Når den du elsker er borte!

[AnonymBruker]

Når den personen du elsker og den eneste personen du kan se for deg et fremtid sammen med, er borte, gjør utrolig vondt. Noen dager føler jeg meg helt håpløs. Hva skal jeg gjøre når han ikke er her lenger? Det eneste jeg har igjen er bilder, bilder som jeg ser på hver dag. ;-\ Det er det jeg har. Før jeg legger meg tenker jeg på fremtiden vi ville fått, jeg drømmer om hvordan livet vårt hadde vært, om hverdagssituasjoner, osv.

Anonymous poster hash: d4f13...aae

[Gjest PTR]

Jeg har hatt det sånn. Jeg måtte til slutt kvitte meg med alt som hadde med fortiden å gjøre for å komme meg videre. Holdt på å gå helt til grunne. Å få sin kjære brått revet bort er vel det verste som kan skje noen. Jeg håper at du har gode venner du kan snakke med!

[Sapientia]

For en forferdelig situasjon å havne i. Jeg ville nok ikke fungert så bra på en stund om noe slik hendte meg, med tanke på hvor tungt jeg tar det når jeg mistet noen andre nær meg men som ikke på noen måte representerer det samme som en livspartner.

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. Håper ting vil gå bedre etterhvert for deg TS

Håper at du har noen gode venner og familie som er god støtte for deg i denne tiden.

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Det har gått 9 år, 4 mnd og 9 dager... tenker på han hver dag..

Anonymous poster hash: 131e8...680

[Aurora_Versailles]

Vond tid. Ingen tvil. Ønsker deg alt godt.

[tussi84]

Et tips.. ikke se på disse bildene. Legg de vekk eller skuff deg vekk til noen andre så lenge så du slipper å se dem. Du tviholder på sorgen ved å utsette deg for minnene.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar ... Jeg mistet ham for snart syv måneder siden, er forbi den verste sorgfasen, men savnet går ikke bort. Jeg savner ham ufattelig mye, om nettene ligger jeg og tenker på ham, om oss og hvordan fremtiden vår hadde vært. Vet at jeg ikke burde tenke på ham og se bilder av ham daglig, men jeg klarer ikke å la være, å bare se ham og smilet hans, klarer ikke å la være.

Anonymous poster hash: d4f13...aae

[Gjest PTR]

Han lever videre i deg nå, tenk på det. Det går nok bedre etterhvert!

[AnonymBruker]

Han lever videre i deg nå, tenk på det. Det går nok bedre etterhvert!

Det er en fin tanke, takk!

Føles som at jeg står fast og ikke kommer noen vei, kanskje det blir bedre etter hvert...

Anonymous poster hash: d4f13...aae

[Gjest stian86]

Vil bare gi deg en god klem :-) tok litt tid før eg skjønte ka dette handlet om.leste ikke helt ned. Har ingen erfaringer ang sånne ting. Men håper du har gode folk rundt deg og at du har ting i livet som gjør deg godt. All mulig lykke til deg hvertfall<3

Endret 24. juni 2014 av stian86

[Gjest Artistina]

Takk for alle svar ... Jeg mistet ham for snart syv måneder siden, er forbi den verste sorgfasen, men savnet går ikke bort. Jeg savner ham ufattelig mye, om nettene ligger jeg og tenker på ham, om oss og hvordan fremtiden vår hadde vært. Vet at jeg ikke burde tenke på ham og se bilder av ham daglig, men jeg klarer ikke å la være, å bare se ham og smilet hans, klarer ikke å la være.

Anonymous poster hash: d4f13...aae

Er det mannen din som er død?

I såfall er ikke 7 måneder lang tid. Tidligere sørget man i et år når man mistet noen. Enker gikk i svarte klær og skulle sørge i et år.

