Saksøke skolene og barneværnet

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å ta kontakt med advokat og saksøke skolene jeg har gått på og baneværnet.

Det en lang historie, skal prøve å gjøre den kort. Kommer fra en dysfunksjonelt hjem. Var et engstelig og stille barn. Mamma drakk og jeg fikk lite omsorg. Jeg var redd andre barn da jeg begynte i første klasse, så da falt jeg raskt utenfor. Hadde stygge tenner og måtte trekke alle 4 fortenner på en gang pga tannråte, så jeg så ikke klok ut. Stod mye alene i friminuttene og var mye engstelig. Redd for å bli dultet borti eller stygge kommentarer. Det var ikke så mye mobbing da. Bare det at ingen så meg, og de voksne så ikke at jeg stod alene. Slik var det gjennom hele barneskolen, dog prøvde noen av jentene i klassen å inkludere meg, men jeg var for engstelig og ble aldri ordentlig med.

Første år på ungdomsskolen. Flere barneskoler fra distriktet samles på en stor skole, klassene mikses. Jeg blir ordentlig mobbet. Mye stygge kommentarer fra guttene og jentene fryser meg aktivt ut. Jeg prøver å få være med, men hvis jeg går til dem flytter de seg, går jeg med videre kaller de meg hale, ler av meg, sender hverandre blikk. Til tider også seksuelle overgrep fra medelever. I et friminutt blir jeg låst inn på klasserommet av 3 gutter. To av dem holder meg fast mens en av dem drar opp genseren min og beføler meg.

Nå har mine foreldre skilt seg.

Flytter til større by, ny skole. Mamma drikker. Jeg har falt av faglig, går 2. år på ungdomsskole. Klassen er grei mot meg i den forstand at de ikke er direkte slemme, men jeg er usynlig. Ikke inkludert. Er redd for alle. Begynner å skulke for å unngå alt som er ubehagelig.

Når tredje år på ungdomskolen starter bytter jeg skole til en i bydelen der vi bor hos min nye stefar. Blir veldig mobbet på skolen. Tør ikke lenger gå. Skulder skolen 5 uker i strekk, skolen ringer hjem til min mor, det blir et helvete. Jeg tvinges på skolen. Blir håndet og latterliggjort daglig for alt fra dialekt til utseende, klær, måten jeg er på. I friminuttene hentes jeg inne og blir båret ut til røykeplassen for å stå i midten av den røykende mobben for å hånes og dyttes rundt.

Klarte ikke være hjemme fordi mamma og stefar drikker, får ikke lov til å være i første etasje når han drikker/er bakfull/har nerver - så og si konstant. Sitter på loftet uten muligheter for å hente vann. Er jeg ute må jeg vente til langt på natt med å gå inn, vente til lysene inne slokkes. Jeg er det mest ensome mennesket på denne jord.

Jeg turte ikke begynne på vidregående. Jeg har ingen utdannelse. Har en fysisk krevende jobb, hatt den i 10 år, men nå er kroppen min sliten. Det siste året har jeg vært mye sykemeldt både pga fysisk belastning, men også fordi når jeg har bedt om tilrettelegging så fnyser arbeidsgiver av meg. Jeg er ikke tøff nok til å si fra der heller. Har jobbet meg skakk for dem, hjulpet dem opp til det de er i dag for slikk og ingen ting, og nå som kroppen min er sliten truer de med å bytte meg ut som om jeg ikke var verdt en dritt der.

Jeg har ingen utdannelse, dårlig betalt og etterslep på gjeld. Har ingen familie. En del gode venner etterhvert. Men jeg har gått i traumeterapi i mange år. Og fortsatt er jeg en engstelig person. Redd andre.. Redd for kommentarer som sårer osv.

Jeg er bitter. Hvor var barnevernet? Og hvorfor gjorde ikke skolen noe når de var en elev som skulker i ukesvis, står utenfor sosialt og mobbes og ikke gjør en eneste lekse på et helt skoleår? Og dette er 4 forskjellige skoler! Livet mitt er ødelagt. JEG er ødelagt...

Anonymous poster hash: c8ec8...80d

[AnonymBruker]

Hei.
Lei for å høre hvordan du har hatt det. Noen burde sett deg, vært der for deg og gitt deg den hjelpen du trengte. Men ingen la merk til deg. Man hører oftere om de utagerende, vanskelige barna. Det er disse som blir sett og som får "hjelp" fordi de er synlige. Det var ikke du. Du lagde ikke noe problemer for noen. Jeg er sikker på at lærere, naboer, venner osv. visste hvordan du hadde det hjemme og at du ble mobbet. Jeg har selv vært et "usynlig barn" og jeg forstår at dette kan føles bittert. Jeg har selv kjent litt på denne følelsen. Min historie er ikke unik og det er heller ikke din, dessverre. Det er mange "usynlige barn". Faktum er at slik er livet... jævlig urettferdig. Jeg bærer preg av min oppvekst, mobbingen, omsorgssvikt, vold..Jeg sliter mye med sosiale relasjoner, jeg har ingen bestevenninne eller vennegjeng. Sliter med å stole på mennesker. Har hatt ekstrem sosial angst. MEN jeg har et bra liv på tross av det. En flott kjæreste, trygghet i meg selv, fine hverdager osv. Jeg har lært meg å akseptere at den eneste som kan gjøre noe for å hjelpe meg er meg selv. Det nytter ikke å være fastlåst i fortiden. Ingenting av den kan endres. Det kan hjelpe å gå i terapi, å ha noen å snakke med. Men for min del hjelper det mye å ikke se på meg selv som "et offer". Jeg håper det vil gå bedre for deg, at du kan komme deg videre

*Mange klemmer*

Anonymous poster hash: 2fce7...4d1

[AnonymBruker]

Hei

leit å høre hvordan du har hatt det, og kan forstå behovet for oppreisning.

Men; this is not America..

Vi løser ikke problemene ved å skape haugevis av nye...Du vil i beste fall få en slags beklagelse. Du vil sannsynligvis også bli noe fattigere av en sånn kamp.

Anonymous poster hash: 35ee0...6af

[Smascha]

Hei

leit å høre hvordan du har hatt det, og kan forstå behovet for oppreisning.

Men; this is not America..

Vi løser ikke problemene ved å skape haugevis av nye...Du vil i beste fall få en slags beklagelse. Du vil sannsynligvis også bli noe fattigere av en sånn kamp.

Anonymous poster hash: 35ee0...6af

Nei, dette er ikkje Amerika og enig i at det ikkje løyser problemet å skape nye problem.

Men, TS, utfrå det som du skriv så bør du kontakte ein advokat og sjå om dette kan vere noko å gå vidare med. Det er også noko som heiter "Taperforeningen", eller noko slikt, som eg har sett har ført juridiske kampar vederlagsfritt mot kommune og stat, på vegne av folk som har fått øydelagt livet på ulike møtar i møte med det offentlege Norge. Kanskje det kan vere ein stad å byrje, å kontakte dei før du går til advokat?