne med venner osv) så unngår jeg han og snakker gjerne ikke med han hele kvelden.

Så jeg skulle ønske at jeg kunne si at det går an å reparere en skade utroskap gjør. Men jeg tror ikke det.. jeg tror ikke lenger at der kan gå bra uansett hvorfor osv.

I vårt tilfelle så ble det mine følelser som ble borte pga det som skjedde.

Jeg drømmer om å gjøre om på alt, at jeg heller kunne møtt en annen en. Og jeg vet at hvis jeg en dag blir forelsket eller har lyst på noen, så vil jeg være utro på sekundet og jeg vil ikke ha et snev av dårlig samvittighet. Han gjorde det mot meg da barna var små og minste veldig fersk. Han svek meg på et tidspunkt som gjorde at alt jeg hadde av respekt og senere følelser ble helt borte. Og nå er han bare et irritasjonsmoment i livet mitt. Og hadde vi ikke hatt barn så vet jeg at jeg hadde flytta fra han på sekundet og feiret det!!

Anonymous poster hash: 96d94...ec2

[Majott]

Det tviler jeg sterkt på. Med mindre man er en robot som kan slette ut ting fra minnet, så lever vissheten om utroskap (og alt det førte med seg) videre resten av tiden man forsøker å ha et forhold sammen. Å bli ydmyket og såret på det groveste av den man stolte blindt på, det glemmer man aldri.

Den som tar igjen med samme mynt og er stolt av det etterpå, kan ikke ha mye selvinnsikt. Ikke innsikt i så mye annet heller. Hvis det kjennes som at nå er balansen gjenopprettet, vil jeg heller si at nå er ingen av partene i forholdet til å stoles på. Nå er det to tapere i et forhold. I tillegg kommer eventuelle barn som skal leve midt oppi alt sammen.

Ts. Søk hjelp så fort du kan hos en privatpraktiserende psykolog. De er litt dyrere, men du trenger hjelp nå og ikke om et halvt år. Lykke til i en vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: fdfe2...737

Jeg mener IKKE å bagatellisere utroskap eller følelsene som følger av det. Men det ER mulig å komme seg gjennom det, og de som har klart det har ofte fått et bedre forhold etterpå/etterhvert.

Jeg vil tro at de første 2-3 årene etter utroskap kan være vanskelig i forhold til tillit, men kommer man seg gjennom det, ved at begge tar hensyn, så kan det bli bra senere.

Noen ganger er det verdt å jobbe seg gjennom det, andre ganger ikke.

[Kyrre]

Jeg har opplevd noe av det samme. Bortsett fra at han jobbet ikke sammen med denne jenta.

Nå har det gått over to år og det begynner å gå over.

Men jeg tror det er respekten og følelsene mine som har gått over og ikke egentlig sunne for hva han gjorde. For hva han gjorde spiller ingen rolle lenger, jeg gir blanke i om han gjør det igjen. Det viktigste er å skape et trygt hjem for våre barn. Jeg vil heller leve sånn som nå, enn med en helvetes kamp om samvær med barn og kanskje bare ha barna mine hver andre uke.

Jeg kjenner også på hva en annen her sier, at jeg skammer meg over å være sammen med han etter det som skjedde. Til og med ovenfor folk som ikke vet det.

Jeg har ikke lenger lyst å være sammen med han når vi feks hat barnevakt. Og hvis vi gjør noe sammen (da gjerne med venner osv) så unngår jeg han og snakker gjerne ikke med han hele kvelden.

Så jeg skulle ønske at jeg kunne si at det går an å reparere en skade utroskap gjør. Men jeg tror ikke det.. jeg tror ikke lenger at der kan gå bra uansett hvorfor osv.

I vårt tilfelle så ble det mine følelser som ble borte pga det som skjedde.

Jeg drømmer om å gjøre om på alt, at jeg heller kunne møtt en annen en. Og jeg vet at hvis jeg en dag blir forelsket eller har lyst på noen, så vil jeg være utro på sekundet og jeg vil ikke ha et snev av dårlig samvittighet. Han gjorde det mot meg da barna var små og minste veldig fersk. Han svek meg på et tidspunkt som gjorde at alt jeg hadde av respekt og senere følelser ble helt borte. Og nå er han bare et irritasjonsmoment i livet mitt. Og hadde vi ikke hatt barn så vet jeg at jeg hadde flytta fra han på sekundet og feiret det!! Anonymous poster hash: 96d94...ec2

Amen...