Det finnes mange bøker om sorg og det å miste sin livsledsager.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar ... Jeg mistet ham for snart syv måneder siden, er forbi den verste sorgfasen, men savnet går ikke bort. Jeg savner ham ufattelig mye, om nettene ligger jeg og tenker på ham, om oss og hvordan fremtiden vår hadde vært. Vet at jeg ikke burde tenke på ham og se bilder av ham daglig, men jeg klarer ikke å la være, å bare se ham og smilet hans, klarer ikke å la være.

Anonymous poster hash: d4f13...aae

7 måneder er kort tid for å bearbeide sorg etter dødsfall. Du må la tiden jobbe for deg, og prøve å ha et så godt liv som mulig i mellomtiden. Det blir bedre, sorgen slipper taket og du vil oppleve gode og lyse dager igjen. Men du må også være forberedt på å ha tunge og mørke dager innimellom i flere år, kanskje resten av livet.

Noen råd: Ikke fordyp deg i sorgen, ikke se bilder og film som minner deg om han (nå, du kan gjøre det senere), prøv å ikke snakke om han og tapet ditt med alle du treffer, finn en ny hobby eller kjøp et dyr du kan bruke energien din på framover, finn glede i små ting og hverdagen, legg kortsiktige planer som er lette å gjennomføre.

Tap og sorg er en like naturlig del av livet som glede og lykke. Husk det når du har det tungt, og vit at du utvikler deg som menneske når du har gått gjennom en tung sorgprosess.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 55cac...b13

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme, min mann ble brått revet bort for ett år siden. Det er lettere nå selv om det ofte hender at jeg føler at jeg er helt alene til tross for venner og familie. Tanken på en ny mann virker fjern og jeg er egentlig innstilt på å være alene resten av livet, men så vet jeg at livet kan ta uante vendinger, både på godt og vondt.

Jeg ville sett på alle bildene når du føler for det, gått gjennom det, grått i enerom. Det har jeg gjort, gamle brev og mail. Det har gjort det litt lettere på sikt tror jeg, selv om tårene har rent og minnene har dukket opp. Jeg har gjort det utallige ganger. Nå føler jeg at jeg ikke har like stort behov for det, kanskje fordi jeg eksponerte meg så ofte og tittet på bilder, leste gamle mail. Det kalles ikke å grave i sorgen, for min del var det viktig å huske hver detalj.

Fastlegen sa at det ikke er rart jeg sliter, etter det som skjedde, ett år er ingenting. Det er under ett år siden han døde, vi hadde fremtidsplaner. En venninne sa det samme som legen min. Jeg har ofte følt meg ensom og deprimert.

Men de som dør, lever videre i hjertene våre. Jeg er takknemlig for den tiden vi hadde sammen SELV OM jeg har vært sint og ønsket at jeg aldri traff han. Da ville jeg slippet sorgen og savnet. Og unngått å føle meg helt immun mot andre menn.

Jeg forsøkte å møte en som virker interessert i meg, men han vil at ting skal skje i et annet tempo enn meg. Jeg fikk mareritt og drømte om han som døde hver natt og sa at jeg ikke er klar for noe som kan minne om et forhold.

Føler med deg. Sorgen vil letne og gå over til savn, og de vi har mistet vil alltid leve videre i hjertene våre. <3

Anonymous poster hash: 1dc3d...a03

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg en god klem :-) tok litt tid før eg skjønte ka dette handlet om.leste ikke helt ned. Har ingen erfaringer ang sånne ting. Men håper du har gode folk rundt deg og at du har ting i livet som gjør deg godt. All mulig lykke til deg hvertfall<3

Er det mannen din som er død?

I såfall er ikke 7 måneder lang tid. Tidligere sørget man i et år når man mistet noen. Enker gikk i svarte klær og skulle sørge i et år.

Det finnes mange bøker om sorg og det å miste sin livsledsager.

7 måneder er kort tid for å bearbeide sorg etter dødsfall. Du må la tiden jobbe for deg, og prøve å ha et så godt liv som mulig i mellomtiden. Det blir bedre, sorgen slipper taket og du vil oppleve gode og lyse dager igjen. Men du må også være forberedt på å ha tunge og mørke dager innimellom i flere år, kanskje resten av livet.

