Mannen på bussen

[AnonymBruker]

Jeg så en mann på bussen i dag...

På vei hjem i dag, jeg satt fordypet i mine egne tanker, kikket litt åndsfraværende på telefonen. Litt Facebook, litt Kvinneguiden, litt mail. Var veldig fornøyd med den mjuke, gode cardiganen jeg hadde i posen på setet ved siden av meg. Tenkte på middag, på ungen min, på været, på jobben, på nye hagemøbler og den gamle gressklipperen som ikke funker så bra.

Det kommer en mann på bussen. Ikke veldig gammel, i 30-åra kanskje? Han går litt ustødig, men jeg reagerer ikke på det først. Han nærmest synker ned på setet foran meg, inntil en eldre mann. Den eldre mannen kjemper seg forbi og finner seg et annet sete, og jeg tenker at det var da merkelig oppførsel. Mannen foran meg begynner å prate og jeg innser at han er full. Dritings. Han har ei plastflaske i hånda, med noe billig vodka tror jeg det er. Drikker av den mens han snakker litt usammenhengende om fotball og damer. Roper så ut at han har vært i krigen, han. Den ordentlige krigen, hvis noen lurer. Er ikke sint, bare insisterende, søker blikket til noen. Jeg ser ned på telefonen min.

Det kommer på en ny mann, pent kledd, med pc-veske og travelt blikk. Mannen foran meg roper sett deg her, sett deg her og peker på det ledige setet ved siden av seg, men den nye mannen setter seg et annet sted. Han ser også ned, og blir veldig opptatt av telefonen sin han også.

Mannen foran meg mumler. Han virker...trist? Antageligvis ensom. Han sjangler av bussen i siste liten før dørene lukkes. Den ene armen hans henger i en rar vinkel, og det er først når han går av at jeg ser at den er falsk. Protese. Han har flaska i den andre hånda og virker som han må tenke seg om før han vet hvor han skal. Folk ser etter ham. Jeg ser etter ham.

Jeg lurer på hva han kommer hjem til. Hvem han kommer hjem til. Jeg lurer på hva som har skjedd med ham, og føler meg skamfull og lettet på samme tid. Lettet fordi han ikke pratet til meg og skamfull, bare skamfull. Uten at det er min skyld, noe av det, men likevel... Dette er noens liv, på godt og vondt - men akkurat dette livet var kanskje mest vondt akkurat nå.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget men det gjorde inntrykk. Dette skjedde faktisk.

Anonymous poster hash: a898c...984

[AnonymBruker]

Ja, det er desverre ikke alle som har det så godt. Det er ofte slik at de vi helst vil unngå å hjelpe, trenger det mest.

Det er leit.

Anonymous poster hash: 5dbbe...c1e

[AnonymBruker]

Velkommen til virkeligheten

Anonymous poster hash: 44a17...142

[brightness]

Så kjipt. Jeg hadde blitt helt satt ut... :/

Traff en gang en mann på bussen... Jeg var full og lei meg, så jeg satt helt bak i hjørnet, så så jeg plutselig at det satt en i det andre hjørnet med en sånn... du vet sånn båt man bygger selv? Sånn kompliserte greier? Også gråt han. Så spurte jeg om det var noe jeg kunne gjøre for han og sånn... Så endte det med at han fortalte meg at faren hans hadde dødd dagen før og han måtte ordne med begravelse og sånn... Mannen var kanskje 50 år, men hadde tydeligvis bodd med faren hele livet og den båten hadde de bygget sammen når han var liten og de hadde elsket den begge to og de hadde laget maaange flere osv... Han hadde ingen andre enn faren sin... Virket som han kanskje var litt spesiell da... Får fortsatt vondt i hjertet når jeg tenker på det.

[AnonymBruker]

Mange triste skjebner det ute. :cry:

Mye som kunne ha blitt unngått om folk hadde snakket med hverandre, og ikke holdt seg for seg selv. Men det er dessverre Norge i et nøtteskall.

Anonymous poster hash: 7568a...4d5

[AnonymBruker]

Ja, det er desverre ikke alle som har det så godt. Det er ofte slik at de vi helst vil unngå å hjelpe, trenger det mest.

Det er leit.

Anonymous poster hash: 5dbbe...c1e

Ja, det var vel noe sånn jeg tenkte etterpå, hvor håpløs oppgaven er noen ganger. Dette var et menneske som var helt på bunnen, så langt nede at det å be om hjelp sikkert virker helt uoverkommelig. Antageligvis har han ingen forventning om at ting kan bli bedre lenger. Og så reagerer omverdenen med å se bort, fordi det er så ubehagelig og skremmende. Kanskje vi forventer at folk som trenger hjelp skal be pent om det? Være takknemlige og klare å "ta seg sammen"? Passe inn i rammen alle vi andre ser ut til å passe inn i?

Nei, sannelig om jeg vet. Jeg fikk iallefall noe å tenke på.

Anonymous poster hash: a898c...984