Noen råd: Ikke fordyp deg i sorgen, ikke se bilder og film som minner deg om han (nå, du kan gjøre det senere), prøv å ikke snakke om han og tapet ditt med alle du treffer, finn en ny hobby eller kjøp et dyr du kan bruke energien din på framover, finn glede i små ting og hverdagen, legg kortsiktige planer som er lette å gjennomføre.

Tap og sorg er en like naturlig del av livet som glede og lykke. Husk det når du har det tungt, og vit at du utvikler deg som menneske når du har gått gjennom en tung sorgprosess.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 55cac...b13

Jeg opplevde det samme, min mann ble brått revet bort for ett år siden. Det er lettere nå selv om det ofte hender at jeg føler at jeg er helt alene til tross for venner og familie. Tanken på en ny mann virker fjern og jeg er egentlig innstilt på å være alene resten av livet, men så vet jeg at livet kan ta uante vendinger, både på godt og vondt.

Jeg ville sett på alle bildene når du føler for det, gått gjennom det, grått i enerom. Det har jeg gjort, gamle brev og mail. Det har gjort det litt lettere på sikt tror jeg, selv om tårene har rent og minnene har dukket opp. Jeg har gjort det utallige ganger. Nå føler jeg at jeg ikke har like stort behov for det, kanskje fordi jeg eksponerte meg så ofte og tittet på bilder, leste gamle mail. Det kalles ikke å grave i sorgen, for min del var det viktig å huske hver detalj.

Fastlegen sa at det ikke er rart jeg sliter, etter det som skjedde, ett år er ingenting. Det er under ett år siden han døde, vi hadde fremtidsplaner. En venninne sa det samme som legen min. Jeg har ofte følt meg ensom og deprimert.

Men de som dør, lever videre i hjertene våre. Jeg er takknemlig for den tiden vi hadde sammen SELV OM jeg har vært sint og ønsket at jeg aldri traff han. Da ville jeg slippet sorgen og savnet. Og unngått å føle meg helt immun mot andre menn.

Jeg forsøkte å møte en som virker interessert i meg, men han vil at ting skal skje i et annet tempo enn meg. Jeg fikk mareritt og drømte om han som døde hver natt og sa at jeg ikke er klar for noe som kan minne om et forhold.

Føler med deg. Sorgen vil letne og gå over til savn, og de vi har mistet vil alltid leve videre i hjertene våre. <3

Anonymous poster hash: 1dc3d...a03

Takk for alle de gode ordene, setter pris på det. Det er fint å lese hva dere skriver. Jeg har hatt en OK sommer hittil, men i dag føles alt så håpløst. I fjor sommer hadde vi det så fint sammen, og nå sitter jeg her og minnes om ham. Det føles så håpløst å tenke at jeg aldri kommer til å se ham igjen, at jeg aldri kommer til å ha en samtale med ham. Jeg savner ham så... Jeg vil bare ha ham tilbake... Å bare se bilde av ham gjør vondt, å ikke kunne klemme og holde rundt den den beste personen jeg noensinne har møtt...

AB#13 Trist å lese, håper det går bedre med deg etterhvert Skulle ønske jeg hadde noen ord å dele, men vet ikke selv hvordan jeg skal takle dette, så har dessverre ikke noen gode råd å gi, men jeg føler med deg.

Anonymous poster hash: d4f13...aae

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese er redd hver dag for at mannen min skal dø så kan ikke engang tenke meg hvor vondt du må ha det.. Gode råd over her, jeg sørget over en abort (prøver absolutt ikke å sammenligne) og hver kveld skrev jeg ned alt, absolutt alt jeg følte i en skriveblokk mens jeg tillot meg å kjenne på følelsene. Det er vondt, og sikkert utholdelig for deg men kjenner det hjalp på sikt. Det er rådet jeg har. Jeg tenker og tror at man får se dem igjen en dag også. Sender gode tanker og klemmer til deg i natten

Anonymous poster hash: 86147...6e0